Trettendedagssteming i et kontorsoveakvarierom.

Kaffen er i koppen og jula er over. Det nye året har krabbet ut av egget. Alle store middager er nå blott et minne, julebesøk har reist hjem til sitt eget, og etter gammelt skal vel tre og nisser pakkes bort i dag. Samtidig er Nyttårsaften og raketter unnagjort, øynene til mine nærmeste er i behold og pinnekjøttet smakte. Jeg har så vidt hentet fram pensler og maling, vært et par runder på atelieret i dette herrens 2013, og dialogen mellom lerret og tanke har kravlet seg i gang. Rutinene er på vei inn i hverdagen min igjen på godt og vondt, og det er tid for blogg.

I året som gikk brukte jeg mange timer i Vannlandet. Og det var mange følelser jeg kjente på mens jeg svømte rundt i mine egne håp, drømmer og minners korallrev.  Jeg tviler ikke på at jeg i året som nå ligger foran meg vil komme til å kjenne på minst like mye mens jeg skriver meg fram gjennom ting som skjer, alt som var og det som ikke vil bli.  For jeg tror ikke Vannlandet blir tørrlagt med det første.

Fredag reiste min yngste datter hjem. Hun bor utenbys. Min eldste har også sitt eget liv å leve, men bor i nærheten av meg. Det ble stille i min lille leilighet nå. Jeg har også bodd mange dager hos kjæresten i denne juletiden, med voksne, ungdommer, unger i påtagelig pubertet og alt som en familie bringer av lyder og utfordringer, så stillheten som nå har lagt seg over dagen min er merkbar. Også tiden jeg har fått til rådighet igjen er merkbar. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den. Det føles litt som om ingen har bruk for meg. For i julen hadde alle bruk for meg. Som kokk, kjærest, pappa, grensesetter, humorist, samtalepartner, problemløser og venn. Nå har jeg stunder med bare meg selv å ta vare på. Og å være noe for. Og det å være noe for seg selv er ikke alltid like lett. Det er mye lettere å være noe for andre. Og det aller, aller letteste er å være noe som forventes.

Selv om hverdagen har innhentet meg, så ser ikke vinteren som gjenstår og foråret som snart kommer svart ut. Langt der i fra. Det er bare det at jeg ikke er så god på overganger. Men dette vet jeg litt om fra før, så jeg klarer å se utover den tynne hinnen i boblen som er Nå. Livet og erfaringer har med andre ord forsøkt å lære meg noe, og jeg har klart å ta til meg litt av denne lærdommen.

For noen dager siden tok jeg opp et dansk tv-program om elektrosjokk mot depresjoner, og i går så jeg på det. Det var ingen god opplevelse. Selv har jeg ingen erfaringer med strøm brukt på den måten, men jeg pisset på et strømgjerde i min barndom så jeg vet hvordan strøm føles, og jeg har erfaring med depresjoner. Så mange minner og følelser dukket opp. Like etterpå så jeg første del av serien ”Hver gang vi møtes”. Og med tanke på min nyervervede etterjulestillhet og depresjonsprogrammet var jeg nok rimelig ladet da følelser ble vist fram i ansiktene til de deltagende artistene. Så det skal innrømmes at også mine øyne ble litt blanke et par øyeblikk. Noe jeg syns er helt greit.

Å ha avstand til alt som heter følelser er ikke min greie. Det er mye jeg er god på, men ikke det. Følelser velter over meg i laviner, og jeg må bare ri dem av. Slik er jeg skrudd sammen, slik ble jeg om ikke født, så i hvert fall formet av livet; litt hudløs. Noe som fungerer godt sammen med det å skulle arbeide med kunst, men som kanskje ikke er en like bra egenskap om jeg for eksempel var soldat. Og soldat skulle jeg en gang bli. Jeg ble sendt på en militær skole da jeg var atten, men rømte etter et par måneder, og godt var det, tror jeg. For maleriet jeg begynte på dette året er et selvportrett hvor jeg er ikledd min fars militære uniform, og det ser ikke ut til å bli et vakkert bilde. Det er rart å se meg selv på den måten, og vite at slik kunne livet mitt blitt. Jeg kunne blitt en offiser. De som har sett maleriet til nå kaller det ekkelt. For selv om det er meg de ser, så er det likevel ikke meg. Noe som nok skyldes at jeg også har forsøkt å etterligne min fars harde  mimikk og mangel på empatiske evner i bildet.

Ute regner det denne trettende dags jul. Det meste er grått når jeg ser ut av kontorvinduet mitt. For ja, jeg har et kontor her jeg bor. Selv om det egentlig er ment å være et soverom, og også funger som det når jeg har besøk. På kontorsoverommet mitt fikk jeg rett før jul satt inn et akvarium på 240 liter. Så nå har jeg et kontorsoveakvarierom med et arbeidsbord og et skrivebord for dataen. Det vil si at det er akkurat plass til å legge inn et par madrasser i tillegg.

Når helgen er over skal jeg begynne å sette opp akvariet. Å sette opp betyr å løpe i gang. Og i praksis vil det si å silikonere fast en bakvegg som ser ut som stein, vaske og fylle opp noen titalls kilo sand, og å forme et miljø i karet slik jeg ønsker å ha det. Det vil i dette tilfelle si et miljø av stein, siden fisken som skal gå der kommer fra Malawisjøen, og i naturen lever i et stein- og sandhabitat med veldig lite planter. Deretter må det fylles i vann og settes inn pumpe, og så må det hele surre og gå noen uker for at bakteriekulturen som skal dannes i pumpen skal få tid til å vokse. Uten den bakteriekulturen vil fiskene dø. Det vil dannes nitrit og nitrat og all verdens faenskap, og akvariet vil bli en giftpøl. Bakteriekulturen i pumpen fungerer som trær og regnskog fungerer for oss. Siden jeg har mange akvarier og vet litt om hva ting går i, har jeg jeg allerede kjørt i gang pumpen i et annet kar, slik at bakteriekulturen allerede er ferdig dannet når pumpen settes inn i det nye karet. Noe som gjør at fisk også kan settes inn tidligere enn hva som ellers ville vært aktuelt.

Vanligvis når en kjører i gang et akvarium bruker en hurtigvoksende planter. De sørger for å omdanne kvelstoff til oksygen ved hjelp av fotosyntese. Plantene sørger også for å ta til seg overskuddsnæring, slik at det ikke dannes for mye alger. Alger ansees hos de fleste akvarister som et problem. I et malawikar er det derimot annerledes, der er alger en fordel, siden en del av fiskene fra Malawi beiter av algene og har fått tilpasset munn og tenner etter dette levesettet. Disse fiskene kalles Mbuna, og er det vi kaller Herbivore (spiser planter). I tillegg finnes det Mbuna i Malawi som er Omnivore som spiser litt krepsdyr, plankton og lignende i tillegg til alger, pluss fisk som er rene Carnivore. Dvs kjøttetere. Selv satser jeg mest på Omnivore, fordi det gir meg mulighet å ha fisk som Peacock cicklids eller Utaka sammen med Mbuna. Feil mat til fiskene vil med tiden gi sykdom. Og etter en stund ofte fiskedød.

Å få i gang dette akvariet gleder jeg meg til. Det er mye jeg gleder meg til i året som kommer. Noe av det som vil skje vet jeg allerede litt om, annet vil komme overraskende. Jeg skal helt sikkert ikke få meg et elektrosjokk eller ti, og jeg håper jeg slipper at depresjonene finner meg. Men jeg vet også litt om hva jeg vil skal komme til å skje, ikke bare hva jeg vil unngå. Jeg vet jeg skal ha en utstilling, kanskje to. I tillegg gleder meg jeg meg til å være sammen med dem jeg er glad i, og å få være for meg selv når jeg trenger det. Jeg gleder meg til å utfordre mine begrensninger og til å innhente meg når jeg kjenner at jeg blir for sliten. For sliten vil jeg komme til å bli. Jeg skal oppleve våren og sommeren som venter der framme, og overveldes av alt det grønne som springer ut nok en gang.  Og er jeg villig skal jeg kjenne kilende gress mellom tærne og solen varme min mage. I tillegg kommer jeg til å få oppleve alle de gledene jeg ikke vet noe om enda.

Hva du som har funnet fram til Vannlandet skal få oppleve aner jeg ingenting om. Men at det blir variert kan jeg vel sette ei krone eller to på at det vil bli. Selv om variasjonene ikke alltid er så store eller merkbare, vil de komme. Alt er ikke grått og helt likt hele tiden i livet ditt. Alt er heller ikke rosenrødt og kun det. Året som kommer vil gi deg glede og smerte, tydelige forandringer og bitte små nyanser. Det vil gi deg smil og tårer og stress og stillhet. Og innimellom kanskje en kake med krem. Før det igjen blir jul, og vi alle må forholde oss til den paletten av følelser den bringer med seg, for så å venne oss til at den er over.

Han et fint år.

Bjørn

Dagens link: Is it true