Det går seg gjerne til, og snart blir det sommer.

Tirsdag 13.februar 2014. Dagen startet greit. Om en ser bort fra de vanlige alders- og helseutfordringene livet består av når du nærmer deg 70. Men så - plutselig - forsvant nettet: 

ALARM, ALARM - Fuck! 

Sånt liker vi veldig dårlig, når en sitter med morgenkaffen og leser siste nytt om krig, drap og faenskap på skjermen. Med ett risikerer jeg noen timer uten internett og tv, fram til dagens gjøremål krever en tur ut med bilen og flytting av fokus. Jeg observerte så vidt at det ble sprengt i nabolaget (boom, sa det visst), forsøker korttidshukommelsen min å fortelle meg nå. Men det er litt uklart. Litt som å ha sett noe i sidesynet uten å egentlig legge vekt på det, for så å begynne å tenke på det en stund senere: «Hva var de greiene der? Var det noe i det hele tatt?» 

Om noen kabler gikk til helvete kan dette komme til å ta tid.  Og nå kom det feilmelding fra Telia, med det sedvanlige «Vi beklager…», men ingen forklaring eller noe tidsestimat selvfølgelig. Det er det vanlige det.

For tiden er det mye krigsretorikk i media. En av de potensielle farene det advares mot, er at all internettkommunikasjon kan stoppe opp. Og det vil jo bli gøy, nå når fasttelefoner er long gone og radio og tv er koblet til nettet. Samtidig ser en for seg at strømforsyningen sannsynligvis vil stoppe opp. Det blir også gøy, om du ikke har vedovn, og i tillegg en elektrisk bil. Det siste har ikke jeg  - enda - her brennes det fremdeles bensin. I det hele tatt er det mye som vil stoppe opp. Mat- og medisintilgjengelighet, for eksempel. Der ligger det noen utfordringer en ikke er vant til å deale med. Sett opp i mot et slikt scenario, blir det å miste nettet en time eller to ikke så mye å skrike opp om. Men en setter jo ikke alltid det en opplever som utfordrende her og nå, opp mot det som kan bli verre en gang i framtiden. En er gjerne seg selv og øyeblikket nærmest. En har jo også lært at en må leve i nuet. Noe som ikke alltid er så lett, siden en har en ryggsekk full av arr, sorg, skam og tidligere opplevelser en sleper rundt på. Ikke alle tanker om framtiden byr nødvendigvis på fest og moro heller. Spesielt ikke om en har en angst- og depresjonslidelse som til tider gror friskt bak pannen. Og i tillegg en velutviklet fantasi. Da kan hverdagen fort bli preget av litt skygger. 

Men, det finnes jo også lyspunkt, heldigvis. Her i Bergen er snøen som falt de siste dagene på vei til å regne bort. Sånt liker vi. Og snart blir det vår. Med grønt på trærne og farger i blomsterkasser og bed rundt omkring. Og sol og varme. 

Det kommer jeg til å nyte. I hvert fall en stund. Til det blir for varmt. Og det gjør det gjerne i perioder. Så da blir det å klage litt på varmen. For sånn er det jo, det er alltid noe en kan klage på. 

I helgen var det fastelaven. Da bakte jeg boller. Glutenfrie. Det smakte godt. 

Jeg er avhengig av glutenfri mat. Får jeg i meg gluten blir jeg dårlig. VELDIG dårlig. Og det er ikke mye som skal til. Noen smuler kan være nok. Og da driter og spyr jeg heftig i noen timer med kramper i magen, og føler meg elendig i flere dager. Ikke mye moro de greiene der. Så jeg forsøker å være forsiktig. Noe som kan bli vanskelig ved en eventuell matrasjonering i framtiden. Det kommer nok ikke til finnes en «Fri for» hylle å ty til da. Jeg tror det er langt mellom de hyllene på Gazastripen nå. Eller i Ukraina. Og folk har vel cøliaki eller allergier der også. Er nok ikke mye gøy å oppleve for dem står i den utfordringen i tillegg til kuler og bomber. Egentlig blir det for voldsomt og vanskelig å ta inn over seg. Slik mye av det vi fores med nå blir. Det er jo samtidig ufattelig at noen er villige til å sitte på toppen og dra i tråder som får tusenvis tv folk til å dø, mens de selv sitter trygt i palassene sine. Fuck dem. Fuck hele bunten. 

Ja, ja. Nettet glimrer fremdeles med sitt fravær. Men nå får jeg komme meg i dusjen og rengjøre mitt aldrende legeme litt, før jeg tar turen bort til kjæresten og dagens forskjellige gjøremål. Så får jeg heller legge dette ut på nett senere i dag. Når det blir mulig. For har jeg først skrevet det, må det liksom ut. Sånn er det bare.

Jeg håper du har en fin dag, der du er. At gode opplevelser står i kø og at noen bryr seg om deg. Men har du en sur dag, så husk at det kommer alltid en dag i morgen. Forhåpentligvis med blanke ark og fargestifter til. Fram til da får du gjøre det beste ut av det. Det går seg gjerne til, og snart blir det sommer.

Bjørn.

Dagens link:

Livet er fullt av glatte rundkjøringer.

Det er søndag. Og jeg våknet litt tidligere enn jeg følte for, men sånn er det i blant. Det er ikke alt en kan kontrollere her i livet, selv om en ofte tror en har kontroll. Det at en opplever kontroll, skyldes kanskje at ting går sånn nogenlunde den veien en ønsker, men så - BANG - skjer det noe. I går kveld var jeg ute og kjørte. Det småregnet og jeg kjørte pent og kontrollert som jeg pleier, men så - i en rundkjøring - hadde jeg null styring på bilen. Plutselig var det speilglatt. Regnet hadde frosset til is. Heldigvis kjørte jeg sakte, så det gikk bra. Men kontroll hadde jeg ikke, i stedet hadde jeg flaks. Og det er jo egentlig noe helt annet.

I dag skal jeg ha kjæresten på middag. Det at jeg har en kjæreste som jeg kan be på middag skyldes nok også litt flaks. Men det blir ikke noe veldig spennende jeg serverer. Kun Saritas Mango curry. Kjapt og gæli, med andre ord. Men det er ganske godt, og det er jo hovedsaken. Eller i hvert fall viktig. 

Det at jeg skal ha madammen på middag, fikk meg til å gå over kåken litt i går. Dvs min nye venn støvsugerroboten tok seg av gulvene, men støvtørkingen måtte jeg ta selv. Og badet. Så nå er det ganske rent og ryddig her. Noe som er deilig. Det gir meg en illusjon av at jeg fremdeles har kontroll på noen områder i livet. Og illusjoner liker vi jo, de fleste av oss. Bare tenk etter, så oppdager du nok opptil flere som du gjerne vil beholde.

I verden er det krig. Det plager meg. Folk dør og folk skades for livet. Egentlig for ingenting annet enn makt, penger og religion. Og så hates det. Inderlig. Og det er ikke nok å hate de som sitter med makten og gir ordrer, en må hate hele befolkninger. Barn og kvinner og gamle. Mennesker som ikke har noe som helst ansvar for det som skjer. Alle puttes i samme sekken. Det synes jeg er litt vanskelig å forstå. Og akseptere. Og jeg føler jeg må trå forsiktig, så jeg ikke støter noen fra meg i møte med virkeligheten når den blir et tema. Enten det er de som hater eller de som hates som opplever at jeg krenker dem. Eller at jeg nører opp om noe fra en gryte jeg ikke visste jeg rørte i. Det er fort å trå feil. Det er bare å lese kommentarfeltene på Facebook. 

En skal ikke gå lenger tilbake enn til det folk mente om koronavaksine for å finne eksempler på at det skal lite til for å trigge sterke følelser. Det var korte lunter den gangen. Og det er korte lunter i dag. Jeg har ingen illusjoner om at akkurat det vil forandre seg med det første. Folk hater som aldri før. De hater sine egne politikere og folk som ikke tar stilling, de hater muslimer og muslimer hater Vesten og russere hater homoseksuelle og menn hater kvinner og dreper sine ekser. Det er liksom ikke måte på. En kan hate omtrent alt mulig. Selv hater jeg høyrepolitikk. Mens andre vil hate meg for at jeg hater det. Eller i hvert fall påstå at jeg ikke har skjønt noe. De som mener at de har skjønt noe og likevel stemmer på høyrepolitikk, er i mitt hode mer opptatt av å mele sin egen kake, enn hvordan naboen har det. Naboen som kanskje til og med går på NAV. Folk som har blitt avhengige av NAV er lette å hate. For de er late. Og burde vært skutt.

Før helgen var jeg innom den gamle arbeidsplassen min, Galleri VOX. Og det var kjekt. Ikke mye krangling. I hvert fall ikke der og da. Kanskje det burde vært kunstnere som hadde makt til å bestemme om noen skal dø, og ikke politikere. Men på den annen side så korrumperer jo makt, sies det, og det finnes sikkert mange skrudde kunstnere også. Bare se på Hitler, han ville gjerne være kunstner. Alle er jo ikke A4. På den annen side så er det ikke sikkert at A4 er det verden trenger mer av. Eller kunsten. Ikke vet jeg, jeg er jo verken politiker eller kunstner eller filosof. Nå er jeg kun en pensjonert kunstner med rynker. Noe må en jo være. Noe som kan forklares med en merkelapp. En slags forklaring. En tydelig ramme. Hvordan skulle det ellers gå? Bare tenk på alle båsene som ville stått tomme om vi ikke plasserte noen der. Hva skulle vi brukt dem til?

Nå har klokken blitt ti denne søndags formiddagen. Kaffekoppen min er tom, og jeg tenker jeg skal titte på siste episode av Hver gang vi møtes, som jeg ikke fikk sett i går, fordi jeg var ute og kjørte i glatte rundkjøringer. Verden er full av glatte rundkjøringer, hvor folk nekter å bruke blinklys. Akkurat nå, klokken ti denne søndagen, føles livet ikke så verst å leve likevel. Jeg håper at det føles slik for deg også.

Det er lite nytt billedmateriale hos meg for tiden, så de bildene jeg legger ut i dag er av tidligere arbeider.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

God jul til deg. Og alle de andre.

Det går mot slutten av året. Noe som føles litt merkelig, spør du meg, for det føles som om løvet falt i går. Det vil si at tiden har gått fort. Noe som ikke burde overraske, siden den gjerne går kjappere og kjappere jo eldre jeg blir, opplever jeg. 

I dag hadde jeg planlagt en kopp kaffe hos en kamerat, men det har jeg avlyst. Det er meldt potensielt mye snø og dårlige kjøreforhold i Bergen utover dagen, og både der han bor og der jeg bor er det bakker som kan by på problemer om det blir glatt. Nå kunne jeg selvfølgelig ha ventet litt og sett ting an, men jeg hater å vente, så jeg har avlyst. Jeg takler beslutninger best når de allerede er tatt og jeg slipper å veie for eller i mot.

Da jeg var yngre brydde jeg meg ikke så mye om kjøreforholdene. Det går nok bra, var visen den gang. Og så heiv jeg meg i bilen og lot det stå til. Stort sett gikk det bra. I blant har jeg lurt jeg litt på om det ligger et lite snev av ADHD i meg et sted. Eller lå. I dag er det meste brent ut, tror jeg, eller det har blitt skjøvet i bakgrunnen av irritasjonen over en voksende prostata, slapp urinstråle og nattlige besøk på do. Uansett grunn, har forsiktighet blitt min nye plattform, der manglende konsekvenstenkning tidligere rådet grunnen. Hva som kan gå galt dirigerer nå for tiden valgene mine mer enn hva som kan bli bra. Så i dag blir det innedag. 

Innedager kan i blant oppleves som litt stille. Og til tider meningsløse. Mens andre ganger oppleves det godt. For jeg har ofte evnen til å trives i eget selskap. Bare ikke alltid. Og når jeg ikke trives, trives jeg i blant veldig dårlig, og synker ned i tankespiraler som handler om valg jeg skulle ønske jeg ikke hadde tatt gjennom livet, alternativt valg andre har tatt som påvirket meg. For sånne ting har en jo opplevd gjennom et langt liv. Det blir noen arr på sjela etter hvert. Og mye skam som ligger og gjærer. Minnene om sånne ting aktiverer følelser jeg har vondt for å romme. Da forsøker jeg gjerne å rømme fra dem og tenke på noe annet, men det funker ikke alltid. Tanker stiller ikke alltid på lag.

I dag føles det som om dagen skal blir bra, selv om det ble forandring i planene, og selv om det antagelig ikke blir en tur bort til kjæresten heller. Men det en vet er ofte lettere å forholde seg til enn det en lurer på, ikke har kontroll over og ikke vet hvordan en kommer ut av. Litt som med økonomi. Uforutsette utgifter som gjerne kommer på mest mulig dårlig tidspunkt er vel noe de fleste av oss misliker. Men automatiske trekk av faste regninger i nettbanken byr på mindre problemer. Så livet er i hvert fall for meg best når det er litt forutsigbart. Noe rutiner hjelper meg til å oppnå. Jeg vet at mange ser på rutiner som kjedelig mens de ser på adrenalin som en gud, men dem om det. Jeg tenker at juleribba og pinnekjøttet smaker bra selv om du vet at det er ribbe og pinnekjøtt du skal spise i år igjen.

Etter jul kommer nyttår, og et helt ulevd år ligger framfor oss. Et år vi må fylle med noe. Hva som kommer til å skje i 2024 vet jeg ikke enda. I hvert fall ikke alt. Jeg håper at jeg klarer å bli flinkere til å holde kontakt med folk og ikke murer meg for mye inne. I løpet av høsten som gikk, fant jeg mye glede i å holde et par keramikkurs ved Hieronimus, her i Bergen. Det ga mersmak. Derfor håper jeg det kan bli noe tilsvarende på vårparten i -24 også. Enten et keramikkurs eller et malekurs. Jeg er som poteten, kan brukes til mange ting. 

Det er kjekt å ha noe å drive på med som pensjonist. Å gjøre noe får en til å glemme seg selv litt. Glemme å kjenne etter alt mulig rart eller bekymre seg for noe en ikke har kontroll over. Enten det er knyttet til fortid eller framtid. Det vil si glemme seg selv og egen navle et lite øyeblikk. Om en først skal glemme noe, så er ikke det det verste en kan plukke fra den lista. For glemme gjør en jo. Nå i julestria glemmer folk at stearinlys kan tenne på andre ting, og så brenner huset deres ned. Om de da har glemt å betale husforsikringen i tillegg, er en litt ille ute. Om en glemmer en boks is på benken så isen smelter, får det mindre konsekvenser. Selv om også det kan være irriterende. For noen nærmest katastrofalt, selv om ordet katastrofe passer best knyttet til krig og faenskap som skaper rammen for julen og mennesker andre steder dette året. Vi har alle forskjellige perspektiv i livet. Og vi glemmer i blant det som passer best å glemme akkurat der og da. Også er det jo dette med demensspøkelset. Det er vel noe alle som blir eldre føler smyger seg rundt et sted i skyggene. Og det pirker deg litt nakken og sier tittei, her er jeg, de gangene du ikke husker et navn du husket tidligere, eller ting i den leia.

Jeg håper du får en fin jul der du er. En kveld eller et par dager der du føler freden senker seg litt sammen med skuldrene, og du kjenner at livet ikke er så verst tross alt. Jeg vet noen sitter alene, men jeg vet også at noen gjør det fordi de har valgt den løsningen, og føler det er greit. Andre opplever det som trist. Men jeg håper de også kommer greit igjennom det. At de klarer å romme alt av følelser og klarer å gjøre det litt koselig for seg selv. For egen del skal jeg feire julaften sammen med kjæresten og svigers. Da blir det pinnekjøtt. Førstedag blir også hos svigers, med klippfisk. Mens andre dag blir det kjæresten og jeg som serverer østlandsribbe for barn og barnebarn. Dvs de av dem som er i Bergen. Vi har begge barn som jobber og bor i Kristiansand, som feirer jula der i år. 

Utover de nevnte planene tar vi det litt på sparket i resten av romjula. Kanskje jeg får tatt den kaffen sammen med kameraten som det ikke ble noe av i dag, kanskje blir det noe helt annet. Den som lever får se, som en sier.

Ha en fin dag.

Og god jul og et godt nytt år til deg fra meg.

Det øverste bildet er tatt av fjorårets juletre hos kjæresten, nummer to viser en skulptur jeg ga tittelen "Arr", nummer tre er et foto av min transseksuelle "leieboer" et år jeg pyntet hen til jul, og det siste bildet viser et selvportrett jeg ga tittelen "Regresjon".

Dagens link: 

Tre gamle menn drikker kaffe.

For ukes tid siden sendte jeg en melding til en kollega jeg ikke hadde sett på Facebook på en stund. Er jo greit å høre etter i blant, om en fornemmer at noe har forandret seg, i tilfelle det er noen som ikke har det så greit. Men her var ting helt i orden. Vedkommende var bare gått lei av fjesboka. Og det kan en jo forstå. Men denne lille etterlysningen min resulterte i at vedkommende spurte om vi skulle møtes til en kopp kaffe i byen en dag. Og nå gjør ikke jeg så mye av den slags. Det stopper gjerne opp med slike planer fordi jeg er plaget med angst. Og det ble ikke bedre etter at pandemien kom til landet, det spøkelset henger også over meg, siden lungene mine ikke ville tålt en runde med korona så godt. Men denne gangen takket jeg likevel ja. Og det er jeg glad for at jeg gjorde. For i tillegg til oss to, hadde vedkommende også invitert en tredje kunstnerkollega.

Tre gamle menn fant seg hver sin kaffekopp og satte seg ved et bord på et bakeri i Bergen by. For jo, vi har blitt eldre. Ikke til å komme bort i fra det. Og det har gått noen år siden sist gang vi så hverandre. Men praten gikk lett mellom de gamle mennene, tiden fløy fort og vi ble enige om å gjenta det. På vei ut møtte vi på en tredje kollega, som da hun fikk høre om planene våre gjerne ville være med på kaffetreff hun også. Så dette tyder bra.  Det har jo vært minimalt med sosiale treffpunkt etter at jeg ble pensjonist, og det at pandemien dessverre ramlet nedover oss samtidig. Så nå kjenner jeg meg litt oppløftet, men det er jo ikke den verste følelsen en kan kjenne på. Og alt bare pga en liten melding på messenger. Jeg tror jeg må bli flinkere til selv å ta kontakt med folk. Det skal jo mye til at de plutselig står og ringer på døra mi. Så om du har det litt på samme måten, og til tider kanskje føler deg litt alene, så er dette et tips: gi et ord til noen og se hva som skjer. Kanskje skjer det ingenting, men kanskje kan det lede til noe bra også.

I Bergen er det kaldt for tiden, selv om det er litt mildere i dag enn i går. Men jeg har kjøpt meg ny vinterjakke og er veldig fornøyd med det. Mens inne har jeg det varmere i år enn i fjor. Jeg sparte kanskje noen kroner på å sitte og fryse i fjor vinder, men det var ikke spesielt trivelig. Så i år står ovnen på 21 grader i stedet for 17-18 og jeg har nok av lamper på om kvelden til å gjøre det litt trivelig rundt meg. I fjor var det også slik at når strømmen var på det dyreste, ville jeg ikke bruke komfyren, så da ble det kald mat de dagene. Men i år driter jeg i strømmen og lager meg det jeg har lyst på. Litt ansvar for egen trivsel og helse må en jo ta, hvis ikke kan dagene fort bli tunge og mørke. Noe mange nok opplever for tiden, om en skal tro det som står i avisen om fattigdom og matkøer. Eller andre ting folk sliter med. Mange er ensomme og sitter med sine egne tanker uten å ha noen å dele dem med. Da kan tanker og følelser fort vokse en over hodet. Selv klarer jeg meg jo egentlig bra selv om jeg ikke tar helt av med strømsparingen lenger, og jeg har både barn og en kjærest jeg kan prate med om det er noe som tynger meg. I tillegg har jeg en annen kunstnerkollega enn de nevnte, som jeg treffer over en kaffekopp ukentlig. Så egentlig er jeg vel blant de heldige. Jeg har utfordringer jeg som alle andre, men jeg har funnet en måte å leve på som passer for meg og som gjør at jeg takler det relativt greit nå. Løsningen er vel å leve livet etter de forutsetningene en har, og ikke etter de en skulle ønske at en hadde, eller føler at andre forventer av en. 

Keramikkurset jeg har holdt i det siste er nå over. Kun en glasurbrenning igjen, så får deltagerne komme og hente arbeidene sine og sole seg i hva de har fått til i løpet av disse ukene. For sole seg har de grunn til. Bilder kommer her eller/og på Facebook senere.

Dette med å holde keramikkurs har også vært et løft for meg. Selv om det faglige påfyllet ikke har vært i fokus for min del, siden jeg ikke har arbeidet med mine egne ting, har det mellommenneskelige vært som en vitamininnsprøytning for min mentale trivsel. 

Nå er vitaminer noe jeg har hatt et underskudd av i forhold til fysikken også, jfr legen min, men nå har jeg spist frukt og grønt hver dag i noen måneder, så det hjelper på den fysiske biten også. Jeg har fått mer energi. Og jeg føler angstnivået har sunket litt. Så der er enda et tips til deg som måtte kjenne på at ting er litt tunge fra tid til annen: fokuser litt på HVA du spiser, ikke kun AT du spiser. For mitt vedkommende har det ikke ledet til at sjokolade eller chips har blitt bannlyst, frukt og grønt har i stedet kommet i tillegg. Og det funker bra så langt.

Og da har jeg vel skrevet nok for denne gang.

Er du i Bergen og er på jakt etter julegaver, så stikk innom Galleri VOX sitt nye galleri i gågaten. Kanskje kan du finne noe der som ikke alle andre har.

Bildene i dag viser fullmåne over Bergen tatt i går, og fra arbeidet med en skulptur jeg laget for noen år siden. Det er mye vold en kan lese om på nyhetene i dag. Selv opplevde jeg min del av det i barndommen. Så skulpturen fikk tittelen "Argument".

Ha en fortsatt fin dag.

Bjørn

Dagens link, "Hjernen er alene":

Livet er ikke så verst, innimellom.

Det er søndag, og jeg har som vanlig startet dagen med en kopp kaffe og gjennomgang av aviser via dataskjermen. Dvs de nyhetene som ikke er merket med et + og stengt for alle som ikke vil betale. Og dem er det jo mange av. Spesielt «nyheter» som omhandler helse, underliv, seksualitet eller noe som skal minne om å være morsomt. Blant de nyhetene som er åpne for alle å lese, er det mye som handler om krig for tiden. Og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg velger å lese om krig, alternativt se videoer fra dem, så tidlig på dagen. Det er jo vondt å se på, selv om jeg velger bort det verste. Å være litt oppdatert rundt det som skjer i verden tror jeg er greit, men hvor mange lik av voksne og barn pakket inn i hvite laken trenger jeg egentlig å se for å forstå at ting er ille og at noe bør gjøres?

Nå har jeg uansett gjort meg ferdig med nyhetene for nå, og har begynt å skrive dette. Nærmest som en motreaksjon, for å snevre inn virkeligheten litt. En trenger det i blant. Og noe skal en jo gjøre. I går gjorde jeg rent i leiligheten og fikk gjort unna noen klesvasker. Jeg fikk impregnert en allværsjakke som aldri helt holdt det reklamen sa den tålte av regn og jeg fikk skiftet sengetøy. Det gjør godt å få unna litt oppgaver i blant, selv om jeg nesten får dårlig samvittighet over å føle på ting som er bra når folk andre steder i verden lever under forferdelige forhold og kan bli skutt eller sprengt i fillebiter hvert øyeblikk. Men sånn er vi heldigvis innstilt, at vi klarer å sjalte ut det verste innimellom, så det blir rom for litt positive ting også. Så får vi heller deale med den lille dårlige samvittigheten en kan føle på fordi en har det relativt bra mens andre lider. Selv om jeg føler at akkurat dette siste utsagnet framsto som en smule kynisk. 

Kynisme eller overlevelsesstrategi, virkeligheten er som den er selv om den til tider er subjektiv, og en trenger kanskje å avlede litt tanker og følelser i blant. 

I dag blir det ingen rengjøring av kåken. I stedet skal jeg lage middag til kjæresten og meg selv. Litt enkelt denne gangen. Saritas mango curry på glass, tilsatt kylling. Jeg fortrekker å lage ting fra bunnen av, men innimellom er det greit å ty til noe som er enkelt å få til og går kjapt. Og denne retten er faktisk ganske god til å være ferdigmat, sammen med ris, litt mango chutney og en enkel tomatsalat med rødløk og fetaost. I tillegg har jeg satt på mer varme i huset. Til vanlig ligger temperaturen på 20 grader nå for tiden, men i dag har jeg satt termostaten på 22. Litt stas må en gjøre på folk en får til middag. Selv om det blir litt ferdigmat, så trenger en ikke å la folk fryse samtidig.

Forrige vinter var det andre tilstander her. Da sparte jeg mye mer på strømmen, og temperaturen inne lå på 17 -18 grader, og jeg hadde få lyskilder på. Det var lite koselig. Så i år har jeg bestemt meg for at denne vinteren vil jeg ikke fryse eller sitte i halvmørke, selv om strømmen er dyr. 

Nå vil noen kanskje si at 20 grader inne er synonymt med å fryse, men med litt ull innerst mot kroppen går det fint, føler jeg. En må jo ikke nødvendigvis gå rundt barbeint kun iført T-skjorte hele året. 

Det går mot jul. Noe mange gleder seg til, mens andre gruer seg til. Selv er jeg sånn midt på treet, og gjør ikke så mye ut av det lenger. Kjæresten, derimot, har fått opp lyslenke på verandaen allerede. Og fryder seg over lyset som skinner inn i stuen hennes. Og det er jo kjekt. Jeg leste et utsagn fra en psykolog som hevdet at å starte julen tidlig, for enkelte vil gi en lykkefølelse og kan motvirke vinterdepresjon. Mens for andre blir det et irritasjonsmoment. Noen føler seg jo ikke helt vel om de ikke har noe å irritere seg over. Helst noe som naboen gjør. Noe annerledes enn det de selv villa valgt. Selv kan jeg i blant irritere meg litt når butikkene starter julen for tidlig, men det er en irritasjon som mye er trigget av andres utsagn, har jeg begynt å forstå. Det er veldig lett å hive seg på irritasjon andre føler. La seg rive litt med. Som når en er ute i trafikken og noen ikke bruker blinklyset i en rundkjøring, så en blir nødt til vente 3 unødvendige sekunder før en trygt kan kjøre videre. Det har jeg forstått mange irriterer seg over. Så det gjør jeg også. Det handler tross alt om tre sekunder jeg aldri får igjen.

Og apropos kjøre videre, så får jeg vel avslutte dette og skifte gir nå. Jeg skal tross alt ha en middagsgjest i dag, og ting gjør seg ikke selv.

Det ble kanskje ikke et veldig spennende blogginnlegg dette, men det var heller ikke intensjonen. Jeg bare liker å sette meg ned å skrive litt om smått og stort i blant. Livet i seg selv er jo heller ikke så veldig spennende hele tiden. Det meste handler om rutiner, plikter og unnvikelser, med små øyer av velvære eller forventning. For meg er skrivingen min en sånn liten øy.

Må du ha en fin dag der du er, alene eller sammen med noen. 

I mangel av ny keramikk eller ferske matbilder, ble det bilder av meg selv tatt opp igjennom årene som ledsager ordene denne gangen. Ingenting er som det var, så en får leve med det som er.

Bjørn

Dagens link: