Med dørene på vidt gap.

Det er søndag ettermiddag, og jeg har vært en tur på atelieret og jobbet i dag. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg hadde lyst.

For noen dager siden snakket jeg med noen kolleger om det å bli påvirket av vakre ting, og det fikk jeg lyst til å skrive noe om. 

For meg blir i blant møtet med for eksempel vakker kunst så sterkt at jeg kjenner tårene presse på. Jeg fylles av det, og kan kjenne det fysisk i kroppen, nesten som en forelskelse. Fra magen og helt ut i fingertuppene, som kan bli numne. Det samme kan i blant skje ute i naturen. Eller om jeg smaker på veldig god mat, helst noe jeg aldri har smakt før.

Når jeg opplever disse følelsene, tror jeg at ei slags dør har åpnet seg i meg. Uten at denne døra er åpen, ville jeg ikke være i stand til å bli berørt like sterkt. For selv om intellektet kan gjenkjenne skjønnhet, og i seg selv er viktig for å kunne oppleve den, så påvirker intellektet deg annerledes enn følelsene. Tankene kan ødelegge den følelsesmessige opplevelsen, som er så viktig for oss. For eksempel gjennom at en stenger for emosjonene en har, fordi en ikke klarer å takle dem eller vedkjenne seg dem, og i tillegg kanskje ender opp med at en ikke vil vise dem til noen. Som for eksempel når en skammer seg litt over musikk eller noe annet en liker, fordi en kanskje ikke opplever det som politisk korrekt. Eller i «jeg liker deg, men jeg vil ikke vise det», i møtet med mennesker. Gjerne av frykt for å bli feiltolket, men kanskje mest fordi en er redd for å bli avvist.

Hvorfor en ikke vil vise følelsene en har til andre, kan selvfølgelig ha mange flere årsaker enn frykt for avvisning, som for eksempel at tidligere erfaringer forteller deg at det er bortkastet på den eller hin, men jeg tror det ofte handler om at en blir sårbar. For enkelte kan ganske sikkert denne frykten for å vise seg gå så langt, og forsvaret kan være så sterkt, at en ikke våger å erkjenne egen sårbarhet overfor seg selv en gang. Så en stenger av det som er mulig å stenge av, lukker de dører som lar seg lukke, fordi det er tryggest, fordi krefter i deg sier at du av en eller annen grunn bør verne deg selv, eller fordi det å ikke slippe noe eller noen inn gjør minst vondt. Noen ganger kan en gjøre det helt bevisst, andre ganger gjør en det fordi en ikke lenger ser andre muligheter, slik at det skjer automatisk.

Det som skjer når en stenger av for å ikke vise eller dele - slippe ting ut - tror jeg vil resultere i at en også stenger for det som kunne ha sluppet inn. Det være seg vakker kunst, som nevnt over her, men også andre menneskers mulighet til å berøre ditt innerste, dele seg med deg. For det siste kan jo være skummelt. Så skummelt at en helt slutter å se at i lengden er det kanskje minst like skummelt for en selv å være avstengt. Og en går derfor glipp av noe. Gjerne det en aller helst ville hatt.

Når jeg ser på tv-program som for eksempel Idol eller Stjernekamp, så er det ikke nødvendigvis de deltagerne som er teknisk fullendte, som berører meg mest. Jeg kan bli fascinert av et godt håndverk, men følelsene aktiveres mest av de som bjuder på, som svenskene sier. Dvs de som i tillegg klarer å vise noe annet av seg selv enn flinkhet, effektivitet, dominans, avmålthet eller kontroll. Slikt som sårbarhet, feilbarlighet og mot. Det å bli berørt av følelsene de forsøker å formidle, fordi de selv er i kontakt med dem, gjør mer med meg enn en plettfri overflate og en uangripelig framføring. Overflatemennesker er sjelden spennende. En ren glassflate berører ikke like mye som jord, uansett hvor ren og pen den er. I hvert fall er det slik i min verden.

Og når jeg først er inne på dette med jord, så arbeider jeg med det stoffet for tiden, jeg arbeider med leire, jeg lager  keramikk. Etter atten år, har jeg satt meg ved dreieskiva igjen. Og det opplever jeg som gøy, og spennende. Samtidig har det skjedd noe med meg i løpet av disse atten årene, som gjør at jeg ikke har så mye fokus på hva andre mener om det jeg lager lenger. Noe som nok har noe av sin forklaring i at jeg ikke trenger å leve av det jeg gjør i dag. Men det betyr også at jeg må finne en annen drivkraft enn den økonomiske. Denne nye drivkraften dreier seg nå mye om å utforske, og å søke etter den følelsen jeg begynte med å beskrive i dette blogginnlegget. Den som når inn til meg som et ømt kjærtegn, en berøring, et kyss, en mye sterkere opplevelse enn intellektet kan gi meg. Men for å oppnå dette,  er jeg altså nødt til å ha døra jeg nevnte åpen. 

Å ha ei dør åpen, betyr som nevnt at noe kan bevege seg både ut og inn av den. Og jeg opplever at jeg er mer i kontakt med denne flyten i meg selv enn på lenge, og at ting beveger seg friere begge veier, når jeg for eksempel er på jobb. Noe som resulterer i sterk arbeidslyst, mer humor og sleivkjeft, mer frie tanker og spontanitet, mer ideer og følelser jeg vil dele med de rundt meg, eller for eksempel i å skrive ting som dette. 

Samtidig blir jeg mer påvirket av mennesker rundt meg, enn før. Føler jeg noe overfor noen, merker jeg det bedre enn tidligere, stenger noen av følelser jeg vekker i dem, positive eller negative, merker jeg kjappere at noe skurrer, ønsker noen å invadere meg, klarer de det bedre nå enn når døra er lukket, og om noen av en eller annen grunn ikke vil slippe meg nært, så føler jeg at jeg merker det også, uten at jeg nødvendigvis vet hvorfor, eller kan være helt sikkert. Det blir derfor mange baller i lufta, og mye å kjenne på. Så utfordringen for meg nå består i å takle dette, stå i den nevnte flyten i meg, uten å stenge av for alt om noe plutselig begynner å gjøre litt vondt, uten å gruble for mye, uten å tenke for mye på hvorfor ting er som de er, og uten å la det påvirke valgene mine, slik at jeg kan fortsette å være i det åpne moduset mens jeg arbeider. For det skjer noen med kunsten en forsøker å skape, om en lukker igjen, skalker alle luker, tenker jeg. Alt blir stivere, mer kalkulert, intellektet tar over og en slutter å leke, slutter å bjude på, Jante trer inn på arenaen, og en blir redd for hva andre tenker om en. Og slik vil jeg ikke ha det. Ikke nå. Jeg vil bare være meg, med alle følelsene mine, og dørene på vidt gap.

Det var det. Da har jeg fått sagt det jeg kjente jeg ville si.

Dagens bilder viser litt av det jeg har arbeidet med i dag. Det er ikke ferdig, men på vei. Og dagens link viser et par eksempler på musikk som berører noe av det innerste i meg - to ganske forskjellige sanger. Jeg har lagt dem ut før her, men jeg legger dem ut i igjen. For disse framføringene trenger seg gjennom huden min, nedkjemper intellektuelle verdinormer og får meg til å smelte innenfra. Hver på sin måte. Du får høre etter om det berører noe i deg også, om du føler for det. Her og nå får du i hvert fall muligheten. Skru opp lyden, åpne alle dører og kjenn på gjennomtrekken.

Og så må du ha en fin uke.

Bjørn

Dagens link:

Noen dør unge.

I dag har jeg tatt meg en fridag. Dvs at jeg ikke har tatt turen inn til atelieret. Nå, mens jeg sitter her og skriver, er jeg ikke helt på topp. Men det er ikke derfor jeg er borte fra jobb. Det at jeg ikke er helt i form er fordi jeg kjørte i meg relativt mye snop i går, og fortsatte da jeg våknet litt for tidlig i dag, før jeg la meg til å sove videre. Sånt straffer seg. Men jeg visste at jeg hadde en fridag, så jeg var villig til å betale prisen for sukkerkjøret.

Grunnen til at jeg er borte fra atelieret, skyldes blant annet prosesser i keramikken jeg holder på med. Fra og med i morgen, skal vi henge opp bilder til vår årlige happening 30x30, der vi inviterer byens kunstnere til en rett fra veggen utstilling. Da nytter det ikke å ha prosesser i keramikkarbeidet mitt hengende over hodet. Så nå får det arbeidet en liten pause, fram til søndag, da jeg skal sette en glasurbrann. Og det blir spennende.

30x30 er inne i sitt niende år nå, så en må kunne si at det har blitt en tradisjon. Navnet henspeiler til formatet på bildene som deltar. Alt må være innenfor 30x30cm, eller 30x30x30, om det er snakk om objekter. I fjor deltok det ca 50 kunstnere, med til sammen ca 100 kunstverk. Så bare det å få alt til å fungere i gallerirommet er en stor jobb for oss. I tillegg til alt som skal katalogføres og på andre vis være under kontroll. 

Selv deltar jeg antagelig ikke med arbeider under 30x30. Jeg er bare med i formingen av utstillingen. Og det føles greit. Jeg står friere i forhold til enkelte valg en må ta, om jeg ikke har med egne arbeider, kjenner jeg. Men grunnen til at jeg ikke deltar, er mest at jeg ikke arbeider i det  det nevnte formatet, og at jeg liker best å arbeide med egne prosjekter og mot separatutstillinger. Jeg trives best på den måten. 

I går solgte jeg forresten et bilde fra siste utstillingen min. At jeg i det hele tatt nevner dette, kan tyde på at jeg ikke er bortskjemt med salg. En antydning som nok stemmer. Så det er alltid litt morsomt når noen kjøper et bilde. 

Maleriet jeg solgte i går, hadde fått tittelen «The Point of no return». Jeg tenker at vi alle har stått på det punktet noen ganger gjennom livet. Plutselig er det ikke lenger noen mulighet til å snu, og en må leve med konsekvensen av en hendelsesrekke eller et valg en tok. Hvor det første steget i en slik hendelesrekke begynner er kanskje ikke alltid så lett å se. Men min litt dårlige form i dag, kan ledes tilbake til butikken i går, hvor jeg valgte å kjøpe inn for mye snop. Og også helt tilbake til der hvor jeg begynte å vurdere å kjøpe det inn, noe som var noen timer før handleturen. Hvor «The Point of no return» lå er litt usikkert, men jeg møtte det vel antagelig da jeg fant fram papirposen som jeg skulle skufle smågodt opp i,  i hvert fall. Men kanskje det lå allerede der hvor jeg begynte å tenke på å kjøpe snop. 

Bildet jeg solgte i går, handlet likevel ikke om snop. Det handler om et selvmord som skjedde på sent syttitall, da ei jente jeg kjente valgte å ta livet sitt ved å kaste seg fra ei bro og ned i en foss. Den hendelsen satte sterke spor i meg, og jeg har aldri blitt helt ferdig med den. Fremdeles kan jeg kjenne på sorgen over at venninnen min forsvant på det viset hun gjorde, og bare det å skrive om det får øynene mine til å flyte over.

I bildet har jeg forsøkt å fange ensomheten hun må ha følt på da hun sto der på kanten av Alt, men også den sterke gloen av liv inne i henne som kontrast til mørket hun levde i, et mørke og en smerte som fikk henne til at ta et slikt valg som hun gjorde. Samtidig har jeg forsøkt å lage bildet så åpent, at det kan relateres til eventuelle beskueres egne historier. Min historie er ikke viktig for andre enn meg, i denne settingen.

Å gi fra seg et slikt bilde er ikke så lett. Det er kjekt å få solgte noe, og kjekt med litt penger jeg kan betale noen regninger med, men samtidig er det som om jeg gir bort kontrollen over noe i livet mitt. Noe veldig personlig. For bildene mine er personlige. All kunsten min er personlig. Den er en del av meg. Ikke bare noe jeg smører sammen i mangel på annet å gjøre.

Det var det. Livet skrider videre, slik denne dagen også gjør, og jeg fikk nettopp melding fra kjæresten som visstnok er kaffetørst og selskapssjuk, så jeg får avslutte, og dra meg over til henne.

Bildene i dag viser litt av keramikken min under forskjellige stadier i tørkeprosessen, pluss maleriet jeg solgte.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Verdens rævhol er fremdeles i mindretall.

Det er lørdag ettermiddag, og jeg kjeder meg litt. Det har blitt mye jobbing på atelieret i det siste, men i dag bestemte jeg meg for å ta helt fri. Så i tillegg til å handle inn til helgen, har dagen så langt mest blitt tilbragt på sofaen foran tv mens jeg stappet innpå snop, og sovnet av sukkerkoma. Men nå er jeg altså våken igjen. Og kjeder meg litt. Senere skal jeg lage noe asiatisk mat til kjæresten og meg selv, men fram til da kan jeg jo skrive litt her. Så går den tiden.

I og med at jeg er sekstitre år gammel, er det kanskje litt tåpelig å tenke at en bør få tiden til å gå, og til og med gjerne litt fortere. Jeg burde vel heller tenke at jeg var tjent med at den går sakte. Men sånn er det altså, akkurat nå vil jeg den skal få ræva i gir. Kjeder en seg så kjeder en seg, uansett alder.

I går var jeg hos legen, for min årlige sjekk. Og det meste sto etter forholdene bra til. Det virker i hvert fall slik pr. i dag. Når svarene på diverse blodprøver kommer, kan det jo hende jeg ser annerledes på det, men fram til da ser jeg ganske lyst på tilværelsen og framtiden. Ja, selv nå, når jeg kjeder meg litt og vil tiden skal gå fortere. 

Dagen før det ble lyttet og klemt og målt og snakket, fikk jeg også satt min årlige influensavaksine. Å få satt den er viktig for meg, siden lungene mine sliter en del. Uansett er det viktig med vaksiner, mener jeg. Det kan spare både deg selv og andre for mye drit om du sørger for noen slike. Hadde de hatt en vaksine folk var villige til å bruke før Svartedauen, hadde det ikke blitt skrevet om massedøden i historiebøkene. På samme vis ville min oldemor antagelig ha overlevd Spanskesyken. Noe hun ikke gjorde. Slik at min bestemor fikk ansvaret for sine tre, mindre søsken, og sin far, mens hun selv fremdeles var et barn.

Grunnen til at jeg har det ganske greit for tiden, skyldes likevel ikke kun vaksiner. Jeg tror det skyldes at jeg jobber mye. I hvert sett i forhold til hva andre uføretrygdede arbeider. I noen uker nå har jeg vært på atelieret noen timer syv dager i uka. Stort sett koser jeg meg med det også. Og både energinivået og kreativiteten blomstrer, samtidig som angstnivået er lavere enn på lenge. Og sånt liker vi jo. I hvert fall jeg. Hva du liker, vet jeg ikke, men det finnes sikkert de som ønsker meg kun vondt. Litt som en del drittsekker ønsket MDG-Lan, da hun fortalte at hun var gravid. Folk er gale, og sure, og jævlige mot andre. Spesielt når de sitter ved et tastatur og hakker i vei og håper på likerkklikk. 

Selv sitter jeg også og hakker på tastaturet. Men jeg forsøker ikke å trykke noen ned, i hvert fall. Jeg forsøker vel mer å løfte noen. For eksempel deg. For jeg vet at livet ikke alltid er like lett, og da tenker jeg at du sikkert trenger et lite løft i blant du også, akkurat som jeg trenger. I hvert fall en følelse av å bli sett, noen å speile deg i som ikke kun viser en skinnende overflate.  På samme vis som at du trenger en påminnelse om at du er verdt noe. Til og med om du har fått din del av erfaringer som skulle tilsi at du ikke er det. Som hvis folk har vært stygge mot deg. På nett, på skole og jobb, eller da du var barn. Uansett handler ikke de andres vilje til å trykke deg ned, om deg. Det handler om dem. Så det er deres ansvar. Ikke ditt. Selv om det er du som lider under det, så er du ikke ansvarlig. Så husk det, når tanker, minner og følelser banker på med sitt mørke og sin smerte, eller når noen slenger med leppa og ikke klarer å se lenger enn til sin egen nese. Husk på de andre tingene da. De som gir deg verdi. Husk at det finnes noen som vil deg vel også. Om ikke alle, så i hvert fall noen. Verdens rævhol er fremdeles i mindretall. Se bare under dagens link.

Det var det, nå har det blitt noen ord på Vannlandet i dag også. Det blir ikke skrevet så ofte her for tiden. Slik er det når en er opptatt med andre ting. Men det er nok ikke så mange som ligger våken av den grunn. I hvert fall ikke jeg. Ligger jeg våken, handler det om andre ting.

Det øverste bildet er et selvportrett jeg kalte Regresjon. Bildene av keramikken viser litt av det jeg holder på med nå for tiden. Og fotoene av de to damene viser min oldemor og min mormor. Oldemor øverst. Hun døde ung. Bestemor ble nittitre. 

Ha en fin dag. 

Bjørn

Dagens link:

Visuelt demokrati, trivsel og røkt svinekam.

Det er søndag. Og hos oss blir det fellesmiddag i dag. Kjæresten og jeg, våre barn og barnebarn, skal samles. Og jeg skal lage honningglasert svinekam. Røkt. Noe jeg har laget før, og derfor vet faller i smak hos de fleste. Og det er jo bra. En vil jo at folk skal kose seg med maten og ha det hyggelig når en først samles. 

Siden jeg etter et relativt langt liv vet at hygge og god stemning ikke alltid kommer av seg selv, får en gjøre det en kan når en for eksempel får anledning til å dele et måltid. Som å lage mat flest mulig liker. Og kanskje holde seg litt unna eventuelle betente eller vanskelige temaer under sammenkomsten. Alt har sin egen tid. En trenger ikke alltid å si alt en måtte tenke i absolutt alle situasjoner. Oppføre seg som folk sånn generelt, og ha et øye for empati og andres trivsel framfor egne og til tider snevre behov, er mer på sin plass når vi snakker fellesmiddag, føler jeg. Være litt raus. Vanskeligere er ikke den oppskriften. Enten en samles som familie eller venner,  er på jobb, eller i andre sosiale settinger, så handler det om å ta litt ansvar og om å oppføre seg som folk, om en vil oppleve litt trivsel, og spre litt trivsel. Det meste bunner om ikke i svinekam, så i hvert fall i god oppførsel, vennlighet og empati. Hvis ikke blir det fort ugreit og utrivelig for både den ene og den andre. Og sånn vil vi jo ikke ha det.

Det er en stund siden jeg har skrevet her. Det skyldes at timeplanen har vært ganske full. I går, for eksempel, var kjæresten og jeg tilstede ved overrekkelsen av en tapet. Ja, du leste riktig. I forbindelse med prosjektet Visuelt demokrati, har en gruppe ved Galleri VOX laget en tapet som nå pryder to vegger i et offentlig rom, nærmere bestemt ved Kleppestø senter på Askøy. Kunstneren som har holdt i trådene for å få arbeidet med tapetet på plass, heter Anna Björkman.

Her er noen ord klippet fra invitasjonen som lå på Facebook:

Visuelt Demokrati

Den Bergens baserte kunstneren Rita Marhaug initierte prosjektet Visuelt Demokrati gjennom å undre seg over hvem som hadde rett til å ytre seg i det offentlige rommet. Stiller vi alle likt der? 

Ulike grupper ble invitert til å diskutere dette spørsmålet og arbeide frem et visuelt resultat. En av de inviterte gruppene var Galleri VOX. Under arbeidets gang har 12 medlemmer bidratt med tanker, skisser, tid og rå arbeidskraft.

For Galleri VOX sin del resulterte prosjektet i en rosedekket tapet laget av ord som kom frem i arbeidsprosessen. Den vil vi nå overrekke Askøy kommune, og kle 2 vegger i deres lokaler på Kleppestø senter 2 etg.

I forbindelse med overrekkelsen av tapeten åpner vi en utstilling på Kleppestø senter 2 etg. der Galleri VOX sine medlemmer viser bredden av sitt kunstneriske arbeide.

Før åpningen på Kleppestø, var jeg en tur på atelieret og arbeidet litt. Det blir ganske mye jobb for tiden. Og etter tapethappeningen gikk kjæresten og jeg ut og spiste på en sushirestaurant. Jeg er i en litt japansk stemning for tiden, for å si det på den måten. Beate valgte Chili hotpot, men jeg tok Sushi. Begge deler falt i smak.

Å gå på åpning av en kunstutstilling, og så gå ut og spise etterpå, er ikke hverdagskost for meg. Mye av livet mitt har de siste årene vært regulert av sterk angst og depresjoner. Til tider har det derfor handlet mest om kun å eksistere, å overleve uten at det gjør altfor vondt for meg selv, og nære og kjære. Så det å få oppleve slike små hendelser, til og med uten at følelsene føkker til alt, blir gjerne solide høydepunkt i en ellers ganske rutinepreget eller skummel hverdag. Det får meg til å føle meg nesten som folk flest, uten et stigma risset inn i pannen, eller oppvekstens vold og frykt kjørt inn i hjertet som en glødende og skrikende jernstang som gir rom for lite annet. Derfor synes jeg også det er viktig å nevne slike hverdagslige ting her, som en kunstutstilling og et restaurantbesøk. Ikke kun for at jeg får oppleve det, men fordi jeg vet at det finnes lesere der ute som kanskje sliter litt på samme vis som meg. Jeg tenker at om jeg får til en liten ting i ny og ne, så kan helt sikkert du også få det til. Og så vokse på det. Om ikke i dag, så i hvert fall i morgen. Så ikke gi opp. Ikke resigner. Skal en opp en trapp er det helt greit å ta ett steg av gangen og velge sitt eget tempo.

Ellers er det mye keramikk som gjelder for meg personlig for tiden. Som jeg har vært inne på før, er arbeidet mitt nå inspirert av japanske tradisjoner innen feltet, og det skal vises i mai. Akkurat i disse dager holder jeg på å lage små kopper for Sake. I den forbindelse har jeg tenkt at jeg etter hvert må smake på stoffet, dvs kjøpe meg ei lita flaske av sorten. Men det får vente til koppene er ferdig glasurbrente, slik at jeg får prøvekjørt dem også i samme slengen. At jeg gleder meg til smaksopplevelsen, er kanskje å ta litt hardt i, for jeg har til gode å høre noen som har smakt på dråpene si at det smakte godt. Men vi får nå se. Jeg er ganske åpen for nye smaker, og det er jo et bra utgangspunkt.

Stort mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet i dag. I hvert fall har jeg ikke tid til å skrive mer. Jeg hadde tenkt å si noe om Kristelig Folkeparti som valgte å gå inn i en blåbrun regjering, en regjering som holder på med å rasere velferdssamfunnet og gjøre livet vanskelig for dem som ikke sitter høyest på de økonomiske og sosiale pyramidene, men det får bli til en annen gang. De fleste har vel fått det med seg uansett, og attpå til gjort seg noen tanker om makt, spill og mening i politikken.

Bildene viser tapetet Galleri VOX ga til Askøy Kommune, pluss et par prøver på sakekopper jeg har laget.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: