Sneglehus er også hus

Noen morgener spretter jeg opp av senga når klokka ringer og tenker: Jess, en ny dag! Og dagen legger seg frydefull på rygg med flagrende øyenvipper og flørtende blikk, og sprer beina i sitrende attrå og glatt forventning. 

Dette er ikke en slik dag.

Likevel er det en dag. Og den er min, om jeg vil ha den. Og det vil jeg.  Så selv om jeg ikke strutter av testosteron og spenstige positurer for tiden, så får jeg ta den i eie. Og forsøke å gjøre det beste ut av de muligheter den tilbyr meg. Selv om jeg ikke kommer til å forholde meg til alle mulighetene, så kan jeg i hvert fall bruke mitt lett aldrende legeme til å gjøre noe annet enn kun å ligge helt stille på en sofa. Jeg kan for eksempel skrive noen ord til deg. Så nå gjør jeg det.

I går kjøpte jeg fisk. Ikke torsk eller laks eller kveite til middag, men noen små krabater til akvariene mine. Som nå har blitt elleve i antall. Åtte av dem står her hos meg, og tre hos kjæresten min. Jeg vet at dette ikke er det du spratt opp av senga i dag og gledet deg til å lese om, men sånn er det. Ikke alt går som du vil, eller kan planlegges.

Greia som løfter meg litt på hobbyfronten for tiden er små sneglehuslekere fra Tanganyikasjøen i Afrika, som ligger i The Great Rift Valley. Stedet hvor mennesket en gang krøp ned fra trærne og begynte å bevege seg oppreist. I den store geologiske forvandlingen som ble til The Great Rift Valley, ble også de tre sjøene Tanganyika, Malawi og Victoria til, og i dem skulle en gruppe små fisk kalt ciklider komme til å danne en myriade av farger og former og et utall av overlevelsesstrategier. Mange av ciklidene ble munnrugere. Det vil si at de lar munnen fungere som et rede hvor eggene oppbevares og klekkes, for så å la ynglet leve de første ukene der, før de spyttes ut. Dette kan ta tre, fire uker, og i denne tiden spiser hunnen ingenting. Noe som selvfølgelig tærer på henne, men likevel er verdt å gjennomføre for å bringe genene videre. En annen gruppe valgte å legge eggene sine i tomme sneglehus. Dette er de aller minste ciklidene, de kan være så små som fra tre til fem cm. Og det er disse fiskene jeg er mest opptatt av for tiden. Ikke de store og flotte og fargerike, men de små som kanskje kan virke litt beskjedne ved første øyekast. Ved andre øyekast kan en oppleve at de likevel er fisk med både attityde og fascinerende levesett. Akkurat slik som det er med oss mennesker også. Det er ikke bare de største og mest brautende som har noe å by på.  

 

Fra før har jeg den aller minste av sneglehuslekerne. Den kalles Neolamprologus Multifasciatus. I går fikk jeg tak i to nye sorter. Den minste av dem kalles Lamprologus Ocellatus "Gold" og den andre og litt større sorten kalles Neolamprologus Boulengeri. Den førstnevnte har jeg hatt før, men den siste er ny for meg. Og ikke så vanlig. Jeg har kun funnet to andre registrerte akvarier med dem i Norge. Og det ene er nedlagt. Sånt er gøy.

Neolamprologus Boulengeri er rødlistet. Det vil si at den ville bestanden er truet av utslettelse. Så en bør ikke kjøpe viltfangede fisk av denne typen, selv om det er moro å ha sjeldne fisk. De jeg kjøpte er ikke viltfanget.

Å ha en hobby som min er med på å gi livet mitt innhold. Både når dagene smiler på sitt aller mest velvillige, og som nå for tiden hvor de er mer tilbakeholdne med sine lykkeanslag. Det gir meg noe å holde på med som ikke krever all verden. Noe å fokusere på utover min egen begredelighet og depressive pigg i hjertet. Og noen ganger er det greit med ting som ikke krever all verden. For at noe ikke skal kreve all verden er det viktig å ikke ta av, så elleve akvarier får kanskje holde. Noen vil antagelig si at jeg har tatt av allerede, men alt er relativt. En annonsør på Finn  gir for eksempel bort 120 akvarier. Ikke alle like fine, men pytt, pytt. Vil du begynne på hobbyen, har plass og er uten grenser og estetiske begrensninger er det bare å hive seg på. Hjemmesnekra akvarier er også akvarier. 

Å være uten grenser er ikke alltid av det gode. Som unge sloss vi mot de fleste grenser, og derfor også mot grensesetterne. Etter hvert som vi blir eldre lærer de fleste seg til å leve med grenser, og lager seg i tillegg noen helt på egenhånd. Selv synes jeg grenser stort sett er ganske greit. I det minste på noen områder. Det er noe å forholde seg til. Som en ramme. Rammer trenger ikke å være et bur med sprinkler. I stedet er det slik at vi alle trenger noen trygge rammer rundt livene våre.  Hvis ikke flyter alt ut. Akvariene mine er for meg en del av den rammen som er en del av livet mitt. Det samme er kunsten og atelieret, barna mine, kjæresten min og hennes barn. Søndagsmiddager. En klem når jeg er i behov av å få en, eller noen trenger en av meg. Dette er ting som bare er der, og ting som bare er der har vi lett for å glemme litt å verdsette, slik at de blir selvfølgeligheter. Og så fokuserer vi på det vi ikke har i stedet. Det finnes alltid noe vi ikke har. Om jeg hadde laget en liste over alt jeg har så hadde den nok forsvunnet i skyggen av den massive listen som inneholder det jeg ikke har. Likevel er det jeg har det viktigste. Og slik fungerer det også for deg. Det du har er det viktigste i livet ditt. Om det kun er en bitte liten ting, kanskje ikke større enn rommet i hjemmet til en sneglehusleker, så er det en har likevel det aller viktigste innenfor den rammen vi lever i. En må bare klare å se det. Noe som ikke alltid er så lett. 

Dagen er i gang. Jeg er i gang. Forhåpentligvis du også. Måtte dagen gi deg av seg selv. Slik at du kjenner på at det var fint den stakk innom. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link 1: Football Results

Dagens link 2: Egg To Worm To Fly