Voksesmerter

Goood mooorning Noooorway! Eller, morgenen er vel et tilbakelagt stadium nå, siden klokka har blitt over tolv.  Og ønsket om en god morgen burde vel egentlig blitt sendt til andre kanter av verden også. For når jeg ser på statistikken over treff på Vannlandet, så viser det seg at jeg har lesere både i Russland, USA, Europa, Asia og Alaska. Hvor mange de er, vet jeg derimot ikke. Kanskje er det bare én i hvert land, hva vet jeg. Men god morgen til dere alle.

For de som ikke tok denne med goood mooorning, så er det hentet fra Good Morning Vietnam, en film med Robin Williams fra 1987.

Helgen har kommet, og har gjort krav på oppmerksomhet og plass. Og det er jo greit. Å stille krav til oppmerksomhet og plass er en ting mange av oss har lagt litt på vent, mens vi gjør andre ting. For eksempel går på bekostning av oss selv, sletter ut oss selv eller underkaster oss noe eller noen. På den annen side er det alltid andre som tar steget fullt ut med tanke på å bli sett.

I går så Kjæresten Beate og jeg på Norske talenter.  Mens vi glodde på skjermen koste vi oss med å stappe innpå litt fór. Og i går var vi tilfeldigvis alene og uten barn hjemme, så vi kunne spise det vi ville. Det vil si noe hot. Vi er glade i det hotte. Og vanligvis går vi i slike tilfeller for noe hjemmelaget, men i går tok vi en lettvint løsning og gikk for Toro. Nærmere bestemt Japansk Teriyaki. Og tro meg, det ble faktisk en god opplevelse. Så det anbefales. Selv om det kanskje ikke er nok til fire, som det sto på pakken, så holdt det godt til to i hvert fall.

Det vi ble servert via skjermen, ble derimot kanskje ikke like anbefalelsesverdig hele tiden. Noen talenter ble det at skue over de høje fjelde, men ikke bare. Og alle var kanskje ikke så talentfulle at det kvalifiserte til å skrive blogg om. I tillegg var det mange barn med. Som ble møtt med X’er og sine egne begrensninger. Noe som kan være smertefullt, og kanskje ikke nødvendig å bli utsatt for på en slik brutal måte.  Jeg kjente på at en aldersgrense kanskje kunne være en idé før en går til det skritt å høste reklamepenger på at barn blir gjort til spott og spe. Alt som generer penger kan ikke rettferdiggjøres. Selv om det alltid vil være noen som forsøker på det.

Det er mye en kan se på tv, og ikke minst på nett, med tanke på folk som viser seg fram med noe de mener de kan. Noe av det er bra, noe ikke fullt så bra, og atter annet ganske pinlig. YouTube flommer over av all verdens skit, men også små perler.

I de siste innleggene mine har jeg snakket lit om kunsten min. I mai skal jeg ha en ny utstilling. I forbindelse med den utstillingen, har jeg innledet et samarbeid med en musiker her i Bergen, Katy Penny. Du kan se henne på scenen her. Og med en annen gruppe her. Katy skal lage lydkulissen til en liten video jeg planlegger å ha med, og også holde en liten konsert på åpningsdagen. Attpå til med materiale skrevet nettopp for denne anledningen. Og hun har fått helt frie hender. Først forsøkte jeg meg på en del føringer, men etter hvert som vi har pratet sammen har jeg valgt å gå bort fra dem. Så nå har hun frie hender, og bidraget hennes er utenfor min kontroll. Dette er spennende, synes jeg. For ikke bare betyr det at jeg må gi fra meg kontroll over noe, jeg blir også gitt noe. Noe som helt sikkert vil være med på å åpne øynene mine.

Å gi fra meg kontrollen over deler av utstillingen min har aldri vært et tema tidligere. Selv om jeg har vært åpen for dialog, har jeg likevel tviholdt på eiendomsretten. Så noe har skjedd med meg. Og jeg liker å tenke på dette ”noe” som vekst.

I forbindelse med vekst nevnes det i blant et begrep som kalles voksesmerter. Det er noe vi alle kjenner til. Enten fordi vi har stått i dem, eller fordi vi har veket unna i møte med dem. Noen av dem som kjenner mest på slike smerter er folk som ved ett eller annet punkt i livet kom til en korsvei. Et punkt hvor en så at det ble nødvendig å gjøre noen vanskelige valg, eller en ble tvunget til det. Kanskje ved sykdom, eller som en konsekvens av en livssituasjon som ble feil eller uutholdelig. Å ta slike valg er likevel ikke en selvfølge. Det finnes en annen løsning. En kan underkaste seg det uutholdelige.  Gå på akkord med seg selv. Vike unna alt som gjør vondt, alt som er skummelt, alt som gjør deg synlig. Dagens link relaterer seg til nettopp dette. En ung pike som har kjent på det å bli mobbet, med alt hva det medfører, for så å stå opp. Voksemertene kan en bare forestille seg. Men de er ikke umulige å leve med. Ikke for henne, ikke for deg, ikke for meg.

Ha en fin helg.

Bjørn

Dagens link: Julie Stokke