Utsikt

Søndagen har klort seg fast. Minuttene tikker. Eller er det sekundene?

Jeg hørte en fin tolking av en sang i går. Og ble berørt. Jeg er så føkkings lettrørt for tiden.  Det skal ingenting til. Jeg ser på tv i timer av gangen, liggende på sofaen mens øynene flommer over av å se på Sinnasnekkern. Hallo! Dette står i sterk kontrast til at dagene stort sett er meningsløse. Med små øyeblikk hvor resurser likevel hentes opp fra ett eller annet dyp jeg hadde glemt jeg eide, og jeg blir stående ved siden av meg selv i en eller annen sosial konstellasjon og forundret oppleve rollen jeg spiller.  At jeg smiler, og ler, og er nesten som vanlig, bare litt i overkant pratsom, som om det ikke lenger finnes en balanse i forhold til bør, vil, kan, og det en er uten å tenke over at en framstår som. Og jeg påtar meg rollen som meg selv, senteret i mitt eget liv. På min egen scene. Men overspiller litt, som en ikke helt vellykket skuespiller. Eller som en posør.  Før sofaen igjen møter meg med sin kravløshet, og energien siger ned mellom putene og finner hvile mellom restene etter innholdet i en chipspose eller lignende trøst. Lette karbohydrater og sukkerkoma skriker til meg om oppmerksomhet og vage løfter om et øyeblikks fritak. Fra noe. Jeg vet ikke helt hva. Kanskje meg selv.

Og dette jeg nå har gulpa opp kan kanskje leses som et uttrykk for fortvilelse, men det er i så fall en feiltolking. Dette er kun en observasjon. Dagene er ikke fortvilende eller vonde, de er kun tomme. Som et tussmørke med uskarpe konturer. Eller tåke. Det eneste klare lyspunktet er min Beate. Ikke i egenskap av å lyse opp alt i meg eller rundt meg, men likevel som et skinn som lar meg få øye på at jeg er verdt noe, at jeg likevel blir akseptert. Som hele meg. Ikke på tross av, men fordi. At hun ser meg. Samtidig som hun skal klare av sitt eget livs utfordringer. 

Eller, dette er ikke det eneste lyspunktet, men det lyspunktet som jeg kjente på da jeg hørte på sangen jeg startet med å fortelle om.  Sangen som fikk meg til å ville skrive noen ord i dag. Så jeg fikk anledning til å dele den med deg som måtte titte innom Vannlandet. I tilfelle du ikke har fått den med deg. Jeg synes den er verdt å få med seg. Jeg synes det er verdt å minne på hva som er viktig i livet. Spesielt er det viktig å minne meg selv på det, når utsikten forsøker å begrense seg selv til det jeg ser fra sofaen. 

Et annet lyspunkt i tilværelsen min er at jeg fikk bestilt to nye hvite lerret før helgen, så nå skal jeg begynne på et nytt maleri. En av de nærmeste dagene. Men ikkje i dag. Og om ikke gleden er knyttet til den muligheten, så skimter jeg likevel et håp i den.  Så får gleden komme når den føler for det. Ikke alt kan stresses fram. Ting får ta sin tid. Alt har sin årsak.

Et tredje lite lyspunkt jeg føler for å verdsette gjennom å nevne her og nå, er at mine Neolamprologus Boulengeri har lagt egg i et tomt sneglehus. Jepp, vi snakker om sneglehuslekere. Fra Tanganyikasjøen i Afrika. Og dette var kjekt å få oppleve akkurat nå, siden jeg nettopp også mistet tre Neolamprologus Caudopunctatus, som ble syke etter at de ble flyttet fra et akvarium hos meg til et som står hos Kjæresten min, Beate. En sykdom som antagelig skyldtes stress, men som skulle vært mulig å medisinere med godt resultat. Men så glemte jeg å se på datostemplingen som sto trykket på medisinesken. Og der sto det en holdbarhetsdato som var satt til 2010, og i tillegg var flasken åpnet fra før. Om dette med gammel medisin var årsaken til fiskedøden vet jeg ikke, men det er lett å tro at det var det. Fiskene ble brått dårlige etter medisineringen, og med helt nye symptomer jeg aldri har sett før, og så døde de. Noe som var trist. Jeg hadde hatt disse fiskene i mange år. Men som sagt, det at jeg dagen etter oppdaget at mine Boulengeri har lagt egg, og det for første gang, tar størst fokus nå.  Livet går videre.

Nå skal jeg ikke skrive mer i dag, men heller finne sofaen igjen. Før det skal jeg likevel lage meg litt mat, og jeg skal legge ut en link til den fine låta jeg nevnte i begynnelsen av dagens blogg. Og som handler om de viktige tingene i livet.

Maleriet på toppen av bloggen heter Utsikt.

Ha en fin dag.

Bjørn.

Dagens link: Make You Feel My Love