Når blikket tvinges åpent, før mørket riktig slipper taket

I natt drømte jeg at jeg var deprimert. Nå er jeg våken, tror jeg, og føler meg absolutt ikke deprimert. Så aldri har jeg kommet ut av en depresjon så kjapt før. Heldige meg.

Det er mange som før eller siden vil oppleve en depresjon. Enten sin egen, eller ved å stå ved siden og se den kampen noen i familie eller vennekrets opplever. Om en ikke har opplevd det før, vil det nesten alltid ta ganske lang tid før en oppdager hva det handler om, og derfor også lang tid før en søker hjelp. Eller ber noen søke hjelp. Men hjelp må ofte til. En depresjon er ikke noe en leker med på egenhånd, eller fjerner med en paracet.

Det er mange som ikke helt har skjønt hva det vil si å være deprimert. Og det er ikke så rart, for har du ikke opplevd det selv er det nesten umulig å forstå hvordan det føles. Og derfor kan det også være vanskelig å ta det på alvor. Enten det gjelder deg selv eller noen du kjenner.  Å være i en depresjon er ikke det samme som å føle seg litt deppa en ettermiddag fordi en knuste et glass, at noen kom med en kommentar om deg du følte som sårende, eller at du våkner opp med ei kvise i fjeset. Å føle seg litt deppa handler som regel om at en er trist eller kjeder seg eller møter motstand på et eller annet felt når en helst bare ville ha det gøy eller uproblematisk.

 Å være deprimert, derimot, er noe helt annet.  En derpresjon kan en ikke riste av seg. Det handler ikke om en tilstand som løses ved at en ”tar seg sammen”. Å be en deprimert ta seg sammen er som å tilføre salt til et sår og gni det inn. Og akkurat dét er ikke noe en har lyst på.

Gjennom livet har jeg selv opplevd flere depresjoner. Noen har vart noen måneder, mens andre har vart over år. Uten at det ble diagnostisert, vil jeg tro at jeg opplevde lange depresjoner også i barndommen.

Akkurat nå er det ingen tunge depressive tendenser i livet mitt, om en tenker på det depressive som en tilstand som vedvarer over lang tid. Men jeg har et stemningsleie som lett går ned, og i blant gjør hverdagen tung og lite inspirerende. Det kan vare fra et par dager til en uke eller to. Og da blir jeg gjerne litt handlingslammet. Samtidig stiger angstnivået mitt.  Noe som fører til at jeg kjenner trang til å isolere meg. Men jeg kommer som sagt ganske kjapt ut av det igjen.

Om jeg kommer til å oppleve en virkelig svart og tung depresjon igjen, vet jeg ikke. Men jeg er nødt til å ta høyde for det. I tillegg vet jeg at det hjelper å snakke om det, om mørket skulle komme til å senke seg. Enten snakket handler om å formidle noe til meg selv, eller til noen andre. Og en av de måtene en kan kommunisere på er ved å skrive. Få ord og tanker ned på papiret eller fram på en dataskjerm. Uansett hvor svarte ordene er. Uansett skam og trang til å skjule ting. Uansett sårbarhet eller uvilje til å kjenne på noe en helst vil rømme fra. Uansett smerten ved å se seg selv i hvitøyet. For om en låser seg inne i seg selv blir tankene bare gjentagelser. De svirrer og svirrer rundt de samme sannhetene en etablerer dag etter dag, og det finnes ingen ende å ta tak i eller strekke seg etter, for alt blir en sirkelbevegelse.

Her er et dikt jeg skrev en gang da jeg selv var deprimert: 

Mot dag

når blikket tvinges åpent
før mørket riktig slipper taket

i denne flytende overgangen

ligger timene som kommer
så tungt i brystet

som et ferdigskrevet manuskript

hvor kun høydepunktene
som binder alt sammen

står igjen å fylle ut:

en fugl som flyr forbi vinduet
en telefonselger

***

Nå er det ikke slik at en trenger å være deprimert for å sette ord på ting. Så som en motvekt vil jeg avslutte denne dagens noe ikke helt lystige blogg med et dikt som ble skrevet en gang jeg ikke var deprimert. For selv om livet kan by på utfordringer og motstand, byr det også på lyse dager og sitrende gleder fra tid til annen. Og det er det viktig å huske på. Spesielt om en ikke opplever at livet viser seg fra sin beste side akkurat her og nå. Selv har jeg tatovert ordene ”Every wall is a door” på armen min, slik at jeg ikke skal glemme at det finnes noe som er mulig, om jeg igjen skulle komme til å føle at alle muligheter har reist til et land hvor jeg ikke er velkommen. 

Mellomrom

kan nesten ikke vente
nyter likevel
hvert sekund

sitter ganske
stille
danser i samme stund

***

Hvordan du minner deg selv på at livet har gleder å by på når motstand bringer deg nesten i kne, vet jeg ikke. Men jeg vet at det finnes noe. Ett eller annet sted finnes det noe du kan gripe tak i og holde fast ved. Selv når du ikke er i stand til å se det. En drøm, et minne, et håp, en vilje. Det ligger der, ett eller annet sted inne i deg selv. Og du kan finne det. Tro meg.

Ha en fin dag

Bjørn

Dagens link: Har en drøm