Mange har sikkert fått med seg den gripende framføringen til slampoet Sofie Frost, som vi fikk se på siste utgave av Norske Talenter. Hvis ikke vil jeg på det sterkeste anbefale deg å se den her. Dagens blogginnlegg sprang ut av hennes historie.
I nummeret sitt, Tar Sofie Frost for seg depresjon og hva det kan føre med seg. Det mange kanskje vil oppleve som det verst tenkelige scenariet, er kanskje selvmord. Selv tenker jeg at for den som ender opp med å ta livet av seg, er veien fram til det endelige valget kanskje det som er verst. Timer, dager, uker, måneder, kanskje år med med en indre smerte som er nesten umulig å holde ut. Uten å påstå at dette er en sannhet, så er kanskje noe av grunnen til at vi opplever selve selvmordet som det mest fryktelige, grunnet i at det er vår egen smerte, hjelpeløshet og kanskje skyldfølelse vi da forholder oss til. Den døde føler jo ikke noe lenger. Mens vi må leve med vår sorg, smerte og vårt savn resten av livet. Og tankene rundt hva livet kunne gitt til den døde, om det hadde fått fortsette. Det er noe ugjenkallelig ved døden, uansett hvordan den kommer. Døden kommer ikke med en angrerett.
Vi kjenner antagelig alle noen som har opplevd en depresjon, og noen som leser dette har kanskje også opplevd en selv i tillegg. De som har opplevd det selv, vet hvordan det der, selv om det selvfølgelig er forskjeller i hvor dyp den kan være, og hvor lenge den kan vare. De som kun har opplevd noen andre som sliter, vet litt, men langt mindre. Og veldig mange vet ingenting, og tror at det kan løses ved at den syke tar seg sammen. Men slik er det ikke. Det finnes ingen kvikk fiks. Samtidig er det veldig vanskelig å få gjort noe alene. En trenger gjerne hjelp. Og den hjelpen søker man ofte ikke opp før depresjonen har blitt så alvorlig at det begynner å bli farlig.
Selv har jeg opplevd mange depresjoner, antagelig helt siden jeg var liten gutt. De har ledet meg til mye tanker om døden og min egen plass på denne jorden, noen selvmordsforsøk og noen innleggelser. Og jeg vil antagelig få oppleve flere depresjoner. Det som er en forskjell for meg nå i forhold til da jeg var en ung mann, er at jeg nå vet hva det handler om, slik at jeg søker hjelp før det får festet seg for godt og får for store konsekvenser.
For mange andre, er det gjerne slik at de enda ikke har fått føle på sin første depresjon, så de har ikke den samme evnen til å gjenkjenne symptomer og identifisere hva det dreier seg om hvis den inntar arenaen, som jeg har. Forhåpentligvis har de noen andre rundt seg som forstår hva det går i. Men også det kommer med noen utfordringer. For forandringene kommer gjerne langsomt, om de ikke springer direkte ut av for eksempel et traume, som et overgrep eller en annen synlig livskrise. Slik at det finnes en tydelig kobling, en tydelig årsak.
For meg er det ikke nødvendigvis slik. Traumene som kom til å prege livet mitt ligger langt tilbake i tid, og har ikke noe med livet mitt slik det er i dag å gjøre. Jeg lever på et annet vis nå enn da, og har andre mennesker rundt meg. Likevel er traumene en del av meg, som jeg aldri blir kvitt. Og skadene fra den gang gjør at depresjonene kan komme langsomt sigende når de finner det for godt, uten at verken jeg eller de som er rundt meg nødvendigvis klarer å se det med en gang. Jeg forsøker jo å ta meg sammen. Gå på atelieret. Male bildene mine. Smile der jeg vet jeg bør smile, og gjøre så godt jeg kan, før jeg kanskje begynner å isolere meg litt mer enn til vanlig, begynner å erkjenne at jeg er et uelskelig menneske uten livets rett, og angsten får overtaket fullstendig, til jeg helst vil være inne og alene hele tiden. Å isolere seg er sjelden en god ting. Jeg tenker at når noen begynner å isolere seg for mye, bør det kime noen varselklokker hos dem som observerer det. Hos meg kan jeg som sagt heldigvis gjenkjenne det når det skjer med meg selv.
Det er mange som har vonde opplevelser de bærer med seg, og som opplever prisen av det gjennom livet. Noen, slik som Sofie Frost, våger å stå fram med det. Komiker Rune Andersen har også hatt en forestilling der han tar opp en oppvekst med en voldelig far. Og jeg så på tv her en dag, at han også planlegger et teaterstykke rundt samme tema. Dette er bra, spør du meg. Selv om enkelte "friske" mennesker kan bli lei av at alle har hatt det dritt og ikke bare kan legge det bak seg og gå videre, er det fra mitt ståsted bedre å snakke det ihjel enn å tide det ihjel. At noen i tillegg nærmer seg slike erfaringer i form av et kunstuttrykk, gjør at det treffer oss på en helt annen måte enn om vi ser det samme i en litt perifer relasjon, eller leser en statistikk, for eksempel. Et kunstuttrykk henvender seg gjerne først direkte til følelsene våre, og ikke kun via intellektet.
Traumer og depresjoner er vanskelige tema, og bør tas på alvor. Depresjon er ikke noe en opplever en mandag formiddag fordi en brakk en negl i fylla i helgen, og så er det over. Det er noe dypere og alvorligere. Noe som i ytterste konsekvens kan lede til et dødsfall. Som Sofie Frost sier i framføringen sin, så kan det være like alvorlig og farlig som kreft. Det er derfor heller ikke noe en skal ta lett på, om en skal lage et kunstuttrykk rundt det. En bør nærme seg temaet med respekt og varsomhet.
Jeg selv har ikke laget annet enn noen små enkeltarbeider rundt selvmord, men jeg lagde for en tid tilbake en hel utstilling som handlet blant annet om død som skyldtes en annen form for sykdom. Den kalte jeg Nangijala, som er navnet på en av himlene i Astrid Lindgrens historie om brødrene Løvehjerte. Den utstillingen kan du se et par bilder fra her.
De to bildene over her, er en bearbeiding av en venns selvmord. Hun forsvant ut av livet en dag for 38 år siden, og jeg blir aldri ferdig med det. Det øverste bildet heter "Broen, Vannet og Solveig". Det andre heter "The Point of no return".
Det ble kanskje et litt dystert blogginnlegg i dag, men slik er det i blant når minner hentes fram. For eksempel via kunstuttrykk, slik som Sofie Frost sin sterke framføring. Men nå skal jeg runde av, og kanskje ta meg en tur ut og gå en liten tur og se på litt vann og trær. For solen skinner i Bergen i dag, og jeg er absolutt ikke deprimert, selv om jeg kjente en del på sorg mens jeg skrev dette. Men sorg og depresjon må ikke henge sammen. Sorg er en del av friske meg og deg. Det er en naturlig del av livet vårt, akkurat som glede.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar