Det er fredag morgen, og i dag våknet jeg kl. seks. Noe som
er for tidlig, spør du meg. Men slik har det vært i det siste. Ikke at jeg våkner
opp til fredag morgen hver dag, men at jeg våkner for tidlig. Noe som ikke
akkurat er et stort problem sett i en verdensmålestokk, men som likevel er
kjedelig for akkurat meg. For jeg liker å ha kontroll på ting, at dagene er
forutsigbare. Når jeg våkner for tidlig, krøller det seg med forutsigbarheten.
Jeg må stokke om på ting. Kanskje gjøre noe på morgenen som jeg egentlig skulle
gjort på ettermiddagen. Dessuten blir frokosten for tidlig i forhold til lunsj,
slik at jeg ender opp med å gå sulten en stund om jeg skal spise sammen med de andre på atelieret. Jeg liker
ikke å være sulten. De eneste gangene jeg liker å være sulten er når jeg slanker
meg. Da forteller sulten meg at jeg er på rett vei. Men nå om dagene slanker
jeg meg ikke. I stedet legger jeg på meg. Ikke nødvendigvis planmessig, men mer
av latskap.
Mat er godt. Sånn er det bare. Og siden rett før jul har jeg
spist mer enn i høst. Ikke føler jeg meg så veldig motivert til å begrense meg
igjen heller. Sånn er det. Ikke noe å klage over. En ligger som en reder. Mye
av det som skjer i livene våre handler nettopp om reding. Det vil si at det er
vi selv som har ansvaret for de konsekvensene valgene våre medfører, og at vi må leve med dem.
Selv om vi har ansvaret for mye, er det ikke alt som skjer
oss vi kan ta kontroll på. Her kan du lese en artikkel om programleder JanneckeWeeden, som snakker om angsten sin. Panikkangst.
Jeg synes det er bra at kjente
mennesker våger å vise seg sårbare. Jeg tror mange vil ha lettere for å akseptere
sin egen sårbarhet om de ser andres. Spesielt om den skjer med noen en i utgangspunktet
ser opp til, eller ser på som sterk eller vellykket. Uten at styrke har noe som helst med angst
å gjøre, utover den styrken som må til for å leve med den. Det betyr at du kan være så
sterk du vil, du kan ha kontroll på det meste og være både vellykket og elsket
og sett opp til, og likevel kan du ende opp med angst. For sånn er angsten, at
den driter i sosial status eller fasader, yrker eller lommebok. Den driter i om
du har ei kvise på ræva, eller er glatt som ei barnerumpe og rynkefri etter hundre
tusen kroner brukt på riktige kremer og trimstudio, den skiter glatt i om du har Tesla eller mangler penger til
månedskort på bussen, spiser ku eller kli. Den kryper under huden på
deg når du minst venter det. Og det kan gå langt tid før du finner ut hvorfor
den gjorde det.
Kunnskap gir makt, sies det. Men selv om du finner ut
hvorfor du har angst, betyr det ikke samtidig at den blir borte. Jeg selv har
slitt med angst hele livet, og vet rimelig mye om hvorfor. Men den forsvinner
ikke av den grunn. Likevel kan kunnskap hjelpe meg til å takle den. Ofte
handler det å takle om å sette grenser. For meg selv og for andre. Være tro mot
meg selv. Å være tro mot meg selv, mot det jeg tenker, ser på som verdier og det jeg
føler, er alfa og omega. Også hjelper
det å fortelle om hvordan jeg har det. Mens det er lite som forsterker angsten mer
enn at jeg forsøker å skjule den.
Forutsigbarhet er en annen greie som virker dempende på
angsten min. Så surpriseparty er ikke den ultimate gaven om du vil gi meg noe.
I det hele tatt må jeg ofte forberede meg lenge før jeg velger å gjøre noe
nytt. Og kommer ting for brått på, kan jeg ende veldig kjapt om med å ta
avstand fra det. Ber for eksempel noen på atelieret meg om å stikke en tur
på butikken for å kjøpe kaffe, vil de antagelig få et nei. Mens om jeg selv
tenker at jeg skal stikke ut og kjøpe en ny pensel, kan det gå greit. Men ofte
er bare det å gå på butikken uansett en for stor greie. Da jeg var yngre, hadde
jeg perioder hvor jeg satt uten mat i dagevis, fordi jeg ikke klarte å gå ut. Da hjalp det lite å vite hvorfor. Sulten gnagde i tarmene uansett. Slik har jeg det heldigvis ikke lenger. Nå har jeg til og med fått meg en fryseboks jeg skal fylle opp. Den var jeg på en butikk og kjøpte i forrige uke. Så selv om angsten styrer mye
i livet mitt også i dag, styrer den altså ikke alt.
Det er mange som forsøker å skjule følelsene sine. Og da er
vi tilbake til dette med reding og ligging, for det å skjule hva du føler er et
valg, uansett hvordan du rettferdiggjør valget. Et valg som gjør deg mer og mer usynlig. Likevel velger vi i mange relasjoner å kle på
oss ei maske. Et hylster rundt sårbarhet og skam og lengsel. Og det er ganske merkelig,
for ofte er det slik at det er de menneskene rundt oss som våger å vise sin
sårbarhet og feilbarlighet, vi liker best.
Et forsøk som ble gjort en gang, viste to filmer av to
mennesker i samme situasjon. De to personene gjorde akkurat det samme. Jeg tror
det var noe dagligdags som ble vist. I løpet av filmene var det likevel én liten forskjell. Den
ene sølte da hun skulle helle kaffe i en kopp, mens den andre ikke gjorde det.
Etter å sett filmene, ble en gruppe mennesker spurt om hvem de likte best av de
to skuespillerne. Og nesten alle likte hun som sølte kaffe best. Mer skulle
det altså ikke til. Og slik er det med meg også. Det er de menneskene som våger å vise og å snakke om hva de føler jeg liker best. Det er dem jeg føler kjærlighet for, det er dem jeg føler varme for, dem jeg vil komme nærme. Ikke de som er perfekte. Ikke de som holder alt inne. Så dagens råd er å ikke være så redd for sprekker i
fasaden, ikke vær så redd for å si hva du føler og tenker. For som Cohen synger:
Dagens bilder viser noe jeg holder på å eksperimentere med for tiden. Det
handler om lys, og om å belyse. Øverste bilde har fått tittelen Flashbulb
memory Nr.1, bilde nummer to har fått tittelen Yearning, nummer tre kalte jeg The walk of shame, mens det siste, som ikke er ferdig enda, får vel tittelen Flashbulb memory Nr.2.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar