Strategier

I går begynte min høyre bihule å hisse seg opp. Bihulene mine har det med å gjøre det i blant. Noen ganger hisser de seg så kraftig opp at jeg får lyst til å kappe av meg hodet. Men det gjør jeg jo selvfølgelig ikke. Hva skulle jeg da sett på i speilet om morgenen. I stedet tar jeg noen små hvite piller som kalles Rinexin. Det får slimhinnene i de øvre luftveier til å avsvelle. Og det funker, for meg. Så i dag har jeg tatt en slik pille, for jo - jeg hadde på lager. Tidligere kjørte de alltid antibiotika i meg. Og da måtte jeg først komme meg til lege for å få resept, og så til apotek, og så vente i dagevis før antibiotikaen virket. Om den gjorde det i det hele tatt, kanskje det måtte to kurer til. Og jeg utsatte gjerne legebesøket til ting var så ille at jeg klorte på veggen av smerte. Så det å ha litt Rinexin på lager er ingen dum strategi for meg. Gripe tak i det vonde før det eskalerer og blir et problem langt større enn det trenger å være.

Nå er dette med mine bihuler neppe noe som interesserer flere enn meg, men sånn er det med blogger. Egoismen råder. En hekter seg på det som ligger hjertet nærmest, uten hensyn til andre enn seg selv, og begynner å hakke på tastaturet. Så i dag ble det altså bihuler som ble porten inn til det jeg skal snakke om. Jeg kan jo ikke alltid bruke kunst eller akvarier som innfallsport, selv om det også ligger mitt hjerte nærme. Og selv om mine bihuler kanskje ikke får det til å sitre på mørke og fuktige steder hos så mange, så er dette med strategier noe de fleste har et forhold til. Enten fordi de mangler dem, eller fordi de har dem. Og strategier kan være bra. Litt på linje med rutiner, synes jeg. De gjør livet lettere å leve, og motstand lettere å takle. Slik at ikke alt vokser meg over hodet.

Strategier har den egenskap i seg at vi gjerne ikke tenker over dem før noe blir mer eller mindre prekært. I det daglige tenker vi ikke over slikt i det hele tatt. Går ting på skinner så gjør de det, og vi flyter bare med mens vi gjør greiene våre. Går på jobben eller vasker opp, vanner blomster og fyller bensin, kjører unger på trening, ser på tv og har vårt mer eller mindre tilfredsstillende sexliv i nattens mulm og mørke, og tenker ikke engang over konsistensen på avføringen. Helt til den dagen noe krøller seg. Da dukker behovet for strategier opp. Så da vi tar dem i bruk.

Nå er det dessverre slik at strategier ikke nødvendigvis er synonymt med kloke eller riktige valg. Strategier er et hjelpemiddel for å nå et mål, det er løsningsmodeller. Og løsningsmodeller kan variere. Fra dem som er kortvarige til dem som er langsiktige. Og noen er helt ræva, og burde kanskje heller kalles blår i øynene, selvbedrag eller unnvikenhet. Det er for eksempel en dårlig strategi å låne penger til å spille for, om en har tapt alt en hadde. I håp om å vinne en stor gevinst som skal løse alle problemer. Likevel er det noen som tyr til en slik strategi. Og ikke bare én gang, men som et mønster.

En annen dårlig strategi er å selvmedisinere seg med piller eller øl eller annet dop, når hjertet verker eller hodet blir for fullt. Likevel velger noen en slik strategi når de vil vekk fra det som gjør vondt. Andre velger å kutte seg med barberblad. Noen er utro, i håp om å fylle et hull inni dem selv. Og noen knytter neven og moser den inn i ansiktet til en som ikke fortjener det. En kone, eller et barn. Eller bare noen som går forbi på gata. Vi velger med andre ord dumme ting, og er ikke så kloke som vi ønsker å tro.

Selv tyr jeg ikke til spill når kontoen minker. Ikke slår jeg noen, og jeg bruker heller ikke mye alkohol lenger. En liten pinne noen ganger i året holder for meg nå. Verken fylla eller bakfylla frister. Men det betyr ikke at alle valg jeg tyr til er kloke. Et av de minst kloke er at jeg gjerne velger å isolere meg når angsten min blir sterk. For jo - for de som ikke har lest Vannlandet før - angst tar en stor jafs av livet mitt. Og det å isolere meg medfører gjerne at angsten vokser. Og isolerer jeg meg lenge nok banker kanskje depresjonen på døra også. Så der har du den, det er lett å snakke om kloke valg, men vanskeligere å gjennomføre dem.

For å unngå at angsten skal få anledning til å feste grepet altfor godt og hindre meg i det meste, trenger jeg strategier som kan hjelpe meg til å nå de mål jeg måtte ha. Det betyr at jeg må tenke igjennom valgmulighetene mine på forhånd, slik at jeg er forberedt når ting pakker seg på. Og jeg må titte litt på de erfaringene jeg har  gjort og forsøke å holde fokus på ting som fungerer, og ikke kun på det som virker lettest i øyeblikket. For vi er gjerne slik skrudd sammen, at blikket søker etter øyeblikkelig gevinst. Og noen ganger er den mest fristende gevinsten smertefrihet.

Én strategi for meg er knyttet til dette med rutiner. Slik tenkte jeg ikke mye over i yngre år, men om jeg tenkte på det så var rutiner gjerne synonymt med kjedelig eller resignasjon, og ikke noe jeg ville skulle hefte ved meg. Men jeg tenker en god del på det nå. Jeg dyrker ikke lenger ideen om spontanitetens fortreffelighet.  Rutiner hjelper meg til å få gjort ting. Det hjelper meg ut av senga, inn på badet, fram med kaffe og brødskive, ut av døra og for eksempel fram til atelieret.  Uten rutinene mine måtte jeg tenkt igjennom disse tingene hver dag, og vurdert hva jeg skulle velge. Og det ville vært en kjempejobb. Hvor jeg ved hvert valg ville måtte forholde meg til hva som er vanskelig og hva som er lett.

En annen strategi er å be om hjelp. Og med det tenker jeg ikke nå på å be om hjelp til å komme seg opp om en har gått på trynet i dørken, men å be om hjelp lenge før det. Slik at en slipper å tryne. Ett sted hvor jeg kan be om hjelp til å gjennomføre det jeg ønsker, er på atelieret. For mitt atelier er ikke som alle andre. Før i tiden hadde jeg mitt eget atelier. Da jobbet jeg alene, og måtte klare alt alene. I noen perioder delte jeg atelier med noen, men også da måtte jeg greie mye alene. Nå arbeider jeg i et fellesatelier som ble etablert for folk som meg. Kunstnere med en psykisk lidelse. Slik at vi kan fortsette med å skape ting selv om livet ble vanskelig. Slik at vi fortsatt kan få kjenne litt mer på dette med livsinnhold og mening, enn vi kanskje ville fått om vi bare satt hjemme og ikke hadde noen som helst strategier å ty til når ting buttet i mot.

Og med det har jeg vel sagt nok i dag.

Om du vil, så titt gjerne innom  hjemmesiden vår. Der har et lite knippe av oss som arbeider på atelieret lagt ut bilder av noen av arbeidene våre. Og er viljen fremdeles tilstede etter dét besøket, så lik oss gjerne på facebook også. Hos oss kan alle klikke like, frisk og psyk, liten eller stor, fattig eller rik, alle er velkomne. Og du blir ikke plassert i en egen bås etter hvor du befinner deg i livet. I stedet blir du en aktiv del av det som handler om å ufarliggjøre noe. Og det er jo ikke det verste du kan gjøre når du først er på nett.

Dagens bilde er fra en utstilling jeg hadde for en tid tilbake. Du finner utstillingen på youtube.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Invisible and silent