Så var 17.mai over for denne gang. Og pinse. Så nå er det
vel ikke mer fridager på tapetet på en stund, før ferien kicker inn. Og
siden det ikke er så mye å se fram til (sett bort fra ferien), går det jo an å
se tilbake i stedet. For eksempel på russefeiringen.
I mitt hode, er det vanskelig å finne andre grupper av
mennesker som ville blitt tillatt det vi tillater russen. Om for eksempel
uføretrygdede skaffet seg glorete uniformer og skrøpelige busser med lydanlegg
av gigastørrelse, og krevde tilgang til store plasser hvor de kunne drikke og
ruse seg på det som er tilgjengelig til naboers fortvilelse, dra med seg
mindreårige på festlighetene, sloss og voldta hverandre og i det hele tatt
miste solide jafs av gangsyn og vurderingsevne, så hadde det neppe blitt
godtatt av så veldig mange. Det samme gjelder om det hadde vært narkomane som
mente de kunne kreve noe slikt. Eller politiet. Eller fiskere, sykepleiere,
bønder, kunstnere eller butikkansatte. Så hvorfor det skal være en menneskerett
for russen å få herje i veg som de gjør, på tross av de konsekvenser det får
for enkelte, hvert år, er meg en gåte.
Men det var nå det. 17.mai har kommet og gått. Folk har
feiret sitt land og sin uavhengighet og sitt demokrati, de har kledd seg i
bunad og gått i tog. Og fremst i toget har gjerne de som står øverst på den
pyramiden vi kaller hierarki gått. Men ordførerkjede og flosshatter og en klar
beskjed til allmuen om hvem som rangeres høyest. Hvorfor, aner jeg ikke, utover et
markeringsbehov, og en trang til å sementere klare roller og posisjoner. For meg hadde det vært mer naturlig at det
gikk barn først. Eller bønder og arbeidere. Så kunne fiffen gått litt her og der, uten at det ble gjort så
stort nummer av det. Menneskerettigheter som demokrati, og holdninger som solidaritet,
kommer jo sjelden ovenfra, det springer fram fra undersiden, som løvetann. Og slik har det vært i Norge også.
Dette var litt ettertanke. Dagen i dag skal ellers foregå på
atelieret, pluss at jeg skal til legen. For å se på ettervirkningene av et
flåttbitt jeg fikk for en stund tilbake. Penicillinkuren jeg fikk, ser ikke ut
til å ha gjort arbeidet sitt godt nok, og det gjør meg litt betenkt. Så jeg
tenker at det er liten grunn til å utsette et legebesøk, og i stedet klynge seg til et håp om at ting ordner
seg av seg selv.
Det er morgen her på berget i skrivende stund, så nå må jeg
ta en pause og komme meg i gang med dagen, så får jeg heller skrive mer i
ettermiddag.
Nå har det gått et døgn. I går var jeg hos legen, og i dag
skal jeg inn igjen og ta litt prøver. I mellomtiden er jeg blitt satt på en ny og
annen type antibiotikakur, denne gangen varer den i tre uker. Blir nok morsomt.
Rennaræv er alltid like gøy, yeiii!
Jeg kjenner at dette gjør noe med energien min. Og det liker
jeg ikke. For før flåttbittet var den på topp. Nå føles ting mer labert. Om det
er kun fysisk betinget, eller om det mentale gjør meg litt matt, skal jeg
ikke ha sagt. Men noe er det som gjør dagene litt tyngre nå. Jeg jobber for å holde
treningsregimet jeg har etablert ved like, selv om gløden ikke er like sterk
som for noen uker siden. Det er jo ellers aldri vanskelig å finne
unnskyldninger for ting en ikke vil eller helt har ork til å gjøre.
Utfordringen ligger i å finne motivasjon. Og på det feltet
er jeg heldigvis ikke alltid så dårlig stelt. Jeg er flink til å tenke meg ned,
men også flink til å snakke meg opp. Så jeg får forsøke å fortsette i den sist
nevnte leia. Å snakke er uansett sjelden det verste en gjør. Og en skal ikke
alltid være så redd for å syte eller klage litt. Om en ikke setter ord på ting og lar noen få
mulighet til å lytte, vil en heller ikke gi seg selv rom for andres synspunkt
eller løsninger.
Så klag i veg, sier jeg. Fortell noen hvordan du har det og
opplever ting. Og grip med begge hender den hjelp, motivasjon eller støtte, som den
du forteller til kan gi deg. For andre har alltid noe å komme med, om du
slipper dem til. Mens er du selv taus, går tankene gjerne i sirkel. Og da har
du endt opp med å jage din egen hale. Fånyttes så det holder, med andre ord. Da
er det langt bedre å ta til seg litt råd eller hjelp, og så får en heller
sortere bort det som er svada eller ikke kan nyttegjøres. Noe blir det gjerne
likevel igjen, som en kan titte nærmere på. Og med det lille rådet, runder jeg
av dette blogginnlegget, og legger det ut på nett til glede for de
kunnskapstørste millioner som venter i sitrende spenning.
Dagens bilde viser barnebarnet som har tryllet vekk en liten rød ball for bestefar. Hvor ballen ble av? Ja si det. Det er reine magien dette her. Forbløffende.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar