Vær et lysende rom, og et svart et, og et rødt

For en stund siden la mine Neolamprologus Boulengeri egg, for andre gang. Men også denne gangen ser det ut til at det ikke har ført til yngel. Det kan hende at foreldrene har spist eggene, eller det kan hende de spiste ynglet etter klekking. Det kan til og med hende at det finnes yngel i sneglehuset hvor eggene ble lagt, men at jeg ikke har fått se dem enda, men jeg tviler på det.  Så nå håper jeg det snart blir lek igjen, og at alle gode ting er tre. Det at eggleggingen ikke har ført til noe mer enda, er ingen overraskelse. For det er ganske vanlig at fisk kan slite litt de første gangene de legger egg. De må med andre ord prøve og feile litt.

For tiden arbeider jeg med et maleri av en ung gutt. Og i begynnelsen gikk det veldig greit. Men nå har jeg kommet til et punkt hvor det butter litt i mot. Mye av det jeg forsøker ender i noe mislykket, detaljer blir ikke slik jeg vil ha dem, og jeg må begynne på nytt, og på nytt, og på nytt. Å gi opp er ikke et alternativ, verken for mine sneglehuslekere fra Tanganyika eller for meg.

Eller er det det?

For fiskene er vel svaret helt klart nei. De gir ikke opp. Her går det på instinkt. Parringsviljen er skrudd på og lar seg ikke skru av. Men med oss mennesker er det jo litt annerledes, om vi ikke snakker parringsiver. Så mye av det vi ønsker å få til gir vi opp. Gjerne før vi en gang har forsøkt. Før eller siden går vi kanskje til og med i mot parringsviljen også. På linje med mye annet. Vi bare tenker at vi vil forsøke å gjøre noe. Gå en tur, vaske huset, lage noe eller snakke med noen, etablere et forhold, forandre et forhold, avslutte et forhold,  men kommer aldri lenger enn til tanken. Fordi ett eller annet kicker inn og lager en sperre for oss. Det kan være latskap eller angst, tro på egne evner, opplevelse av egenverdi og rettigheter, eller vi legger skylden på noen andre. De som ikke slipper oss til, de som en gang gjorde oss vondt, eller de som ikke forstår utfordringene våre og ikke tror på oss og gir oss støtte. De som tvinger oss, manipulerer oss, bruker oss. De som alltid saboterer oss. Og spesielt dette siste er en veldig grei måte å rettferdiggjøre stillstand på. Fordi vi har plassert ansvaret for våre egne handlinger hos en annen.

Når en ikke klarer noe, ikke får til det en egentlig burde klare, når en viker unna eller gir opp, så er det lett for at en blir en mottaker i stedet for en som yter. Andre skal klare ting, for oss, og lever en lenge med et slikt mønster blir det vanskelig å snu det. Til slutt er en gjerne helt avhengig av andre mennesker. Ikke kun for at ting skal bli gjort, men også i form av å rettferdiggjøre den en er. Da ender en gjerne opp med å ligne et gammelt forlatt hus, med mørke, sprukne vinduer, hvor gardinene er trukket delvis for og en kun sporadisk ser et glimt av øyne som titter ut på hagen som har blitt et sted for ugress. 

Har en endt opp i en slik tilstand blir det vanskelig å begynne på noe som virker utfordrende. Oppgavene virker alltid for store. Og om en forsøker, så blir det vanskelig å fullføre noe om en kommer til et punkt hvor en må stå i motstand over tid. Utfordringene blir overveldende. Som et fjell som truer med å rase ned over en. Det er mye lettere å gi opp. Og gjerne ende opp i en offerrolle i skyggen av tusen fjell, stedet for å ende opp med en rolle hvor en tar ansvar og fullfører ting. Så godt en kan. Står opp for seg selv. Holder ut. Beveger seg framover i stedet for å bruke kreftene til å forklare hvorfor en står stille og hvor stor til og med den oppgaven er. Og nå kan sikkert både den ene og den andre komme på eksempler hvor det ikke hjelper med vilje. Som for eksempel at det ikke går å løpe hekkeløp om en ikke har bein. Men det betyr jo likevel ikke at en er frarøvet alle andre muligheter. Fremdeles finnes det gjerne hender.

Jeg tenker at slik er det med mange utfordringer vi møter. Utfordringen er ikke alt som finnes, selv om det i perioder er alt vi ser. Det finnes alltid en dør, en vei over, rundt, under eller gjennom et stengsel. Slik at vi kan få øye på noe annet på baksiden. Noe nytt. Noe med håp i seg, og muligheter. Det finnes alltid noe vi får til. Noe vi kan gjøre. Vi kan skrive et brev, gå en tur, lage et bilde, et måltid, våge snakke med noen, si hva en tenker, gjøre seg selv synlig, gjøre noe nytt, noe du ikke gjorde i går. Slik er det med meg, og slik er det med deg. Jeg kan noe. Du kan noe. Du får til noe. Du er eieren av muligheter og av evner. Du er noe, du har en verdi. Du kan kanskje ikke bli verdens beste hekkeløper, men du kan komme deg fra A til B. Om du vil, og våger å forsøke. Og forsøke. Igjen og igjen. Selv om du kanskje aldri kommer helt i mål, så er ikke målet alt. Veien har også en verdi. Tenk bare om du skal reise og besøke en venn, og må over fjellet. Og fjellet er fullt av høst eller vårfarger og utsikt du kan få ta del i. Da kan kanskje reisen være minst like fantastisk som det å komme fram. Det vil si at veien er en verdi i seg selv.

Når jeg maler et bilde, er det veien som gir meg mest. Når bildet er ferdig setter jeg meg ikke ned og nyter det resten av livet og slutter å gjøre noe. I stedet begynner jeg på et nytt. En ny vei. Ny motstand. Nye seire. Ny fortvilelse. Ny glede. Ny bevegelse. Selv om jeg blir konfrontert med mine egne begrensninger, selv om det siste bildet ikke ble slik jeg håpet det skulle bli, selv om INGEN bilder blir slik jeg hadde håpet, forsøker jeg igjen. Kaster meg utpå, selv om jeg vet det vil komme til å gjøre vondt når jeg kommer til punktet hvor jeg begynner å slite, fordi jeg må strekke meg lenger enn jeg har strukket meg før. Forsøke å strekke meg tett opp mot det jeg er overbevist om at jeg får til, og så strekke meg enda litt til. Og det gjør vondt, for nederlagene står i kø. Men smerten  er verdt det. For det vil også komme øyeblikk hvor ting gjør godt. Små glimt. Små seire. Ikke nødvendigvis i forhold til en målsnor, men i hvert fall sett i forhold til hvor jeg kom fra. Hvis jeg ikke gjør noen ting, hvis jeg ikke strekker meg, vil jeg aldri få oppleve de gode øyeblikkene. Jeg kan kanskje få oppleve nummenhet eller noe tilnærmet smertefrihet, men lite seire eller gleder eller reiser med utsikt. Så nei, å gi opp er ikke et alternativ. Ikke ved et bilde, ikke ved en depresjon eller andre utfordringer. Og slik er det for deg også. For om du var en som alltid gir opp, ville du aldri kommet til slutten av dagens blogginnlegg her på Vannlandet, og funnet dette lille diktet:

ANKER

vær en sol
og natthimmel
over et hus

vær et loft og kjeller
vær glede
vær blues

vær et lysende rom
og et svart rom
og et rødt

vær et anker
og et spørsmål
vær en dør som står på gløtt

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: House Where Nobody Lives