Mens en apekatt danser

Det går mot helg. For noen betyr det fest og moro, mens for andre betyr det at ensomheten blir tydeligere. Atter andre merker ikke store forskjellen på helg og hverdag, fordi dagene sklir over i hverandre. Rundt omkring i vårt karrige og værbitte lever folk slik de vil eller makter.  For barn er også forskjellene i blant merkbare fra hjem til hjem. Noen vil få oppleve fulle eller på annen måte dopa foreldre, andre kanskje en tur ut i naturen. Noen blir banket eller utsatt for andre overgrep, noen blir ikke sett i det hele tatt, mens andre blir sett og verdsatt. Hos oss blir det en helg uten unger. Vinterferien står for døren, og kjærestens håpefulle skal ta turen til sin far for en uke. Mine er for lengst flyttet ut. Så vi går en rolig uke i møte, med litt mer tosomhet enn vanlig.

Noen ganger er det lett å tenke at en ikke får til noe annet enn det som er. Men alt som virker lett er ikke alltid det eneste som er mulig. Så det går an å feste seg til en annen tanke. Og selv om en sjelden ligger stødigere enn når en ligger nede og i ro, så betyr ikke det at det er umulig å eie stødighet oppreist også. Om en har mistet seg selv, så går det an å gå på leting. Om alt er galt hjemme, så går det an å gripe tak i en flik og slippe lys under teppet. Forsøke å gjøre noe. Om alt er galt på jobben, så kan en søke en annen jobb. Om en ikke klarer det en vil selv, går det an å søke hjelp.

I det siste har jeg skrevet om muligheter. Og jeg har vist til min egen vei opp av gjørma og mine egne prosjekter. Ikke fordi de er så fantastiske at de nødvendigvis fortjener spalteplass, men fordi de likevel er noe mer enn ingenting. Og jeg har opplevd å ha ingenting, så jeg vet hva det er, og hvor stor en liten seier derfor kan bli.

I dag har jeg hjemmejobbedag. Jeg skulle egentlig vært på atelieret, men arbeidet jeg skulle gjøre var på fotoshop på dataen, så da valgte jeg denne løsningen. Og nå er jobben gjort. Prospektet til utsmykningen på Rådhuset er så og si ferdig. Og i går fikk jeg av gårde en søknad om å få vist en utstilling utenbys. Så ting går sakte framover.

Mens jeg sitter hjemme i dag, er kjæresten min ute og gjør sine egne greier. Hun ble invitert av en venninne til en omvisning på universitet. For til høsten begynner hun å studere igjen. Fra før er hun utdannet barnevernspedagog, men møtte som meg også veggen på grunn av angst og depresjoner, og har hatt noen år hvor det meste har virket umulig. Nå tar hun likevel et stort steg framover igjen, føles det som. Og hun har meldt seg opp til et årsstudie i psykologi. Så ting går an. Selv om du nærmer deg førti eller femti eller seksti, har ikke alle tog gått. Et litt morsomt sammentreff hos oss er at min yngste datter har meldt seg opp til et studie på en annen kant av landet. Det setter perspektiv på ting, og viser at alder ikke betyr alt. Ikke for kjæresten min, ikke for deg, ikke for meg. Det er alltid mulig å gjøre noe. Ta et skritt framover. Rette seg litt opp i ryggen. Heve blikket fra navlen. Bane seg litt vei. Gripe tak i et håp og en mulighet og en drøm om noe nytt og bedre. Carpe diem.

Nå skal jeg lage meg litt mat.I kveld skal min eldste datter komme bort for å klippe meg, nepa har blitt litt mer rufsete enn på bildet over her. Det er kjekt å se at magen til datteren min vokser, og at jeg langsomt nærmer meg bestefarstadiet en dag ad gangen. Livet er tilstede, kjenner jeg.

Jeg skal ikke skrive mer enn dette i dag. Skrivetrangen er egentlig ikke så stor akkurat her og nå. Men jeg legger ved en liten tekst jeg skrev for noen år tilbake, da livet jeg dengang levde hadde rast sammen og jeg selv lå sammenkrøpet under vekten av det. Jeg har lagt ut denne teksten før, men det får stå sin prøve. For også den setter perspektiv på ting. I det minste for meg selv.

MENS EN APEKATT DANSER

Jeg ser rundt meg, og alt jeg ser er et teater. Der melankolien har falt som et tungt sceneteppe over alt som måtte være av brusende vinger og operetters letthet. Jeg ser lyskastere fokusere på en dør som åpner seg. Hører musikk spille opp. Og jeg ser illusjonister komme ut av døren og sveve over teppet, til de lander ved sitt lille bord framme på scenen:

”Ærede publikum, se på denne hatten. I denne hatten er det magi. Men her finnes ingen kaniner, ingen vakre kvinner i trang trikot, her finnes ingen løver eller hvite duer, eller helter.”

”La oss forbløffe deg”, sier illusjonistene, mens en apekatt danser, trompeter hyler og trommer virvler, høyere, høyere, raskere, raskere. Og stopper.

”Se”, sier illusjonistene til sitt forventningsfulle publikum, og hever en rikt utsmykket øks. Trekker drømmer opp av hatten, slenger dem på bordet og hever øksen.

Publikum gyser frydefullt i det den faller mot den første drømmens nakke. Og en til. Og igjen. Og ut fra de hodeløse drømmene flommer et stort mørke utover gulvet. Mens en enslig engel oppe blant bjelkene under himmelbuen sitter og ser ned på meg, der jeg troner på 1. benk.

”Løft meg
Vekk meg
Stryk meg
Elsk meg”

roper jeg til engelen, mens jeg snur ryggen til illusjonistene.

For alt som betyr noe
og alt som er virkelig
skal før eller siden ropes:

alt vi fikk
alt vi mistet

alt vi begjærte
alt vi flyktet

alt vi har levd
alt vi har dødd

vår avmakt
og hele vår tause lengsel

skal før eller siden ropes.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagen link: Without You I'm Nothing