Another Day In Paradise.

Sola skinner over Bergen med all sin velvillighet og skiller ikke mellom gull og rust, fattig eller rik. Alle får sitt av lys og varme. For slik er sola, at den ikke er opptatt av rettferdighet, eiendomsrett, grenser eller forfordeling, den bare er. Så noen ganger får vi sol så det holder innimellom all regnet her vestpå, mens i andre land får de knapt en regnskur, men blir nærmest svidd til døde av solskinnet.

Selv om ikke sola lar seg styre av begreper som medmenneskelighet eller følelser, så gjør vi mennesker det. Det kan for mange for eksempel vekke medfølelse når de tenker på hva Trude Drevland har fått erfare siste året, og kanskje noen tenker at hun må få fred nå. Noe som ikke er rart, siden den samme Drevland i stor grad bruker følelser når hun kommuniserer via media. Det gjør hun når hun er morsom, og nå når hun er på bunn. Men de samme empatiske menneskene som ser Drevlands smerte, klarer kanskje ikke å hoste opp tilsvarende medfølelse når det kommer til for eksempel Anders Behring Breivik. Noe som ikke er rart, siden de to menneskenes synder heller ikke er sammenlignbare, og Breivik i tillegg ikke tillates å henvise seg til oss med sine følelser på samme måte som Drevland. Poenget mitt med å nevne dette, er likevel at begge har blitt tatt for noe. Breivik har blitt dømt, og Drevland er under etterforskning. Det dreier seg ikke om mennesket, men handlingene. Du straffes ikke for hva du er, men for hva du gjør. Dette er en av tingene som kjennetegner et demokrati som vårt. Eller burde være. Om du da ikke er muslim, eller homo, eller noe annet Hvermannsen ikke helt klarer å akseptere. Da dømmes du for det å være, og alle med felles kjennetegn skjæres over samme kam.

Rettsprinsipper fungerer best om vi ser at de er til vår fordel. Noe som kanskje ikke alltid er like lett, fordi ting som opplevd rettferdighet kommer inn i bildet. Og opplevelsen av rettferdighet er i blant subjektiv, og reguleres ofte av følelser. Det er derfor vi har et system hvor det ikke er meningen at hver og en av oss skal være anklager, dommer og skarpretter.

Jeg tror det er lettest å gi slipp på rettsprinsippene når en føler hat eller sympati for noen, som for eksempel for Breivik og Drevland. Eller om en vil ha noe, det vil si om begjær kommer inn i bildet. Med det siste mener jeg når vi vil ha noe, og når vi selv må yte og gi avkall eller dele på noe vi allerede har, og når goder skal utdeles. For mitt vedkommende, er det for eksempel lettere å kjenne sympati for en streikende sykepleier eller barnehageansatt, enn det er overfor en advokat eller pilot som mener hen får for lite. På samme måte er det lett for meg å føle sympati for en syk og trygdet alenemor/far som mistet noe av levestandarden for seg selv og barna, fordi den nye måten å regne ut trygd på som ble innført for en stund siden, fikk et slikt utslag. Det er langt vanskeligere å hoste opp medfølelse for at de med de største og dyreste eiendommene kanskje må betale eiendomsskatt, og i verste fall mister en sydentur av den grunn. Slik jeg ser det, ville det vært til det beste for de fleste, om de rikeste ble skattelagt for luksus, og de fattigste fikk ei krone mer i bostøtte, mens folk flest slapp eiendomsskatten. Men på dette feltet er det nok mange som mener noe, og enda flere som føler noe - sterkt.

Slike mekanismer med at vi lar oss styre av følelser og begjær, vet enkelte av de folkevalgte om.  Og de bruker kunnskapen for å lokke oss, og sette oss opp mot hverandre. Men de bruker den også for å skremme oss. «Nå går det til helvete med Norge og økonomien, og du mister både jobb og penger", er mantraet for tiden. Og det eneste som kan redde oss er å gi de rikeste skattelettelse på formuen. Så stem blått, så redder vi deg og hele paradiset. 

Samtidig, midt oppe i flyktningeproblematikken, snakker for eksempel Frp så å si kun om hva flyktningene kan koste oss, og glemt er flyktningestrømmen til Sverige under krigen, eller til Amerika da Norge var på sitt fattigste. Mens mange av dem som tilhører grasrota og folkesjelen snakker om hva vi kan gjøre for dem som kommer hit fra krigsområder.

Disse skremslene vi mates med nå for tiden, får meg til å tenke at det minner om måten høyresiden i alle år har forsøkt å få folk til å fire på kravene i lønnsoppgjørene, fordi Norge ellers vil gå på ræva. Noe som jo ikke har skjedd. Norge ble bare rikere og rikere, selv om de som var rike allerede, ble mest mer rike. Og klasseforskjellene øker. De minker ikke. Så det blir helt ubegripelig for meg at gjennomsnittsmennesker med gjennomsnittslønninger eller mindre, stemmer på ytterste høyre, selv om det loves billigere bensin og mindre bompenger. Noe som jo likevel bare er bløff, det vet vi nå. Penger flyttes fra de svakeste til de som allerede har mest, mens de midt på treet tror de skal få det så mye bedre bare vi får stoppet islamiseringen og drapet på nisselua til fordel for burka, men får ikke høynet levestandarden så mye likevel. Det vi har fått, er lov til å kjøre Segway, mens det meste strammes inn, nye skatter kommer, og politiet flyr rundt med skarpladde gunnere og trykker av der de ikke burde. 

Ny skatt er for eksempel rushtidsavgift, og den nevnte boligskatten. Og dette rammer ikke de rikeste. De rike har råd til det. Det er de midt på treet og lavere som får problemer. Likevel stemmer folk på ytre høyre, og tror på løftene de får: «Alt blir bedre når formuseskatten kuttes, og Norge konkurranseutsettes». Men de fleste bør vel ha fått med seg hvordan for eksempel de eldre og svakeste har fått det etter hvert, når menneskelighet settes ut på anbud. Så alt blir ikke bedre. Det er en løgn. Pleiere og hjelpere tvinges til å gi mindre omsorg, mens alt regnes ut ifra hva som skal spares eller tjenes og klokka tikker og tikker og tid er penger, noe gamle og svake ikke er. De er i stedet kun utgifter, og møkk i bleia som ingen har tid til å skifte på mange timer enda. Det er dette vi har valgt.  Og det er dette frykt og begjær kan få oss til å fortsette med å velge.

Det er lett å si at Nordmenn nå lar seg styre av følelser, når de vil ta i mot folk som er på flukt. Det er også lett å henvende seg til folks følelser, og forsøke å skremme dem fra å ta flyktningene inn i paradiset vårt. Vi lar oss styre av følelser, og noen har en grunn til å henvende seg til følelsene våre. Sånn er det bare. Vi manipuleres. Men heldigvis har vi også muligheten til å velge ut ifra begreper som rett og galt.

Jeg har tittet på en serie på NRK som heter Diktaturet. Der er det med en kar som svikter de andre for å få fordeler selv. Og denne mannen sier at det verste han vet er idealister, for det eneste de vil, er å ødelegge det bestående. I mitt hode er virkeligheten slik, at det ofte er idealistene som tar tak i det som er feil, og forsøker å rette på det, slik at verden blir bedre. 

Folk tenker forskjellig. En kan velge det lette, eller en kan velge det vanskelige. Men det er ikke slik at det letteste nødvendigvis alltid er det mest riktige. Noen ganger blir det letteste helt feil. Spesielt når det kommer til dette med å tro på løfter. Det er kjempelett å tro på løfter. Så vi tror og vi tror, mens reklameindustrien har gode dager. Og politikk selges på samme måten.

Det er også lett å love noe selv, når en vil ha noe, og lett å finne unnskyldninger for hvorfor en ikke kunne holde løftet. Se bare på barna, når de ønsker seg noe: «Jeg skal bli verdens snilleste og rydde rommet hver dag, bare jeg får en iPhone.» Det løftet holdes vel stort sett helt til de har lagt hendene på det de ville ha. Mens rommet raskt går tilbake til å være det et barnerom gjerne er; et kaos. Og arvingene hoster opp forklaring på forklaring på hvorfor de ikke kan, vil, har tid til eller orker å rydde likevel. Gjerne med en henvisning til at noen andre har skylden. For eksempel skole og lekser eller fritidsaktiviteter eller venner. Og vi, vi er fulle av forståelse og skjønner at skole og lekser og fotball og riding og venner er kjempeviktig, og ser ikke at den timen som den håpefulle skulle bruke til å rydde, nå stort sett går med til å sitte alene med telefonen. Mens tiden går uavbrutt og upåvirket. Og etter hvert glemmer vi kampen vi hadde om telefonen, og går inn i en ny kamp, fordi tenåringen bare må ha flere giga, og kommer med de samme løftene en gang til.

  

På samme måte som barna skylder på alle andre, føler jeg Frp skylder på alle andre. Som om de ikke visste da de gikk til valg, at den situasjonen de står i nå med flere viljer og krefter enn deres egne, ville komme. De var neppe så storhetsgale at de trodde de skulle lede et totalt diktatur da Siv ropte «Morna Jens», eller at alle andre partier og grupper i samfunnet skulle legge seg flate for at de skulle få gjennomføre populismen sin og vise veien til blått nirvana uten skyer i form av formueskatt eller bompenger. Løfter er ikke alltid løfter, i blant er de kun en gulrot, eller en nøkkel.  Blår i øynene dine. Noe som skal dekke over noe annet. Vi glemmer lett gitte løfter om bensinprisene eller bompengene når vi teppebombes med skremsler om Islam, innvandrere og tomme oljebrønner, og en virkelighet der alle andre har skylden for at regjeringer ikke holder valgløftene sine.

Kanskje er det noe i det at hvis det virker for godt til å værer sant, så er det ikke sant.

Det var nå det. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om hvordan vi lar oss styre av følelser innenfor husets fire vegger i dag, men så ble det ikke helt slik. Så det får jeg ta en annen dag. Nå er det på tide å avslutte.

Det er ikke ofte jeg velger å ha bilder av andre enn meg selv her på Vannlandet, men jeg gjør et unntak i dag. Dagens bilde er av René Magritte, og heter på norsk, "Dette er ikke en pipe". Og det er det jo ikke. Det er et maleri av en pipe.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: