Å flytte fokus fra ett punkt til et annet krever et valg.

Hundre biler i kjedekollisjon i Sverige. Glatt føre og tåke, liten avstand mellom bilene og høy fart. Og så: bang!

Det er merkelig at dette med avstand til bilen foran ikke blir respektert mer. Alle har jo hørt om tre sekunders regelen. I hvert fall her i Norge, skulle en tro. Og tre sekunder er minimum avstand. Du blir ikke straffet om du har bitte litt av marginene på din side. Så det er lov med fire sekunder også. Likevel opplever jeg ofte at en eller annen klistrer seg opp i ræva på meg når jeg er ute og kjører. Og jeg har blitt påkjørt bakfra i hvert fall to ganger før, så det irriterer, og gjør meg stresset. Noe som igjen fører til at når jeg kjenner en klam pust i rosetten så har jeg øynene mer festet på speilet enn jeg ville hatt om pusten ikke var der. Det vi si at vegen foran meg får mindre oppmerksomhet enn den til vanlig gjør. Ikke hjelper det å øke farten heller, for bilen bak følger selvfølgelig på, pust pes. Så løsningen kan være å svinge av, blinke seg inn på et busstopp og slippe bilen bak forbi.  Og så kjøre videre uten irritasjonsmomentet, men heller med et tralalalala, livet er ikke så verst og jeg har roen.

Kanskje går det an å gjøre noe slikt på andre felt i hverdagen også.  Svinge litt av, ta ei lita pause. Ikke bare stå på i hundre og henvise til vår rett eller hvor lite andre vet eller respekterer. Kanskje går det an å gjøre slikt i familien, eller på jobben. Når ungene river sjela ut av kroppen på deg og skal ha alt slik de vil der og da og akkurat nå pluss litt til, eller ektefelle eller partner eller sjefen og kollegaer hekter seg opp i gjentagelsene og kjører alt i det samme sporet som tusen ganger før. Kanskje det da ikke hjelper å øke farten, men at en heller bør svinge av litt, og slippe dem forbi. Ikke alt her i verden handler om våre egne rettigheter slik vi oppfatter dem. Ofte handler det også om andres rettigheter, eller om tilpasning. En trenger ikke alltid å ha siste ord, eller være best eller størst eller sterkest eller å tro at en har all rett på sin egen side. En trenger ikke å opprettholde farten når ting tilspisser seg i familien, enten en selv er klint opp i ræva på noen eller har dem halsende etter seg. En kan lette litt på gassen, slippe forbi, sakke litt etter.  Så kanskje en slipper de store smellene, og kan møtes igjen på en rasteplass.

Og så har en det som foregår i hodet vårt. Der kan det også gå litt fort unna. Den ene tanken følger den andre, slik de har gjort utallige ganger før. Ingen ting forandres. Vi bare tenker og tenker, og følelsene følger helt oppe i støtfangeren. I stedet for at vi svinger av litt, og tar ei lita pause fra tankekjøret.

Når barn er små er det gjerne et godt triks å avlede dem litt, om hakket i plata tar overhånd og de ikke klarer å komme seg videre og hyler hjertet neste ut av kroppen i frustrasjon. I blant skal det ikke mer enn et borte-bø og et smil til for at de skal skifte fokus. Kanskje skulle vi voksne forsøke litt på det samme overfor oss selv i blant. I stedet for bare å følge det samme sporet til vi brenner oss ut, møter veggen og blir en del av symfonien som minner om skrikende metall mot metall. Enten veggen er en arbeidsmengde vi ikke klarer å skyve unna lenger, eller en partner som står like steilt i mot. 

Borte-bø, smile litt, puste ut.

Det er mye en kan gjøre for å avlede seg selv. Det trenger ikke å være borte-bø. En kan finne fram en bok, gå en tur, vaske opp eller sette seg til med en hobby eller lignende. Bare det å trekke pusten og kjenne etter at en har en kropp og bo i og ikke bare er tanke eller følelse, kan være nok. Gi seg selv ei lita busslomme hvor en kan svinge av et øyeblikk, slik at en får avstand til bilen bak eller foran igjen.

 I blant blir følelser så store at de påvirker valgene våre på en lite hensiktsmessig måte. På samme vis som det er lurt å ikke gi barn et kontant ja eller nei når de ber om noe, men heller si at du vil tenke over det i fem minutter, kan det være lurt å ikke bare opprettholde farten i voksenverden. Slik at ikke alt skjer på impuls, eller etter gamle mønstre som kanskje ikke alltid er gode mønstre.

Vi er alle fulle av knapper som trykkes på. Av oss selv eller andre. Det er begjærknappen, hissigknappen, spontanknappen og angstknappen. Men det finnes også en slakke av litt knappen. Skape litt avstand til det bak eller foran knappen. Busslommeknappen. Det gjelder bare å huske på at den er der. Så ikke livet blir en eneste lang kjedekollisjon. For livet fortjener å få være så mye mer, og det gjør du også. Og jeg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens lille busslomme: Cirque du Soleil