Livets lyse sider

Ute er det varmt, og i ettermiddag vil det antagelig dra over 27 grader inne hos meg. Humøret er ikke det beste. Energinivået er labert. Jeg skulle ønske det var på topp i stedet. Men det er det altså ikke. Så jeg får bare leve med det. Noen ting er det lite å gjøre med, utover å stå’an av, som de sier nordpå.

Jeg skal ikke bruke mye tid på å klage over stemningsleiet mitt. Jeg skal heller ikke bruke mer tid på å klage over varmen. Sommeren har jo ikke akkurat vært noe å skrive hjem over, så litt varme får en tåle. Og livet blir jo på en måte slik en ser på det. Ser en på livet som et svart hull, så er det svart en ser. Så mye handler kanskje om fokus. Selv om det ikke alltid er så lett å tro på det når en for eksempel plages av noe. Som for eksempel ei skral helse. Det er mange som bærer på ei dårlig helse.  Men ikke alle opplever den likens, og ikke alle formidler det samme. De som kun ser det vanskelige formidler gjerne det, mens de som også er i stand til å se litt lys formidler antagelig det. Og så kan en jo tenke litt over om det som blir formidlet er kun en subjektiv opplevelse, eller om det sier noe om den reelle tilstedeværelsen av lys/mørke. Noe som kanskje kan sidestilles med spørmålet om det fallende treet i skogen: ga det lyd om ingen hørte det? Og selv om et slike spørsmål ikke forandrer på noe der og da, kan det på sikt kanskje ha noe å si om en velger å forholde seg til dem. Slik at en kanskje forsøker å titte litt etter lyspunktene i synsranden, om ikke annet så i det minste en gang eller to om dagen, og ikke kun påberoper seg retten til å holde fast ved det svarte juvet rett foran øynene.

En tanke som popper opp hos meg her og nå, er likevel at slike uttaler som det jeg nå har kommet med kan virke provoserende på enkelte. Litt på linje med bør og skal. De kan oppfattes som mangel på forståelse, innsikt og empati. For hvordan kan jeg sette meg inn i hvordan andre opplever ting, og hva de sliter med, hva de klarer.  Og det er jo forståelig, for jeg vet kun hva jeg selv opplever. Hva andre opplever vet jeg kun via det de formidler. Og det er gjerne kun en flik av et større bilde. Så når jeg skriver det jeg skriver, så handler det om egenopplevelse. Det er ingen universal sannhet som står fjellstøtt og er fritatt fra konkurranse, men en erfaring jeg selv har gjort meg:

Om jeg forsøker å ta til meg de små lyspunkt som jeg vet finnes i livet mitt, og som jeg ville vært i stand til å se klarere en annen og lettere dag, og så forsøker å agere i forhold til det jeg vet mer enn det jeg føler, så blir dagen mer givende å forholde seg til enn om jeg bare bruker tiden til å kjenne etter og å stirre inn i det som er mørkt.

Jeg hører i blant at positiv tenkning er noe dritt. At det blir overfladisk, en flukt fra problemstillinger som burde vært sett nærmere på, og at det bare gjør vondt verre. Og kanskje noen opplever det slik. Men jeg selv opplever at det å flytte fokus litt i blant kan gi meg en positiv konsekvens. Det betyr likevel ikke at jeg dypdykker i de utallige bøker om positiv tenkning fra Over There og gjør dem til mine bibler. Jeg har aldri lest en eneste bok om positiv tenkning. Jeg forsøker kun å orientere meg i hverdagen og ta valg i en virkelighet som for meg i blant kan bli ganske mørk, slik at jeg ikke blir sittende fast i skyggene.

Da jeg begynte å skrive bloggen i dag, var jeg rimelig tom for energi. Og det satt langt inne å skulle mene noe om noe som helst, for så i tillegg å skrive det ned. Men allerede nå føles det litt lettere. Så gjennom å flytte fokus fra hva jeg føler og over til en handling, så skjedde det en opplading i mitt lille, indre batteri. Ikke slik at jeg plutselig ble en durasellkanin, men jeg opplever likevel at energinivået øker, og at fokuset mitt er i bevegelse bort fra noe som lett kunne endt med fortrukne mørke gardiner og timer i horisontalen på sofaen. Så for meg funker det å tvinge meg litt, velge et fokus i stedet for å la meg overvelde av et annet, og så bevege liket og forsøke å få noe gjort. Selv om jeg også sitter på både muligheten og evnen til å rettferdiggjøre null aktivitet, null vilje, og i stedet slippe til masse mørke tanker. Noen ganger et lett å føle at mørket er det eneste en eier, så hvordan skal en da kunne gi slipp på det? 

Og det var det. Så ble det visst blogg i dag også. Jeg føler at å skrive den ga meg noe. Om det gir deg som leser det samme, skal jeg ikke mene noe om. For jeg trenger jo ikke å mene noe om alt - skulle jeg mene. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Charlie Big Potato