mandag 2. april 2018

Myter, Eventyr og Virkelighet.




Det snør! Nei, det er ingen forsinket aprilspøk. Da jeg våknet opp i dag lå det et hvitt teppe utenfor vinduet, og det var noe dritt, spør du meg. Jeg vet ikke om dritten hadde sett noe bedre ut om jeg så den fra verdens vakreste do, men nå er den i hvert fall kåret. Doen, ikke dritten. 

Det er mye som er verdens vakreste. Det må ikke være en do. Om du googler «verdens vakreste» får du opp en del forskjellige svar. Her kan du for eksempel se noen av verdens vakreste trær. Om det faktisk er verdens vakreste, skal jeg ikke mene så mye om, men pene er de jo på bildene, det skal de ha.

Også mennesker blir kåret til verdens vakreste. Både voksne og barn. Selv har jeg aldri stilt opp i konkurransen, og ville vel uansett ikke vunnet annet enn i beste fall kanskje en trøstepremie. Det skal jo noe til. Det er tross alt bare én blant hele verdens befolkning som kan vinne, så oddsen er dårlig. Om den som vinner faktisk er verdens vakreste, ligger kanskje også litt i øynene som ser. Akkurat som når myrsnipa i eventyret mente hennes unger var vakrest, har vel folk flest også noen meninger rundt hva skjønnhet er, og hvem som besitter den. Og i Korea hvor skjønnhetsoperasjoner er rimelig populære, ser de vakreste nesten dønn like ut, så hvordan hvordan kårer de vinneren da? Som min datter litt spøkefullt sa en dag: Om alle ser like ut må det jo omsider bli det indre som teller. 

Alle forsøker fra tid til annen å vise seg fra sin beste side. Noe som gjenspeiler seg i bilder på Instagram og sjekkeapper som Tinder, hvor unge jenter tar bilder med trutmunn fra det de har lært er en heldig vinkel, etter å ha sittet et par timer foran sminkespeilet først, og gutta viser biceps og stramme mager. Om de i virkeligheten ser ut som på bildet, er uviktig. Myter, eventyr og virkelighet sklir over i hverandre og grenser viskes ut. Alt skal forfines ved hjelp av lys og filtre, vellykkethet skal selges inn enten den er reell eller ei. Hvem du i virkeligheten er som person ser ut til å bety mindre. Og med det som bakteppe, er derfor kanskje ikke alle like heldige med framstillingene av seg selv. Men skitt au, Dickpics går for verdensherredømme.

Påsken derimot, går mot slutten. Hos oss har den stått i virusenes tegn. Men i går tok jeg mot til meg og drakk en kaffe hos kjæresten. Om det straffer seg, gjenstår å se. Forhåpentlig har vi fått samme virus i utgangspunktet, men en vet jo aldri. Så kanskje vi byttet oss i mellom i går, og snart ser starten på en ny runde med snørr, hoste og dårlig form. 

I morgen er uansett planen å ta en tur på atelieret igjen, selv om lungene skranter. På torsdag åpner galleriet vårt en ny utstilling, kalt Myter, Eventyr og Virkelighet. Det er en juryert utstilling, hvor vi har invitert bidragsytere fra forskjellige etablissementer innenfor psykisk helse i Bergen. Dette har vi gjort før, og det viste seg å bli vellykket, derfor gjør vi det igjen. 

Det er mange som liker å lage bilder eller som holder på med andre kunstuttrykk. Noen målrettet over tid, andre med en mer avslappet holdning. De færreste innenfor den gruppen vi har invitert, får til vanlig en utstillingsplass. Men det betyr likevel ikke at det har mindre verdi for dem å få se arbeidet sitt på en vegg i et galleri, enn det gjør for en profesjonell kunstner. Så det er veldig moro at vi har muligheten til å tilby dette. Tidligere har vi også vist utstillinger under paraplyen Raw Art, også kalt Outsider art. Nå gjenstår bare et par detaljer, så er vi klar for åpning på torsdag. Jeg håper og tror den blir vellykket. Til å holde åpningstalen har vi invitert Sofie Marhaug, som representer partiet Rødt i Bergen, men som også studerer innenfor feltet allmenn litteraturvitenskap. Det blir spennende og få høre hva hun har på hjertet. Bor du i Bergen, så ta deg gjerne en tur innom. Kanskje det kan blir en fin opplevelse for deg.

Klokken har blitt halv elleve, og kaffekruset mitt er tomt. Inne på rommet sitt ligger yngste datteren min og sover fremdeles. Det er hyggelig å ha henne hjemme i påsken, men på onsdag drar hun igjen, for å fullføre lærerstudiet sitt. Sånn er det, barn vokser til og bygger sitt eget liv. Og det er jo bra, selv om en som pappa gjerne vil ha dem tettest mulig innpå sitt eget liv lengst mulig. 

Og da har vel jeg fått skrevet nok for denne gang, så da runder jeg av med mitt sedvanlige:

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar