Nerder og godtfolk.

Så, hva skal en krok velge å skrive om i dag? Været? Det ytre liv, sjelens irrganger eller eskalerende muggutbrudd opp langs sannheters pidestaller?

Nope. I dag skal jeg begynne med å skrive om nerder. Og så får vi se hva det ender opp med.

En nerd er en som gjerne har et spesifikt interessefelt, som gjerne er litt smalt. Og bruker mye tid og energi på det.  I det minste er det slik jeg oppfatter begrepet. Som et tillegg har film og tv gitt oss visse kriterier i forhold til utseendet som definerer en nerd, gjerne litt for store briller, en noe egen sveis og klær ikke alle bruker. Dessverre blir det lett slik at har du briller eller merkelig sveis og ei skjorte med ruter, blir du gjerne oppfattet som en nerd selv om du ikke hengir deg til snevre interessefelt. Det vil si at det ytre lett bestemmer over det indre når det kommer til vår iboende trang til å sette mennesker i bås.

Selv har jeg ikke så veldig store briller. Sveisen er heller ikke så merkelig. Men akvariehobbyen min liker jeg å se på som en litt nerdete side ved meg selv, selv om den ikke tar opp alt fokus.

Når det kommer til det med å klassifisere mennesker etter det ytre, eller etter enkelte sider i stedet for en helhet, er dette en ganske gjengs hobby blant godtfolk som deg og meg og tusener av andre. Hvis ikke dette med båser hadde vært framme i vår bevissthet, hadde vi jo ikke selv vært så fokusert på å skulle passe inn i en mal eller bli deppa om vi opplever en dårlig hårdag, brukket negl, eller blir minnet på en begynnende måne. Utseendet ruler. Både i forhold til opplevelsen av oss selv, og opplevelsen av andre. Sånn er det bare. Og enkelte blir minst like opptatt av at det ytre skal stemme som jeg blir av at ting skal fungere i akvariet mitt. Det vil si at det jeg selv bruker som grunn til å klassifisere meg som en nerd, er en egenskap hos veldig mange:

Et smalt interessefelt som tar opp mye tid og energi.

Likevel ser de ikke på seg selv som nerder, selv om fokuset er klart, siktet låst på målet, og trivselen sterkt knyttet opp til en form for avhengighet som identitetsbærer. Det være seg om det gjelder hår, hud, blondegardiner, BMI, jobb, bil, pelskåpe, sko, mengde støv på møbler, blomster, sminke, vakkert dekkede bord, dyr vin, skjegg eller omgangskrets. Så selv om de samme egenskapene er til stede blant både nerder og de som sikter mot de høyere sosiale sfærer, så blir de navnsatt forskjellig ut ifra både egenopplevelse og blikk utenfra. Og i stedet for nerd blir en gjerne kaldt alt fra blond til chic til streber til veltilpasset og populær i stedet. Alt etter hvor godt du lykkes i det å passe inn. Og alle vil nå toppen. Være mest populær, mest politisk korrekt eller mest uangripelig. Målet er gjerne å passe så godt inn at en skiller seg ut i det miljøet en vil bli identifisert med. Hah! Slå den!

Jeg tror at det finnes langt flere som er hengt opp i dette med å utstråle riktige signaler og egenskaper, enn vi tenker over. Og at slike ønsker og behov styrer hverdagene våre langt sterkere enn vi ønsker å vedkjenne oss. Denne trangen kommer kanskje sterkest til uttrykk om noe skjer i livet vårt, slik at vi mister status eller sannheten om oss selv. Da er ikke veien lang til panikk.  Men om det er nødvendig at det skal være slik er jeg usikker på. Jeg tror vi forledes litt. Og lar oss styre av en avhengighet minst like sterk som tobakken kan by oss på. En røyker tror livet blir tomt uten røyk, men det er ikke tilfelle. Om en slutter å røye mister en langt mindre enn en tilføres. Og slik er det med statusjaget vårt og trangen til å være ”riktig” også. For livet kan være minst like godt om en ikke oppfyller alle krav til utseende, status eller regler angående rammer. Det må ikke bli like godt om en gir litt slipp på ting, men det kan bli. Som ved så mye annet, handler det ikke kun om hva man har, men om hva man gjør med det, sa brura.

Ofte bruker jeg meg selv som bakteppe for det jeg ønsker å formidle her på Vannlandet, og slik blir det i dag også. For jeg har på mange måter opplevd både å ha ting på plass og det å gå vekk fra det. En periode var livet mitt omgitt av stort hus, lysthus i hagen, et par plommetrær og det meste av det som et nabolag krever av deg for at du ikke skal bli samtaleemne rundt middagsbordene. Mens i dag er alt dette borte. Jeg gikk fra å ha det meste på stell utad, til å ha ingenting. Forlot alt, tok lite eller ingenting med meg. Jeg hadde ikke noe valg, for livet mitt var som et hull jeg knulla uten annen opplevelse enn friksjon.

I dag er alle rammer helt annerledes. Jeg leier en liten leilighet, jeg bor alene, jeg er uføretrygdet med angst og depresjonsproblemer. Lungene mine er ødelagte og økonomien ikke mye å skryte av. Likevel er jeg nitti prosent av tiden mer lykkelig nå enn jeg var tidligere.  Ikke fordi jeg har mer, men fordi jeg opplever sterkere å være meg, tror jeg.  Jeg er mer tro mot meg selv. Samtidig er det også slik at de jeg har rundt meg synes at det jeg er er nok. Både privat og på atelieret hvor jeg arbeider.

Nå sier jeg ikke dette fordi jeg mener at livet blir bedre for alle om en forlater alt og setter seg på en stein og gnager på et bein. For slik er det ikke. Alt trenger ikke å forandres selv om det ser bra ut på avstand. Noen ting som ser bra ut er også bra. Og alle forandringer har sin pris, alt koster. Men noen ganger koster det ganske mye å tviholde på en livbøye som langsomt synker under en også. Noen ganger koster det så det holder å skulle leve opp til alt en tror alle andre krever av en. Fordi en ikke våger noe annet.

Jeg skal avslutte dagens blogg med tre råd. Vi kan alle trenge en rådgiver og et råd eller tre i blant. For at vi skal klare å se hvor vi er og hvor vi ønsker å gå, hvem vi framstår som og hvem vi ønsker vi torde å være. Men mest i forhold til hvordan vi skal klare å leve og være tro mot de verdier vi har et sted inne i oss selv. Tre råd er kanskje ikke så mye, men det er likevel noe. Men rådene skal ikke komme fra meg. De skal komme fra deg. Og være til deg selv. Det er der rådene som er viktige ligger, i deg. Ikke fargelagt blant alle ordene mine. Du kan skrive rådene dine her:

1.

2.

3.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Illusion/Dollface

Alt forandres. Veiskiller byr på seg selv.

Helga har tutla seg innpå. I Bergen er himmelen grå, og asfalten svart etter regn. Back in black, er et utrykk som ofte kan tas i bruk med tanke på asfalten her vestpå. Og spesielt på denne tiden av året. Selv er jeg også pakket inn i svart, her jeg sitter. Svart T-skjorte, svart bukse, svarte sokker og svart bokser. Det eneste som bryter det svarte er noen små hvite prikker på det ene buksebeinet. Prikkene er resultatet av slumsing på atelieret, dvs hvit maling som var tiltenkt noe helt annet enn å pryde buksa. Fordelen med svarte klær er at på dem kan en gå over med en svart sprittusj og skjule prikkene.

Unntatt findressen, blir så og si alle klær og sko før eller siden preget av det jeg holder på med. Noe som irriterer Min Kjære. Så for ikke lenge siden kjøpte jeg meg et par nye sko som jeg forøker å ikke bruke mens jeg maler. Og jeg har klart det til nå. Fremdeles er de rene og pene. Alt for å tilfredsstille min kjære, selv om gevinsten kanskje er størst for meg selv.

I det siste har det blitt lite nye prikker av maling på klærne mine også. For jeg har båret på en depresjon de siste par månedene. Så det har ikke blitt så mye jobb på meg. Men nå har jeg kommet ut av den, og selv om dagens blogg viser et gammelt bilde, er jeg i full gang med et nytt. Yeiii!

Å komme ut av en depresjon er deilig. Om noen har opplevd det så vet de hva jeg snakker om. Plutselig blir en oppmerksom på fargene rundt seg igjen. Tomheten forsvinner og arbeidslysten finner feste. Glede får plass der sorgen rådet grunnen.  Og selv om en har spist på seg noen kilo under deppinga føler en seg lettere på foten enn på lenge.

En som ikke har gått igjennom en depresjon, og derfor heller ikke det med å komme ut av den igjen, vet ingenting om denne opplevelsen av å kaste av seg en bør og kjenne på lykke en trodde en hadde mistet evnen til. Er en inne i en depresjon tror en lett at det aldri går over. Men det går over. Før eller siden. Oftest før. Noen ganger etter veldig lang tid. Men tid kommer, akkurat som med råd. Så det er viktig å minne seg selv på den kunnskapen, enten den er selvopplevd eller blir formidlet til en fra noen annen. Slik som fra meg nå. Ting går over, livet blir bedre. Det er ingen grunn til å ta livet av seg eller kaste ting en ikke ser verdien av lenger på sjøen. Ingen grunn til å gi slipp på alt som tidligere betydde noe. Ingen grunn til å tro at livet med ett har blitt uforanderlig. At forandringen som ledet til depresjonen er den siste forandringen en er i stand til å få oppleve. For ny forandring kommer. Ikke på den måten at alle utfordringer, alle regninger blir borte samtidig, men en får tilbake evnen til å bære regningene uten at en knekker under vekten. En blir i stand til å smile igjen uten at en føler seg skilt fra smilet. En blir i stand til å ta inn over seg andre mennesker igjen, i stand til å være tilstede i sosiale sammenhenger, i stedet for å føle at en står utenfor alt og alle, og titter inn på seg selv.

Alt faller, før eller siden faller alt, sier Juha i boka En komikers oppvekst av Jonas Gardell. Og i blant føles det slik. Men alt vokser også, til og med gode ting, selv om en i blant føler seg skilt fra opplevelsen av det. Alt forandres. Veiskiller byr på seg selv. Håp finner mulighetens hånd, og går leiende sammen framover igjen. Ting blir bedre.

At ting blir bedre var viktig for meg å huske på, mens jeg lå litt nede disse ukene jeg mistet meningen ved livet. Skal en ha noe festet med en magnet på kjøleskapsdøra så bør det være de ordene: Ting blir bedre. For de gjør det. Alt som er vondt blir mindre vondt. Alt som en gang var godt blir godt igjen.

Jeg har nevnt det før, men jeg nevner det igjen. For noen år siden fikk jeg en tatovering i gave av ungene mine og kjæresten min. Og i dag står det skrevet på underarmen min: Every wall is a door. For slik er det. Og det er det viktig å huske på det, når alt som er vondt trenger seg på og stjeler håp og lys og mening.

I dag er det lørdag. Jeg skal ikke bruke denne lørdagen til noe grensesprengende. Ikke forsøke å ta tilbake noe av det jeg mistet i løpet av seige uker. Men jeg kommer til å finne glede i små ting. Stelle med akvariene mine. Ta oppvasken, som har annektert kjøkkenbenken. I går tok jeg litt av den. De største tingene. Som kjeler og plastbokser og slikt.  I dag skal jeg ta skåler og bestikk, og polere toppen av komfyren. Gjøremål som den siste tiden har vært koblet bort fra alt som minner om glede eller andre gevinster. 

Det finnes et hav å velge i med tanke på ting jeg kan gjøre i dag, men jeg trenger ikke å gjøre alt på en gang. Det er nok å ta for seg en liten ting og kjenne etter hva akkurat den tingen betyr. Som for eksempel å sitte her og skrive blogg som noen kanskje vil lese, selv om ryggen min verker mens jeg holder på, og jeg er støl i beina og rumpemusklene etter å ha stått på kne og malt et par dager nå, samt at jeg tok en kveldstur sammen med min Kjære for to kvelder siden. Å komme seg opp av sofaen og sette i gang glemte muskler igjen, etter flere uker tilbrakt stort sett i horisontalen, har sin pris. Men å kjenne at en lever og har en kropp er ikke det verste en kan kjenne, så jeg betaler med glede den prisen. Og nå må jeg lage meg en ny kopp kaffe. Jeg har kjøpt meg en ny litt mørkere og dyrere sort enn vanlig. Som en gave til meg selv. Og den skal jeg nippe til for første gang nå. Den kommer til å smake. Det vet jeg. Større enn det trenger ikke ting å være, for samtidig å være en glede.  

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Ringetonen jeg har på telefonen min.

Utsikt

Søndagen har klort seg fast. Minuttene tikker. Eller er det sekundene?

Jeg hørte en fin tolking av en sang i går. Og ble berørt. Jeg er så føkkings lettrørt for tiden.  Det skal ingenting til. Jeg ser på tv i timer av gangen, liggende på sofaen mens øynene flommer over av å se på Sinnasnekkern. Hallo! Dette står i sterk kontrast til at dagene stort sett er meningsløse. Med små øyeblikk hvor resurser likevel hentes opp fra ett eller annet dyp jeg hadde glemt jeg eide, og jeg blir stående ved siden av meg selv i en eller annen sosial konstellasjon og forundret oppleve rollen jeg spiller.  At jeg smiler, og ler, og er nesten som vanlig, bare litt i overkant pratsom, som om det ikke lenger finnes en balanse i forhold til bør, vil, kan, og det en er uten å tenke over at en framstår som. Og jeg påtar meg rollen som meg selv, senteret i mitt eget liv. På min egen scene. Men overspiller litt, som en ikke helt vellykket skuespiller. Eller som en posør.  Før sofaen igjen møter meg med sin kravløshet, og energien siger ned mellom putene og finner hvile mellom restene etter innholdet i en chipspose eller lignende trøst. Lette karbohydrater og sukkerkoma skriker til meg om oppmerksomhet og vage løfter om et øyeblikks fritak. Fra noe. Jeg vet ikke helt hva. Kanskje meg selv.

Og dette jeg nå har gulpa opp kan kanskje leses som et uttrykk for fortvilelse, men det er i så fall en feiltolking. Dette er kun en observasjon. Dagene er ikke fortvilende eller vonde, de er kun tomme. Som et tussmørke med uskarpe konturer. Eller tåke. Det eneste klare lyspunktet er min Beate. Ikke i egenskap av å lyse opp alt i meg eller rundt meg, men likevel som et skinn som lar meg få øye på at jeg er verdt noe, at jeg likevel blir akseptert. Som hele meg. Ikke på tross av, men fordi. At hun ser meg. Samtidig som hun skal klare av sitt eget livs utfordringer. 

Eller, dette er ikke det eneste lyspunktet, men det lyspunktet som jeg kjente på da jeg hørte på sangen jeg startet med å fortelle om.  Sangen som fikk meg til å ville skrive noen ord i dag. Så jeg fikk anledning til å dele den med deg som måtte titte innom Vannlandet. I tilfelle du ikke har fått den med deg. Jeg synes den er verdt å få med seg. Jeg synes det er verdt å minne på hva som er viktig i livet. Spesielt er det viktig å minne meg selv på det, når utsikten forsøker å begrense seg selv til det jeg ser fra sofaen. 

Et annet lyspunkt i tilværelsen min er at jeg fikk bestilt to nye hvite lerret før helgen, så nå skal jeg begynne på et nytt maleri. En av de nærmeste dagene. Men ikkje i dag. Og om ikke gleden er knyttet til den muligheten, så skimter jeg likevel et håp i den.  Så får gleden komme når den føler for det. Ikke alt kan stresses fram. Ting får ta sin tid. Alt har sin årsak.

Et tredje lite lyspunkt jeg føler for å verdsette gjennom å nevne her og nå, er at mine Neolamprologus Boulengeri har lagt egg i et tomt sneglehus. Jepp, vi snakker om sneglehuslekere. Fra Tanganyikasjøen i Afrika. Og dette var kjekt å få oppleve akkurat nå, siden jeg nettopp også mistet tre Neolamprologus Caudopunctatus, som ble syke etter at de ble flyttet fra et akvarium hos meg til et som står hos Kjæresten min, Beate. En sykdom som antagelig skyldtes stress, men som skulle vært mulig å medisinere med godt resultat. Men så glemte jeg å se på datostemplingen som sto trykket på medisinesken. Og der sto det en holdbarhetsdato som var satt til 2010, og i tillegg var flasken åpnet fra før. Om dette med gammel medisin var årsaken til fiskedøden vet jeg ikke, men det er lett å tro at det var det. Fiskene ble brått dårlige etter medisineringen, og med helt nye symptomer jeg aldri har sett før, og så døde de. Noe som var trist. Jeg hadde hatt disse fiskene i mange år. Men som sagt, det at jeg dagen etter oppdaget at mine Boulengeri har lagt egg, og det for første gang, tar størst fokus nå.  Livet går videre.

Nå skal jeg ikke skrive mer i dag, men heller finne sofaen igjen. Før det skal jeg likevel lage meg litt mat, og jeg skal legge ut en link til den fine låta jeg nevnte i begynnelsen av dagens blogg. Og som handler om de viktige tingene i livet.

Maleriet på toppen av bloggen heter Utsikt.

Ha en fin dag.

Bjørn.

Dagens link: Make You Feel My Love

Bli en gullgraver i ditt eget sinn.

I går var jeg og så forestillingen "Det sorte gullet" av Arild Brakstad. Og har du ikke sett denne forestillingen før, og er i Bergen, anbefaler jeg deg å gjøre det nå. Anledningen finner du her.

Det sorte gullet handler om å gjøre noe som i utgangspunktet ble veldig vanskelig om til noe fornuftig og verdifullt, i stedet for å skjule det eller forsøke å løpe fra det.  Forestillingen er både humoristisk og alvorlig, full av kraft og skjeve blikk. Og jeg for egen del har sett den to ganger. Noe som ikke skyldes at jeg mangler annet å ta meg til. Men at jeg får med meg noe videre gjennom å se den. Noe som tilfører hverdagen min håp og styrke og pågangsmot. I mitt hverdagsliv, men også på et kunstnerisk plan, i forhold til temaer og ærlighet. Så min anbefaling er å be med deg noen, og gi deg selv denne gaven det er å bruke en kveld på noe annet enn kun tv og chips. Det finnes helt sikkert noen i din krets som trenger et lite påfyll, og som fortjener at dere gjør noe sammen.

Dette korte blogginnlegget vil jeg avslutte med å si at livet butter litt i mot på min kant for tiden, så energien til å skrive blogg er ikke helt tilstede. Det samme gjelder enda mer i  forhold til å svare på andres blogger. Jeg har lite å tilføre, lite å komme med, føler jeg. Bær over med meg for det.

Ha gode dager.

Bjørn

Dagens link: Colors

My Inner House

I natt drømte jeg at jeg skulle lage et bilde. Og det skulle være en tusjtegning. Tegningen skulle være abstrakt, og motivet var hentet ut av et større bilde. Det vil si det var en detalj fra noe. Kanskje noe på makronivå, som skulle blåses opp. Det opprinnelige bildet hadde jeg knipset fra tv, mener jeg å huske. Ett blant mange. Og mye av drømmen handlet om å finne igjen den beste detaljen i ett av disse bildene. Eller skissene, som det kanskje er mer riktig å kalle dem.

Jeg fant aldri igjen den detaljen jeg jaktet på, den ble liggende gjemt blant mange andre i en stor bok, A3 eller 4, og jeg bladde og bladde, mer og mer frenetisk. Til slutt fant jeg et par bilder med utsnitt som i mine øyne likevel funket som utgangspunkt til å arbeide videre med, selv om jeg følte på en sorg og en fortvilelse over ikke å finne det ene riktige. Men da jeg trodde alt likevel var valgt og klart, kom en rådgiver og forsøkte å vri fokuset mitt over på noe helt annet. Vekk fra det jeg søkte. Og selv om følelsen jeg hadde ikke var koblet mest til å forlate, men til å finne fram, lå det likevel en motstand i meg. Jeg ville ikke gi slipp på den opprinnelige ideen uten videre.

Der min opprinnelige idé var å lage en tusjtegning som bare besto av noen få kraftige og klart begrensede streker, ble jeg gjort oppmerksom på helt andre kvaliteter jeg kunne søke mot. Et maleri, i stedet for en tegning. Farger i stedet for svart hvitt. Og en form som var langt mykere og ikke så stram og klart avgrenset til å handle om teknikk og kvaliteter i selve streken, som min opprinnelige idé. Samtidig hadde det nye bildet en mer konkret og omsluttende form på billedflaten. I motsetning til den opprinnelige ideen, hvor en kunne forestille seg at motivet fortsatte utenfor rammen.   

Den myke formen jeg ble gjort oppmerksom på hadde også abstrakte kvaliteter, det var det som var det viktige. Først. Men innholdet kunne likevel raskt tydes som noe helt konkret.  Fargene fløt over i hverandre, og besto av lyseblått og forskjellige nyanser av grønt, litt kaki, litt militærfarger, samt noe som kanskje var en grunnmur i en gråtone. For jo, da jeg klarte å tolke formen så jeg det var et mykt hus. Det var ikke til å misforstå. Nesten som en barnetegning. Med et vindu. Men jeg så ikke noe lys i vinduet. Derimot husker jeg tittelen jeg tenkte bildet måtte ha. Og det var ”My Inner House.” Og så våknet jeg.

Nå kan jeg selvfølgelig forsøke å tolke denne drømmen. Og det kan du også. Kanskje ville tolkningene våre være ganske like, kanskje ville de være helt forskjellige.  Det å lytte til andre, det å ta i mot råd eller se ting gjennom andres øyne, er for eksempel en problemstilling vi alle lever med til daglig, som drømmen kanskje handlet om. For meg personlig finnes det også mange koblinger til tidligere ting i livet mitt, i tillegg til det som skjer nå. Strekene arbeidet jeg for eksempel med allerede på åttitallet, mens det først er i de siste årene jeg har begynt å male. Maleriet av huset kan jeg koble opp mot en barnetegning, men også mot Raw art, eller Prosjekt RÅ, som er et prosjekt jeg var med på å løpe i gang for et par år siden. Lørdag åpnet vi ny utstilling. Ingen av bildene i den utstillingen minner om bildet av huset som jeg dømte. I hvert fall ikke i forhold til form. Likevel opplever jeg en mulig sammenheng.

Om du har lyst til å dele de assosiasjoner du fikk av dette, så gå for det. Jeg vil svært gjerne få ta del i tankene du fikk. Kanskje kan tankene dine lære meg noe nytt om meg selv. Kanskje er det til og med slik at de tankene du fikk og kan spinne videre på sier noe om deg også. Ikke kun om meg. Dermed blir det spennende for oss begge.

  

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: My House

Om potens, trange rom og hager

Så var det fredag. Fredag har sine assosiasjoner knyttet til seg. Noen tenker fri, andre tenker fest og atter andre tenker Robinson Crusoe.  Selv tenker jeg familiekveld, spise et måltid, det å være sammen med kjæresten og se på alt det denne dagens kveld byr på av tv-programmer som ikke er amerikanske krimserier.

I går så jeg også på et norsk program. Migrapolis. Det handlet om betydningen av å holde dyr. Vi fikk innblikk i det å ha akvariefisk, hund eller hest. Selv har jeg som enkelte nok har fått med seg akvarier.  Elleve stykk av sorten. Åtte hos meg selv og tre hos kjæresten. Men jeg har kun små fisk. De største blir 17cm, de aller fleste er langt mindre. De minste er tre cm. I programmet i går fikk vi derimot se sorter som blir langt større. Arowana, heter fisken som ble vist. En kjempe som kan bli nitti cm lang. Selv er jeg tilhenger av å gi fiskene et habitat tilnærmet det de ville levd i om de levde ute i naturen. Men med en koloss som Arowanaen må en da ha et akvarium som er utenfor rekkevidde for i hvert fall meg. 5000 liter er anbefalt som minimum. Og det er digert. Både med tanke på rom og tyngde. Da jeg så fiskene på tv i går, tenkte jeg på løver i litt for små bur.

Grunnen til at jeg nevner dette nå, er at selv om det finnes store dyr med for små rom, så finnes det også små dyr med enda mindre rom. Som folk smykker seg med. Og en kan lese på nett i dag om en ny trend, som går på å ha små dyr i bitte små poser rundt halsen. Der lever de kun noen dager, før de kveles.

Jeg forstår ikke helt gleden ved noe slikt. Men som det står i artikkelen, så handler det om såkalte lykkedyr. Det handlet også holdet av Arowanaen om. Det vil si overtro. Et håp om fertilitet, god økonomi eller kjærlighet, bare for å nevne noe. Andre ting fra dyreverden som er knyttet til overtro er for eksempel tigerknokler, hjortepeniser og neshorn. Ikke for å gi lykke, men for å gi potens. Og nå kan en kanskje si at potens kan gi lykke, men likevel, hallo! Jeg tviler sterkt på om en får en kraftigere bender om en gnager på et bein. Men folk tror jo på så mangt som loves.

Har du vondt i magen

Så gå til Per i hagen

Sett deg på en stein

Og gnag på et bein

Så blir du bra i magen

Dette fungerer heller ikke. Ikke hos Per, og ikke i andres hager. Ikke en gang hos Karl I Hagen vil det i lengden være nok med et bein å gnage på.

Og snipp, snapp, snute…

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: I morgen

On fire

I dag hadde jeg ikke tenkt å skrive blogg, men nå sitter jeg her likevel, og hamrer på tastaturet mitt. Som begynner å bli modent for utskifting. Flere bokstaver er slitt bort. Den første som forsvant var N, av en eller annen grunn. Jeg tror ikke jeg skal bruke tid på å grunne over hvorfor.

Jeg er ikke helt sikker på grunnen til at jeg sitter her og skriver i dag. Kanskje er det for å slippe og gjøre noe annet. Jeg vet ikke om jeg ønsker å grunne mer på det heller.

Ikke alt trenger dypdykk hele tiden. Noen ganger må en tillate seg å duppe litt i overflaten så en får trukket pusten.

I går ettermiddag hadde jeg kjæresten min og den ene datteren min på middag, og det var kjempekoselig. Noen timer følte jeg meg mer levende og sorgfri enn på lenge. En skikkelig pustepause i en ellers ganske depressiv periode. Og jeg fikk snaua skallen litt i tillegg. For datteren min er frisør.  I dag kommer jeg derimot ikke til å treffe et eneste menneske. Men jeg griner ikke av den grunn. Jeg er jo fin på håret, og kan se meg i speilet og si ting som:

Oh yea, I’m on fire!

Å være alene er ikke min største utfordring i livet. Jeg er til vanlig ganske flink til å fylle alenetiden min med mening. Så jeg både ønsker og har ganske mye tid for meg selv. Hva som i stedet er min største utfordring i livet vet jeg ikke helt, men det betyr ikke at jeg er uten utfordringer. Jeg vet bare ikke helt hvilken som ruver øverst. For det kan variere etter form og situasjon.

Liten liste over utfordringer som ikke ligger på topp ti:

1. Lage wienerbrød.

2. Kjøpe noe annet enn svarte T-skjorter.

3. Et hår som vokser seg ganske langt på venstre øre, som jeg gjerne gjenoppdager eksistensen av i et speil i en heis når jeg er på vei til noe.

4. Tørke støv. For eksempel i stedet for å skrive blogg. Eller lese andres blogger.

Liten liste over noen av de bloggene jeg har vært innom i dag:

1. Bak fasaden 

2. fjellcoachen 

3. gamle ugle 

4. Alltidhjemme 

5. Stjernekast, spilleliste 

6. Fredrik Hossmann, en elv av ord, et hav av bilder  

7. Melusinesplace

Å lese andre menneskers blogger kan ta på. Selv om jeg i den lille listen valgte å illustrere litt av mangfoldet i det jeg leser, finnes det likevel frivillige begrensninger. Jeg leser sjelden blogger om innredning eller moter, eller for å finne bekreftelse på at jeg er sexy og hot eller i hvert fall kan bli det. Jeg leser heller ikke mye av de bloggene som virker kun destruktivt på meg, hvor bloggerens personlige smerte er så overtydelig malt og er så stor at den tar alt fokus.  I tillegg holder jeg meg unna blogger hvor bloggeren påberoper seg å være allvitende, er nedlatende eller stigmatiserer svakere grupper. De mest interessante bloggene for meg er de hvor bloggeren søker mer enn å forsvare noe.

Grunnen til at det kan ta på å lese andre menneskers ord og tanker som ikke handler om moter eller innredning, er noen ganger gjenkjennelse, for eksempel gjennom at jeg blir konfrontert med meg selv. Andre ganger kan jeg kjenne på fortvilelse, og atter andre ganger blir jeg først eksaltert, deretter frustrert,  fordi jeg vil svare, men ikke helt vet hva eller hvordan. Ofte handler det også om å klare å finne fram til en balanse mellom å gi noe som får bloggeren til å føle seg sett, forstått og utfordret på den ene siden, og  ikke bare jatte med,  være overfladisk, klisjéaktig eller for provoserende på den andre. Jeg føler også at jeg må passe meg for å bli for privat, belærende eller anmodende i det jeg svarer andre. Jeg kan være personlig, privat og anmodende i min egen blogg, men jeg må være forsiktig så jeg ikke blir invaderende i andres. Men det går å lære litt om grenser og balanse etter hvert som en blir kjent med de forskjellige. Med hva de ønsker, og hva de tåler. Slik at en unngår å ødelegge for mye, men også unngår å underbygge ting en ser som lite formålstjenlige eller direkte ødeleggende. Dvs ta dem jeg svarer på alvor. Og det igjen handler jo om respekt. Ikke minst overfor meg selv.

Å forstå at en blir vist respekt når en får en tilbakemelding en ikke ønsker, er ikke alltid like lett. I hvert fall ikke for meg. For det er jo ikke alltid en ønsker å bli konfrontert med seg selv, for eksempel. Noen av de bloggerne jeg har oppdaget, tror jeg skriver mest for å sette ord på ting, og navigere i en hverdag som er uoversiktlig eller vond. Og noen ønsker mer å bli lyttet til og å føle seg sett, enn å være i dialog. Og dette synes jeg er helt ok. Det skulle nå bare mangle.  Men for en som leser kan det være vanskelig å vite hva som er motivet bak en blogg, før en har prøvd og feilet litt i tilbakemeldinger.

Det er for eksempel en vanskelig ting og ikke ville hjelpe, når en får ta del i andres utfordringer. I det minste trigges en slik løsningsorientering hos meg veldig lett. Og den overstyrer ofte det med å holde kjeft og lytte. Slik er det i mitt daglige liv, og slik blir det i blant i mitt bloggliv. Men jeg jobber med saken.

Og nå har jeg skrevet ganske mye, og utsatt andre ting lenge nok, så nå får jeg runde av. Jeg kan høre oppvasken etter middagen i går skrike nærmest hysterisk i panikk inne på kjøkkenet. Og jeg klarer som sagt ikke alltid det der med kun å lytte. Jeg er løsningsorientert. Selv om jeg har blitt relativt god på å overhøre leilighetens gisp under støvlaget som langsomt kveler den, i det miste. Så mye kan læres. Om bare viljen er der.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: On Fire