I et øyeblikk som faller på plass.

Sola har tatt reisen til Bergen, og jeg forsøker meg på en reise inn i hodet mitt. Ikke fordi det er så varmt og hjemmekoselig der, men fordi jeg alltid oppdager noe nytt når jeg besøker meg selv. For slik er jeg skrudd sammen, at jeg glemmer lett. Så inne i mitt hode blir jeg i blant som gullfisken, som svømmer rundt til andre siden av glassbollen og tenker: ”Oi, her har jeg ikke vært før, her var det fint. For i neste øyeblikk å svømme tilbake dit den kom fra og tenke: ”Oi, her har jeg ikke vært før, her var det fint”.

Nå skal det sies at gullfisk faktisk har hukommelse, så bildet jeg lagde stemmer ikke med virkeligheten, det rettferdiggjøres likevel godt nok for meg gjennom sin misjon som var å illustrere noe. I virkeligheten kommer fiskenes hukommelse til syne for eksempel gjennom at de møter deg når det er tid for mat.

I dag vil jeg skrive om kjæresten min. Det bestemmer jeg her og nå. For selv om hun ikke sitter ved siden av meg i skrivende stund, så fant jeg avtrykket av henne i hodet mitt da jeg beveget meg inn i det. Og hodet mitt tenkte da det så avtrykket at det egentlig er en optisk illusjon, for det egentlige avtrykket sitter i hjertet mitt. For slik er kjæresten min skapt, at hun berører meg i de mest bortgjemte rom og legger igjen sine små fingeravtrykk så jeg kan finne dem når jeg trenger det.

Å ha en kjærest er fint. Selv om begrepet ”å ha” er litt misvisende, i sitt assosiasjonspotensiale som lett og kjapt går i retning av ”å eie”. For man eier jo ikke kjæresten sin. Like lite som at noen eier deg. Man beveger seg kun ved siden av hverandre, mens en berører hverandre lett eller tungt. Noen kan berøre kjæresten sin så lett som luft over huden, satt i bevegelse for to dager siden i et sukk av velvære. Mens andre kan berøre kjæresten sin tungt med knyttet neve, eller en altfor spiss tunge. Jeg kom over en blogg i dag, hvor det var skrevet noen få ord om nærhet. Jeg anbefaler deg å klikke på linken, for det er verdt å lese.

Kjæresten min er det mennesket som åpnet en helt spesiell dør i meg, en dør som jeg ikke hadde klart å finne på egenhånd. Og i rommet som lå bak døren fant jeg retten til å være meg, slik jeg er. Jeg trenger ikke å rettferdiggjøre min eksistens, ikke være konge eller prins eller verdensmester, bare meg. Og det er en rettighet som tok meg i eie ikke med basuner og fanfarer, men mer som en stille opplevelse av å finne hjem.  Det betyr likevel ikke at jeg dermed kan ta dette hjemmet i besittelse med den største selvfølgelighet, slenge meg på sofaen, slippe en fis og glemme alt annet enn mine egne behov og sannheter. For selv om jeg føler at jeg blir akseptert som meg, betyr ikke det at alt jeg gjør er grei skuring.  Det man er og det man gjør er to forskjellige ting.

Det fine med å bli akseptert som den en er, er at det blir veldig lett å se betydningen av det, slik at en selv kan gå for aksept av andre. For eksempel sin kjæreste. Som kanskje heter Beate. Som er bitte lita og likevel klok som en hel planet. Ei som kan få øynene dine blanke bare ved at hun smiler til deg.  Og ikke lar alt begynne å handle om å invadere, forme, elte, gnikke, gnu og slipe, hamre, fjerne og putte på, til du en dag oppdager at alt du eier er lysten til å rømme. Kjæresten min er helt unik. For slik er kjæresten min skrudd sammen, at hun er akkurat slik jeg ønsker hun skal være. Ingen grunn til å forme og presse og tvinge henne inn i en annen form. Jeg vil ikke at hun skal være en annen, jeg vil hun skal være seg. Samtidig er det likevel mye jeg skulle ønske hun ville gjort annerledes, for som sagt; å være og gjøre er ikke det samme.  Men det går greit. Jeg har levd med dette i sju år nå, og det forandrer ikke på hvem hun er. Med alle sine smil, sine tårer, sin lettrørthet, sin klokskap, sin varme, sin toleranse, sitt sinne, sin angst, sine håp og håpløshet, forvirring, glemsel og klarhet. Og den evinnelige spillingen av Jan Eggum, og annet som spilles om igjen og om igjen og om igjen.

Snart er det påske. For oss betyr det i år at vi skal være uten unger, det vil si at vi får litt voksentid. Og det ser jeg fram til. Noen dager med voksenmat, litt film, kanskje noen turer ut, en Baileys til kaffen. Små, små ting. Ikke de store evenementer. For det er ikke i lavinene lykken ligger. Den ligger i nærheten.  Den ligger i de små tingene. I mellomrommene. Ved komfyren. I blafringen fra et stearinlys. I et blikk som søker inn i deg. Ved froksostbordet. I samtalene. I et øyeblikk som faller på plass.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:     Til Beate

Dagens link 2:  Til Beate