En ganske vanlig søndag

Morgenen har landet, og dagen har ikke ført til så mye å skrive hjem om enda. Litt surfing blant nyheter og sjekking av Facebook  and that’s it. Dagen startet med andre ord et stykke ned på den sløve siden av en skala som går fra lam til hysterisk. Og det er jo greit nok. Det er tross alt søndag. Og det regner ute. Uten at akkurat det påvirker meg nevneverdig. Jeg sitter jo tross alt inne. I min nesten helt ekte og møysommelig slitte skinnstol, ved skrivebordet mitt der det står en halvtom kopp kaffe og en helt tom flaske Betty Brown, Norwegian Brown Ale, ved siden av en bok som handler om fisk fra Tanganyikasjøen. Og jeg kan se ut av vinduet på havet og den grå himmelen som går mer eller mindre i ett.  Slik mye i livet også i blant gjør. Som for eksempel gjennom hverdager. Hvor det eneste som skiller dag fra dag kan være det uforutsette, noen ganger velkomne, andre ganger uvelkomne.

Selv liker jeg rutiner, men mer som et redskap enn et sett av låser eller stengsler. Det er noen som tenker på rutiner som tap av frihet. Spontanitetens lenker. Men jeg kan ikke se at spontanitet har noe ved seg som gjør det bedre enn alt annet. I stedet er det gjerne slik at spontanitet ofte går hånd i hånd med ubetenksomhet. Så kanskje hele greia med det spontane er litt hausa opp, ikke helt tufta på sannhet. En greie vi bruker til å hefte ved oss selv som et statusmerke, eller smykke, noe som gjør oss kule og skaper en illusjon av at vi er selvstendige og frie, og ikke minst har jernkontroll. Med andre ord en myte vi bruker for å oppnå noe til vår egen fordel. På linje med ”slapp av, jeg har kontroll, jeg stikker den ikke helt inn.” Noe som jo er en illusjon, for selvfølgelig skal den helt inn.

Rutinene hjelper meg til å bruke krefter der det gir noe igjen. For eksempel bruker jeg ikke hver dag tid til å lete etter nøkler, jeg har en rutine på hvor jeg oppbevarer dem, så de er alltid å finne på samme sted. Det har som konsekvens at energien som kunne gått med til å lete kan jeg bruke til noe annet. I tillegg slipper jeg irritasjonen, som også har en tendens til å jafse heftig av det overskudd en i utgangspunktet måtte ha.

Noen ganger er det likevel slik at forståelsen av rutiner som hjelpemiddel ikke er nok. For også rutiner krever i blant en vilje, til å starte, men kanskje aller mest til å stå i noe over tid. Det vil si stamina. Og selv om stamina både her og der kan støtte seg på hjelp fra ei  lita pille, så vil det på de fleste felt handle mest om å ikke gå for øyeblikkelig premiering, men i stedet tenke langsiktig. Og det er ikke alltid lett. Men hvem sa egentlig at alt skal være lett?

I mitt liv er det slik at det som har mest verdi for meg, har kostet noe. Og da mener jeg ikke nødvendigvis penger, men mer det å ha trosset en motstand, og stått i den over tid. Mens spontaniteten på sin side har hatt en tendens til å kunne rive grunnen under føttene mine eller ende med skyldfølelse, selv om den også gjerne gir korte øyeblikk av eufori. Så kanskje det beste er å finne egne felt for rutiner og egne felt for spontanitet. Felt hvor det kanskje er til alles beste. På sikt.  Å spontant kjøpe en blomst til din kjære en vanlig tirsdag eller noe, kan for eksempel være en god ting til felles beste. Men å kaste seg spontant over naboens kone eller ektemann fordi en plutselig kjente en trang og lyst, er kanskje ikke fullt så greit. En må skille mellom spontanitet og grenseløshet.  

Også på rutineplanet er det lurt å skille mellom ting.  Mens rutiner som ender opp med å tvinge de som er rundt deg til å tilfredsstille dine egne behov nok ikke er å foretrekke, kan derimot det å gjøre hverdagen litt forutsigbar og mindre kronglete for noen og enhver, ha mye for seg. Så alt med måte, og alt til sin tid, er vel et greit utgangspunkt. Både med tanke på rutiner og spontanitet.

I dag fant jeg ut at en ung mann fra Amerike the Big and Mighty, hadde brukt et av mine malerier som Coverfoto på sin facebookside. Så jeg tenkte meg litt om, og sendte han en melding hvor jeg sa at det gjorde meg stolt at han valgte noe jeg har laget. Selvfølgelig kunne jeg sendt en melding med ”hva faen gir deg rett til å bruke min kunst uten å spørre først?” Men det hadde jo vært totalt unødvendig, og ikke noe som ville gjort den unge mannen noe godt, selv om det kanskje kunne blitt puttet i båsen Spontanitet.  Slik bildet er avfotografert, har han antagelig hentet det fra en engelsk nettside som profilerer Outsider Art, og samtidig den gruppen av mennesker dem som lager den type kunst. Mennesker som finner mening i å skape ting, gjerne er selvlærte, og som på enkelte felt i blant har endt opp med å stå litt utenfor samfunnet. Ofte på grunn av en psykisk lidelse. For meg er denne nettsiden kanskje ikke rette sted å profilere meg, siden min kunst faller litt utenfor begrepet. Men jeg valgte å gjøre det likevel. Siden jeg selv har en psykisk lidelse, og også arbeider med å profilere Outsider art/ Raw art, gjennom et prosjekt som har fått navnet Prosjekt RÅ. Det er noe med solidaritet, og også dette med å ufarliggjøre det å ha en psykisk lidelse, som ligger hjertet mitt nære.

Og selv om det var morsomt å skrive i dag, så har jeg vel nå skrevet nok, med tanke på at noen kanskje skal lese det. Så dermed runder jeg av med det noe rutinepregede

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Bare fordi jeg liker den