Ah, endelig søndag!
Eller forresten, det er visst ikke noe særlig forskjell på dagene for tiden. De bare sklir over i hverandre, med sene kvelder og sene morgener. Men ute ser i hvert fall våren ut til å ha kommet. For der skinner solen fra blå himmel. Og det gjør godt, kjenner jeg. Om det er til vår fordel i disse coronatider, er vel mer uvisst. For når sola dukker fram, dukker folk også gjerne fram. Og noen skal ha en utepils om de kan, noen skal på tur akkurat der alle de andre går, og veldig mange driter i dette med å holde avstand. Slik ser det i hvert fall ut i mediabildet. Selv holder jeg meg langt unna større folkeansamlinger, og nøyer meg med små turer i nabolaget sammen med kjæresten. Der går vi med to meters avstand mellom oss. Noe de vi møter ikke alltid ser ut til å huske på å gjøre, så det gjelder å være på alerten selv. En kan ikke alltid legge ansvaret på alle andre.
I morgen skal de lette på restriksjonene. Da skal unger tilbake til barnehagen, og mange skal sikkert på jobb. Selv skal jeg ikke i barnehagen, til det er jeg for gammel. Jeg ble sekstifem år for noen dager siden, og er så gammel at jeg nok ikke skal tilbake i jobb heller. Den reisen ser ut til å slutte her. Jeg har litt opprydding igjen på plassen min i atelieret, men det får jeg sette av noen søndager til å få unnagjort, når det ikke er noen andre der.
Det er rart å skulle slutte på denne måten. Jeg var allerede ganske bestemt på at jeg skulle pensjonere meg nå i sommer, men jeg ville ha en keramikkutstilling først. Jeg startet som keramiker, og tenkte det var en god ting å slutte som en også. I de senere år har jeg jobbet mest med maleri og installasjoner. Det å ta opp pottemakeriet igjen nå på slutten av karrieren, har vært veldig kjekt. Og jeg fikk gjort ting jeg aldri trodde jeg ville fått gjort i denne tiden, og eksperimentert på en måte som jeg ikke hadde anledning til da jeg levde av keramikken. Nå står alt jeg fikk laget lagret i kasser og poser. Stuvet vekk. Men sånn er det. Ting går ikke alltid slik en planlegger. Noe av det jeg fikk laget har jeg lagt ut i et album på Facebook, siden jeg ikke fikk vist det i et galleri. Om du vil, så klikk deg inn på bilder - album - Ceramic, inne på min Facebookside.
I dag skal jeg ikke lage keramikk, i stedet skal jeg lage kjøttkaker. Jupp, mat må en ha, til og med i disse coronatider. Og noe må en jo finne på. Dagene blir lett veldig lange om en kun skal ligge på sofaen og se bilder flimre forbi på idiotkassa, mens en graver seg ned i en chipspose. Spesielt om en bor alene. Og det gjør jeg. Andre har andre utfordringer. De opplever kanskje at de aldri får tid for seg selv, når både ektefelle og barn er hjemme hele tiden. På den annen side så kan de i hvert fall gi hverandre en klem. Det kan ikke jeg. Det er over en måned siden jeg ga barn, barnebarn eller kjæresten min en klem, og slik vil det være veldig lenge. Antagelig fram til det kommer en vaksine. Og den kommer jo ikke over natten.
Jeg lurer på hva et år uten noen som helst fysisk kontakt med et annet menneske vil gjøre med meg. For eksempel hvordan den første klemmen jeg da gir og får vil oppleves. Om det er som å sykle, og det bare går av seg selv, eller om det vil utløse et skred av følelser. Ikke godt å si. I det hele tatt vet vi lite om hva som vil skje i tiden framover, og kanskje enda mindre om hvordan vi etter hvert vil oppleve det og takle det.
De siste dagene har folk lastet ned en app på telefonen sin som skal spore smitte. Selv har jeg ikke gjort det. Mine bevegelser er uansett veldig begrensede, og jeg kommer ikke til å oppholde meg lenge i nærheten av noen. Samtidig synes jeg slike hastegreier som skal spore folk er litt skumle. Ikke nødvendigvis for meg som enkeltmenneske, men for samfunnet generelt. Vi venner oss fort til ting. Men hva skjer når vi ikke trenger sporingen lenger? Forsvinner den bare, eller blir den erstattet av noe annet? Hvor havner alt som er samlet? Hva vil det bli brukt til? Prøv å søke på sykkel inne på en eller annen nettside, og se hvor lang tid det går før det dukker opp reklame for sykkel i dine sosiale medier. Noen sporer, noen lagrer, noen bruker.
Jeg tror vi bør vi følge litt godt med på hva de som sitter med makten finner på for tiden. Ikke la alt falle i skyggen av corona, og ikke ta alt for god fisk. Plutselig er rettigheter vi har etablert forsvunnet. Velferdssamfunnet forvitret. En forvitring som startet for lenge siden, men som til nå stort sett har begrenset seg til å ta penger fra de som har minst, som uføre og pensjonister. Litt her og litt der, uten at folk flest ser ut til å bry seg. Jeg tenker det er viktig å bry seg, ikke minst nå. Politikken slutter ikke å fungere i korridorene selv om vi har et virus på nakken. Fremdeles sitter det barn i Moria, men hvem bryr seg om det, når fokus er på hyttefolket og utepils og at ens egne unger ikke får komme i barnehagen så vi kan få puste litt. Og plutselig har vi glemt at støtte til briller, tenner, bleier, cøliaki og bilhold for dem med utfordringer forsvant over natten. Vi må forsøke å flytte fokus litt, og ikke se oss blinde på det rolige fjeset til Erna. Det var tross alt hun som sto ved roret og la ned sykehus, droppet kriselagre av mat, verneutsyr og medisiner, mens hun samtidig dreit i alle advarsler. De som styrer oss har en agenda, og den blir like lite borte over natten som viruset vil bli det.
Sånn, det var det. Nok blogg for i dag. Nå får jeg hive meg rundt og ikke gjøre noe særlig.
Bildene er fra siste keramikkovnen jeg brant.
Ha en fin dag.A
Bjørn
Dagens link:
Spot on.
SvarSlettUt på verandaen og plenen. Frisk luft gjør godt.
God søndag og en smittefri klem.
Takk, takk, Annemor. Ha en flott og smittefri søndag du også. Her skal jeg straks ut i solen og gå en tur sammen med kjæresten. Dagens høydepunkt det.:)
SlettKlem.:)