For tidlig sædavgang og andre utfordringer.

Snart er det jul. Fra gammelt av var det slik at da vasket en ned hele huset, og helte møkka som hadde samlet seg opp gjennom året ut med vaskevannet. Sjøl er jeg ikke fullt så nøye som en var i tidligere tider. Men noen holder fremdeles på med opprenskning. Regjeringen hiver for eksempel unger med litt mer teint i huden enn den jevne Frp-velger ut av landet på tross av råd om ikke å gjøre det, mens vi andre sitter på gjerdet og er nesten helt stille og uberørte av arrogansen og menneskeforakten som ligger i det, mens vi tømmer kredittkortet, om vi ikke er mer opptatt av å grynte litt i delt fortvilelse med julegrisen, fordi jula krever sitt, og vi fremdeles betaler bompengene som skulle opphøre, og ikke har merket noe til nedgangen i bensinprisen som også noen lovte å fikse. Jeg lurer litt på om det ikke snart nærmer seg punktet hvor det ikke går å bryte flere valgløfter, fordi alle er brutt. Trøsten får være at vi har forkjempere som går i bresjen for å oppdrette dyr kun for å flå dem, slik at vi i det minste kan pynte oss litt når vi sender unger hjem til krig og uroligheter, for i neste øyeblikk å fokusere mest på at vi er tvunget til å betale noen kroner i bompengeringen før vi får kjøpt noen nye duppeditter i gave til våre egne barn. Som gjerne har det de trenger fra før, er opptatt av å føle seg støtt fordi noen nevner kviser og tidlig sædavgang eller ser for seg lykken i form av saltvann i puppene i lunsjpausen, mer enn de er opptatt av flyktingebarnas ve og vel. Vi sliter alle med vårt. 

Selv sliter jeg med helsa. Det har jeg gjort en stund nå. De som har tittet innom her før, har nok fått med seg at ikke alt har vært på stell det siste halve året. Men nå ser mye av problemene ut til å løse seg opp. Lykkepillene er seponerte, de verste virkningene av at kroppen ble frarøvet giften er borte. Og selv om jeg er litt forvirra og ikke lenger helt vet hvem jeg er, har et følelsesliv som pms på steroider og fremdeles er svimmel og opplever noe som minner om elektriske støt i hodet, er det avtagende.  Så da er det jo ikke mer å vente enn at lungene begynte å krangle igjen. Så sånn kan det gå. Etter lang tid med et liv i tåka, delvis impotens og problemer med sædavgang som lar vente på seg eller i verste fall nekter å se dagens lys i det hele tatt (og ungdommene klager?), var lykken påtagelig da libidoen plutselig bemerket: Hm, her skjer det noe, det livnar i lundar. Og jaggu lar det seg ikke følge opp også. Yo, kall meg Hunken!

Men neida, vi mennesker er ikke fullt så enkle som det der, og hvor lenge var vel Adam i Paradis. Så når ting ser ut til å løse seg på den ene fronten, åpner det seg gjerne for utfordringer på andre felt. Denne gangen i form av en ny runde med lungeproblemer. Så nå har jeg knapt nok pust igjen til kjederonking en gang. Andre krumspring er heller ikke på tapetet, må jeg våge meg frampå og innrømme. Men heldigvis fikk jeg et firma til å legge på vinterhjulene for meg, og jobben med å hive flyktningebarna ut av landet tar jo mer spreke folk enn meg selv seg av, som nevnt. Så jeg skal ikke klage. Og nå blir det snart halleluja og folk som prater og skal ha all mulig oppmerksomhet akkurat når Sølvguttene synger jula inn, slik at jeg som vanlig fyrer meg litt opp, føler meg lite respektert og neppe får høre på konserten i fred dette året heller.

I fjor fikk jeg derimot både freden og roden mens Sølvguttene holdt på. For da feiret kjæresten og jeg jul alene for en gangs skyld. Og jeg må innrømme – med tungt hjerte – at det var ikke så stort med Sølvguttene som jeg ville ha det til. Jeg fikk fred så det holdt, uten at det medførte så veldig store følelser. Og jeg måtte innse at guttekoret ikke er det som skaper jul, men at tradisjonen ligger i at jeg alltid maser om fred og ro og må noen for helvete ta litt hensyn til mine behov også. Så i år tror jeg Sølvguttene får lov til å synge litt i bakgrunnen, uten maset mitt som garnityr, mens alle de tretten som skal sitte til bords i tillegg til meg selv får være glade og høylydte akkurat så mye som det føles for der og da. En lærer så lenge en lever. I år har vi jo også en baby som den fjortende til bord sammen med oss, siden min datter ble mamma i sommer. Så det skal nok ikke stå på lyd når kjæresten og jeg får julegjestene i hus.

Apropos i hus; de fleste av julegavene er nå bragt hjem. Det er ikke så mange som skal til. Vi er en liten familie og en liten slekt,  i hvert fall på min side. Begge foreldrene mine var enebarn, så det finnes ingen onkler eller tanter eller søskenbarn for søsknene mine og meg. Gitt genmaterialet og bakgrunn kan en vel kanskje se på det som en ganske grei løsning, i og for seg. Hadde jeg hatt onkler og tanter, kunne jo de vært mot de barna de måtte fått, slik mine foreldre var mot sine.

For noen dager siden fortalte en kjærest jeg hadde i begynnelsen av tyveårene mine hva hun egentlig hadde følt for meg, den gangen for snart førti år siden. Og det gjorde godt å få vite noe om det, sagt på en tydelig måte som ikke var til å misforstå. Dette var en dame som var litt eldre enn meg. Ikke bare i år, men slik jeg da oppfattet det også i modenhet. Så i årene som har gått har jeg i blant lurt litt på hva hun egentlig ville ha hos meg, den gangen, for hun betydde så mye for meg. Å få høre nå etter så mange år at det var veldig enkelt for henne, at det handlet om å være "opp over ørene forelsket", berørte meg sterkt. Vi trenger alle å få vite at vi betyr eller har betydd noe for noen. Spesielt om en vokste opp i en sterkt dysfunksjonell familie uten tegn på kjærlighet, og med vold og psykisk terror som middel for oppdragelse. Barn som opplever de første årene i livet slik, får gjerne litt problemer med å tro at en er elskbar for noen. I stedet er det lett å oppleve seg som hatet. Så en ender kanskje opp med å forsøke å gi det en tror andre vil ha, for at de skal ta deg i mot, og ikke støte deg fra seg når spenningen ved noe nytt er borte for dem. Slik har det mye vært for meg, jeg har hausa over min del av kvinner og vel så det, i den evige jakten og lengselen etter å komme hjem, men dette er heldigvis ikke så framtredende lenger. Nå er jeg hjemme. For godt. Sammen med Beate og våre respektive barn, pluss barnebarnet. Beate vil ikke ha noe mer av meg enn det jeg er, opplever jeg. Forholdet vår er ikke tuftet på hva vi gjør, men hvem vi er, hva vi står for, det vi føler og det vi tenker og det vi formidler. Og det er jeg veldig glad for. Alt handler ikke for meg lenger om å gi for å være verdt nok til at noen vil beholde meg. Og også det er jeg veldig glad for. For om en gjør det til et livsmønster å strekke seg på giversiden og blir en tilfredsstiller, vil en alltid oppleve et underskudd på mottakersiden. Og det bekrefter gjerne at en er lite eller ingenting verdt, slik at en opprettholder en negativ spiral.

   

Dette med å gå livet i møte som uelsket gjelder ikke kun barn som blir banket eller skremt til underkastelse. Jeg er rimelig trygg på at for eksempel seksuelt missbrukte barn kan oppleve det litt på samme måte – at de føler det er noe de kan brukes til, lettere enn at de opplever at noen vil dem vel - at de begynner å betvile at de kan elskes fordi de er et menneske som andre mennesker med følelser og behov og rettigheter. Veldig ofte ender de også opp med å "forstå" hvorfor, at feilen ligger hos dem selv. At det er deres egen skyld. Noe som etter hva jeg mener å ha lest, har ført til at misbrukte barn er overrepresenterte blant for eksempel de prostituerte. Snart er det likevel jul for dem også. Og for alle andre som møtte litt for store utfordringer på veien. Som for eksempel de narkomane. Her i Bergen jages de rundt for tiden.  De færreste av dem har en pels å varme seg i nå når vi går mot midtvinter. Men det skulle ikke forundre meg om noen av dem har empati for minken, og kan kjenne på følelsen av å leve som flådd.

Det er kanskje ikke så mange prostituerte i Norge eller i Bergen by, sett i forhold til andre land og byer der. Men det skal ikke stå på misbrukte barn. To av ti, leste jeg et sted. Det blir ganske mange barn det, som skal feire jul nå. Hvor mange barn som opplever andre typer av overgrep og svik, kan jeg ikke huske å ha sett noen statistikk på. Heller ingen statistikk over følelseslivet til barna som nå sendes ut av landet vårt har jeg tall jeg kan slenge rundt meg med. Men jeg vet at de skyves vekk i denne vår førjulstid, jeg vet at de frarøves en trygghet barn burde få holde fast ved, jeg vet at det får dem til å føle noe og jeg vet de følelsene for alltid vil være en del av identiteten deres. Og jeg vet i tillegg at de som sender dem ut ikke vil ha problemer med å kose seg med julematen.

Vi burde innføre en regel der de høyest oppe blant våre folkevalgte måtte møte opp på flyplassen, se hvert barn i øynene og høre det de har å si, før de fikk lov til å sende dem ut. Slik det er nå er avstanden fra politikerne til de som berøres av tiltakene de innfører altfor stor. Det handler om mennesker, med hjerte og tanker og følelser og hud, ikke om tall. 

Dagens bilde er fra en utsmykning jeg gjorde for NAV for et par år siden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: De skulle begrave en konge stor.