Mens en apekatt danser.

Å bære ti kilo bly hele tiden, hver dag, ville være en utfordring. Det er ikke sikkert at det er samme utfordringen å bære ti kilo gull. Mens å bære ti kilo dun ville gi sine egne helt spesielle utfordringer. For det første måtte en ha noe som samlet dunet, en sekk eller lignende. Og den ville blitt ganske ruvende. Altså ikke noe å gå på bussen med, eller i et middagsselskap.

Å forholde seg til blyet dag etter dag ville kanskje ikke gi det helt store kicket, ti kilo bly er jo ikke annet enn ti kilo med grå masse som trykker deg ned. Etter hvert ville en blitt lei av både å bære og å se på den kjedelige, tunge klumpen.  Mens ti kilo gull representerer noe helt annet. Blant annet muligheter. Og frihet. En kan se på gullet og fryde seg, én diger klump med rikdom. En kunne til og med vært villig til å bære elleve kilo uten mange motforestillinger, om muligheten ga seg. Mens for dunet er det en helt annen sak igjen. For ti kilo dun er ikke én klump, det er et mylder av fjær. Vanskelig å holde orden på, og skille fra hverandre. Og en mister lett forholdet til hver enkelt fjær. Selv om en vet de er der, alle sammen. Tusenvis. Hele tiden.

Slik er det litt med livet også. Dagene vi har levd er sjelden like oversiktlige og lett å bære som en ti kilos gullklump. Noen ganger føles livet som en blyklump, over skuldrene eller i magen, men mest er livet som tusenvis av lette dun, som vi forsøker å holde samlet, men likevel mister litt oversikten over. Minner er der. I hodet vårt og kroppen. Ting vi har opplevd. Men noen ganger er det vanskelig å skille dem fra hverandre. Og handler det om gleder og minners letthet er det vel greit nok. Verre er det om livet har gjort litt vondt. Og en ikke klarer å finne igjen helt hva som skjedde. Men kjenner vekten av blyet i magen og den evige jakten i skyen av dun, etter et arr sin opprinnelse eller et godt minne som må ha vært der. Mens en forsøker å skille ting fra hverandre. Gjøre det tydelig og oversiktlig, slik at en kan rettferdiggjøre den en har blitt, og det en mener en fortjener. Og samtidig forstå. Men en finner ikke alt i dunskyen. En får ikke til å rette pekefingeren mot én fjær og si der, der er den, jeg kjenner den igjen, det var akkurat dette som skjedde. For alt virvler når du beveger deg inn i dunene. Og noen ganger går du deg nesten vill inne i skyen, og oppdager at du svever inn i en annen tid og ikke finner veien ut igjen. Fra noe som en gang var. Kanskje svever du rett over en grav. Kanskje svever du festet til en lenke, og ser konturene på noe eller noen forsvinne i det fjerne. Kanskje svever du inn i din egen barndom. 

Jeg kan ikke huske hvor mange slag jeg fikk som barn. Jeg husker ikke hvor mange bloduttredelser jeg hadde på armer og kropp, eller hvor mange blåveiser jeg hadde. Ikke kan jeg huske hvor mange ganger jeg var redd, eller hvor mange tårer jeg gråt. Jeg kan ikke huske hvor mange hovne striper jeg hadde på rygg og rumpe, eller hvor mange skurver som grodde og ble usynlige, som om ingenting hadde skjedd.  Jeg husker ikke tykkelsen på grenene som ble brukt, hvor mange ganger jeg måtte gå i skogen og kutte dem selv, eller hvor mange hull det var i lærbeltet jeg fikk lære å kjenne. Jeg husker ikke været ute når jeg gjemte meg under et tre i skogen og ikke turde gå hjem, eller hvor mange barnåler som vernet om meg. Jeg husker ikke alle dråpene av spytt som fulgte med stemmen som brølte til meg. Jeg husker ikke alle skjellsordene, eller hvor langt inn i evigheten jeg forsto verdiløsheten min rakk. Jeg husker ikke om det var tirsdag eller onsdag eller hvor mange ganger jeg var hos kamerater og fikk oppleve at det fantes en annen type familie enn min. Jeg husker ikke om jeg forsto omfanget av alt som var utenfor rekkevidde, eller når det gikk opp for meg hvor korte armer jeg hadde.  Jeg husker ikke hvor mange svaler jeg kunne se mot en blå himmel utenfor vinduene i det en truende situasjon eskalerte rundt meg, eller hva jeg hadde på meg de gangene jeg forsøkte å dempe mulighetene for en konsekvens med en unnvikende manøver. Jeg bare husker at alt dette var der. Svaler og slag og brøl og sol og spytt og barnåler. Og noen ganger føles det som om jeg bærer med meg en diger, tung  blyklump, selv om jeg vet at det bare er dun. Mens jeg leter etter et lite glimt av gull i et blikk, i et maleri, i et av akvariene mine, eller i en gjerning.

Jeg skriver om disse dunene fra livet mitt. De små glimtene i øyekroken, alt som langsom falt mot jord, og de dunene som virvles opp akkurat nå. Og forsøker å finne en oversikt ved hjelp av ordene jeg fester til dem. Jeg skriver ikke så mye om hvilken farge jeg har på sokkene mine, eller hva salongbordet mitt er laget av. Jeg skriver ikke ofte om putene i sofaen, eller stoffet i gardinene. Jeg skriver ikke side på side om hva som finnes i kjøleskapet eller om mykheten i håndklærne mine, ikke om hvor mange lamper jeg har eller prisen på flatskjermen. Jeg skriver om dunene. For å se på dem. Og for å fortelle at jeg vet at du også bærer på dine.

I går var det ett år siden jeg startet Vannlandet. Det medførte ikke den helt store feiringen. Ikke hadde jeg den helt store dagen heller, selv om vi feiret en bursdag i min familie. Med kaker og brus og gaver. Den siste tiden har jeg kjent på en nedstemthet. I blant får jeg det slik. Og det medfører at jeg trekker meg litt tilbake. Selv når jeg er sammen med andre. Og forsøker å opprettholde en form for kontroll, gjennom å begrense det jeg må forholde meg til. Det gjør ting mer oversiktlige, føler jeg. Og holder angsten litt på avstand. Men det kan hende jeg lurer meg selv. At kontrollen er en illusjon. 

Mens en apekatt danser

Jeg ser rundt meg, og alt jeg ser er et teater. Der melankolien har falt som et tungt sceneteppe over alt som måtte være av brusende vinger og operetters letthet. Jeg ser lyskastere fokusere på en dør som åpner seg. Hører musikk spille opp. Og jeg ser illusjonister komme ut av døren og sveve over teppet, til de lander ved sitt lille bord framme på scenen:

”Ærede publikum, se på denne hatten. I denne hatten er det magi. Men her finnes ingen kaniner, ingen vakre kvinner i trang trikot, her finnes ingen løver eller hvite duer, eller helter.”

”La oss forbløffe deg”, sier illusjonistene, mens en apekatt danser, trompeter hyler og trommer virvler. Høyere, høyere, raskere, raskere. Og stopper.

”Se”, sier illusjonistene til sitt forventningsfulle publikum, og hever en rikt utsmykket øks. Trekker drømmer opp av hatten, slenger dem på bordet og hever øksen.

Publikum gyser frydefullt i det den faller mot den første drømmens nakke. Og en til. Og igjen. Og ut fra de hodeløse drømmene flommer et stort mørke utover gulvet. Mens en enslig engel oppe blant bjelkene under himmelbuen sitter og ser ned på meg, der jeg troner på 1. benk.

”Løft meg
Vekk meg
Stryk meg
Elsk meg”

roper jeg til engelen, mens jeg snur ryggen til illusjonistene.

For alt som betyr noe
og alt som er virkelig
skal før eller siden ropes:

alt vi fikk
alt vi mistet

alt vi begjærte
alt vi flyktet

alt vi har levd
alt vi har dødd

vår avmakt
og hele vår tause lengsel

skal før eller siden ropes.

***

Ha en fin dag.

Bjørn.

Dagens link: Something beautiful.