Det årnær sæ.

Det snør i Bergen, så vinterdekka kom på i rett tid. Om snøen blir liggende er jeg usikker på, men om jeg synes det er greit at den forsvinner veldig fort igjen, er jeg rimelig sikker på.

I dag snakket jeg på telefon med atelieret hvor jeg jobber. I morgen er det stor julelunsj, men lungene mine er nå så dårlige at jeg nok må stå over den i år. Verre er det likevel at yngste datteren min som studerer i Kristiansand kom hjem på juleferie i går kveld, og at hun ikke kunne bo her hos meg enda. Hun hadde fått en forkjølelse med mye hoste, så i stedet for at jeg hentet henne på flyplassen som jeg alltid gjør, ble det søsteren som ordnet det, og kjørte henne til moren. Så får hun være der noen dager, og så får vi håpe forkjølelsen sklir over så hun kan komme hjem. Det årnær sæ. Og julaften feirer vi sammen uansett.

Det virker kanskje som litt hysterisk og ikke kunne være i samme rommet med en som er forkjølet, men surstoffopptaket mitt er nå på så lavt nivå at en forkjølelse som går på lungene kunne raskt medført at julaften ble feiret fra sykehussengen, tilkoblet diverse slanger og surstoffapparat. Noe jeg ikke har lyst til. Så jeg vil helst ikke bli smittet før jeg må. 

Den gode nyheten oppe i alle utfordringer, er at kjæresten min Beate, i dag fikk vite at hun besto eksamen på universitetet med glans. Så nå er jeg kjempestolt av henne. Og hun er også stolt. Og glad. Med god grunn. Ikke verst jobba av en voksen dame som ikke har studert på mange år. I morgen skal vi gi bort de tre av akvariene mine som står hos henne også, så da blir hun ikke akkurat lei seg heller. Jeg har vært dårlig på å følge opp slikt som renhold i karene mens jeg har vært syk, og hun var rimelig lei hele skiten nå. En ekstrabonus er at det også blir bedre plass til juletreet.

Akkurat nå sitter jeg og venter på at Beate kommer tilbake etter en tur i Bergen sentrum. Hun hadde et ærend der, men jeg kunne ikke være med for ærendet medfører en motbakke jeg ikke ville ha godt av å prøve meg på nå. Når hun kommer hjem og har fått varmen i seg igjen, skal vi ut og kjøpe pinnekjøtt og litt av alt som må i hus før jul. Og går alt etter planen får jeg sendt de gavene som skal over til Østlandet i samme slengen. Så da er det ikke så mye igjen å gjøre, utover litt julepynt og slikt som må på plass.

Dette ble kanskje ikke det mest spennende blogginnlegget å lese, men det fikk tiden til å gå litt raskere mens jeg sitter her og venter. Og bare det at jeg i det hele tatt skriver litt blogg igjen opplever jeg som positivt. Det har vært litt ebbe på den kanten en stund.

De siste dagene har jeg kjent på en lyst til å begynne å male igjen også, og jeg ”maler” motiver i hodet. Det er det også lenge siden jeg har gjort, så det føles kjempebra. Kanskje er jeg tilbake i atelieret rett over jul. Det hadde vårt topp.

Det øverste bildet er av barnebarnet mitt. Et annet bilde av henne har jeg som skrivebordsbakgrunn på dataskjermen min for tiden. Noe som gjør det til en god opplevelse å slå på pc-en om morgen. Det skal ikke alltid så mye til for å skape et lite lysglimt for seg selv. Alt er ikke umulig, selv om noe er det.

Julen bringer i tillegg til glede og samhørighet også alltid med seg savn hos meg. Kirken på bildet er Heggen kirke, den ligger som nærmeste nabo til  Vikersundbakken, og her deler moren min grav med Bestemor og Bestefar. Mamma var enebarn. Bestefaren min døde en Lille Julaften, jeg tror det var i -67, mens min mor ble begravet Lille Julaften 1991. Min bestemor overlevde dem begge, hun ble 93 år gammel.

Ettersom årene har gått etter at Mamma døde, har jeg begynt å å forstå bedre hennes rolle i min oppvekst. Så ting er ikke så enkelt følelsesmessig nå, som det en periode var i forhold til for eksempel ansvar. Det betyr likevel ikke at jeg ikke kan kjenne på savn. Savn over alt som aldri ble, og savn ettersom hun døde altfor tidlig. 

Dagens link går til favorittjulesangen til moren min. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Til dere som måtte savne noen i julen.