Det er nok naturlig, antagelig.

 

 

 

Ute har det begynt å snø, men det er vel naturlig, på denne tiden av året. Det er mye som er naturlig. Det betyr likevel ikke at vi må like det. Det at vi ikke liker alt naturlig er også naturlig. Så der har du den.

Det er en stund siden jeg sist skrev på Vannlandet. Jeg har vært opptatt med andre ting. For eksempel er min yngste datter en tur hjemom en ukes tid. Og jeg synes det er viktigere å bruke tid sammen med henne enn å skrive blogg.  Det er mye i livet mitt som viktigere enn å skrive blogg. Det er faktisk en diger pakke, om en legger det sammen. Familie er bare en liten del av den pakken. Likevel er det kanskje den delen som skinner klarest. Noe som nok er naturlig.

En annen del som tar godt for seg av plassen i den pakken som er mitt liv, er dette med kunst. Og i går var jeg på en konferanse og viste en film jeg har laget. Den heter Every wall is a door. Filmen er litt over en halv time lang, og handler om kunst, følelser, verdi og håp. Den handler også om hvordan en vanskelig barndom og et vanskelig liv kan gi seg uttrykk i den kunsten en lager. I hvert fall er det det jeg forsøker å formidle. Men naturligvis kan andre se det på en annen måte.

En som så filmen kom bort til meg etterpå og sa at nå skjønte hun hvorfor jeg maler de bildene jeg maler. Og det er det jo greit at hun føler. Det betyr at jeg har klart noe. Jeg forsøkte jo å gjøre noe forståelig. Når det blir forstått har jeg klart noe. Jeg tror likevel hun bare skjønner en liten flik av hva som ligger i arbeidene mine. For jeg opplever meg som litt mer kompleks enn det jeg viste i filmen, og jeg tror jeg gjemmer minst like mye som jeg viser fram. Likevel oppleves det som greit å gi bort en liten del av meg selv. Det minner om det å være synlig. Å være synlig er ikke det verste en kan være. Om det beste hadde vært det motsatte av å være synlig, hadde nok evolusjonen sørget for at vi var usynlige alle sammen. Men det er vi ikke. I hvert fall ikke alle. Bare noen. De vi ikke vil se. Eller de som ikke vil bli sett.

 En annen som kom bort til meg etter visningen var en keramikerkollega jeg studerte sammen med. Og det var kjekt gjort av henne. Det gjorde godt å kunne vise noen fra studietiden på åttitallet litt om hvorfor jeg var så føkka i hodet og hjertet på den tiden. Noe jeg håper filmen klarte. Det aller morsomste var likevel kanskje at hun har et arbeid jeg gjorde den gangen hengende over peisen sin den dag i dag. Et relieff av en klovn. Og at det arbeidet også var vist i filmen.

I natt drømte jeg om faren min. Siden Every Wall is a door  i tillegg til å vise noe av kunsten min også fortalte noe om en barndom med vold og psykisk terror, er det kanskje naturlig. I drømmen hadde faren min liten makt. Og i de scenene som utspant seg framsto han som veldig usikker, og uten egentlig mål og mening. Noe som ikke er en ny opplevelse for meg, men likevel helt ok å drømme om. Jeg har hatt mye verre drømmer opp igjennom årene, hvor faren min har spilt en rolle. Noe som nok er naturlig.

En annen som var på seminaret var bloggeren som går under navnet skraatak85. Bloggen hennes er slett ikke dum å følge. Hun har blant annet en serie som hun kaller Gråblogger, som etter hva jeg forstår skal være en form for motvekt til tyngden av det lasset av bomull rosabloggerne heller over verden. Det er den siden av bloggen hennes jeg liker best. Den som handler om å være synlig. Og stå fram som den en er.  På seminaret entret hun talerstolen, og gjorde en god jobb der også. I det hele tatt gjorde alle som tok ordet en god jobb. Den personen som brukte mest tid på talerstolen var likevel Arnhild Lauveng. En psykolog og forfatter som selv har måttet kjempe seg igjennom vanskelige år. Du kan høre stemmen hennes her.  

Det var også musikkinnslag på seminaret. En kar som heter Franklin Sydow har jeg hørt før, og det kan du også få gjøre nå. Om du klikker her.

Utover det jeg har nevnt, møtte jeg også en del gamle kjente i går. Jeg fikk også hilse på folk jeg ikke hadde møtt før. Og det var udelt koselig å møte både kjente og ukjente. Noe som ikke alltid er en selvfølge for meg.

Oppsummert føler jeg absolutt at dagen i går var en grei dag. Jeg fikk vist filmen min igjen, og jeg ser at det er på tide at jeg lager en ny. Den er tre år gammel nå. Og ting skjer i løpet av tre år. Med meg, og med kunsten min. I tillegg til alle jeg møtte i går, hadde jeg kjæresten min med meg, og det er alltid fint å dele opplevelser med henne. I kveld skal vi på filosofikurs sammen. Det er aldri for sent å lære noe nytt, og kjæresten min holder meg ung. Noe som nok er naturlig, siden hun er en del år yngre enn meg, er langt klokere enn meg, og har et mye større hjerte.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  First we take Manhattan