Overganger, smågodt og drømmen om en grønn lampe.

Jeg har vært bortreist noen dager. Nærmere bestemt tre. Ikke bortreist i hodet, men rent fysisk. Turen gikk fra Bergen til Oslo, og ble en spontantur fordi den eldste datteren hadde et ærend der, og ville ha følge i bilen over fjellet. Og det ble en fin tur. En kommer ganske nærme hverandre i en bil. Så en biltur er å anbefale som utgangspunkt om en ønsker og våger litt nærhet til noen en er glad i.

I Oslo var datteren min og jeg sammen med søstrene mine noen dager, og hadde en Harrytur til Sverige for å handle litt greier. I mitt tilfelle blir det mest glutenfritt mel og slikt som stod på lista, siden jeg har Cøliaki. I tillegg var jeg på jakt etter en grønn lampe, men det fant jeg ikke. Det jeg derimot fant var en gjennomsiktig plastpose. Og det var kjekt. Selv om min etter hvert synlige mage skrek seg hes i protest da jeg fylte plastposen opp med smågodt i alle mulige farger og smaker, før den resignerte og sukket oppgitt: Dette blir bare dritt.

På vei vestover igjen etter østlandsturen måtte vi kjøre kolonne over fjellet, og reisen tok over elleve timer mot åtte den andre veien, men det gikk greit. Fotoet framover i køen har datteren min tatt, bakover var den mange ganger lenger.

Marginene ble til tider bitte små i snøkaoset da køen begynte å bevege seg, men ingen ulykker skjedde, så langt jeg kunne se. Før vi var godt nede. Da gikk en bil like foran oss i grøfta. Det var en glatt dag.

Å komme hjem var en overgang. Stillheten traff meg som en vegg rett i fjeset da jeg låste meg inn i mitt lille rede. Men det var i går, og i dag føles det greit med stillheten. Overganger krever alltid sitt, men de vedvarer heldigvis ikke. Det er det som ligger i overganger. Og det er det viktig å huske på. Overganger går alltid over. Hvis de ikke går over så er de ikke overganger.

Noen ganger er det lett å tro at det en står i her og nå er kommet for å bli. Da er det gjerne lurt å se seg litt rundt, i stedet for å ha blikket festet kun på egen navle. Slik at en får en perspektivopplevelse, hvor det som var, det som er, og det som har muligheter ikke blir en grøt, men elementer det er mulig å skille fra hverandre. Noe som dessverre ikke alltid er så lett, men likevel mulig.

Da datteren min og jeg sto på fjellet og ventet på å få kjøre kolonne, visste jeg at vi ikke ville stå der for bestandig, selv om jeg ikke visste akkurat hvor lenge vi ville stå. Om jeg ikke hadde vært i stand til å se akkurat dét, ville nok tiden vi sto stille på fjellet blitt litt likt et helvete. Det vil si opplevelsen av noe evig og smertefull. Men det ble den ikke. Overgangen var tidsbegrenset, og jeg visste den ville bli det. Slik overganger alltid er. Selv om vi ofte tror noe annet. For eksempel når vi har en depresjon, eller når en kjærest har forlatt oss og hjertet består av knuste, skarpe kanter, når smerten etter et dødsfall har funnet fotfeste i oss eller når vi begynner å bearbeide noe vi har brukt et helt liv til å rømme fra; en sorg, en lengsel, et overgrep eller det å være tro mot seg selv og den en er. Vi tror at klumpen i magen, depresjonen, smerten, angsten, lengselen eller sorgen vi kjenner akkurat nå er livet slik det vil være framover, men det er det ikke, livet er så mye annet i tillegg. Om vi bare venter litt.

Hvor lang en overgang er, vet vi ikke alltid. Noen ganger varer den et øyeblikk, andre ganger mange år. Vi vet likevel at den er som en bro mellom noe, men noen ganger er broen så lang at vi ikke ser land når vi står midt ute på den. Da er det lett å tro at det vi ser og opplever har kommet for å bli. At dette er hva livet skal handle om fra nå av. Men det er selvfølgelig feil. Om noe er en bro, finnes det landfeste. Noe de som i fortvilelse velger å avslutte livet der ute på broen dessverre ikke alltid har fått med seg.

I min nærhet har det vært noen som har valgt en slik løsning. De har tatt et valg som ikke bærer i seg en angrerett.  Noen for mange år siden, én ganske nylig. Og jeg sørger over dem alle. Likevel sørger jeg mest over at de ikke kunne ventet litt, slik at de kunne ha fått ende på veien ned av fjellet, eller enden av broen, det vil si et nytt håp, en ny kontroll, en ny mulighet. Jeg sørger over alt de stjal fra seg selv, alt de ikke skulle få oppleve. Som en tur over fjellet med en datter, et møte med søsken, et smil, en soloppgang, latter, stillhet, samtale, kjærlighet og alt det som livet består av etter en overgang.

I Bergen har kulden trukket seg tilbake.  Da jeg dro østover var det snø og nesten ti kalde. Nå er snøen borte. Om et par måneder legger våren seg i startgropa. Fiskene mine har overlevd dagene alene, min eneste blomst likeså, ikke en gang oppvasken har løpt sin veg.

Det var kjekt å reise bort noen dager. Men også kjekt å komme hjem, kjenner jeg nå.  Her kan jeg gjøre nesten hva jeg vil. Jeg kan hakke løs på meg selv, skalle i veggen, klore øynene mine ut, eller jeg kan vanne blomsten min, gi fiskene mine mat og rent vann, spise et godt måltid, ta en tur til kjæresten og drikke en kopp kaffe, kjøre inn til atelieret og jobbe på et maleri. Mulighetene og valgene står og tripper i forventning i mitt liv. Akkurat som de gjør det i ditt. Uansett om den erkjennelsen blir overdøvet av noe annet eller ei.

Det finnes mye jeg kan velge. Fram mot vår og sommer vurderer jeg å slanke bort deler av min mage, og jeg kommer ganske sikkert til å kjøpe meg en grønn lampe en dag. Om jeg finner riktig sorten. En sånn som en ser i gamle filmer, på skrivebordet til detektiver med uavklart sorg over tapt kjærlighet og en flaske med litt brunt i skuffen, men likevel med et klart mål og en tydelig helterolle. Jeg vet ikke om en flatere mage og en slik grønn lampe vil gjøre livet mitt mer likt en gammel amerikansk detektivfilm, eller føre meg til en pris for vel utført jobb som helt, på linje med en Oscar for et rikt levd liv og for å ha reddet jorden, men jeg er villig til å gi det et forsøk.

En morgen i Grim Finckelstens liv.

    Han burde gått hjem, det ville vært det mest fornuftige. Faktisk ville det vært det eneste fornuftige han hadde gjort på lang tid – sant å si ville det også vært første gang han hadde gått hjem på over ei uke.
    Den siste drinken lå som ei tåke over morgenen, over lyder, inntrykk – over ting som en gang var. En søppelbil skled likevel irriterende lydhørt inn i synsfeltet fra venstre. Parkerte under ei gatelykt. Ble enda mer påtrengende da kasser støyende var tømt og pressa satte i gang. Tvang et bilde inn i hodet hans, av hjernen som ble skvist sammen, tanker og følelser som tøt ut av munn, nese, øyne og ører, blandet med blod og gørr.
    Han tente en røyk, hostet, kjente magen knyte seg og svelget et aggressivt mageinnhold sammen med den bedritne sentimentaliteten. Fuck kvinnfolk!
    På veg opp trappa til kontoret hekta frakken seg fast i en spiker i det vaklevorne rekkverket. Han rev den løs, hørte stoffet revne, fikk en assosiasjon uten helt klare å fange den - ga opp.
    Låsen strittet i mot da han skulle låse seg inn, men ga seg etter litt bestemt overtalelse, og han slang døra hevngjerrig igjen etter seg. Dumpet revolveren på skrivebordet og kastet et blikk på akvariet i hjørnet. Ble stående litt ubesluttsom et øyeblikk mens en tanke krevde sin plass i den overfylte hjernen på leting etter en form. Så ristet han det av seg, og tente den grønne lampa. 

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Detective