Uværet herjer på Vestlandet. Og i natt blåste det så kraftig
at det ristet i hele huset her jeg bor. Det var såpass merkbart at det føltes
litt skummelt.
Hvilke grunnvolder som blir rokket ved fordi Vebjørn Sand
stiller ut i Vault Studios i Bergen for tiden, skal stå usagt. Men i går var en kollega og jeg
og så nevnte utstilling.
Forrige gang jeg var og så en utstilling av Vebjørn Sand,
ble jeg kraftig imponert. Mange av de samme maleriene ble vist også denne gangen,
blant annet noen med motiv fra siste verdenskrig. Og jo, det var en del fine strøk
å finne på lerretene denne gangen også. Det finnes mange elementer i Vebjørns
bilder jeg kjenner jeg liker, og mange som pirrer nysgjerrigheten min (hvordan fikk han til det der?). Hva som
var mindre skjellsettende, var noen grafiske bilder som ble forklart med å være
håndkolorerte. Mange av disse motivene var hentet fra maleriene.
De håndkolorerte bildene berørte ikke noe i meg. En av
grunnene kan være at det ble litt tåkete hva de egentlig var og hvorfor de ble
laget og stilt ut, og det ble i tillegg litt vel mange av dem. I det hele tatt var det
veldig mye som ble vist fram av ting og tang. Da jeg kom inn døra til
galleriet, ble sansene nærmest teppebombet av inntrykk. Men etter hvert mistet
selve rommet litt av sin kraft, og jeg fikk assosiasjoner i retning
markedsplass.
En liten kuriositet, er at jeg møtte på, håndhilste og hadde
en bitte, liten prat med Aune Sand mens jeg var der. Men nei, jeg fikk hverken
sjampagne eller utlegninger om jordbærmus på kjøpet. Men det var morsomt å møte
mannen. Han hadde en påtagelig utstråling. Helt annerledes enn når en ser han
på tv.
Etter utstillingen til Vebjørn Sand, dro vi og så en fellesutstilling
på Kunstgarasjen. Også her ble det mange inntrykk. Og innimellom alt som ble
vist, var det også noe som traff meg. Blant annet var det noen portrett der motivene var nærmest utvisket. Uten at jeg skal hevde at grunnvoldene ristet, tårer
sprang eller latter runget, så fikk akkurat de bildene meg til å kjenne på noe.
Selv om jeg kanskje ikke fikk ståpels av det jeg fikk se på vår mini
gallerirunde i går, tenker jeg at det likevel var verdt å ta turen. Å se hva
andre arbeider med og får til, hvordan de løser ting og hva de vil fortelle, er
neppe bortkastet. Det lagrer seg i bakhodet og blir liggende der og gjære
sammen med andre ting en måtte samle på, og en dag får det hele sitt utspring. Jeg
tenker at uten inntrykk, vil lite få et uttrykk som betyr noe særlig.
Når det gjelder min egen kunst, så føler jeg at jeg roter
litt i mørket for tiden, uten å finne en utgang. Tanken har vært å abstrahere
lyselementer i malerier. Jeg tenker litt på det som en kontrast, men likevel en
forlengelse av min siste utstilling, hvor jeg viste svarte kulltegninger. Men det er
vanskelig, kjenner jeg. Likevel koser jeg meg litt, og kjenner på en lyst til å
arbeide. Det som ikke fungerer, kan jeg jo bare male over, og så starte på nytt.
Kanskje finne en helt ny retning. Og jeg kjenner at det å leke litt er ganske
ok. Det blir lite prestasjonskrav over det. Og jeg tenker at jeg lærer noe hele
tiden. Over jul er planen å satse litt på porselenskulpturer/fliser,
og det gleder jeg meg til. Så får vi se hva det blir til med både det og
maleriene etter hvert. Det skal ikke stå på ideene i hvert fall. For de ramler inn relativt hyppig.
Og da har jeg vel fått gytt ut av meg nok for i dag. Det er
godt å få sagt ting, få satt ord på noe av det jeg føler og tenker, kjenner
jeg. Det hjelper meg til å samle inntrykk, følelser og å forstå retninger inni meg og rundt meg. Det
å skrive her på Vannlandet blir en form for kommunikasjon som er rettet like
mye mot meg selv som mot deg som kanskje leser. Jeg tenker at selv om det å
kommunisere med andre kan være kjempeberikende, så skal en ikke kimse av
ettertanken heller. Uansett handler det å nærme seg ordene om å våge. Samtidig er enhver tanke en tenker, knyttet til
en følelse, og enhver følelse kan bære i seg en potensiell risiko. Enten en
setter ord på den eller ei. Så da blir det opp til oss selv om vi vil tillate
denne kontakten, og om vi velger å bruke ordene til å gjemme oss for følelsene så de
ikke når oss eller ei. Kommunikasjon er og blir en sport for våghalser, hvor en kan risikere
et pirk i sårbarheten både hos seg selv og andre. Men alternativet er kanskje
ikke noe bedre. Selv om en med litt trening kanskje klarer å forsvinne fullstendig, så er det ikke sikkert at det å være usynlig er det en egentlig vil. Selv om det kan oppleves som noe som minner om trygt. Så jeg slår et slag for det å snakke. Om det som betyr noe. For det er jo grenser for hvor mye en skal snakke om været, selv
om stormen krever vår oppmerksomhet i Bergen akkurat nå.
Bildene viser noe av det jeg holder på med om dagen. Begge maleriene er 100x120 cm store.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar