Vær et lysende rom, og et svart rom, og et rødt.

vær en sol

og natthimmel

over et hus

vær loft og kjeller

vær glede

vær blues

vær et lysende  rom

og et svart rom

og et rødt

vær et anker

og et spørsmål

vær en dør som står på gløtt

Onsdag:

Onsdager er jeg sjelden på atelieret. Onsdager gjør jeg andre ting. Skriver, planlegger, ser på kunst jeg finner på nettet og som er laget av andre enn meg selv. For å finne inspirasjon. Noe å strekke meg etter. Og får jeg ånden over meg tar jeg tak i litt av det som har havnet i bakevja. Som å fikse litt rundt meg i den oasen jeg kaller mitt hjem. I mitt vannland, mellom mine fem akvarier. Men i stedet for å gjøre ting jeg burde her og nå, som å tørke støv, vaske gulv og ting i den retningen, så har jeg plantet min brede på min godt slitte stol for å skrive blogg. For tanker virrer og koker og bobler i hodet. Energien er på topp i dag, og kreativiteten springer nærmest på egen hånd dit den vil, i form av tanker og ideer. 

Fram til punktet der alle disse tankene har resultert i noe konkret og håndfast, er det en god vei igjen. Og en del jobb. Men det gjør ingen ting. Jobb er ikke farlig. Om noe er farlig så er det å sitte stille. Og for eksempel stirre inn i sin egen tomhet, på jakt etter alt eller ingenting. Alt eller ingenting er begrep som krever lite av oss når det kommer til å strebe etter, eller drømme om, fordi de inkluderer nærmest noe meningsløst og uoppnåelig. Det blir som en nummenhet. En dose av ett eller annet beroligende. Eller i det minste et sted hvor livet ikke gjør vondt hele tiden, eller er helt uten mening. Et mellomrom. Et venterom. Det vil si noe som minner om limbo. Eller sengen og beskyttelsen under dynen. Eller det kan ha samme effekt som å være våken i natten, når alle andre har lagt seg, verden er stengt, og ingen kan kreve deg.

Å skrive blogg er for meg en flik av min kreativitet.  Men det er også en måte jeg bruker for å samle ting. Tanker og følelser. Slik at jeg får oversikt og fotfeste. Så når det sitrer i meg kan det å skrive hjelpe til med å holde meg litt samlet og fokusert. Slik at alt ikke blir fragmenter som like etter sildrer mellom fingrene mot glemsel.

I dag har jeg også vært ute og lagt inn en bestilling på en grønn lampe. Ooo, herlighet og pirrende vellyst… mmm, grønn lampe! Omsider! Den har jeg hatt lyst på lenge. Kanskje startet pirringen helt tilbake i barndommen. Jeg kan ikke huske det helt, men så kan jeg heller ikke huske alt fra barndommen, eller fra forrige uke, for den saks skyld. Hukommelsen er et merkelig rom. Nesten som slike speilrom en finner på tivoli. Der du selv blir litt forvrengt, men likevel til å kjenne igjen. Som en karikatur av deg selv det går an å le av. I stedet for den karikaturen vi forsøker å overdøve i hverdagen.  For karikaturer har vi nok alle på ett eller annet felt likhetstrekk med. Gjerne fordi vi overfokuserer på viktigheten av noe vi har knyttet til vårt eget liv og væren.

Min kreative åre i dag, som heller minner mer om en flom, er fokusert rundt en kommende utstilling jeg skal ha. Ikke den første, som nærmest er ferdiglaget nå, og som består kun av selvportrett. Men den neste. Som skal være en kombinasjon av tekst, maleri, video, skulptur og trash-art. Det vil si søppelkunst. Ikke søppel som i dårlig, men søppel som i gjenbruk. Og dette synes jeg er spennende. Jeg er selv et gjenbruksobjekt. Plukket opp av meg selv. Å være et gjenbruksobjekt er det flere enn meg som vil være i løpet av livet sitt. Bare at de gjerne kaller det å ha valgt noe nytt. Det å starte på noe nytt kan bli veldig spennende. Men før det blir spennende må en ofte gjennom en periode da livet kan være vanskelig. For visst gjør det vondt når knopper brister.

Spennende er likevel langt bedre enn kjedelig, spør du meg. Noen ganger er spennende til og med bedre enn det trygge. Selv om jeg egentlig liker en godt balansert miks der. Om det jeg holder på med eller skal ta tak i blir litt for spennende, har jeg lett for å identifisere spenningen som angst, fordi de kroppslige reaksjonene oppleves ganske likt i begynnelsen.  Med litt høy puls, litt spente muskler og en sitring innvendig. Og så tar kroppen over, fordi kroppen alltid husker. Og fornuften fader ut, og jeg kjører meg selv rett inn i angstlandet, der jeg ikke er herre over noen ting.

Det er mye som kan utløse angsten min. Ett av mine utrygge punkt kommer til syne hvis jeg ser meg selv stå framfor en forsamling for å si noe. For eksempel om jeg skulle ha et foredrag. Det oppleves som nesten en uoppnåelig greie. Likevel er det antagelig ikke umulig. Min egen historie burde fortelle meg at alt er i utvikling. I meg og rundt meg. For tolv år siden lå jeg kun inne på et svart rom i min lille leilighet og holdt meg fast. Langt inne i depresjonshelvete. Hva jeg holdt meg fast i, husker jeg ikke alt om. Men jeg tror jeg husker hvorfor.

Jeg mener å huske at jeg holdt meg fast for ikke å forsvinne helt. Så noe må det ha vært i livet mitt som hadde en forankring i noe. Hvis ikke så hadde jeg neppe vært her i dag. Forankringen handlet rimelig sikkert mye om barna mine. For andre som møter veggen kan kanskje forankringen bestå av noe annet. Kanskje du som leser dette holder på å synke akkurat nå. Da er det viktig og lete etter ankerfeste. For de finnes. Det finnes alltid fast grunn ett eller annet sted. Og så må du holde deg fast med tenner og klør så lenge det måtte trenges. Enten det tar en dag, eller flere år. For livet vil forandre seg igjen. Livet er i seg selv en evig forandring. Alltid på vei mot nye nytt. Og det trenger å ha deg med på reisen. Ruslende, løpende, skrikende, syngende, krabbende eller dansende framover.

Dagens maleri har jeg kalt ”I min mors kjole”, og det er fremdeles under arbeid.. Maleriet er del av en større serie med selvportrett, hvor jeg putter meg selv inn i roller som av forskjellige årsaker kan oppleves både utfordrende og utviklende.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Dancing in the street