Mens en apekatt danser

I dag krangler ryggen. Uten at jeg dør av den grunn. Jeg må bare bevege meg litt roligere enn vanlig, og i en litt annen vinkel. Men hodet fungerer likevel. Og fingrene.  Så jeg ser ingen grunn til panikk, eller til å skrive blogg om det. Nyheten er ikke SÅ stor.

Vannlandet nærmer seg nå 300 innlegg. Jeg synes det er ganske mye på under to år. Også med tanke på at jeg bruker opp mot tre timer på å skrive et innlegg, inklusive det å finne et bilde og en låt jeg kan legge under dagens link. Så det vil etter et kjapt regnestykke si at jeg har sittet her og skrevet til deg i nærmere 900 timer. Men det er nok litt mindre, for noen ganger tar det bare to timer å skrive bloggen. Hvor lang tid det tar å lese alle blogginnleggene vet jeg ikke. Men det blir nok ganske mange minutter. Og mange ord du som leser skal klare å ta til deg. En rask sjekk viser litt under 1000 ord pr innlegg. Det betyr at jeg har delt litt under 300000 ord med deg når jeg runder tre hundre innlegg.

Om noen gidder å høre på linkene med musikk jeg legger ut under hvert innlegg aner jeg ikke, men jeg legger dem ut likevel og bruker tid på å finne dem. De blir alle lagt ut for mer enn underholdningsverdien, så du vil neppe finne revesangen til Ylvis her på Vannlandet. Samtlige sanger jeg legger ut betyr noe for meg, og blir valgt ut med håp om at de også skal betyr noe for deg. I blant blir de lagt ut flere ganger, slik som låta under linken i dag har blitt. Den handler om styrke og rakryggethet. Men viser også en artist med en psykisk lidelse. Som hun ikke skjuler. Hun er bipolar. 

Hvor mange tanker jeg har delt med deg som leser Vannlandet aner jeg heller ikke noe om. For jeg har en tendens til å gjenta meg selv. Så kanskje det ikke er så mange. I blant skriver jeg om akvariefisk. Andre ganger om noe helt annet. Men veldig ofte er tankene bak et blogginnlegg koblet til verdi. Verdier vi kan ta til oss når dagene har blitt tunge, verdier vi har rundt oss i livene våre når dagene smiler, men også egenverdi. Min verdi, og din verdi. For vi har verdi. Vi er verdt noe.

Noen ganger er det ikke så lett å se verdien av seg selv. Den kommer jo ikke i form av en pakke vi kan måle og gi en tallverdi eller klistre utenpå huset vårt og lyssette.  Men den er der likevel. Uansett om vi forsøker å vise den fram eller ei. Uansett om den blir forsøkt lagt ut på Facebook i form av bilder fra et regulert og støvfritt hjem, måltider på vakkert dekket bord eller fra ferieturer i fjellheimen eller sydligere strøk. For verdien vår er ikke knyttet til slike ting. Så om du IKKE har slike reklamebilder du kan legge ut, betyr det ikke at du er verdiløs i samme slengen. Det vil igjen si at du er heldig. Heldig fordi din verdi ikke er knyttet til pene bilder eller glansede overflater. Det kan være vanskelig å tro at vår verdi kan framstå på andre måter enn det fasader viser, men den kan altså det. Tro meg. Jeg har levd noen år, og har møtt mennesker fra forskjellige lag, så jeg vet. 

Fotoet som følger dagens blogg er fra en ferietur, og kunne om det var tatt i dag blitt lagt ut på Facebook med en tekst som kunne vært ”På ferie hos Bestefar”, og hele det assosiasjonspotensialet som ligger i det. Den lille gutten på bildet er meg.  Hva som ellers er knyttet til min barndom sier bildet ingenting om. Heller ikke sies det noe om hvordan ferien min var som helhet. Det sier ingenting om hvem min bestefar var, eller noe om hvordan livet til min søster som også er på bildet ble. Ingenting om hva slags liv min bestefar hadde da han var barn, hva som senere foregikk i huset hans da min far var barn, eller hva det til sist fikk bety for meg. Det sier ingenting om arvesynd og adopterte mønstre. Ingenting om redsel, vold, nedverdigelser eller andre ting barn kan utsettes for og bli preget av i en familie, uten at det synes på utsiden av veggene. Det sier ingenting om hva jeg selv eventuelt skulle komme til å videreføre av disse tingene, eller om jeg skulle ta avstand fra det. Om det skulle komme til å prege mine barn også. Det er som enkelte av bildene på Facebook, det er kun et glimt i tiden som sier veldig lite om menneskene som blir vist fram, utover fasaden de bærer.

Det gamle svart/hvittbildet sier ingenting om hva uttrykket i ansiktet mitt betyr. Og det er veldig lett å lese det feil. Bare trykk på bildet så det forstørres og forsøk å tyde det.

Nå skal jeg ikke hevde at alt som legges ut på Facebook av bilder fra livene våre lyver eller er motivert av markedsføring, men at noe av det som legges ut er det, er det tror jeg sterkt på. Det er en manipulering. Og en manipulerer for å oppnå noe. Så får enhver forsøke å skille ut hva som er hva. Om en vil. Og ikke la seg overvelde av andre menneskers regisserte lykke, vellykkethet eller prektighet. Jeg vet at mange sammenligner sitt eget liv med det andre viser fram. Selv er jeg ikke inni de greiene der, jeg har lite å vise fram, så jeg anser det ikke som et problem. Så kanskje jeg er heldig. Min facebookside dreier seg uansett mest om kunst. Og dumper det inn et bilde på siden min som ikke dreier seg om kunst eller annet som opptar meg, blar jeg stort sett raskt forbi. I hvert fall om det dreier seg om å vise fram sin ferielykke og slike ting. Det er stort sett totalt uinteressant. Det eneste ved det som kan vekke litt interesse i meg er motivene som ligger bak det å legge ut alt det praktfulle. For min erfaring er at verken ferie eller livet generelt er fylt opp med kun lykke. Det vil si at bildet som vises bare viser en utvalgt flis av en sannhet. Noe som blåses opp. Og det med å skule ting bak oppblåste halvsannheter har vi jo politikere til å ta seg av. Jeg trenger ikke at alle andre forer meg med det i tillegg. Livet kan få lov til å være noe mer enn en illusjon.

Jeg tror de færreste som forsøkte å tyde svart/hvitt bildet med bestefar som jeg la ut, tenkte at jeg sitter der og er sprekkferdig av stolthet over mitt første par fotballsko, men sånn er det altså. Derfor er dette et godt bilde for meg å eie, tross alt. Ett av få. Ikke fordi jeg ikke har noen gode minner jeg kan bære med meg, for det har jeg også, det finnes alltid noe som er godt å minnes. Men fordi en kjærest som var sjalu på ungdomstiden min for noen år siden brant mesteparten av de fotoene jeg hadde. Så det er altså ikke minnene jeg mangler, men fotoene jeg for eksempel i dag kunne vist til mine barn. Sånn kan det gå. Poff, så var bildene borte, uten at det forandret noe som helst på hva jeg har opplevd tidligere. Så kontrolltiltaket fungerte ikke som annet enn en markering, eller en straff. En straff som også nådde mine barn, siden de også ble frarøvet noe. Min barndom er ellers ikke fylt opp med minner rundt ting jeg fikk. Men jeg kan fremdeles huske følelsen av å gå med de skoene. Stoltheten. Og lyden av knottene over Bestemors gulv.

Mens en apekatt danser

Jeg ser rundt meg, og alt jeg ser er et teater. Der melankolien har falt som et tungt sceneteppe over alt som måtte være av brusende vinger og operetters letthet. Jeg ser lyskastere fokusere på en dør som åpner seg. Hører musikk spille opp. Og jeg ser illusjonister komme ut av døren og sveve over teppet, til de lander ved sitt lille bord framme på scenen:
    ”Ærede publikum, se på denne hatten. I denne hatten er det magi. Men her finnes ingen kaniner, ingen vakre kvinner i trang trikot, her finnes ingen løver eller hvite duer eller helter. La oss forbløffe deg”, sier illusjonistene, mens en apekatt danser, trompeter hyler og trommer virvler - høyere, høyere, raskere, raskere. Og stopper.
  ”Se”, sier illusjonistene til sitt forventningsfulle publikum og hever en rikt utsmykket øks. Trekker drømmer opp av hatten, slenger dem på bordet og hever øksen. Publikum gyser frydefullt i det den faller mot den første drømmens nakke. Og en til. Og igjen. Og ut fra de hodeløse drømmene flommer et stort mørke utover gulvet. Mens en enslig engel oppe blant bjelkene under himmelbuen sitter og ser ned på meg, der jeg troner på 1. benk.

”Løft meg
Vekk meg
Stryk meg
Elsk meg”

roper jeg til engelen, mens jeg snur ryggen til illusjonistene.

For alt som betyr noe
og alt som er virkelig
skal før eller siden ropes:

alt vi fikk
alt vi mistet

alt vi begjærte
alt vi flyktet

alt vi har levd
alt vi har dødd

vår avmakt
og hele vår tause lengsel

skal før eller siden ropes.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  War