Kunst, og vafler med rømme og syltetøy.

Jeg lurer på hvor sola dro, her er den ikke. Men det er den ikke alene om. Å være her, mener jeg. For det er mye som ikke er her. Om jeg ville kunne jeg laget ei liste så lang som et vondt år over ting som er et annet sted enn her, men det vil jeg ikke. Det er mye jeg ikke vil. Jeg skal ikke lage en liste over hva jeg ikke vil heller.

I går hadde vi åpent hus på atelieret. Og det kom noen folk. De fikk vafler. Med syltetøy og rømme. Og kaffe til. Pluss en omvisning. Mens vi som arbeider der til vanlig håper å få et nytt medlem eller to ut av det åpne.

Atelieret mitt er et fellesatelier, og det finnes et par kriterier som må oppfylles før du får lov til å bli medlem.  For det første må du være gal. Ikke sånn helt borti natta sprø at du flyr rundt og sikler eller gnager på bildekk, men du må ha et papir på at ikke alt fungerer helt optimalt. Nærmere bestemt en uføretrygd. Stemplet og underskrevet.  Og den må du være tilkjent på grunn av en psykisk utfordring. Det nytter ikke å komme til oss med en vond rygg eller rennende nese og tro at det er nok. Å nei, vi er eksklusive på den måten.

Store norske leksikon: Eksklusiv, som utelukker, eller selv holder seg borte fra, andre enn visse utvalgte; som er forbeholdt et fåtall; utsøkt, kresen.

Atelieret hvor jeg arbeider heter Galleri VOX. Jeg har skrevet om dette før, men det får stå sin prøve. Det dukker jo opp en og annen ny besøkende her inne på Vannlandet fra tid til annen. Så i blant føles det riktig å gjenta seg selv, og snakke om ting som det jeg holder på med å si noe om akkurat nå.

Det som var felles for de som kom og besøkte oss under vår åpne dag på atelieret i går, var at ingen var potensielle søkere. De som kom tilhørte kommune og slike ting, mens de fleste i tillegg tilhørte hjelpeapparatet på en eller annen måte. Hvor de som burde ta til seg et slikt tilbud som vårt var denne dagen aner jeg ikke. Men jeg regner med at de finnes. Ett eller annet sted i mitt lett sære hode spraker det i en elektrisk kobling som får meg til å tenke tanken at det finnes flere kunstnere enn meg som møtte veggen på grunn av psyken.  Og at de kunne dradd nytte av å kunne bruke et sted som Galleri VOX. Men nei, de er ikke så lette å finne. Noe som er rart. For rundt en femtedel av befolkningen har til enhver tid en psykisk lidelse. Det vil si to av ti. Det er nesten like mange som voldtatte barn. Rent statistisk. Så i nabolaget ditt finnes det ganske sikkert en del folk som sliter med noe de ikke snakker høyt om.  Ganske sikkert også i familien din. Hvor mange av disse som samtidig er kunstnere vet jeg ingenting om.  Det er mye jeg ikke vet noe om. Det hadde vært mye enklere om alle psykisk syke gikk med skilt. Og så kunne det vært fargekoder som sa noe om hvilken andre grupper de opprinnelig tilhørte eller var ekskludert fra. Skiltet trengte ikke å være så stort. Kanskje bare en fin liten figur. En stjerne eller noe.

Selv om det ikke kom så veldig mange og besøkte oss på atelieret i går, så kom det altså en del. Og det var kjekt. Noen av dem tok seg tid til å sette seg ned og prate. Selv satt jeg ikke så mye. Jeg var opptatt med å male.  Men jeg pratet litt. Med noen. Og tok en kaffe eller to. Noe som medførte at i bilen hjem fra jobb kikket angsten inn. Så jeg brukte nok litt mer krefter på sosialiseringen enn det føltes som der og da. For jo, mitt problem er angst. Det vil si at jeg er redd. Jeg kan i tillegg få panikk. Noen ganger uten at det er noe å være redd for. Det kan være nok at jeg blir litt sliten og så Bang,  begynner angsten å rive meg i stykker til jeg så vidt henger sammen. Hvorfor jeg er slik får vi ta en annen gang. Men det er noe dritt. 

Det er mye som er dritt. Jeg kunne laget en lang liste. Men jeg skal la være. Om jeg absolutt skulle laget en liste over noe, ville jeg heller laget en som viser hva som er bra med livet. Mitt inklusive. For livet mitt er ganske bra. Noen ganger er jeg til og med lykkelig. Men ikke alltid. Det er det som er greia med lykke. Den kommer i små porsjoner. Akkurat som diamanter. Om du tror du er lykkelig hele tiden lurer du deg selv. For den greia som er der hele tiden kalles allmenntilstand, og er noe helt annet. Om alt er på det jevne hele tiden så er du altså kanskje ikke spesielt lykkelig. Til gjengjeld har du det kanskje heller ikke spesielt vondt, så det kan føles greit. Og du har det nok ganske behagelig og trygt. Om jeg selv fikk velge mellom veldig sterke følelser og trygghet, ville jeg valgt tryggheten.  Det betyr at jeg driver lite med ting som fallskjermhopping. Til gjengjeld snakker jeg åpent om det å ha en psykisk lidelse, slik at til og med naboene får vite at jeg ikke er perfekt, og det er det ganske mange som er redde for å gjøre. Så jeg går ikke alltid for det som er aller tryggest, selv om lysten skulle være der. Om jeg skulle gå for det som er aller, aller tryggest ville jeg ikke kunne gjort noe som helst. Jeg måtte blitt helt usynlig. Og likevel ville jeg ikke vært trygg. I stedet ville jeg nok vært ganske redd for at noe skulle skje. Kanskje at angsten min skulle bli avslørt. For ting skjer. Helt av seg selv. Kanskje det som er minst farlig i det lange løp er å være synlig. Tenk at det du skammer deg over er som en utpresser. Da er det slik at utpresseren kun har makt over deg så lenge du ønsker å skjule det du skammer deg over. Når du viser det du skammer deg over er det ikke noe mer å være redd for. Utpresseren har ingen makt, skammen har ingen makt. Tygg litt på den, før du spytter den ut.

Heldigvis kan en velge ting. En kan ikke velge alt, men en kan velge noe. Om du kjenner noen som kunne trengt et sted som Galleri VOX hvor de kan få arbeide med kunsten sin, så kan du velge å tipse dem. Om du kunne trenge et slikt sted selv, så stikk innom oss. Trenger du noe helt annet, så håper jeg du finner ut av det.  For tro meg, ting er mulig. For meg. Og for deg. Og for folk med alle slags merkelapper.

Klikk deg gjerne inn på Facebooksiden vår og legg deg til som venn. Vi kan alle trenge en venn.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  mOBSCENE