lørdag 12. desember 2015

Litt om en seljekvist i vårvind, og andre tandre verdier.




Det finnes en tid for alt, nå er det tid for blogg. Litt tidligere i dag var det tid for å stå opp, og så ble det tid for kaffe og ei skive med jordbærsyltetøy. Noe som er en del av en innarbeidet rutine her på berget. Hver morgen, akkurat det samme. Eneste som varierer er tidspunktet for når jeg kvelver meg ut av leiet. I dag ble det tid for denne oppstandelsen ca. halv tolv. Men så var jeg også sent i seng i natt. Etter å ha sittet oppe for å glo på idiotkassa noen timer. Blant annet så jeg på konserten for fredsprisvinnerne. Der gamle AHA var med. Og greit nok det, de har aldri vært mine favoritter, men går an å høre på. Dessverre ble de etter hvert koblet sammen med en ung fremadstormende Kygo, som hakket på noen tangenter med lyd som fra et barns lekepiano, uten at det egentlig tilførte AHA noe å skrive hjem om.  

Men det var nå det. Jeg har aldri vært en dyrker av de sterke eller de som vil framstå som den høyeste eika i skogen, jeg har mer hjerte for det sårbare, og for dem som våger å være det. Jeg påvirkes mer av det tandre enn av bautaer.  Så derfor var det langt bedre med innslagene til Aurora. Det er noe sart og sårbart over den dama, som treffer meg. Samtidig som det også er styrke over henne. Litt som en seljekvist i vårvind. Eller en hvitveis som balanserer sine kronblad på en stilk som kan virke altfor tynn til å bære en slik vekt og skjønnhet. Seljekvister tråkker ikke over noen på sin vei mot lyset. Heller ikke hvitveis. Og om seljekvistdansen med fingre som en eng av hvitveis er en spontangreie for Aurora, eller regissert og tenkt ut på forhånd for å pirke borti en eller annen streng hos meg, vet jeg ikke, men jeg lar meg villig forføre av både musikken og dansen uansett.  

Det at noe er regissert betyr ikke at det er dårlig. Både dans, teater, film og bildende kunst har elementer av målretting, planlegging og tidligere erfaringer i seg. Akkurat som musikk. Det er sjelden noe er totalt spontant og dønn nytt. Og det er kanskje like greit. Om vi alle skulle vært nødt til å spontant finne opp hjulet hver dag, ville det blitt lite tid igjen til videreutvikling og finpussing av det, slik at et tannhjul neppe ville fått se dagens lys. Det eneste vi ville oppnådd var en helvetes masse hjul som vi ikke helt ville visst hva vi skulle bruke til. Hjulet ville blitt verdiløst.

Det å ikke gjøre alt spontant hver eneste dag, hjelper oss til å få et bedre liv, tror jeg. Det ville blitt kjempeslitsomt å skulle være spontan hele tiden. Og vi ville blitt litt for sårbare overfor tilfeldigheter enn godt er. Selv om spontanitetgudenes messende tilbedere nok vil vri seg av smerte over et slikt gammelmodig utsagn, så er det nå en gang slik at forutsigbarhet og litt oversikt over konsekvenser og muligheter må til på de fleste områder. Å kaste seg spontant ut av et fly før en har sjekket om fallskjermen er skikkelig pakket og festet til kroppen er neppe et sjakktrekk som vil lede en til seier i spillet. I stedet blir det nok rimelig kjapt klart at det i stedet blir game over.

Spontanitet er greit. Og til tider veldig bra og forløsende. Spontaniteten gir oss overraskelser og gleder og i blant hjelper den oss til å bryte grenser vi kanskje ikke trenger i livene våre. Men jeg tenker at de som avgudsdyrker dette med at spontanitet og kreative krumspring skal være så mye bedre enn alt annet, er i stand til å hevde slike ting fordi kontrollen og forutsigbarheten kanskje ligger som en motorvei i livet deres. Hele grunnmuren i dem er kanskje en trygg forankring for dem selv og det livet de har. Det vil si at de neppe slipper festet i den kontrollen de eier utover det å vifte litt spontant med lilletåa, eller på annen måte egentlig risikerer noe. Det er en stor forskjell mellom det å vifte med tærne med ræva solid plantet på bryggekanten, og det å skulle gjøre det om du er alene ute i et frådende hav, der du finner dem som virkelig har mistet kontrollen og forutsigbarheten.  Kanskje er det slik at de som ligger slått til jord eller har blitt frarøvet landfeste, gjerne etter hvert vil forstå at det de trenger i tiden som kommer kanskje ikke er spontanitet. I stedet er det forutsigbarhet. Noe trygt og stødig. En form for solid tau å klatre opp ved hjelp av. En trosse. Ikke en hyssing du tilfeldigvis fant. Vi kan ikke alle være Espen Askeladd.

Et solid tau kan komme i mange former. Det kan være i form av andre mennesker, familie, venner eller bekjente, som en våger å stole på at vil være der også i morgen. Det kan også komme i form av et arbeid, rutiner, rotfestede verdier eller konkrete mål. Slike forankringer fungerer langt bedre enn et spontant ennattsknull med en fremmed fordi rastløshet, ensomheten eller angsten ble for stor til å bære alene. På samme måte kan en del rutiner og målsettinger i hverdagen fungere langt bedre enn en et spontant drag av kredittkortet, og så et påfølgende jump over land og sjø til sol oh yeah - paaartytiiime. Alt har sin tid og sin arena, sine muligheter og risikoer. Både spontanitet og planlegging er elementer vi kan bruke til å berike livene våre, men vi må få dem til å fungere i forhold til hverandre. Finne en slags balanse. Porsjonere det. Blir det for mye av enten det ene eller andre, vipper det raskt over i noe som vil få en eller annen konsekvens vi ikke nødvendigvis bør ønske oss. For mye forutsigbarhet og kontroll kan bli som en tourniquet, mens kun spontanitet kan ende som ei åpnet pulsåre. Slik at du blir avhengig av en konstant blodoverføring for å oppnå en fornemmelse av kontakt med liv.

Dette var noen tanker fra Vannlandet en vanlig lørdagsformiddag. De framstår neppe som ei eik i skogen, men kan kanskje for noen framstå som en liten påminnelse om de verdier som ligger i det litt rutinepregede. Det vanskelige. Det utfordrende. Det som krever utholdenhet og vilje.  Det som på sikt kanskje gir livet litt mer innhold enn det som bare skal være spennende eller hysterisk morsomt hele tiden. Jeg kjenner at jeg ender opp med et behov for å uttrykke respekt overfor de som kanskje ikke alltid framstår som best eller størst eller sterkest, men på tross av egne utfordringer står opp hver morgen, får barna på skole eller i barnehage til rett tid, eller hjelper noen gamle eller syke som ikke lenger klarer det selv. De som hver dag sørger for middag på bordet, og er der for noen, eller kanskje bare for seg selv. Selv om det kanskje er andre ting som lokker, og de må overtale eller tvinge seg til å gjør det som er best på sikt, i stedet for spontant å gå for det som virker lettest tilgjengelig eller belønnes med medaljer.

Dette bør videre også være en hyllest til dem som møtte en vegg, men møysommelig og trutt stabler seg på bena igjen. Det er en hyllest til de som har konstante smerter, men utfordrer dem og bruker dagene til å gjøre noe likevel. Selv når det å finnes kan være en utfordring stor nok i seg selv. Det er en hyllest til de som må møte sin egen angst hver enste dag, og gjør det, selv om de gjerne spontant skulle lagt seg ned og vært helt stille så ingen kunne se dem.  For spontanitet er ikke kun noe som hjelper deg framover, spontanitet kan like godt være knyttet til unnvikelser. En spontan flukt fra hverdagens utfordringer. Eller en flukt fra kontemplasjon, stillhet og det å møte sitt innvendige jeg; en rastløshet som har sitt utspring i noe vi ikke vil eller er i stand til å nærme oss. Slik at spontaniteten transformerer seg til selv å bli det toneangivende, forutsigbare og gjentagende, uten at vi kan se det eller våger å se det i vår til tider paniske jakt på mening, syndsforlatelse eller smertefrihet. Noe jeg sikkert også kunne skrevet mye om. Men nå har jeg vel skrevet for mye allerede, så jeg får runde av på min sedvanlige måte, før for mange løper skrikende av utålmodighet vekk av Vannlandet, mens de river av seg håret og stanger seg til blods i hva enn det nå måtte være de bruker å stange i.

Dagens bilde viser noe sårbart, av spagetti og marshmallows.

tander a5 (fra fr., av lat. tener 'sart, sped') sart, sped
se t- og svak ut / t- hud ømfintlig, sensibel / en t- person fintfølende

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar