This is not a game

Det nærmer seg utstillingsåpning. Så i uken som gikk har jeg vært på atelieret hver dag. I mange timer. Selv om de fleste maleriene er ferdige, er det alltid noen detaljer som trenger litt oppmerksomhet. Og noen ganger ender det å pirke i disse detaljene opp med større forandringer. Det vil si at jeg maler over felt i et motiv, for å gjøre det på nytt. Tar tak i upløyd mark. Hvor jeg ikke vet noe om vekstvilkår eller tidsperspektiv før ting faller på plass igjen. Eller om det faller på plass i det hele tatt. Og sånt kan en bli litt stressa av rett før et startskudd.

I går begynte jeg likevel å montere utstillingen. Den vises som en samlet skulptur en kan gå inn i, hvis en vil. I tillegg til ti malerier og ti store hvite laken donert av helsevesenet i Bergen, består byggverket av 30 lekter. Disse skues fast til de enkelte lerretenes ramme, og så skrues disse modulene fast i hverandre igjen. Det hele holdes sammen av 144 skruer og 16 hengsler. De fleste av skruene ble skrudd fast i knestående. Noe som gjorde at da jeg kom hjem i går ettermiddag, endre jeg opp med kramper i begge beina, fra leggen og helt opp i lysken. Det gjorde sitt til at jeg kjente at jeg er til. Ingen tvil om den saken, jeg er ikke kun tanke, jeg er også kropp.  Men denne aldrende og noe slappe kroppen er nok mest skapt for å se deilig ut.

Før jeg kunne begynne å skru ting sammen, måtte jeg ut og kjøpe lektene. Inn blant håndverkere og andre som er komfortable med å si ting som to tom fire. Selv kalte jeg lektene jeg kjøpte for lister, men ble raskt korrigert der.  Og da jeg hadde fått brakt lektene til atelieret på taket av min lille Golf, måtte jeg kappe dem med ei sag. Et elektrisk monster med mye lyd.  Og ja, jeg må innrømme at sagflis, lukten av tre og den durende saga ga meg et lite testosteronrush – så kall meg gjerne snekkern. Kanskje jeg bør få meg et snekkerbelte og kaste skjorta en gang i nær framtid.

Noen ganger er det lett å glemme at en består av en kropp i tillegg til intellekt, følelser og tanker. Og det er også lett å glemme at denne kroppen vår trenger vedlikehold og pleie. Selv er jeg ikke av de mest aktive fysisk, men planene om en gjennomgripende forandring er levende i meg. Og har vært det i flere år.

Noen ganger er det også slik for oss at livet butter i mot. Enten det kobles til kropp eller hode. Enkelte ganger skyldes det kun en dårlig hårdag eller ei kvise, andre ganger kan tyngre utfordringer føre til at vi ender opp med å gå på trynet inn i en vegg, eller blir slått til jord.  Men vi er alle forskjellige, og slik er det med vegger også. Det finnes bærende vegger,  lettvegger og spinkle levegger. Og noen ganger er det kanskje bare en lettvegg vi står og stanger mot, selv om den kan virke bastant nok. Min erfaring er uansett at da hjelper det å ta kroppen i bruk, i stedet for å forsøke å tenke veggen bort. Ikke nødvendigvis slik at en går løs på omgivelsene med ei elektrisk sag eller ei slegge, men mer med mål om å skifte fokus. Når jeg selv gjør noe fysisk, følger hodet gjerne med inn i det fysikken består av. Det vil i dette tilfellet si inn i en bevegelse. Mens hvis jeg ligger helt stille i skyggen av veggen skjer det lite annet enn at jeg tenker. Og tanker i slike posisjoner ender gjerne opp med å gå i loop. 

Om jeg klarer å komme meg opp og stå, så kan bare det å ta oppvasken hjelpe meg ut av et ubehagelig tankekjør eller vonde og vanskelige følelser. Kanskje det også hjelper meg til glemme verk jeg har i kroppen. Jeg får noe annet å konsentrere meg om. Et friminutt, hvor jeg kanskje får mulighet til å se på noe fra en annen vinkel, eller bare til å lade batteriene litt. For det er nå en gang slik med batterier, at det må en energi til for å lade dem. De lades derfor bedre om en klarer å sette seg selv i bevegelse. For til forskjell fra våre små mobiltelefoner, kan vi ikke koble oss selv opp mot en stikkontakt and that’s it - done. Vi må i stedet få i gang vår indre dynamo. Det betyr ikke at vi ikke trenger hvile, for det gjør vi jo selvfølgelig. Selv er jeg en hund etter hvile. Kanskje jeg i grunnen er litt lat. Men til og med late folk kan bli slitne, så der har du den. Men selv om sofakontakt kan være god for kroppen der og da, om ikke tankene og følelsene dytter en gjennom puten av sin påtrengende tyngde, kan det å gå en tur eller starte på et lite arbeidsverk, gjøre sitt til at en får litt energi. En energi som kan hjelpe en til å oppfatte den virkeligheten en lever i på en annen måte enn hva en gjør når en ser den fra horisontalen. 

Nå er det helg. Og den skal jeg ikke bruke til å male eller montere utstilling, men til å ta meg av litt huslige sysler. Jeg får snart folka mine over til Bergen, så jeg må vel finne fram støvsugeren og en klut. Ting gjør seg ikke av seg selv. I kveld skal jeg lage meg pizza. Hjemmelaget er best. Med chili og ananas. Utover det får vel tv en del oppmerksomhet tenker jeg. Og kanskje jeg skal lytte litt til det nye albumet til Skunk Anansie.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: This Is Not A Game