Om å lytte.

I dag vil jeg si noe om det å lytte. Og det er jo litt morsomt, oppdaget jeg i det jeg begynte å hakke på tastaturet, siden jeg her og nå er i gang med å fortelle noe, igjen (humoren min kan i blant være litt sær). Trøsten min får være at det jeg en gang har lyttet til ligger et sted inne i det jeg vil fortelle om. Slik at det tross alt finnes en tråd der.

Hver gang jeg leser en eller annens blogg, så lytter jeg. Hver gang du leser her på Vannlandet, så lytter du. Men hva vi gjør med det vi lytter til er en annen sak. Om vi slipper det inn. I hvilken form. Med hvilken sensur og fargefilter. Noen ganger må vi for eksempel stenge av, fordi følelsene våre vekkes på en måte vi ikke liker, orker eller våger å stå i. Andre ganger velger vi å tilpasse det vi lytter til, henge på en hale av egen overbevisning og forsvar, slik at det passer overens med det vi selv har på hjertet.  Våre egne sannheter. Noen ganger blir det vi lytter til også som en bekreftelse på noe bra, fordi det framstår som uspiselig eller helt feil, noe vi ikke vil være med på.  Det vil si at det fungerer som en kontrast eller motsats, slik at våre egne verdier blir synligere. Uansett medfører lytting både potensielle kostnader og gevinster.

En av murene vi må over når det kommer til det med og virkelig lytte, går det an å kalle kontroll. Kontrollbehovet vårt er oppegående og i full virksomhet. Om vi ikke sover. Men egentlig kanskje også da. For hvor ofte forsøker vi ikke å få kontroll på noe i drømmene våre. Vi jager og jager, gjerne uten å lykkes.

Selv er jeg ofte der at når noen forteller meg noe, kan jeg være på to steder på en gang. Jeg lytter, men holder samtidig på med å forme en mening eller et svar som skal imøtegå det jeg blir servert. I form av en bekreftelse eller en motstand. Dette gjør at det forsvinner nyanser i det som blir formidlet til meg. Fordi hovedfokuset før eller siden lett ender opp med å ligge ved det jeg selv ønsker å formidle. Jeg er med andre ord på et plan med barn, som reagerer med et: jamen! Uten egentlig å ha tenkt over ting, men har fokus på hva det selv vil, sine egne behov.

Som for alle som har noe i livet sitt som er tjent med utviklingsmuligheter, har også jeg opplevd at spontant og automatisk forsvar er en dårlig strategi. For eksempel i forhold til kunsten min. Fordi jeg går glipp av noe som kunne gjort en forskjell i arbeidet mitt. Og de gangene hvor denne mekanismen får raskest respons, er når følelsene mine trigges. Gjerne kombinert med at jeg tror ting. Når jeg tolker det som blir sagt ved hjelp av følelser knyttet til gamle erfaringer. Resultatet av denne sammenkoblingen ender gjerne opp med at jeg leter etter motiver bak det som blir sagt til meg. Som i at jeg utsettes for en dobbelkommunikasjon. Og dette tar selvfølgelig noe av fokuset vekk fra lyttingen. Jeg slutter å være åpen. Så i stedet for å suge til meg noe jeg kunne brukt tid på å vurdere og eventuelt nyttegjort meg, ender jeg opp med å bli en mur av spontant forsvar hvor lite slipper gjennom.

Nå kan det jo selvfølgelig hende at jeg blir utsatt for dobbelkommunikasjon, eller det jeg liker å kalle for ambulerende motiver. Det gjør vi alle fra tid til annen. Men det kan jeg likevel ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kan gjøre noe med er meg selv. Og hvordan jeg forholder meg til det jeg lytter til. Jeg kan gjøre noen grep i forhold til det å søke kontroll. Når, hvor, hvor mye og over hva. For jeg trenger ikke å kontrollere alt bestandig, og jeg kan velge mine kamper. Så når noen mener noe annet enn meg selv, kan jeg tenke over det og ikke gå spontant og automatisk i et forsvar, som gjerne bygger på gamle erfaringer framfor viljen til nye, eller en lengsel etter nye.

For noen dager siden snakket jeg med noen om musikk. Og jeg nevnte et musikkstykke som gjør meg fysisk dårlig. At noe gjør meg dårlig er jo grunn til å ligge unna, er det lett å tenke. Og jeg burde i hvert fall ikke rent moralsk forsøke å presse det på andre. Kanskje jeg i stedet heller burde verne andre mot det.

Dette kan fort bli til en sannhet, som gjør at en ikke vil lytte til andre sannheter. Og i hvert fall ikke gi noen mulighet til å lytte til musikken, i dette tilfellet. Samme hvor mye kunst den er, og samme hvor viktig innholdet eller budskapet i den er.

Slik er det i blant med det jeg selv lager også. Jeg har opplevd at mennesker blir fysisk syke av maleriene mine. Og jeg lytter til dem når de forteller det. Men jeg klarer ikke å se at det å lytte må være det samme som å underkaste seg en vilje. Noe vi ofte kobler det opp mot. ”Du hører ikke på det jeg sier”, kan vi ende opp med å bli fortalt. Ikke fordi vi ikke lytter, men fordi vi ikke er enige. Og når den som vil ha deg til å skifte mening kanskje kommer litt til kort i sin formidlings- og overtalelsesevne, tar ting gjerne raskt form av et angrep. ”Du forstår ingenting!” Noe som igjen lett trigger et motangrep. Og så er vi i gang. Med å formidle. I stedet for å lytte. Til noe, som kanskje kunne vist seg å ha en verdi. For noen. Kanskje for meg. Kanskje for deg. 

Dagens maleri heter Prometheus. Det kan virke litt vondt. Eller ekkelt. Hva vet jeg om dine følelser, jeg sliter nok med å finne ut av mine egne. Men i en liten greie jeg lagde en gang, følges maleriet av denne lille teksten:

”Og en pike sa:

  Om vi legger sårflatene mot hverandre gror vi lett sammen”

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Legg gjerne merke til hva du føler. Hvor lenge du lytter, og hvorfor.