Tenker du på deg selv som flatmark, har noen trampet hardt på deg.

Helgen var jeg en tur over fjellet.  Og det var ikke det verste jeg kunne være.  Jeg kunne for eksempel vært under et fjell. Og det ville ikke vært godt, tenker jeg. Turen over fjellet var for å feire bursdagen til storebror min. Og det ble kjekt. Seksti år har skrotten blitt.

Det er givende å komme litt sammen. Denne gangen fikk jeg møtt ungene hans også. Tre flotte utgaver av sorten. Det vil si tre stykker jeg er onkel til. Det er noen år siden jeg så dem sist. Og ettersom årene går er det moro å se forandringen som oppstår. Litt prat fikk vi også til oss i mellom, selv om anledningen ikke innbød til de dypere samtalene. Likevel fikk jeg et lite blikk inn i hvordan de tenker og føler, og det fikk hjertet mitt til å svulme.  Jeg synes alltid det er mer moro å se hvordan folk opplever verden og seg selv, enn hva de har å skilte med av gull og ytre ting. Egentlig burde jeg sende onkelbarna mine en liten melding og si hva jeg selv følte og opplevde i møtet med dem og deres ektefeller eller kjærester, men jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det. Jeg er en lettrørt liten faen som for ofte lar seg rive med, for så etterpå å sitte med en følelse av å skulle ha holdt ting mer på plass. Følelsene mine får i blant form av en lavine, opplever jeg. De kommer rasende nedover meg, så jeg går kast i kast nedover ura. Så noen ganger havner jeg derfor under fjellet, og ikke på toppene. Og denne gangen tenker jeg på fjellet som noe som er tyngden av meg selv.

Selv om jeg kanskje ikke sender en melding til mine onkelbarn og deres livsledsagere, så var møtet med dem alle noe jeg vil huske lenge. Ting de sa, og samspillet dem i mellom. En hånd som strøk over en rygg. Et blikk. Litt knuffing og litt markering. De har vokst. Har fått tyngde og visdom. Krever sin plass, og respekt for den de er og hva de står for. Og jeg ønsker dem alle alt godt.

Du som leser dette er også et fjell.  Jeg kan ikke tenke meg at du er kun flatmark. Tenker du på deg selv som kun flatmark har noen trampet hardt på deg.  De fleste av oss er nok likevel ikke helt knust til singel og jevnet ut selv om noen har sparket og slått flittig, men kan oppleves som noe som strekker seg mot skyene.  Om ikke alltid i form av de villeste og mest spektakulære tinder, så i hvert fall en liten bulk. Hva du gjør med det fjellet som er deg selv vet jeg derimot ingenting om. Kanskje driver du med sikring mot ras i de bratteste skråningene, slik jeg nettopp beskrev at jeg lett gjør. For at ting ikke skal komme rasende nedover deg. Kanskje du er typen som surfer på ras, og står bredbent og støtt til de har samlet seg ved foten av deg selv, full av kontroll og elegant beherskelse. Eller kanskje har du et distansert forhold til fjellet, og beskuer deg selv fra trygg avstand. Det kan også være slik at du er typen til å brette opp ermene, og liker å klatre straks du ser en fjellvegg i deg selv, uten tanke på rasfare i det hele tatt. Du kan klatre med tau, eller uten, med sikring eller uten sikring i det hele tatt. Og du kan kaste deg utfor de høyeste toppene med fallskjerm når du skal ned igjen, eller du kan ake ned på stumpen til ræva er hudløs og sår. Fordi du besteg mer enn du burde ha forsøkt på, og hadde glemt at du måtte ned igjen også etter at rushet med å klare av turen opp var over. Kanskje tenker du også at fallskjerm er for pingler, og hevder med bravur og overmot at du kan fly. Eller kanskje du glemte å tenke i det hele tatt. Kanskje det er slik at du ikke kun er et fjell med ras og laviner, men også en vulkan.

Det er vel uansett slik med det fjellet som er oss selv, at vi gjør klokt i å gi det respekt og forsiktighet, slik andre fjell vi møter på vår vei også bør få en del av. Det er derfor vi har fått fjellvettsregler. Det er ingen skam og snu, heter det. Men det er jo heller ingen skam å prøve å stå i mot storm og utfordringer, holdninger eller tanketomhet. Tenke sjæl, er en grei ting. I det hele tatt bør en vel forsøke så godt en kan å se på både det fjellet en selv er og de en møter med litt ydmykhet. Ikke kun tenke på fjell som en koloss av stein som tåler alt. For fjell er jo også forskjellige. Noen er mjuke som en grønnkledd ås etter årevis med forsiktige kjærtegn av vind og vær, andre er revet opp av tidens tann og har blitt taggete, ville og stolte.  Noen tåler mye, mens andre tåler mindre. Likevel bør alle ha rett til å være slik de er. Og vi, vi har ikke nødvendigvis alltid en rett til å fortelle hvert eneste fjell vi møter hvordan det burde ha vært, men bør kanskje heller se etter de kvaliteter som er der. For ingen fjell tåler alt. Og ingen bør vi forsøke å gjøre til flatmark.

Bildet som følger dagens blogg er et portrett jeg lagde av nevøen min for et par år siden. Det henger på stua hans, fortalte han i helga. Og alle barn som er innom fascineres over at han har en hel verden i magen. For slik opplever de motivet. Jeg trodde bildet ville skremme barn, men det gjør det altså ikke. Selv hadde jeg andre tanker da jeg malte bildet enn de barna får. Jeg forsøkte å si noe om sårbarhet bak kraft, det som lett kan gå i stykker bak det påtrengende. Den ilden og den kjernen jeg fornemmer i min nevø. Alt det som har samlet seg opp under huden på godt og vondt gjennom det livet han fikk. Men det er som sagt min tolkning. Og den er egentlig ganske uviktig for alle andre enn meg selv. Likevel var det kjekt at da jeg fortalte om disse tankene til min nevø og hans kone, så fortalte de at jo; det finnes mye følelser bak hans bastante ytre. Det sier meg at fjell ikke kun er fjell. Og at vi alle er mer enn det som først møter øyet.

Bildet heter Prometheus.

Prometheus brakte i henhold til gresk mytologi ilden til menneskene. Det kan du lese om her. Mens min nevø  tidligere var vokalist i gruppen Myrkskog, og dem kan du lytte til under dagens link.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Myrkskog