I morgen er det en ny dag.

Bloggen min har blitt plukket opp av vg.no. Og innlegget "En dans på et perledekket gulv er ingen god opplevelse" sto en stund å lese under tittelen ”Hurra for rutinene”, under spalten ”Lesernes VG”.

Og ja, det var gøy å få Vannlandet løftet opp i lyset. Plutselig hadde jeg flere tusen lesere på ett innlegg, og det uten at jeg skrev verken om Tone Damlis sexliv eller truet med å ta livet av noen. Jeg skrev bare litt om noe så smått som rutiner. Attpå til har jeg fått noen vennlige tilbakemeldinger, og fram til nå ikke en neste ekkel en. Ingen har ymtet frampå om å drepe meg eller voldta meg eller ødelegge meg, slik en del kvinner fortalte at de hadde blitt utsatt for i et svensk program jeg så i går. Det handlet om det å være synlig i media. Og hva politikere, bloggere og andre med en mening kunne risikere å bli utsatt for om de stakk hodet fram. Jeg fikk ikke med meg hele programmet, men jeg fikk med nok til å forstå tegninga. Det var ikke måte på hvor ondskapsfulle og beregnende enkelte trusler kunne være. De kunne skilte med både sted og tidspunkt hvor ting skulle skje. Og dette er skrevet stort sett av menn, slik jeg oppfattet det.

   

Jeg er også mann. Og jeg kjenner og har truffet opptil flere av sorten, men ingen jeg kjenner kan jeg tro ville finne på noe slikt som disse damene i det svenske programmet ble utsatt for. På den annen side vet jeg heller ikke hvem som voldtar sine barn, banker sine koner og kjærester og hater alle som ikke er som dem selv, ser ut som dem selv, tenker som dem selv, føler som dem selv, men jeg vet likevel at de finnes. Og statistikken vil antagelig fortelle meg at enkelte av dem finnes i nærmiljøet mitt.

Det er mye folk velger å gjøre. Mye kan stilles spørsmålstegn ved, uten at det er like alvorlig som det jeg nettopp nevnte. Jeg så mannen som hadde skrevet om Tone Damli og Aksel Hennie på tv her om dagen. Han ble intervjuet av Anne Kat, og hadde også tatt et valg. Ett valg blant en uendelighet av muligheter.  Og han framsto i utgangspunktet som en pent kledd ung mann fra en eller annen vestkant.  Så det var ingenting i veien med fasaden. Likevel ble det noe som ikke stemte for meg. Noe med et veivalg som ble feil.

 Det blir for meg nesten uvirkelig at han synes det er en grei ting å bruke tiden til å henge ut andre på en slik måte som han valgte.  Så hva er drivkraften? Hva er motivet og målet? At det er i samfunnets interesse som mye annet intimt og privat vi får servert om andre blir hevdet å være har jeg vondt for å se. Men nå er det jo ikke slik at jeg kan se alt fra mitt lille hjørne av verden. Jeg har heller ikke lyst til å se alt. Det er heller slik at jeg ønsker å skjerme meg fra litt av all gørra som helles over oss dag ut og dag inn.

Å skrive blogg er for meg en motvekt mot mye jeg tvinges til å ta inn over meg, men som jeg likevel ikke føler for. I stedet for å bruke all tiden min på ræl, så setter jeg av noen minutter til å ta en titt på meg selv. Når jeg skriver er det lettere å se hva jeg selv tenker og føler, og derfor også lettere å se hva slags verdier jeg eier og har lyst til å etterleve. Eller i hvert fall forsøke å etterleve.  Alt er jo ikke gjort i en fei, og idealer er  noe vi skal strekke oss etter, ikke en pidestall vi skal klatre opp på. Og det vi klarer å ta kontroll over i livene våre er kanskje ikke så store delen, men likevel tenker jeg at det er en viktig del. Det er jo likevel så lite vi kan gjøre med andre. Den eneste vi har mulighet til å forme er ofte oss selv. Og jeg for min del trenger å formes. Jeg trenger å oppdra meg selv. For jeg har aldri vært der at jeg kan påberope meg å ikke trå feil. Livet mitt har bestått av en endeløs rekke av dårlige valg. Men innimellom har det heldigvis også vært små øyer av gode valg. Og jeg tror det er viktig å klamre seg til de små øyene. Ikke miste dem av syne. Ikke gi opp.

 Om noen minutter stikker datteren min innom, så jeg får runde av dagens blogg. Det går mot ettermiddag i Bergen. I dag var jeg kun en liten tur på atelieret, for å få med meg et foredrag som skulle holdes der. Foredraget var om kunst og inspirasjon, og jeg er glad jeg tok turen. Jeg fikk noen nye ideer i forhold til mine egne arbeid. Å få noen nye ideer er ikke det verste en kan få. Jeg kunne ramse opp en lang liste over verre ting.

Hva du som tok deg tid til å lese dette har brukt denne dagen til vet jeg ikke. Kanskje har du brukt den til nesten ingenting, kanskje har du løpt ræva av deg. Mot noe, eller vekk fra noe. Men uansett hva du har gjort, så har du på en eller annen måte berørt noen, eller frarøvet deg selv muligheten til å gjøre det. Hvem du har berørt og hvordan vet kanskje bare du og den du berørte. Hvem du kunne berørt, men valgte å ikke nærme deg eller se, vet du sikkert også. Enten det nå var fordi du ikke vågde, eller at du var for opptatt med noe du mente var viktigere.  Uansett får de fleste av oss en ny mulighet i morgen. Og dagen etter. Til en dag da mulighetene av naturlige grunner stopper opp, og alt som er igjen av oss er de minner noen andre bærer med seg. 

Ha en fin kveld.

Bjørn

Dagens link: Jeg har lagt ut denne før, men synes den er verdt å legge ut igjen.