Om barn og voksne.

I går var det innsamling  for Stine Sofies Stiftelse på Tv2. Men at programlederen begynte med å si alt de fleste hadde råd til å være fadder for 200 kroner i måneden, var en sannhet med modifikasjoner, tenker jeg. Samtidig var det en manipulasjon, som var rettet mot det mest sårbare i oss, vårt ønske om å forsvare barn. 

Det finnes mange som ikke har den 200 lappen å gi bort, uten at det samtidig går på bekostning av noe annet. Det blir mange lapper noen mener «alle har råd til». Det er innsamlinger, ting som skjer i skolen og barnehage og idrettslag, osv, som barna bør få være med på. Det er jo ikke slik at skolen er gratis. Selv om den er ment å være det. I tillegg kommer for eksempel bursdager. Bare for å nevne noe. Likevel, det er veldig bra at noen gir til organisasjoner som Stine Sofies Stiftelse, og til andre fadderordninger. Det er mange av dem nå, så det skal ikke stå på valgmuligheter. Og kan du, så støtt alt. La bare være å motivere giverviljen ved hjelp av å øke folks dårlige samvittighet. Midlene helliger ikke alltid målet.

Det gjorde noe med meg å se dette programmet. Ting ble synliggjort, og minner fra egen barndom presset seg fram. Da jeg var barn og ungdom fantes det ingen stiftelser, og ikke noe sted jeg kunne henvende meg, når det ble for vanskelig for meg å håndtere følelser og opplevelser. Livet dreide seg slik jeg husker det mye om frykt, blåmerker og mindreverd, og et evig forsøk på å skjule hvem jeg var.

I programmet fikk vi se innslag av forskjellige aktører på musikkfronten, i tillegg til at komikeren Rune Andersen fortalte om sin egen oppvekst, som til tider besto mye av frykt og vold. Dette var en historie jeg selv kan relatere meg til. Så jeg tenkte der og da at i neste blogginnlegg skal jeg legge ut en historie fra min egen barndom, selv om jeg har lagt den ut før. Den viser ikke hele oppveksten min, kun perioden rett før jeg begynte på skolen. Min egen frykt, den psykiske og fysiske volden jeg ble utsatt for, sluttet likevel ikke der historien slutter. Den økte i stedet på. Og konsekvensene av det hele lever jeg med den dag i dag. I form av angst og depresjoner og en alltid tilstedeværende opplevelse av å ikke høre til, ikke være velkommen, fordi jeg ikke er bra nok.

Min historie er kanskje ikke så interessant for så mange, er det sikkert lett å tenke. I hvert fall ikke for deg. "Enda en historie om dårlig oppvekst - get over it".  

På den annen side burde den være interessant for alle som har barn, i det minste. Og for alle som omgås barn, som ser barn. For alle barn bærer med seg gjennom livet det vi som er voksne gir dem med på reisen. Det du gir, og hva jeg gir. Enten det er en klem, et slag, en avvisning, en neglisjering, tung vold og andre fysiske overgrep, en trussel eller en bekreftelse på egenverd. Noen barn vil også måtte bære med seg at voksne som kunne gjort noe velger å snu seg bort, og late som om de ikke ser det de ser. Da har barnet blitt usynlig.

Historien min har jeg kalt «Ingenmannslandet», og du kan lese den her.

Dagens bilde fikk tittelen "Gå mot ljuset, Skalk". 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: