Is it the painter or the picture, hanging in the gallery?

Tid for blogg. Det er lørdag og helg. Regner sildrer ned akkurat nå, og får verden utenfor vinduet mitt til å ligne ei halvdrukna katte. Likevel er det ikke snakk om vannmasser som det deler av Østlandet har opplevd siste tiden, så jeg skal ikke klage.

Det store nyhetsbildet som diverse redaktører har valgt ut for meg, skal jeg ikke gå så tungt inn på i dag, men siden jeg tidligere har sagt noe om en liten politisk føljetong her i Bergen, føler jeg likevel for å vise til siste kapittel, der politiet nå har tatt ut  korrupsjonstiltale mot ordfører Trude Drevland og havnesjefen vår, Inge Tangerås. Med tanke på politiets tidligere håndtering av denne saken, burde en kanskje kaste et lite blikk på motivene til dem som valgte å henlegge saken også, skriver Frank Aarebrot. Og er en først inne på politiet, er ikke spranget langt fram til det å ville peke litt på en annen nyhet på politifronten, kjenner jeg. Den at den «midlertidige» bevæpningen nå har resultert i at en somalisk kvinne har blitt skutt. Så da er det likevel ikke kun vådeskudd våre svartkledde beskyttere får til. Nå skal saken etterforskes av Spesialenheten for politisaker, men de ender vel neppe opp med å konkludere i noe annet enn at det var riktig av politiet å skvise triggern og plante ei hard kule i den myke kroppen til den nevnte damen. Jeg personlig skal nøye meg med å stort sett peke på nyhetsopplslaget og ikke mene så mye, så får heller du ta deg av det med å mene noe. Men jeg føler for å nevne så vidt, at jeg kjenner jeg får en litt ekkel assosiasjon av denne saken, fordi det minner om episoder rundt om i byer i utlandet, der den svarte delen av befolkningen ofte bli møtt på en kanskje noe mer brutal måte enn den hvite, om en skal tro det en ser på tv og leser i media.  Med derpå følgende uroligheter som eskalerer og fører til enda mer vold. Kanskje det å ty til vold ikke alltid er den beste måten å løse ting på, der forskjellige kulturer, trosretninger og hudfarger finner et møtepunkt.

Men nok om dette. Det som ligger hjertet mitt nært å skrive om i dag, er at det nærmer seg tiårsjubileum for Galleri VOX, hvor jeg har atelierplass. Hurra, hurra!  I den anledning vil vi blant annet presentere en retrospektiv utstilling, der vi viser et lite utvalg av arbeider gjort av de som har arbeidet ved atelieret i løpet av tiårsperioden. For egen del er det ett maleri og én keramisk skulptur jeg skal vise. Dagens bilde er et lite utsnitt av maleriet, som jeg malte i 2010.

Bak selve utformingen av utstillingen som vi har kalt Jubel, hva vi vært en liten gruppe. Det er jo noe i det at for mange kokker gjerne gir mye rot, så det å begrense antallet var nok en god løsning. Selv har jeg vært med i denne lille gruppen, så de siste tre dagene har vært fylt med mange utfordringer og mye gleder. Det å kuratere en utstilling der en kjenner alle utstillerne godt, skapte en del følelser i meg, og jeg kjente på at det i blant ble en konflikt mellom det å ville ta vare på den enkelte utstillers ønsker og følelser, og det å skape en fin utstilling der de arbeidene som endte opp med å bli stilt ut denne gangen, fikk anledning til å spille opp mot hverandre på en positiv måte; forsterke hverandre i stedet for å konkurrere. Vi var med andre ord nødt til å begrense det som skal vises, for at hver og en av de valgte objektene skal få den posisjonen de fortjener. Jeg håper likevel vi fikk til en ganske fin balanse mellom kunstner og kunst. 

Selv om det ble en fin erfaring å delta i kurateringen og å henge opp denne utstillingen, ble det som sagt også utfordrende. Jeg har opplevd noen dager med en veldig god dialog mellom oss som ble valgt til å gjøre jobben, og det har resultert i noen små klare øyeblikk der alt stemmer på både et kunstnerisk og mellommenneskelig plan. Små «opphøyde» glimt i tiden, hvor et knippe fornemmelser av hva som er mulig, møtes i en nesten ekstatisk følelse i det det faller på plass, og en opplever at en har fått ta i bruk store deler av det en har samlet av erfaringer og kunnskap gjennom et langt liv som kunstner og menneske. 

For noen vil det kanskje virke som flisespikkeri, føleri eller detaljrytteri, når en velger å ty til tommestokk og legge arbeid i å flytte et bilde et par millimeter til siden og så kjenne på den nesten euforiske følelsen av at nå falt noe på plass, men det er der vi til tider har vært, opplever jeg.  Om du så i tillegg tenker at det er med denne respekten en forholder seg til hvert eneste lille eller store verk som skal stilles ut, så er det mye sjel og følelser som blir lagt ned i arbeidet en er satt til å gjøre. Samtidig blir det da også en ganske stor utfordring om noen kommer inn fra sidelinja, og vil forandre på både de små og litt større smykkene en føler en har fått til, og legge til nye føringer for det en holder på med.

I vårt tilfelle skjedde nettopp dette. Og jeg opplevde at det var lite hjelp i hverken motargumenter, eller tydeliggjøring av de retningslinjene vi hadde gitt oss selv for å oppnå et godt resultat.  Noe som etter hvert fikk frustrasjonsnivået til å stige faretruende mot rødt i undertegnede, fordi jeg opplevde både å bli utsatt for respektløshet, og å bli minimert som kunstner.

Det som gjorde situasjonen ekstra vanskelig for meg personlig, var at jeg oppfattet de valgte innspillene som kun velmenende. Så det ble et sprik mellom det jeg opplevde som utilbørlig inngripen, og det som ble servert som hjelp. Etter hvert ble følelsene i meg som dette spriket skapte såpass sterke, at jeg valgte å avslutte dagens arbeid, framfor å gå inn i en tung konfrontasjon.

Jeg tenker at det å trekke seg ut av en situasjon som har blitt vanskelig, i blant kan være en fordel. Når følelser er tungt inne, opplever jeg at det kan være en god idé å utsette det en kjemper for til det mest turbulente får lagt seg litt. Slik at en får tenkt litt igjennom det som skjedde, og kanskje også får sett på det hele i et litt annerledes lys; en mulighet som avstand i tid har en nærmest formidabel evne til å tilføre oss. Og så får en heller ta opp det problematiske når en får roet seg litt ned.  Det betyr altså ikke at en trenger å gi avkall på det å formidle sin egen opplevelse, sitt syn eller sin vilje, det handler kun om i hvilken setting og på hvilket tidspunkt en vil bringe det til torgs i form av en kamp. Med andre ord, jeg opplevde det i dette tilfellet som mer formålstjenlig å trekke meg selv ut, og på den måten samtidig gi meg selv anledning til å trekke piggene litt inn, framfor å buse fram med alt jeg hadde av tanker og følelser som allerede hadde grøtet seg sammen i ei herlig smørje, hvor det lett kunne blitt ganske vanskelig å skille mellom hva som var hva.

Jeg vet ikke hvordan du som nå har lest disse tankene jeg har skrevet ned opplever dem, men selv opplever jeg at jeg har klart å omforme noe som lett kunne endt opp som en tapsopplevelse, til å bli en personlig seier. Det er ikke sikkert at dét igjen ender med gjennomslag for alle de ideer og krav som vi som var valgt til å kuratere og forme den nevnte utstillingen ønsker oss, slik at jeg kan stå fullt og helt inne for alle detaljer i det ferdige resultatet. Men jeg står likevel inne for de tanker og de mål vi satte oss, og viljen til å gjennomføre dem. Jeg opplever også at jeg personlig tok kontroll over meg selv da jeg tok et lite steg tilbake, i stedet for at jeg mistet den og reiste bust, for så å søke å ta kontroll over alle andre. Og det må jo være en fin erfaring å ta med seg, og en grei konklusjon som avslutning på en blogg, og ikke minst som en avslutning på en uke med mange fine og rike opplevelser.

Vel møtt til utstilling, med spennende arbeider skapt av en flott gruppe kunstnere. Vi åpner torsdag den 17.september kl. 17. Lik oss gjerne også på Facebook. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: