En nyhet

Det har blitt kveld. Jeg kjeder meg litt. Ingen stor nyhet i seg selv, men det er det ikke alle nyheter som er.  Likevel leser vi dem eller oppsøker dem på tv. Nyhetene er over alt. Mange nyheter er ganske vonde, eller ekle eller irriterende og forteller oss hvilken fæl verden vi lever i. Mord og krig og voldtekt og barnemishandling og ulykker og blod og sult og politikere som lover noe de ikke holder. Sånn sett er min nyhet ganske snill av seg.  Ikke er den full av gørr og ikke lover den noe.

I dag har jeg ikke gjort så mye. Ved siden av ting jeg til vanlig gjør, som å gå på do, drikke litt kaffe og se på tv, har jeg skrevet en søknad om utstillingsplass ved et galleri utenfor Bergen, og jeg har spist middag. Middag spiser jeg forresten nesten hver dag, og jeg lager den mest mulig fra grunnen. I dag var den enkel, og besto av to koteletter, stekt ananas, pluss ris kokt med løk, ingefær, kanel og paprikapulver. Dette var vel heller ingen nyhet som inviterer til de helt store krigstypene, men nå er det nevnt. Middagen behaget min tunge og gane og alle som føler for det kan lese det en gang til om de vil. Dere andre kan lese videre her:

I morgen er det en ny dag. Da skal jeg ferdigstille søknaden jeg nevnte, få lagt ved aktuelle vedlegg og historikk, og få send den. I tillegg skal jeg male litt på bildet av gutten jeg skrev om sist gang. Det ble ikke malt over, men forandret på. Så nå ser valpen ut til å komme fra en helt annen familie enn han opprinnelig gjorde. Hvordan denne familien er, vet jeg ikke. Det kan hende den er helt grei. Den kan også være altfor jævlig. Jeg tenker at enhver som møter blikket til gutten når bildet er ferdig får tenke sitt. Slik de tenker sitt når de møter blikket mitt, eller viker unna det.

Mine malerier er sjelden vakre ved første øyekast. De kan være greit utført, men de har alle noe ubehagelig ved seg. Det ligger der om en ser etter. Ser en etter enda en gang, kan en likevel kanskje se at de kan være mer enn stygge eller vakre eller ubehagelige. Akkurat slik som du er mer enn det første folk ser.

Å male motiver som mine går ikke alltid upåaktet hen og jeg blir i blant rådet til å male noe annet. Selv tror jeg det er fordi de som råder meg føler noe i møtet med kunsten min som de ikke vil kjenne på. Det vil si at det ikke er bildet i seg selv som er utfordringen, men følelsen de selv er eier av. For det jeg forsøker å åpne en dør mot handler sjelden om glede, kåthet, latter eller iiieeeyyy dette var moro. I stedet handler det ofte om noe sårt.

Jeg tenker på bildene jeg maler som språk. Og språk kan en bruke til mye. En kan rakke ned på noen, skape keiserens nye klær utav ingenting, love noe, hvitmale noe, lyve om noe, eller en kan skrive blogg, og snakke om at en kjeder seg, hva en spiste til middag eller at en burde klippe neglene. Selv lar jeg neglene mine vokse litt, slik at de får en synlig substans når de først blir klippet. Det er fordi jeg samler negleklippet i et lite syltetøyglass. Og det hadde ikke vært like moro med glasset om jeg bare filte neglene ned med en fil. Da hadde det jo blitt kun støv jeg kunne se i glasset. Og støv har jeg nok av andre steder i huset.

Grunnen til denne noe bisarre samlingen, er at jeg skal bruke neglene i en kommende utstilling/installasjon. Og tro meg, det er ikke fordi de er vakre de skal være med. I mellomtiden står glasset på badet mitt, og de som måtte få lyst til å snoke litt i skapet vil komme til å se dem, uten at jeg skal påstå at det er mange som vil få ta del i denne opplevelsen. For jeg ber sjelden noen på besøk. Men livet er fullt av hvis og om, så om noen brukte badet mitt og tok en titt i skapet, ville de tenke noe i møtet med gasset og neglene. Og kanskje føle noe også. De vil neppe spørre hvorfor jeg samler på dem, da ville de jo selv fått et forklaringsproblem. Men når neglene stilles ut i et galleri vil de kanskje spørre om noe. Akkurat som de kanskje vil spørre om bakgrunnen for andre ting jeg lager når jeg stiller det ut. Eller bare tenke seg til noe selv. 

Hvis jeg har vært flink nok med språket mitt vil kanskje noen av de tankene som popper opp hos andre være litt lik de tankene jeg hadde mens jeg lagde for eksempel maleriet de står og ser på. Og de tankene eller følelsene går det an å koble opp mot flere tanker, og også opp mot mennesker. Kanskje opp mot en selv, eller noen en kjenner eller har kjær. Slik at en selv eller disse en kjenner eller har kjær på en måte blir litt synlige i møte med det jeg har laget. At noe får lov til slippe fram. Bare et lite øyeblikk. Og ikke alltid må ligge skjult. Akkurat det synes jeg er en fin tanke, og det igjen betyr betyr at det er mye som kan være fint. Ikke bare et bilde av en blomst eller en pupp. Så da holder jeg meg til å lage det jeg gjør. 

Og nå tror jeg kanskje jeg har kjedet meg ferdig, så da tror jeg akvariefiskene mine skal få litt mat. For slikt er også en del av dagen min.

Ha en fin.

Bjørn

Dagens link: The Artist is Present