Snart er det Valentines Day.

Nå skal jeg ikke jeg begi meg utpå og påstå hvordan du er som menneske, men selv er jeg flink til å finne på unnskyldninger når det kommer til ting jeg vil utsette, unngå eller ting jeg gjorde feil. Men unnskyldningen som framføres her slår de fleste av mine med flere kilometer, tror jeg.

Men det var nå det. En ny skrape i lakken for Erna & Co., men ikke av de verste kanskje. Muligheten til, og sannsynligheten for, at ansvaret blir sittende fast ved noen langt nede på stigen, slik artikkelen viser muligheten for, er vel rimelig stor. For ansvarsfraskrivelse er vi gjerne også flinke til, de fleste av oss. Det gjelder nok ikke kun meg. Eller regjeringer.

Fredag hadde kjæresten min og jeg en alenehjemmekveld. Ingen unger. Bare litt god mat og fredagsløypa på tv. Og lørdag sov vi så lenge vi ville og spiste middagsrestene til frokost. Ikke verst. Det er ikke ofte vi får så mye alenetid sammen, og anledning til samtaler uten nysgjerrige ører i nærheten. Nå betyr ikke dette at unger nødvendigvis må være en belastning bestandig og kun det, men foreldre eller kjærester som sjelden får alenetid sammen vet nok hva jeg snakker om. Det er greit å få være litt kjærestepar noen timer, og ikke så mye mer enn det.

I dag er det morsdag. Det betyr at i noen familier vil en komme sammen og kose seg litt med kaffe og noe attåt. Min mor er død, så for meg er muligheten for å vise henne at jeg bryr meg borte. Og med å bry seg mener jeg ikke at alt som har vært vanskelig legges dødt. Å vise at en bryr seg er å gjøre noe på tross av. At det vanskelige som måtte finnes i en familie legges bort for en dag, slik at noe annet for rom og luft. For ofte finnes det noe annet også, i skyggen av de utfordringer foreldre måtte ha påført oss. Så kanskje går det an å lyssette dette positive som kanskje endte opp i skyggen, om ikke annet så i det minste en dag i året. Alt vil en gang bli for sent. Og vi har null kontroll over akkurat når.

Snart er det Valentines Day. Jeg har ingen mor i live lenger, men jeg har en kjærest. Uten sammenligning for øvrig. Jeg har aldri hatt en kjærest for at hun skal vaske tøyet mitt eller smøre skiva mi og slike ting som mamma gjorde. Jeg er stor gutt nå, så slikt klarer jeg selv.

Valentines Day innbyr til å gjøre litt stas på forholdet og sin kjæreste, selv om noen henviser til at blomster og kjærlighet kan en gi resten av året, ikke bare fordi en MÅ på denne dagen. Og det er jo vel og bra, men denne vinklingen henger vel heller ikke helt på greip, og hører kanskje heller hjemme i sekken for unnskyldninger og unnvikelser enn i den som inneholder ting som åpner for verdifulle muligheter. For hvor ofte setter vi av tid til å berømme vår partner. Og hvor ofte handler det du faktisk gjør for din kjære om dine kontra partnerens behov. Å verdsette noen er ikke det samme som å bringe til torgs et par roser og ei flaske vin eller to om det bakenforliggende motivet handler mer om å sikre lørdagsknullet, søke unnskyldning for noe eller å få avsluttet en ubehagelig krangel.  

Det er noe spesielt med Valentines, synes jeg. Slik har det blitt. Selv om også jeg kjenner på impulsen til å forbigå hele greia i stillhet. Noe som handler mer om at jeg er lat enn at jeg er prinsipielt i mot å gjøre noe. Såpass må jeg innrømme.

 Det er noe med det å virkelig sette av en dag. En time. Eller bare noen minutter for å vise at en setter pris på noen denne dagen da så mange andre også får oppleve det samme. Akkurat som når en gir gaver til jul. Gaver på linje med julegaver kan en også gi resten av året, så ikke alt blir bortforklart ved at en ikke vil bli manipulert til å gi noe.

Nå er det ikke slik at en trenger å kjøpe noe heller. Og da faller dette med at hele greia styres av kapitalinteresser bort. Noe som gjerne får en til å stå tilbake med noen ikke helt gode unnskyldninger. Gir en sin kjære frokost på senga så handler det ikke om handelsstanden. Vasker en huset for sin kjære handler det heller ikke om handelsstanden. Mulighetene til å markere noe er uendelige. Akkurat som på mors- og farsdag. Der snakker vi sjeldnere om at vi ikke vil markere noe fordi det er forventet. De fleste ville neppe møte opp på morsdagen for å proklamere at en er i mot å feire sitt opphav bare fordi andre gjør det på samme dagen hvert år. Akkurat som vi kanskje heller ikke blånekter å spise boller med krem på Fastelaven, fordi det er forventet.

I år har kjæresten og jeg bestemt oss for å gå ut og spise en middag sammen på Valentines day. Bare oss to. Litt i tråd med det jeg nevnte om alenetid tidligere. Å få eller gi alenetid er minst like verdifullt som en bukett roser plukket opp i en butikk på vei hjem fra jobb er. Det er ikke roser eller smykker eller søte bamser med hjerter både her og der en trenger å satse på, om en ikke vil. Det viktige er å ville noe i det hele tatt, og ikke bare å slippe unna. Noe som kan styrke et bånd, kanskje.  Jeg vet at ikke alle er enige med meg i dette tenkesettet rundt Valentines Day, men det en ikke er enig i og hva en fokuserer på går det også an å tenke over. Det meste har sin grunn.

Det er mye det går an å tenke over. Som for eksempel dette med at en utsetter ting. Eller prioriterer bort noe. Skylder på alle andre og unnskylder seg selv. Eller det at en tror en er verdens navle og at alt handler om meg meg meg og de behov en selv har. Dette vet også mange foreldre noe om. De vet ikke bare noe om at alenetid er verdifullt. Når ungene har kommet til verden så er det stort sett dem det handler om. Da har en kommet til et veikryss i livet sitt. De færreste har blitt tvunget til å pule fram en unge. De valgte sexen selv. Så step up. Det er ingen vei tilbake når en har lagt egget. I hvert fall bør det være slik. Når nurket har sett dagens lys forandrer livet seg, og en bør begynne å ta ansvar. 

Ansvar i denne sammenhengen betyr ikke bare å skifte bleier og å mate arvingen. Ansvar betyr at mor og far er villige til å gå den ekstra milen for å dekke barnets andre behov. Slike behov kan være følelsesmessig og økonomisk trygghet, forutsigbarhet og det at kjærlighet pleies og vises i familien. Det kan være at tilstedeværelse prioriteres framfor selvrealisering eller det en "har lyst til", eller at det å få fortsette med de lekene en lekte før barnet kom til verden nedprioriteres.Det er ikke i alle sammenhenger "sannheter" som at en bør ta vare på barnet i seg gjelder. En kommer til et punkt hvor en bør bite i det sure og bli voksen.

Om de voksne klarer å finne måter for hvordan de kan styrke forholdet seg i mellom, tjener kanskje barna mer på det enn om foreldrene får dekket alle sine mer eller mindre flyktige og oppkonstruerte behov og begjær. Slikt som for eksempel å måtte vinne alle diskusjoner eller eie Sannheten. Sannhetene er likevel ofte tilpasset våre behov. Knadd og formet og eltet for at vi skal få noe, slippe å gjøre noe, slippe å miste noe eller bare det å ha makt. Det å vise hverandre litt hengivenhet på Valentines Day kan derfor kanskje være som ei lita flis i det lille byggverket som en familie er, ikke kun i den ruvende konstruksjonen du ser deg selv som. Samtidig blir det da også ei flis i den framtiden et barn får. Ikke den største flisa, jeg skal medgi det, barn er ikke avhengige av Valentines Day, men likevel, det skader nok ikke i hvert fall, om de får se at mamma og pappa feirer kjærligheten seg imellom. Og om en tenker litt bakover husker en kanskje at det kan være godt å gi og godt å få og godt å bare være sammen. Både for voksne og for barn.

Det øverste bildet har tittelen "To", og det lagde jeg til kjæresten min til Valentines Day for et par år siden.

Det andre bildet er av eldste datteren min og barnebarnet, på deres første babysvømming. Jeg er kjempestolt av datteren min, og hvordan hun fyller mammarollen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Allways On My Mind