Om en aldri trår feil, har en gjerne stått stille.

Ny regnrekord i Bergen for september måned, står det i avisen i dag. Og ja, jeg har lagt merke til vannet. Men det har ikke plaget meg nevneverdig. Regn gjør sjelden det. Likevel blir jeg ganske høy når sola omsider dukker opp igjen, så kanskje regnet plager meg likevel, uten at jeg registrerer det. For slik er det med plager i blant. De bare er der, du blir vant til å leve med dem, og skjønner ikke at de påvirker deg så mye som de gjør, før du for eksempel våkner opp en dag uten smerter, står opp for deg selv, eller bare skifter enn retning.

Selv har jeg ikke så mye smerter i dag. Jeg merker at kroppen finnes, og registrerer at den ikke har det helt topp, men slik er det hver dag, så det kan jeg leve med. For min del er det mest lungene som er en utfordring, selv om noen ledd også pirker borti bevisstheten og forteller at de finnes. Likevel, det stopper meg ikke. Og i dag er det lørdag, dvs at jeg skal lage middag til kjæresten og meg selv, pluss poden hennes. Og i dag er det Beate som valgte retten, for vi velger annenhver gang. Gjerne noe vi aldri har spist før. Og det hun valgte denne gangen er Balinese chicken curry, en rett signert Jamie Oliver. Jeg regner med at det kan blir godt, så jeg gleder meg allerede.

Det gjø´kke vondt å glede seg. Selv gleder jeg meg en del for tiden, uten at det smerter meg. Mye av gleden er knyttet til jobb, siden jeg har tatt opp det å arbeide mer leire igjen. Tidligere jobbet jeg mest med blåleire, men nå er det porselen som gjelder. Og det er moro. I hvert fall foreløpig. Så jeg gleder meg til hver dag jeg skal på atelieret. Dessverre gikk jeg tom for leire, men ny dukker nok opp om ikke så lenge, så det gleder jeg meg også veldig til.

Etter hvert som porselenprosjektet mitt skrider fram, vil gleden etter hvert erstattes med frustrasjon. Slik er det med alt jeg foretar meg på kunstfronten. I begynnelsen er det mest gøy, og jeg er ofte veldig nær ved å geniforklare meg selv på dette stadiet, men så kommer jeg til punktet hvor evner møter visjoner og begrensninger, og da begynner det å gjøre vondt. Ikke så vondt at jeg legger inn årene, men vondt nok til å merkes, så jeg begynner å lure på hvorfor jeg holder på med det jeg gjør. Jeg er tross alt i sekstiårene nå,  og uføretrygdet, så jeg kunne lagt vekk alt og bare slappet av. Men jeg fortsetter. Inn i det jeg vet vil komme til å gjøre vondt. For det å ikke utfordre sine egne evner, men i stedet stoppe ved «det du kan slippe unna med», er ikke en god løsning. Det blir som å hvile på gamle laurbær. Noe en selvfølgelig kan gjøre, men min erfaring er at et slikt leie gjerne kan gi litt kjedelige utsikter i blant, pluss at det kan stikke litt både her og der. Så en får bare stå i frustrasjonen, og arbeide videre. Vel vitende at en aldri kommer helt i mål, men i hvert fall et skritt videre i blant. Noen ganger må en oppleve et skritt tilbake også, om en gjør noe feil. Men feil kan en lære minst like mye av som det en gjorde riktig. Slik er det på mange felt i livet. Om en aldri trår feil, har en gjerne stått stille.

Livet har sine opp og nedturer. Etter sommeren kommer høstregnet, og i blant kan en åpne en keramikkovn og oppdage at det en hadde lagt ned timer og dager av arbeid i ikke likner ræva. Nå har ikke det siste skjedd meg akkurat nå, men jeg kjenner følelsen fra tidligere. Trøsten er at neste ovn kan gi en gledesrus, og at snart er våren her igjen. I mellomtiden får en gjøre det en kan best, og det er å leve det livet en har. Ingen er bedre til å være deg enn du, og ingen er bedre til å være meg enn jeg. Andre som hadde møtt utfordringene du har møtt, hadde kanskje bukket under. Så støtt deg på den tanken.

Den 11.oktober kl.17.00 åpner jeg utstilling hvor jeg viser minimalistiske malerier. Stikk gjerne innom på åpningen, om du er i nabolaget. Det samme gjelder for den 25. kl. 17.30, da skal Nina Grieg og jeg selv ha en kunstnersamtale i galleriet rundt utstillingen, min person og mine arbeidsprosesser, verdier, og tanker. Satser på at det blir en enkel servering av noe å putte i munnen også. Det hadde vært veldig kjekt om akkurat du tok turen.

Bildene av porselensobjektene er fra prosjektet jeg nå holder på med, men øverste bildet viser overflaten på en keramisk prøve i forbindelse med et verk jeg lagde til forrige utstilling, Nangijala, men  som ble totalt mislykket. Selv om det ble en feilvare, var det likevel ikke bortkastet informasjon det ga meg, så nå henter jeg det fram igjen, og ser om jeg kan utvikle det videre til noe spennende i forbindelse meg porselenet jeg arbeider med nå. 

Japanerne har et fin ord. Det heter Kintsugi 金継ぎ, og refererer til det å reparere keramikk som har gått i stykker med gull. På den måten blir noe som har fått et sår, en ny og til tider vakrere framtid. Og slik er det gjerne i livene våre også. Uten noen feilsteg og arr, blir det meste forutsigbart, glatt, likt og uinteressant. 

Et annet fint japansk begrep jeg er bevisst på for tiden, er Wabi-Sabi 侘寂, som betyr å akspetere og verdsette det forgjengelige og uperfekte. Jeg synes det er ganske fantastisk at noen ikke bare har forstått noe slikt, men til og med har gitt det egne ord.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

  

Det er saker i livet som er mye bedre enn Grandiosa.

Det er lørdag. Frokosten er unnagjort. Dagens videre planer inkluderer som vanlig en tur på butikken, pluss litt eting og tv, slik det er så å si hver lørdag. Men den startet med å lese nyheter på nett. I hvert fall det som ikke lå bak en betalingsmur. For nei, jeg betaler ikke. Økonomien min krever at jeg viser måtehold på ganske mange områder. Slik det gjør for mange, eller i hvert fall burde. Og verre skal det bli, kan jeg lese i en åpen artikkel i dag. Med vinteren som er på vei og økende strømpriser, bensinpriser som også vokser, pluss at renta nå begynner å stige. Så det er bare å holde igjen der en kan, for ikke alt blir slik en helst ønsket, bestandig.

For noen dager siden satte jeg en keramikkovn. Det vil si jeg fylte den opp med diverse tester og ting og tang som skulle glasurbrennes. Men da den ble åpnet igjen to dager senere, viste det seg at den hadde slått seg av før glasuren begynte å smelte. Så da ble det elektriker og feilsøking, og i går satte jeg ovnen i gang på nytt. Så nå håper jeg det går bra denne gangen. Noe som ikke alltid er en selvfølge. Det er mye som kan gå galt når det kommer til keramikk. Slik sett er det enklere å male bilder, opplever jeg. Likevel kjenner jeg at det er litt gøy å arbeide med leire og dreiing igjen, etter atten års tørke. Samtidig opplever jeg at pausen har gjort meg godt, og at jeg har videreutviklet en forståelse for faget i tiden som har gått, selv om den mye er på et teoretisk plan. Oppgaven nå blir å føre teorier og ideer over i et praktisk leie, fra hodet og over i hendene. Men det skulle gå greit. Det handler mye om prøving og feiling og trening. Det vil si stå i motstand og holde ut. Slik mye i livet baserer seg på. 

Det er lett å tenke at noe blir umulig når en møter sine egne begrensninger, eller om en tidligere har opplevd noe en ikke fikk til. Det skjer i kunstverden, men også i det private. Mislykkes du stadig med en spesiell kake, forsøker du gjerne en ny sort etter hvert. Kanskje til og med etter første forsøk. Vi hater jo å ikke få til ting. Så vi går for den kaka vi får til, eller en boks med is. Selv hører jeg også i blant folk som har opplevd samlivsbrudd si ting som at de aldri vil forsøke igjen, nå vil de leve alene resten av livet. Men jeg tenker at alle erfaringer kan hjelpe deg til å gjøre noe bedre ved et nytt forsøk. Enten det er kaker eller folk det er snakk om. For selv når du har opplevd en partner og et forhold som ikke gjorde deg godt, handler det mye om ens egne evner og vilje til å utvikle seg. Alt handler ikke om andre, mye er opp til oss selv. Kanskje har vi egenskaper i oss som burde vært gjort noe med. Når dét er sagt, så er det ikke slik at en MÅ være i et forhold. Absolutt ikke. Mange trives veldig godt alene. Selv opplever jeg at det er fint å ha et forhold, men også å være ganske mye alene, så jeg har funnet ut at det fungerer godt å ha en kjærest uten at vi bor sammen. Slik har kjæresten og jeg hatt det i 12-13 år nå, og slik vil vi vel fortsette å ha det framover, ser det ut til. Det funker for oss begge.

Og da har jeg vel fått sagt det jeg vil i dag, dvs litt om det å stå i motstand, og å finne sine egne løsninger. For de som i tillegg liker å lese om mat andre lager og spiser (noen gjør jo det), så er retten jeg skal lage for kjæresten og meg selv i dag, Thai curry med peanøtter og kokos. Blir nok godt. I hvert fall langt bedre enn Grandiosa. Det er ganske mye i livet som er bedre enn Grandiosa, og samtidig er innenfor din og min rekkevidde, tror jeg. Samtidig er det mye som er mye vakrere, enn vår verdens grandiosaer også på andre arenaer. Men det er nå en gang slik, at hverdagens evigmalende kvern langsomt fragmenterer og rører sammen mye av det som kunne vært godt for oss, slik at vi mister av syne de små øyene av noe vakkert som faktisk er tilgjengelige, om vi stedet hadde satt av tid og rom til å søke opp og å gå i land på dem. Øyene kan være små landskap av kunst, musikk, nære samtaler og samvær, eller annet.  Ikke minst estetikk. Videoen under dagens link er valgt ut pga estetikk. For jo, estetiske uttrykk kan ta mange former. De trenger ikke å begrense seg til vakre blomster.

I forrige blogginnlegg viste jeg et fat med japanske skrifttegn, som oversatt betyr noe sånt som "En grunn til å leve". Her er en annen versjon med de samme tegnene preget inn.

For meg ble dette med japanske ord og tegn kanskje starten på noe jeg kan ta videre. Så her er en liste over flere vakre japanske ord jeg nå har funnet. Les, kjenn etter og nyt: 

Wabi-sabi 侘寂 (the acceptance of transience and imperfection)

Shibui 渋い (the muted coolness of simplicity and minimalism)

Yugen 幽玄 (the sense of beauty that comes fram a subtle awareness of the unseen)

Mono no Aware 物の哀れ (the beauty that comes from a sensitivity to and awareness of the impermanence of things)

Komorebi 木漏れ日 (the dappled appearance of sunlight as filters through tre trees)

Omotenashi お持て成し (a thoughtful sense of consideration that anticipates the needs of others)

Oubaitori 根回し (the idea that people, like flowers, bloom in their own time and their own individual ways)

Furusato 故郷 (The home that one longs for)

Setsunai 切ない (a complicated sadness that painfully creeps through the heart)

Boketto ボケット (Gazing vacantly into the distance, without thinking) 

Ichi-go ichi-e 一期一会 (Treasure every encounter, for it will never recur)

Koi no Yokan 恋の予感 (This is sort of like love at first sight but not really. There’s more. It’s not a sappy, head-over-heels, heart-pounding, butterflies-in-stomach “love.” It’s a sense you get when first meeting a person – that it’s INEVITABLE that you are going to be in love in the future. Even if you feel no love right now)

Kawaakari 川明かり (Glow of a river in darkness)

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

生き甲斐 - en grunn til å være til.

Det føles som om høsten har kommet. Og følelser må en i blant stole på. Så når en sanser at det regner og blåser, temperaturen synker og dagene blir kortere, så er det nok høsten som melder sin ankomst. Etter hvert faller bladene av trærne også. I sitt fargerike siste sukk. 

For meg har det vært en fin sommer. Nå håper jeg høsten blir like bra. For det går jo an å nyte andre ting en solsenga. Og nyte vil jeg gjerne. Ett eller annet. For eksempel god mat. I gå lagde jeg en thailandsk rett som kalles Tom Kan Gai til kjæresten og meg selv, 

og den smakte utmerket. I dag skal jeg lage kinesisk sesamkylling. Og regner med at det blir smakfullt også. I hvert fall er det forsøket hvert.

Det har blitt en del asiatisk mat denne sommeren. Og jeg vet ikke om det er årsaken, men nå arbeider jeg med japanskinspirert keramikk på atelieret. Nærmere bestemt porselen, og enda nærmere bestemt med Takeshi Yasuda som inspirasjonskilde. Takeshi Yasuda er en japansk keramiker, som jeg hadde som gjestelærer da jeg studerte. Og han har siden vært et av mine store fyrtårn når det kommer til veier jeg selv skulle ønske å gå. Slik situasjonen min ble etter studiene, ble det likevel en annen vei jeg valgte, mye på grunn av økonomi. Men i dag kan jeg gjøre det jeg vil, uten tanke på at det jeg lager må selges. 

Å bruke en inspirasjonskilde på det viset jeg gjør nå, føler jeg er veldig lærerikt. Det forteller meg noe om muligheter og begrensninger som ligger både i meg selv og i materialet jeg arbeider med, det vil si en ramme jeg må forholde meg til. Tidligere erfaringer har lært meg at etter hvert vil jeg uansett fjerne meg fra kilden, og finne mitt eget uttrykk, hvor det som inspirerte meg vil komme i bakgrunnen. Sist det skjedde, var da jeg hadde en utstilling med kulltegninger. Den gang brukte jeg arbeidene til en norsk kunster som heter Magnar Moen som noe å gå ut i fra. Men etter et års arbeide hadde jeg fjernet meg veldig fra utgangspunktet, og i tillegg inkludert leirefliser.

Å arbeide på denne måten er ganske vanlig. Bare se på Nerdrumklanen. Det er etter hvert mange som har Nerdrum som en mal å arbeide ut i fra, opplever jeg. Odd Nerdrum sier jo også selv at han for egen del er inspirert av gamle mestere. Likevel er uttrykket hans blitt hans eget. 

Førstkommende mandag og tirsdag skal jeg holde et lite leirekurs for de jeg deler atelier med. Tanken er å videreformidle noen tanker og erfaringer rundt dette med form, volum og overflate. Og det håper jeg blir gøy. Noe kunnskap har jeg jo samlet gjennom årene. Neste måned blir det en utstilling igjen, denne gangen med minimalistiske malerier. Et arbeide som kom som en reaksjon på kulltegningene jeg nevnte. 

Disse maleriene hadde aldri blitt laget uten erfaringen med kull. Og jeg er ganske overbevist om at prosessen i tillegg har påvirket keramikken jeg arbeider med nå. Ting henger gjerne sammen.

En annen ting som påvirker påvirker porselensprosjektet jeg arbeider med, er hvordan jeg har det for tiden. Er livet tøft og hardt vil det manifestere seg i leira, tenker jeg. På samme vis som om en har det litt mer harmonisk. Og nå for tiden har jeg det altså bra, og jeg forsøker å legge noe av dette inn i arbeidet mitt. Men mye er nok likevel ubevisst.

Å se sine egne prosesser er bra. Sammenhenger, begrensninger og muligheter - årsaker og konsekvenser. Spesielt om livet har blitt vanskelig, er det lett å tenke at alle tog har gått og alle prosesser har stoppet opp. Men det er en illusjon. Ting skjer, bevisst og ubevisst, og det er mye en kan gjøre selv. Jeg kan gjøre noe, og du kan gjøre noe. En trenger ikke å lage bilder, keramikk, eller asiatisk mat. En kan gå en tur. Fiske en fisk. Strikke en genser. Løfte noen vekter. Lære seg å spille banjo. Gjøre noe av det en vet er bra for en selv. 

Mine prosesser henger sammen, slik dine gjør. De fleste av oss kan velge om vi vil gjør noe, eller bare se på tv. Vi kan ofte også velge hvem vi omgås, og til en viss grad hvor mye vi tillater de vi omgås å påvirke oss, hvor nært vi vil ha dem. Vi kan lære noe av andre, vi kan oppsøke de som gjør oss godt, eller vi kan ta avstand der vi kjenner at noe er feil for oss selv. I en relasjon er det ikke slik at alt må være lov, og at en alltid må være forståelsesfull og ta hensyn til andres følelser og behov. Noen ganger må en ta hensyn til seg selv også. En kan likevel ikke klare alt på egenhånd, i blant trenger en hjelp og støtte, både praktisk og emosjonelt. Noe som gjerne fordrer at en er ærlig nok til å definere behovet for seg selv, og deretter våger å be om hjelpen. Det er ikke slik at de som utsletter seg selv eller aldri ber om hjelp er verdens lykkeligste. 

Framover har jeg en del planer. Noen ligger nært i tid, annet lenger fram. Om leire/skulpturkurset jeg skal holde blir vellykket, kan jeg godt tenke meg å holde et nytt kurs, hvor jeg tar det litt videre. Og i tillegg til maleriutstillingen jeg skal vise neste måned, har jeg to andre utstillinger på planleggingsstadiet, en med maleri og en med skulptur, som antagelig kommer etter porselensutstillingen jeg skal vise til våren. I tillegg håper jeg å teste ut mer fremmed mat,  nyte tid med mine nære og kjære, og langsomt forme bomiljøet mitt.

I forrige uke kjøpte jeg meg ei gammel lampe, som jeg er veldig fornøyd med. Den fant jeg på Finn, og den kostet meg to hundre kroner, og har nå fått sin plass i rommet jeg bruker som kontor. Sånt gjør meg lykkelig. Dette vet jeg, for jeg kan kjenne det. 

Maleriet har fått tittelen "The point of no return", og handler om selvmordet til ei jente jeg kjente. De japanske tegnene på porselensfatet står opp ned på bildet, men betyr Ikigai, og det betyr noe sånt som: En grunn til å være til.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Dette puslespillet, som satt sammen er deg.

Bonusdatteren min til venstre.

Det er søndag, og jeg sto opp ca halv tolv. Såpass må det være en søndag, synes jeg. Etter at jeg nå har fått i meg litt kaffe og litt frukt til frokost, pluss vannet blomster(hver søndag), får jeg komme meg i dusjen. Etter det igjen planlegger jeg en tur inn til atelieret, for  å arbeide litt på noen leirkrukker jeg dreide før helgen. For slik er det med keramikeryrket, at selv om du er sjefen på dreieskiva, er det gjerne leira som er sjefen når det kommer til andre prosesser. For eksempel tørkeprosessen.

Tidligere brukte jeg ofte søndagen til å gå meg en tur. Men det siste året har det blir lite av denslags. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det stoppet liksom litt opp. Kanskje det går seg til igjen senere, hvem vet. Jeg har jo ikke akkurat vondt av å bevege legemet litt, så jeg får leve i håpet. 

Selv om jeg selv ikke er så flink til å trimme, har vi andre i familien som er bedre. Mens jeg skriver dette, er for eksempel kjæresten og datteren på trimstudio og svetter. Ikke verst. Bonusdatteren min driver i tillegg med amerikansk fotball, som du kan se på noen av bildene i dag.  Tidligere drev hun mest med Cheerleading, men nå  er det altså fotball. Ikke verst, spør du meg. Tøff jente det der. Jeg synes bildene av henne passer godt til det jeg skriver om i dag, det å stå i mot noe. Enten dette "noe" er inne i deg selv, eller rundt deg. Og selv om Livet ikke kommer med hjelm og annet sikkerhetsutstyr.

Når det gjelder leira jeg skal jobbe med i dag, så overrasker det meg at jeg har kommet i gang med den sysselen igjen. Men slik er jo livet i blant, det kommer med noen overraskelser i ny og ne. Bare ikke i form av en gælistor lottogevinst. Den lar vente på seg. Problemer med bilen, titter gjerne oftere innom. Nå er det bremsene som gjelder. En garantisak, men likevel kjedelig, siden jeg bare har hatt bilen i et par måneder. 

Det blir mange digresjoner her ser jeg, men tilbake til leira:

Det var overraskende gøy å nærme seg det materialet igjen. Tidligere arbeidet jeg mest i blåleire, men nå er det porselen som gjelder. Først begynte jeg med små emner, nå begynner de å bli større. Litt trening må jo til i en rusten kropp. Hva det vil ende opp i etter hvert, vet jeg ikke enda. Men det får ikke et kommersielt tilsnitt. Jeg har ingen lyst til å gjøre ting som er motivert av at det skal selges. Den drivkraften har jeg lagt bak meg. Nå handler det mer om å utforske ting, og kanskje bryte noen av mine egne grenser. En eller annen kjent keramiker (tror det var Hamada) sa noe sånt som at det tok han ti år å lære det som skulle læres innen keramikkfeltet. Deretter brukte han ti år på å glemme alle sannhetene. Og først da begynte det å skje noe spennende.

Jeg vet ikke om en slik uttalelse kan linkes til livet generelt, men noe er det vel der. Om en har levd lenge på et vis hvor det meste handler om å etterkomme konvensjoner og å gjøre alt «riktig», kan det kanskje bli en positiv opplevelse om en våger å bryte løpet litt. Ta en avstikker fra løypa. Kjenne litt etter hva som er riktig for en selv, i stedet for hva som er riktig for alle andre. «Alle andre» er uansett en noe usikker kategori som er nesten umulig å finne oppskriften til, akkurat som beskrivelsen Gjennomsnitt sier lite om mangfoldet og mulighetene rundt oss. Selv pleier jeg å si at det normale er gjennomsnittet av all galskapen.

Da jeg var en ung mann, trodde jeg at alt ville bra om jeg bare ble som alle naboene eller de jeg leste om i ukebladene. De vellykkede.  At de da ville ta meg inn til seg, akspetere meg og elske meg, og at jeg da ville bli lykkelig. Men slik er det jo ikke. Er du preget negativt av en oppvekst, forsvinner ikke preget bare fordi du vasker deg ofte. Nissen sitter på lasset uansett. Så i dag er jeg mer opptatt av å kjenne etter hva som er riktig for meg selv, enn hva som er riktig for alle andre, og har funnet et levesett som på et vis fungerer for meg. Det å være kunstner er en del av denne pakken med puslespillbiter.  Dette puslespillet, som satt sammen er meg. 

Jeg tenker at slik er det med deg også. Du kan aldri bli den du tror alle andre mener du skal være. Lever du etter en slik mal, er du i beste fall ufri, i verste fall utslettet og pregløs, som en kloning som aldri ble helt fullverdig. Og du vil antagelig aldri klare å leve helt opp til det du drømmer om. Det blir litt som når et barn på skolen står utenfor den gruppen som er de kule, men vil inn i varmen. Barnet blir ikke like kult bare fordi det kjøper samme klærne som de opphøyde. Kastesystemet vil fortsatt være der, for de kule vil jo ikke være kule om alle slapp til. De trenger noen å være kulere enn. Slik er det i voksenlivet også. Du kan aldri bli noe annet enn det du er. Trøsten er at ingen er bedre på å være du enn deg selv. Så fortsett med å finslipe den
 du er og finne bitene i puslespillet som passer. Akkurat som jeg forsøker å finslipe leira. Leire er leire, og det er bare dumt å forsøke på å la det ligne for eksempel plast. Plast er mye bedre på å være plast enn leire er.

Nå får jeg hive meg rundt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: