Stiger og andre muligheter for steg

Torsdag skal jeg på kurs i mindfulness. Og det kan bli spennende.  Både fordi jeg sjelden går på kurs, men også på grunn av temaet. Så jeg gleder meg. Det er artig med litt forandring. Og noe vil jeg helt sikkert ha fått med meg når dagen er omme.

Selv om jeg skal få en innføring i mindfulness, så betyr ikke det samtidig at jeg tror det meste vil forandres i livet mitt av den grunn. Det vil ikke bli slik at på fredag vil bortimot alt være annerledes og framtiden tydelig preget av et rosa skjær med tilhørende harpeklang og eiendomsretten til en sjokoladefabrikk av den mer surrealistiske sorten. Men jeg vil kanskje få med meg noen nye redskaper til å takle situasjoner jeg ellers opplever som utfordrende, og til og med ett steg opp på en stige bringer deg nærmere solen. Så da får jeg i det minste sette opp stigen. Ligger den flatt byr den på lite høydeforskjell, samme hvor mye du påberoper deg å forsøke en vei i retning opp. Så jeg får se på dette lille kurset som en stige, kanskje opp mot et vindu, hvor jeg får titte litt inn på meg selv, men også får kaste et blikk utover, om jeg vil. Og det vil jeg. Tror jeg. Selv om jeg nok kommer til å holde meg litt fast også. Høyder bærer jo i seg muligheter til å falle ned. Tenk bare på de høye hestene, og møtet med jord etter å ha ramla som ei skadeskutt kråke ned fra en slik.

I går var jeg som jeg skrev tidligere og besøkte Christinegården, som er et sted for mennesker med psykisk utveklingshemming. Og jeg var det sammen med en kollega for å se på kunst – Ousider art. Noe som ble en givende opplevelse. Ikke bare i møtet med bilder de som hegner til stedet lager, men også møtet med en annen virkelighet.  Møter med andre virkeligheter har en tendens til å gjøre deg oppmerksom på din egen, om tankene og følelsene dine blir gitt rom nok. Og er du heldig får møtet deg til å se på ditt eget liv på en ny måte. Ikke slik at det meste blir forandret og alt det der med rosa skyer og sjokolade igjen, men likevel i form av et lite element. En brikke i puslespillet Den potensielle oss selv.

I ettermiddag/kveld skal jeg ut og spise middag. Jepp, dette tar jo helt av. Eller kanskje ikke helt. Det kommer an på hva en setter det opp mot. Her settes det opp mot en heller laber hyppighet hva utemiddager angår. Så det blir en avveksling for kjæresten og meg. Som vi kan tillate oss nå, siden hennes håpefulle er hos sitt faderlige opphav i vinterferien.

De få gangene vi har tatt oss en middag ute, har vi gjerne endt opp på en kinarestaurant. Siden jeg har vært der før, er det trygt. Men nå er den restauranten lagt ned, så jeg må bryte ny mark. Det gjør at jeg kjenner på angsten min. Eller i det minste en liten uro. Mer skal det ikke til. Men angsten i seg selv er jo ikke farlig. Det er kun en følelse, som er der av en grunn. Og grunnen er ikke å kappe av meg beina eller rive meg i filler, men handler mer om levd liv enn liv som skal leves. Så det går nok bra. Og det finnes flere kinarestauranter i Bergen, selv om jeg ikke har besøkt dem. Greia med kinamat er ellers at jeg har cøliaki, og at asiatisk mat ikke iblandes hvetemel i hytt og pine. Så jeg får litt flere valgmuligheter med tanke på menyens tilbud, og trenger ikke å ty til en vassen biff.

Og det var det. Lenger blir ikke bloggen i dag. Bildet som ligger på toppen her er av kjæresten min, Beate. Om enkelte synes hun virker litt ung, så har de nok rett i det, selv om hun nærmer seg førti. Jeg selv nærmer meg seksti, så det finnes et skille i alder der på tjue år, det er ikke til å komme bort fra det. Der har Eggun og jeg noe felles. Men hallo, noen har mer flaks enn andre, så Beate var jo bare heldig. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Yo!