Hva er det som definerer et hjem?

Det har blitt søndag. Og ikke bare det, det har blitt påske. Kanskje ikke for alle, men jeg har startet ferien, og skal ikke på atelieret på over ei uke.  Og akkurat nå skinner til og med sola litt mellom skyene. Ikke verst.

Etter at jeg skrev forrige blogginnlegg har kjæresten min kommet hjem. Og det gjorde godt. Tilværelsen har funnet tilbake til sin vante rytme, om en ser bort fra at jeg spiser mindre enn før. Jepp, jeg er på slankern. Det betyr ikke at jeg i utgangspunktet er feit, selv om jeg har fått litt mage og et par kjærlighetshåndtak. Grunnen til at jeg vil ha bort noen kilo er den dårlige lungekapasiteten min. Så nå har jeg tatt av fem kilo. Det betyr i praksis at jeg ikke lenger bærer på fem melkekartonger hele tiden. Og det merker jeg. Jeg puster ikke fullt så tungt når jeg går. Ting blir lettere å gjøre. Så om jeg får vekk par tre kilo til skal jeg være veldig fornøyd.

For meg er dette med slanking ikke så veldig vanskelig. Jeg har redusert litt på mengden i måltidene, erstattet et måltid med gulrøtter, redusert sjokoladeinntaket samt kuttet ut cola. Mer skulle det ikke til.  Så jeg er ganske fornøyd. Om jeg klarer å holde det slik vet jeg derimot ingenting om enda, for jeg er glad i god og feit mat og sjokolade, men en kan jo håpe. Uansett er ikke et par kilo ekstra det jeg bruker mest tid og følelser på, det handler mest om den fysiske gevinsten jeg får når de forsvinner. Og i og med at jeg blir seksti år i april, er det vel ikke dumt å tenke litt på den fysiske helsen sånn generelt heller. Slaget til svigerfar røsket litt opp i meg. Han er tross alt kun fem år eldre enn jeg er. Og alder medfører jo en risiko, det er ikke til å komme bort fra det.

Her om dagen kom jeg over en artikkel om skam og fattigdom. Jeg anbefaler at du leser den, om du har tid og lyst. Det er ikke ofte jeg responderer på slike historier ved å svare på dem, men denne gangen sendte jeg fortelleren noen positive ord i en privat melding på Facebook. Om du føler for det så gjør det samme du også. Ingen av oss vet noe om hva personen som la ut historien fikk av tilbakemeldinger. Men vi vet at mange får mye dritt når de våger å stå fram med ting. Det vil uansett aldri være bortkastet om du sier noe positivt, viser at du bryr deg, gir en klem, eller viser at du støtter noen i deres kamp for respekt og en bedre tilværelse.

Å skamme seg fordi en er fattig er en vond følelse. Om en attpåtil har barn blir følelsen mangedoblet. Da jeg var student, skammet jeg meg ikke over å være fattig. Og da jeg etter hvert fikk hus og hjem og familie, skammet jeg meg heller ikke så mye, selv om jeg ikke hadde råd til alt naboene hadde råd til. Men etter at jeg ble syk og mistet alt i et vanskelig samlivsbrudd, kom skammen over fattigdommen hvelvende over meg. Jeg eide plutselig ingenting, kun klærne mine. Så i en alder av førtifem måtte jeg starte helt på nytt. Samtidig måtte jeg yte i forhold til barna mine. Men tiden gikk, jeg fikk kjøpt meg en sofa og et kjøleskap, jeg fikk noen panner og tallerkener og litt sengetøy av søsknene mine, og i dag har jeg det jeg trenger og jeg opplever livet som rimelig bra, gitt de helsemessige utfordringene jeg har. Det betyr ikke at jeg har for mye eller alt jeg kunne ønske meg, men jeg klarer meg, og har fått skapt meg et nytt hjem hvor jeg kan trives, og hvor barna mine som nå har etablert seg på egenhånd, kan komme hjem når de måtte ønske det. Dette hjemmet er ikke en villa i åssiden slik det var før, det er ingenting jeg kan bruke til å skryte av på Facebook eller til å høyne min status, og det er til og med leid. Men hallo, hva er det som definerer et hjem, er det prislappen på det?

Nå skal jeg runde av. Og jeg ønsker alle en god påske. En god påske er ikke avhengig av ei hytte på fjellet, det er ikke avhengig av en sydentur og det er ikke avhengig av at polert lykke blir lagt ut på Facebook. En kan ha det fint om en reiser bort, men en kan også krangle, savne, lide både på fjellet eller i syden. Så i stedet handler en god påske mye om hvordan vi forholder oss til det vi har og de menneskene som står oss nært.

Dagens bilde er av eldste datteren min og barnebarnet. Vesla har begynt å krabbe, og reise seg litt, men aller mest har hun lært seg til å smile til kamera. Dessuten har hun begynt å rekke armene ut mot Bestefar, yeiii.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: All I Want, All I Need.