Lykke.

I går så jeg et program med Petter Skjerven, kalt ”Hvem tror du at du er”. Og dagens tema var lykke. I programmet ble en del såkalt alminnelige mennesker bedt om å definere dette begrepet. Noe de færreste av dem klarte. De kunne til nød si hva som gjorde dem lykkelige, men det er jo en annen sak. Å si at lykke for eksempel er mye penger, eller en god venn, havner jo egentlig på linje med å si at høydeskrekk er en stige.

Det var jo ikke til å unngå at jeg selv også fikk trang til å gå begrepet lykke litt nærmere etter i sømmene, og da oppdaget jeg fort hvorfor det var lettest å definere følelsen via noe som gjør meg lykkelig. For lykke i seg selv er jo en følelse. En opplevelse. Men det igjen sier jo ikke så mye. En kan oppleve nesten alt mulig. En kan jo oppleve å ha treg mage, for eksempel, og det skaper jo ikke så mye lykke. Det måtte i så fall være fordi en har gått en uke med diaré. Så skal en få mer kjøtt på beinet i forhold til opplevelsen lykke må en derfor definere selve opplevelsen. Og da endte jeg opp med opplevelsen av engasjement.  Så sånn er det. For meg er lykke engasjement. Kanskje  fordi engasjement får meg til å glemme meg selv litt. Fordi engasjement er tilstedeværelse. 

Under her kan du fylle inn hva du selv tenker om lykke. Blir det lite plass, så bruk et eget ark. Eventuelt stueveggen eller en trikk.

For meg er lykke …

Engasjement kan en oppleve på utrolig mange felt. En kan være engasjert i politikk, sine medmennesker, kunst, frimerker, sko, vesker, akvarier, fotball, matlaging, strikking eller retten til  rytmisk sportsgymnastikk for menn. Kun fantasien din setter egentlig en grense her. En kan også være engasjert i å stirre på sin egen navle, sine uoppfylte drømmer, sin fortid, alt som gikk til helvete, en kan være engasjert i å hate, eller å sverte noen - you name it, det er ditt valg.

Jeg vet ikke om det er mye lykke å finne i engasjement som i utgangspunktet ser ut til å bære i seg et negativt fortegn, men jeg ser ikke bort i fra det, siden mange er så opptatt av å trykke ned eller  rævkjøre for eksempel alle som ikke er akkurat som dem selv. Også politikere gjør dette, så det handler ikke om stand og stilling. Politikere som har som oppgave å ivareta landet vårt og alle som bor her, skiller seg ikke alltid så voldsomt fra Ola borti Lia som hevder med tyngde og overbevisning at alle føkkings utlendiner bør for helvete komme seg tilbake dit hvor de kom fra, og ikke renne ned sosialen hvor hele røkla får BMW og skinnmøbler, mens Ola sjøl har jobbet i hele sitt liv og ikke har ei krone til overs fordi bensinen og pilsen er så jævla dyr, skål.

   

Selv om likhetstegn med rævkjøring fra ytre høyre i neste øyeblikk blir forsøkt bortforklart, og får forklaringsmodeller som kaller det et utslag av populisme eller ubetenksomhet, at en ikke forstår hva liker på Facebook betyr, eller at en ikke egentlig er rasist, men forholder seg til sak, så er det hva det er.  Opplevelsen der bak er den samme for offeret uansett hva slags ord en setter på inntrengeren.

Dette siste jeg skrev nå er for meg et engasjement. Det vil si at å skrive det gjør meg litt lykkelig. Jeg får satt ord på noe som betyr noe for meg. Om det er riktig i dine øyne, eller om det er sagt på en måte som andre ville valgt, er uinteressant. Dette er min blogg, min stemme og min lykke.

Dagens blogg skal avsluttes. Et øyeblikk var den mye lenger enn du nå opplever. Om akkurat det gjør deg lykkelig vet jeg ikke, men jeg har slettet et langt og kritisk avsnitt jeg skrev om høyrepolitikk, selv om det gjorde meg selv lykkelig å skrive noen ord om det, og å vise til likhetspunkter mellom JernErna og en annen dame. En dame som i likhet med så mange av oss heller ikke ville snu seg på magen. 

Grunnen til at jeg slettet avsnittet er at Vannlandet ikke skal handle om politikk. I hvert fall ikke for mye. Vannlandet er et sted hvor jeg ønsker å skrive om verdier, det mellommenneskelige, retten til egenart, tilhørighet og om håp. Det er det som er mitt engasjement her. Å skrive om slike ting er noe av det som gjør meg litt lykkeligere enn jeg ville vært om jeg ikke var engasjert i annet enn å kjenne etter hvordan jeg har det i dag. 

Ikke alle opplever å være ønsket. Ikke alle opplever at de blir verdsatt. Det gjelder ikke kun innvandrere, har ikke kun med etnisitet, hudfarge eller tro å gjøre. Og det gjelder både voksne og barn. Hakkekyllinger finnes i alle lag og i alle miljøer.  I løpet av et langt liv har jeg selv opplevd mye mangel på tilhørighet, noe som igjen har svekket opplevelsen av en tydelig identitet. Å mangle en tydelig identitet gjør deg usynlig for deg selv, og derfor også for mange av de du møter. Alt de ser er konsekvensene av det som formet deg, i mitt tilfelle en voldelig og skremmende barndom, hvor jeg lærte litt om at det finnes grenser, men fikk få redskaper som kunne hjelpe meg til å forholde meg til dem. Det var slik at straffen for å bryte en grense ikke sto i forhold til grensen som ble brutt. En liten bagatell ble straffet like hardt som et stort overtramp, og det var den eneste forutsigbarheten som var å forholde seg til. Så egentlig ble det da det samme hva jeg gjorde, eller ikke gjorde. For også overtramp som kun fantes som en fantasi eller mulighet i min dommer/bøddels hode, ble straffet, eller fikk form av avhørsmetoder som gikk ut på å knekke den som ble avhørt. I dette tilfellet meg.

Det er få som ser potensialet ditt om du ligger under livets hæl, eller opplever deg selv som usynlig. Og jeg har trodd at jeg ikke har hatt rett til å være meg. At jeg derimot må være slik alle andre er. At angsten min og depresjonene gjør meg til et mindreverdig menneske. I tillegg følte jeg lenge at det livet formet meg til å bli var kun min egen skyld, og ikke livets.

Å fortelle deg at du har verdi er derfor viktig for meg.  At alt ikke er håpløst om du har møtt en vegg eller to, om du ikke opplever verden og livet nøyaktig slik naboen gjør,  om ikke alt ble slik du en gang drømte, eller slik du ble oppdratt til å tro at det burde bli. For på den måten er det for meg også. Men ikke hele tiden lenger. Livet er verdifullt for meg nå, og jeg har verdi for noen som er i livet mitt. Slik er det, slik ble det. Livet har blitt en venn, og ikke en fiende.

Vi kan alle stilles til ansvar for feil valg vi tar, og straffeutmålingen er det opp til andre å ta seg av. Men ingen av oss fortjener livsvarig kun fordi vi finnes, fordi vi ble født. Født som deg. Eller meg. Eller i et annet land.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Kjærlighetsvisa