Kunstkafé og gjestetun.

Ferien har startet. Vel, den startet egentlig fredag. Og vil vare i fjorten dager i første omgang. Andre del tar jeg i august i forbindelse med at jeg skal ha en separatutstilling. En utstilling som blant annet skal handle om hvor sannheten om oss selv ligger. I det vi viser, eller det vi er?

Nå kan det kanskje være litt merkelig at jeg snakker om ferie, siden jeg er uføretrygdet.  Men slik er det altså. For selv om jeg har fått en trygd, så sitter jeg ikke bare på ræva og venter på å dø. Livet går sin gang, og det er opp til meg å fylle det med noe. Jeg kan fylle det med skit, helt til det stinker så kraftig at alle jeg kommer i kontakt med merker det umiddelbart, eller jeg kan fylle det med parfyme og vakre masker som skjuler meg så godt at ingen tenker tanken på at jeg har en trygd. Eller jeg kan gjøre andre ting.  Og jeg jobber altså med å male, tre dager i uka. Og jeg arbeider i mitt eget tempo, som er tilpasset min livssituasjon.  Grunnen til at jeg kan få til det, er at det i Bergen finnes et fellesatelier som er startet og tilrettelagt for kunstnere som meg, som på ett eller annet vis møtte veggen.

Fredag tok noen av oss som arbeider ved fellesatelieret en tur til Voss. Vi bruker å ta oss en slik sommertur hvert år. For å være litt sammen i andre omgivelser og få noen felles opplevelser, og for å se litt kunst og spise litt god mat. Så slik ble det i år også. Og det morsomme er kanskje at den kunsten vi så som var mest spennende og inspirerende for meg personlig, var en utstilling av barn. Kulturskolen på Voss hadde utstilling i det nye kulturhuset  de har fått på stedet. Spesielt noen skulpturer vi så var veldig fine, og hadde mye til felles med Raw-art. En kunstform som tiltaler meg, og som noen av oss på fellesgalleriet har dannet en gruppe  sammen for å få vist mer av i Bergen.

På denne turen leide vi en niseter minibuss, som jeg kjørte. Jeg liker å kjøre når vi drar på tur. Det gir meg noe å holde på med, og en opplevelse av mening og kontroll. Akkurat slik det å arbeide ved Galleri VOX også gjør. Jeg synes mening og kontroll er en ganske grei ting å få oppleve. Det helt motsatte ville jo vært at alt var ukontrollerbart, og at en ikke opplevde mening med noe som helst.

For mitt eget vedkommende så opplever jeg at det ikke skal så veldig mye til for å finne mening i livet. Det er ikke nødvendigvis de svære opplevelsene som skal til. På Voss starter Ekstremsportveko i dag. Så nå  strømmer det til med folk som frivillig hiver seg utfor stup og setter utfor fosser. På jakt etter den ultimate opplevelse av spenning, intensitet og tilstedeværelse. Jeg har likevel snakket med folk som har hoppet i fallskjerm, uten at det ga noe i det hele tatt. Grunnen var at vedkommende samtidig opplevde en depresjon. Slik jeg tenker, sier det at det ikke kun er opplevelsene i livet vårt som gir oss en følelse av innhold, men at en også må ha evnen som skal til for å oppleve den. En liten del av denne evnen kan vi kalle å se. Eller fokusere. Eller skille gull fra møkk. En depresjon kan stjele en slik evne så kun et grått tomrom blir tilbake. Og dette tomrommet vil da stjele oppmerksomheten fra alt som er godt, spennende, givende og meningsfullt. Det betyr likevel ikke at alt er grått, det betyr kun at det er det vi er i stand til å se.

Når gullgravere leter etter det skinnende metallet må de ofte først grave fram tonnevis med sand, og så finner de kanskje noen gram med gull, og jubler over det. Og slik er det med livene våre også, tror jeg. Det meste er ting som går på det jevne. Litt grått, litt hverdag. Noe er skuffelser eller smerte, og noe igjen er små gullklumper. Som for eksempel vår lille tur til Voss, hvor vi på veien var innom en kunstkafé  på Evanger. Før vi på Voss fikk se litt kunst, noen fascinerende og gamle bygninger på Mølstertunet og spiste et godt måltid på Store Ringheim gjestetun, hvor det i tillegg var en kunstutstilling. Men det som er aller viktigst er at vi gjorde det sammen. Og at vi snakket sammen om det vi opplevde. Denne turen hadde ikke vært like bra for meg om jeg hadde tatt den alene.

For å kunne finne glede i en slik tur sammen med kollegaer så må en ha evnen til det. En må klare å skille ut andre ting, som også sloss om oppmerksomheten. For mitt vedkommende tar angst og ødelagte lunger et skikkelig glefs av hverdagen min, og disse utfordringene var et tema for meg i forbindelse med denne turen også. I tillegg stjeler cøliaki muligheten til å spise alt det andre spiser på en slik tur, valgmulighetene blir mye mindre, og jeg kjenner på at jeg ikke er helt som andre. Men jeg vil ikke at disse sidene ved meg skal ta all plass. Jeg vil ikke at det skal stjele all oppmerksomhet, slik at det ikke blir rom igjen til noe annet Og det gjorde det heller ikke.

Om du vil kan du tenke på tre små ting som gjør deg glad eller gir deg mening i livet. Det trenger ikke å være så mye. Bare tre små ting.Og så kan du tenke lit på hva du sliter med. Motstanden din. For eksempel ting som økonomi, helse, ensomhet, håpløshet, skam, vanetenkning. Og til slutt kan du tenke litt på hva av det som fortjener mest av energien din, og størst plass i hjertet ditt. For veldig mye av det vi har, har vi lett for å glemme. Fjellene i livene våre stjeler fort oppmerksomheten fra de små gullklumpene. Om vi tillater det. Og da blir livet lett muld, steinrøys og møkk. Det betyr ikke at det ikke finnes gull i livet ditt, bare at du ikke ser det lenger.

Bildet som følger dagens blogg har jeg kalt Makrounivers.

Galleri Vox har egen facebookside. Lik oss gjerne.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: And if I were a good man, I'd talk with you more often than I do