Nå skal jeg si noe om mat.

Ny dag, ny blogg, men av en gammel mann. Jepp, sinnet er ungt, men kroppen drar på åra. I det minste liker jeg å tenke at sinnet er ungt. En nærmere gjennomgang ville vel likevel avslørt at tenkesettet ikke har så mye til felles med det som kvisesmykka hormonbomber har. Noe jeg bør være glad for, kanskje, og ikke tenke på som et nederlag eller en slitasje av tankekraft. Det er tross alt slik at med alder kommer i blant visdom, ikke kun særhet. Selv om det jeg selv kaller klokskap, av ungdom gjerne vil bli gitt en merkelapp påtrykt at jeg ikke forstår hvordan verden er nå, betyr ikke det at de alltid har rett og jeg alltid feil. På samme måte som at våre politikere heller ikke har rett i alt, og at vi som må leve med dem alltid tar feil når vi reagerer på det de sier og velger. Alle har sin agenda, når de vil ha gjennomslag for noe. Det gjelder både barn, ungdom og politikere. De selger noe de vil ha en gevinst for. Det finnes få som minner om Mor Teresa blant barn. Og enda mindre blant politikere. Selv om de gjerne vil framstå som om de er drevet av en omtanke også for de svakeste, viser kanskje noen tegn at det finnes mer omtanke rettet mot annet hold. Men dem om det. Nå skal jeg si noe om mat.

I går fikk du oppskrift på Chili con carne. I dag skal du få en oppskrift på ostesmørbrød. For det kan smake godt, om en legger litt mer arbeid i det enn å putte skiva i microen og ende opp med ei vassen smørje under smelta ost.

Når jeg lager ostesmørbrød, lager jeg alltid to. Og jeg starter med å steke fire til seks skiver bacon. Etterpå legger jeg de to brødskivene med litt pepper på i panna, på mellomsterk varme, og legger to osteskiver på hver av dem. Når osten begynner å virke våt, snur jeg skivene så osten vender ned, og legger to nye osteskiver på siden som nå vender opp. Når disse begynner å bli myke, snur jeg skivene nok en gang, og lar dem steke et par minutter. Har jeg gjort det riktig og ikke vært for kjapp, vil jeg nå ha fått to brødskiver med sprøstekt ost på begge sider, men likevel med en mykhet innvendig. Og jeg topper dem med de sprø baconskivene. Fungerer helt ok som et kveldsmåltid, eller når du ellers måtte ha lyst på noe godt. Og enda bedre om du legger til noe grønt ved siden av.

Mat er gøy. Eller det kan være det, selv om jeg vet at for mange kan mat også være et problem. Nå er det vel likevel ikke maten som er det egentlige problemet, tenker jeg, men hvordan du forholder deg til den. For eget vedkommende har jeg lettest for å lage god og sunn mat når jeg har det bra, mens jeg gjerne ender opp med noe mer usunt når jeg er for eksempel i en depresjon. Og det er litt dumt, siden jeg ville hatt godt av litt sunnhet også når jeg er nede, for å komme meg raskere opp igjen. Siden det er slik at det å være nede og det å ikke helt fikse sunnhetsgreia henger sammen, kunne jeg selvfølgelig endt opp med å rakke ned på meg selv fordi jeg ikke klarer å gjøre det som er bra for meg, og kanskje begynt å se på situasjonen som om forholdet til for eksempel mat er problemet. Men slik er det ikke. Jeg er ikke så flink til å gå tur heller når jeg er deppa, men turer som fritidssyssel er ikke problemet mitt. Både mat og det å gå tur er gleder i det livet jeg lever. Og når disse tingene ikke fungerer, skyldes det helt andre ting. Som for eksempel at jeg er i en periode hvor jeg er dårlig til å regulere følelsene mine. Så spiser du for lite eller spiser du for mye og gjerne usunt i tillegg, så handler det kanskje om følelser for deg også.

Nå kan det kanskje hende at du opplever du ikke har et problem, selv om du stuper rimelig lett og ofte ned i chipsposen eller snopeskåla, men forsøk å bryte et mønster, og du vil se hvor vanskelig det er. Og det skyldes ikke chipsen eller sjokoladens kraft, men kraften til følelsene dine. De som oppstår når du ikke har noe å putte i munnen som kan dempe dem. Og da snakker vi gjerne om ting tilsatt salt eller sukker eller begge deler, ikke en banan.

Nå kunne jeg skrevet ganske mye mer om dette, men jeg får avslutte, og heller ta det en annen gang. Datteren min er på vei bort for å hente et maleri samboeren hennes skal få av meg. De kjøpte seg et rekkehus for en stund siden, og han ville ha et bilde i sin lille mannehule. Etter å ha sett den nye Jurassic Park, endte han opp med å ønske seg øyet du kan se som dagens øverste bilde.

Bilde nummer to er av de nevnte ostesmørbrødene.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: