Take this longing

Det er helg, og stille i leiligheten på morrakvisten. Vanligvis starter dagen med å lese en sms fra kjæresten, som stort sett er tidligere oppe enn meg, og så svare på den. Dette er en rutine, og et viktig innslag i dagen min, har jeg nå forstått. For nå funker det ikke. Kjæresten har forflyttet seg halvveis rundt kloden. Ikke på grunn av ferie, men på grunn av alvorlig sykdom i familien. Og kontakten oss i mellom begrenser seg til litt prating på Skype før hun legger seg om kvelden.  Et tidspunkt som langt fra er i nærheten av min egen leggetid. Så godnattmeldingen vi til vanlig sender hverandre har også stoppet opp nå. Som meldingene ellers om dagen også har gjort. Og det å være sammen. Noe som får meg til å føle meg litt ensom, for nettverket mitt er veldig begrenset.

Samtidig som at jeg føler meg ensom og savner kjæresten min, kjenner jeg på en liten skam over at jeg i det hele tatt har slike selvsentrerte følelser. For hun har nok langt større utfordringer enn meg, og jeg kjenner at jeg heller burde ha fokus på utfordringene hun har fått. Og det har jeg, ikke missforstå, men det fritar meg ikke fra å kjenne på andre ting også.

Slike problemstillinger er jeg ganske sikkert ikke alene om å dumpe opp i fra tid til annen. Vi kjenner rimelig sikkert alle på følelser vi helst ikke vil vedkjenne oss, når noe ender opp med å påvirke oss. Kanskje noen som skulle kjøre deg fikk problemer med bilen, som igjen medførte at du mistet en viktig avtale. Da er det vanskelig å ha fokus på verkstedsregningen og alle problemer bileieren eventuelt måtte få.  Trøsten får være at dette med følelser ikke er en konkurranse, der den som føler politisk korrekt får en eller annen premie. Det å føle det en føler slipper en ikke unna, selv om en bruker krefter på å fortrenge det aldri så mye. Slik er det og slik vil det bli. Det gjør deg ikke til et dårlig menneske. Det som kan påvirke om du er et godt eller dårlig menneske handler mer om hva du gjør enn hva du føler. Følelsene har vi ikke så mye kontroll over. Det samme gjelder tankene våre. Men vi har ofte kontroll over valgene vi tar. For eksempel trenger vi ikke å velge en utskjelling av den uheldige bilføreren. Selv om han eller hun uteble, og du selv fikk problemer på grunn av det igjen. Å få problemer med bilen er ikke et valg som ble tatt, og er derfor heller ikke noe vi bør bruke mot sjåføren. Om det da ikke er slik at det hele bunner i ting som dårlig vedlikehold av bilen eller andre dumheter. Det kan en selvfølgelig kritisere. Men begynner en å gå folk etter i sømmene på den måten, kommer en ikke så veldig langt uansett. Det dårlige vedlikeholdet handler jo ikke om deg. Om du da ikke er en liten narsissist, da handler i blant det meste om deg.

Jeg gleder meg til i ettermiddag. Da skal jeg snakke med kjæresten på Skype igjen. Det betyr at jeg ikke bare har fått et savn ved at kjæresten er langt vekke en periode, jeg har også fått noe å glede meg til. Samtidig kjenner jeg på styrken i den kjærligheten jeg føler for henne, når hun nå er fysisk utenfor rekkevidde. I hverdagen blir ofte ting tatt som en selvfølge. Mye blir rutiner. Det er sjelden jeg kjenner sterkt på ting som savn i forholdt vårt, selv om vi har valgt å ikke bo sammen, og har hatt det slik i åtte år. Det tar bare noen minutter å kjøre bort til henne. Så mulighetene for samvær er ikke nødvendigvis et problem. I stedet er det slik at forholdet vårt er tjent med at vi også har stor frihet, og slipper de daglige, små irritasjonsmomentene som det å leve hele tiden under samme tak kan medføre.

   

Nå håper jeg at ting går bra for alle der hun er, og at hun snart kommer hjem igjen. Det er uansett langt bedre å ha noe å vente på enn å ikke ha noe å vente på. Så egentlig er jeg heldig.

Og mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet i dag. Jeg ville bare si litt om at det du føler skal du ikke være redd for å vedkjenne deg. Tanker og følelser har det med å sprette litt veggimellom. Det gjelder for meg, for deg, og for Beate og søsteren som sitter ved en sykeseng nå. Og kanskje er det egentlig helt greit at det er slik. Så får vi heller ha litt mer fokus på valgene vi tar. For der har vel både du og jeg en jobb å gjøre.

Damen på bildet er kjæresten, og bildet er en stor skisse jeg lagde i forbindelse med utsmykningen i Bergen Rådhus i fjor.  Utsmykningen endte opp med to barnebilder i stedet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Take This Longing