Noen har meg som nabo.

Morgenen har stablet seg på beina, og det har jeg også. Litt tung i kroppen etter mange timer på øret, men sånn er det i ferietiden.

Jeg ser at antall besøk her inne på Vannlandet har minket siste måneden. Kanskje har dette også med ferien å gjøre. Mange har vel annet å bruke tiden på enn å lese blogger av folk som meg. Ikke en gang jeg bruker mye tid på Vannlandet nå, så det skulle bare mangle.

Siste tiden har jeg fått med meg en serie på tv som følger livet på en svensk campingplass. Bøda camping, tror jeg den kalles. Sjøl camper jeg ikke. For meg ville det vært ubehagelig å skulle være så tett på folk over tid. Å bruke ferien til å forflytte meg slik at kvadratmeterne jeg har til rådighet minker, pluss at alle naboer kommer mye nærmere er ingen setting jeg streber etter. Det går dårlig sammen med sosial angst.  Likevel har jeg ønsket at ting var annerledes når jeg har sett på dette campinglivet. At jeg kunne tatt del i noe slikt. Fordi slik det blir framstilt er livet godt for dem som er involvert. Det virker som om de koser seg, og at de ønsker at ferien varte lenger enn den gjør. I siste episoden ble det spurt hva den vanlige camper var slags menneske. Ett av svarene var at det var den gode nabo. Den naboen som alltid møter deg med et smil og med vennlighet, og som alltid har tid og overskudd til deg.

Sjøl er jeg kanskje ingen god nabo. Jeg er nok heller ikke naboen fra helvete, men jeg vil helst være litt i fred. Det er nok med et hei og hallo og et par ord på tråkka. Noe tettere innpå meg enn det ønsker jeg ikke naboene mine. 

Her jeg bor nå har jeg bodd tre, fire år. Og før det flyttet jeg mye. Det startet allerede i barndommen, fordi jeg vokste opp i en familie tilknyttet forsvaret. Jeg tror barn i forsvaret og barn med andre foreldre som flytter mye lett blir litt rotløse. Meg gjorde det til en som aldri helt tilhørte det nye stedet jeg kom til, men i stedet mistet noe hver gang jeg forlot det gamle. Det jeg mistet var en form for trygghet, det jeg hadde klart å etablere for meg selv. En vennekrets. En tilhørighet. Det jeg tok med meg var min voldelige og dysfunksjonelle familie. En familie som gjorde at jeg sjelden eller aldri kunne ta eventuelle venner med hjem. Ikke på stedet jeg forlot, og ikke på det stedet jeg kom til.  Etter første gang jeg flyttet har jeg alltid vært innflytteren som har noe å skjule. Han som bar på en skam og en annerledeshet. Først måtte jeg skjule familien min, siden endte jeg opp med å skjule angsten min, og det mindreverdet jeg ble oppdradd til å tro jeg besitter. Noen og tjue ganger har jeg til nå flyttet. Ikke alltid så langt, men langt nok til å måtte forholde meg til nye naboer. Så i dag er det lite som binder meg til et sted. Det som binder meg er det jeg klarer å skape innenfor fire vegger, ikke det som er rett utenfor.

Jeg tror jeg savner en slik tilhørighet som tv sier finnes på en campingplass, og som jeg av en eller annen grunn tror mange også finner i et naboskap.  Disse rammene jeg tror de har. Verdien som ligger i deg bare på grunn av det du tilhører.  Min tilhørighet er begrenset til familien jeg har i dag, kjæresten min og arbeidet mitt. Men selv om jeg savner fellesskapet ønsker jeg det ikke lenger. Jeg gjorde det en gang, og endte opp med villa i åssiden og alt det som hører til, med naboskap og plenklipp og hele pakka. Men jeg følte meg aldri hjemme der. Jeg var innflytteren der også. I dag, tretten år etter, har jeg det mye bedre som aleneboer og med minimal kontakt med nærmiljøet her jeg nå bor. Det er ikke lenger nærmiljøet jeg speiler meg i. Det er ikke lenger nærmiljøet som skal definere meg eller bekrefte meg. Jeg tror kanskje jeg har funnet noe annet. Noe som er inni meg, og ikke utenfor. Litt skjørt er det nok, men det er der likevel.

For noen år siden skrev jeg en tekst jeg kalte Hjemløs, og som jeg kom til å huske på nå. Her er et lite utsnitt fra den:

I blant, når jeg stopper opp, blir jeg gjerne innhentet av en velkjent lengsel. Slik har det nesten alltid vært. Den fyller meg, får meg til å vakle, jeg vil rømme fra den, og samtidig være i den, men jeg orker ikke, tør ikke, så jeg fortrenger den.

Jeg kan huske det traff meg første gang da jeg var seks år, på besøk hos en nabo, en søndag formiddag. De bodde i et rødt hus rett over vegen, hadde en dukkestue i hagen, og masse blomster, mer enn alle andre. Og et fuglebrett. Jeg satt på kjøkkenet hos dem og skulle spise frokost. Og det var så mye god mat, så mye pålegg, så mange smil, så mye vennlighet, berøringer, og alt var så selvfølgelig, som om slikt skjedde hver dag - da traff det meg, og siden har det vært der. Ikke hele tiden, men når jeg stopper opp, og det gjør jeg oftere og oftere. Resten av tiden bruker jeg til å jakte på det jeg kan se, det jeg kan berøre, det jeg kan eie, det som kunne gi meg kontur. Men alt jeg jakter på forsvinner like før det virkelig blir mitt. Og så gir jeg meg på vandring igjen.

Kanskje er du som leser dette på ferie nå. Hos venner, hos familie, i syden, på ei hytte eller en campingplass. Eller kanskje sitter du hjemme hos deg selv. Ferien er kanskje over, eller har ikke startet enda. Kanskje har du som meg også et savn du bærer på, som blir synlig nå når sommeren og ferien er her med sine krav og muligheter. Kanskje finnes det også andre ting ved deg som du skulle ønske ikke var der, som blir synlige nå. Ting du har vanskelig for å akseptere. Men du er likevel deg, og kan aldri bli noe annet. Alt du har levd, alt du har følt, alt du har tenkt, hvert kjærtegn, hvert slag, hvert svik, hver nedverdigelse noen har påført deg, hvert håp noen har tatt fra deg, hver glede noen har delt, hvert smil som ble smilt mot deg, hver gevinst du har innkassert, alt godt og alt vondt du møtte har formet deg til det du er.  Men du er noe mer enn det. Du er veien du ikke har gått enda. Du er muligheter du fremdeles bærer på. Det du kan ville, det du kan gjøre, det du kan bli. Du kan kanskje ikke ta noe bort, men du kan alltid legge til noe. En farge her, og en farge der. Og det er det kanskje litt viktig å huske på. Uansett hvor eller hvem en er.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Du gråter så store tåra