Ikke alt som var ment å bli ender opp med å være.

Bildet jeg hentet fram for å følge dagens blogg kalles Vingetid. Og enhver kan jo velge å legge hva en vil i det, men for meg handler historien i bildet om barndom, og gutten i kokongen er meg selv. Nå oppleves det kanskje litt rart at jeg hevder det, siden barndommen på mange måter burde være den tiden hvor vingene er mest fargerike og sterkest. Og kokongens tid samtidig burde vært tilbakelagt. Men livet har mange tilfeldigheter og muligheter å tilby, og ikke alt som var ment å bli ender opp med å være.

Nå, etter dette anslaget, kunne jeg fortsatt å skrive om meg, min barndom eller mitt voksenliv, men la meg heller skrive litt om deg. Siden det er du som skal lese dette her. Og ditt liv er jo mye mer interessant for deg å kaste et blikk på enn mitt, både når det kommer til kokonger og vinger og whatever. For mitt liv har alltid vært ganske lite, og ble aldri spesielt vakkert. Og selv om jeg ikke er helt sikker på når eller om kokongen noen gang revnet i mitt liv, så er kanskje du i stand til å tidfeste når den revnet i ditt. Eventuelt om den fremdeles er en del av livet du lever. For lever gjør du. På den ene eller andre måten.

Kanskje er det slik at kokongen din revnet da den skulle, og du fylte vingene med ditt varme og rosefargede blod, spredde dem ut og lot dem løfte deg. Over fjell og dal og dager og år. Og kanskje gjør de det fremdeles. Holdt i gang av din blotte kraft, vilje og kjærlighetslette hjerte. Eller kanskje du landet, slapp vingene fri og lot dem fly av sted på egenhånd, fordi du var kommet dit du ville. Eller kanskje du skapte deg en ny kokong, fordi høydeskrekken tok bolig i deg, eller du ble redd for at vingene dine kunne komme til å provosere noen.  Kanskje du kom i behov av noe som kunne fungere som vern eller stengsel, et forsvar mot angst og for sårbarhet, eller en vegg mot erfaringer og levd liv du endte opp med å bære med deg, og som du valgte å forsøke å stenge ute, eller inne. Det kan til og med hende at du i tillegg til å huske når vingene dine fikk sin tid, kan huske at de ble plukket av deg. For det skjer i blant når sommerfugler lander. Og lander gjør de. Alle må lande innimellom, fugler og sommerfugler. Til og med du og jeg må senke oss ned fra den himmel vi holdt kurs mot eller skapte for oss selv. Og når vi lander gjør vi det i blant i tillit til andre menneskers valg. Og kanskje er du en av de vakre sommerfuglene som gjorde nettopp det. Du landet. Full av tillit og med de aller fineste fargene dine åpne for skue. Og havnet i et vakkert tillaget skrin sammen med andre sommerfugler, utstilt med din skjønnhet, hvor ditt blotte utseende og meningen med livet ditt ble fullbyrdet av en nål gjennom ryggen. Hva dette skrinet i så fall består av vet ikke jeg, og heller ikke nålen. Men det vet du.

   

Dette var noen ord om sommerfugler, løftet fram av et kanskje eller to. Og jeg kunne fortsatt å skrive side opp og ned om alle de kanskjer som ikke bare ditt, men også mitt liv farges av. Alt det som kanskje kan skje, eller kanskje kunne vært unngått. Alle de valgene som ble tatt, men som kanskje kunne vært valgt annerledes. All den lykken vi kunne møtt, eller som vi kanskje en dag vil møte. Smerten vi måtte bære, som kanskje kunne vært unngått, kjærtegnet vi kanskje kunne fått oppleve i stedet. Men å skrive om så mange kanskje har jeg ikke tid til. For det finnes også noe her og nå. Noe som er mer enn et kanskje. Noe reelt. Dette øyeblikket, denne dagen. Og det er opp til meg å fylle denne søndagen med noe mer enn et kanskje, noe mer enn en drøm, eller et håp, eller en flukt. Slik det også er opp til deg. Om du falt til jord, om du spant en kokong rundt deg selv eller noe i deg selv, så har du etter all sannsynlighet likevel ben, øyne, hender og tanke.  Helt sikkert har du også et hjerte. Og du har muligheter, som er minst like mange som trådene du brukte for å skape stengslet.

I mitt liv skal denne dagens lille høydepunkt være middag sammen med kjæresten min, Beate, hennes barn, og min eldste datter. Min yngste datter er på en annen kant av landet, men jeg vil tenke på henne i dag når vi sitter rundt bordet, så på en måte vil hun også være sammen med oss når vi spiser, snakker sammen og koser oss. Og det vi skal kose oss med er røkt torsk, sammen med bacon, hvit saus og tilbehør - nam, nam - og jeg skal være kokken. For det er min rolle. Blant mange andre roller jeg har. Samtidig er dette måltidet og denne dagen også min gave, blant alle andre gaver jeg får. Dette er mitt liv, blant mange alternative liv jeg kunne endt opp med, eller sittet på min myke og brede og drømt om en søndag i juni. Vinger eller ikke vinger, jeg vet hva jeg har her og nå, og at det er mitt ansvar å ivareta det.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Sommerfuglvinger