tirsdag 17. april 2018

Mitt lille land.




Om du har tittet innom avisene de siste dagene, har du fått med deg at John Michelet er død. Som det står i artikkelen, døde han etter lengre tids sykdom. Og dette er litt trist, kjenner jeg. Bautaene som kjempet for rettferd i samfunnet desintegreres, og hvem sitter vi igjen med? 

Når det kommer til dette med sykdom, så kobles gjerne sykehus inn for å hjelpe på saken om det blir alvorlig. Og er du heldig får du en plass der. Men etter hva jeg forstår må du være heldig. For det er ikke sikkert det er plass til deg. De siste tretti årene har sengeplassene blitt halvert, fortelles det i denne artikkelen. Samtidig har befolkningen økt, og vi er nå godt over fem millioner i dette landet.

Det meste handler om økonomi nå, ser det ut til. Dvs overskudd. Også innen helsevesenet. Du har sikkert fått med deg stoppeklokkeregimet som har blitt brukt i hjemmesykepleien. I dag kan en også lese at ved legevakta i Oslo krevde renholdere som har arbeidet der i flere år fast ansettelse, og ble tilbudt fra 3,58 til 0,58 prosent stilling. Det er vanskelig å se på dette som annet enn utnytting. Med en stillingsprosent på 0,58 skal du slite med for eksempel å få boliglån, selv om du i praksis arbeider mye mer. Det skapes med andre ord en fattigdomsfelle.

Om det er kun penger som er hovedårsaken i statistikken som viser at det innen det psykiske helsevesenet i gjennomsnitt er ett selvmord annen hver dag, er nok ikke sannsynlig, men de fleste har vel fått med seg at det meste innen helsevesenet generelt går på sparebluss, og psykiatrien kanskje spesielt. Det nevnte antallet selvmord gjelder for de som var i kontakt med hjelpeapparatet. I tillegg kommer de som ikke kom så langt at de søkte hjelp. Men det stopper ikke der. For en stund siden ville de folkevalgte ta fra folk støtten til begravelser også. Er du rik eller middelklasse, klarer du vel den utgiften greit, men jobber du i en 0,58 prosentstilling vil du nok merke det. Jeg vet ikke hvordan det gikk med den saken, men den var i hvert fall på bordet. Og nå skal det skjæres inn ved fødsler også. Etter å ha skvist ut en ny borger til felleskapet, skal du ut av fødeavdelingen kjappere enn våre politikere rekker å slippe en fjert etter en bedre middag. Hvis du har penger, må vite. Det er dem med penger fødehjelpen børe rettes mot. For de fattige bør begrense det å få barn, sier Christian Tybring-Gjedde fra Frp. Men blir ikke dette litt elitistisk? Eller synes du dette er en grei ting å si for et parti som påstår at de er for folk flest? Kan det hende vi blir lurt? Kan det hende at det ikke er de fattige som må trå til og gi fra seg det meste av det de har for å redde den gullgruven dette verdens beste land er, men at det i stedet er de med penger og makt og muligheter? Er det i det hele tatt sikkert at vi står ved et punkt hvor vi må reddes?

Det tragiske i mitt hode, er at de som bestemmer slike saker som jeg har nevnt over her, er det vi som har stemt fram. De er vi som ønsker å ha dem i førersetet og lar dem styre skuta. Hvor skuta ender, er det ikke godt å si, men at den vil dumpe bort i flere skjær enn de nevnte på veien mot en kapitalistisk himmel for de få og utvalgte, kan du nok trygt satse barnas sparepenger på.

Barn. Barna er framtiden og skal arve jorden, sies det. Jeg vet ikke om du har fått arvinger. Om de i såfall er små, eller om de er voksne. Om de er voksne eller nærmer seg den alderen, så har de kanskje en jobb. Selv har jeg to barn, som klarte seg. Fordi de kom seg gjennom skolen og fikk seg en utdannelse, fikk kjøpt seg bolig og etablert seg. Men det er det dessverre ikke alle som gjør. I denne artikkelen kan du lese om at mange faller ut, og ikke får vitnemål fra videregående. En stor del av disse sliter med angst og depresjoner, slik jeg har gjort siden jeg var barn. Men jeg var likevel en av de heldig, jeg ikke bare overlevde, jeg fikk meg utrolig nok også en utdannelse og et yrke likevel, selv om det i perioder holdt hardt. For angst og depresjon er ikke det samme som en dårlig hårdag. Det er ikke å være «deppa» en mandags morgen fordi en må på skole eller jobb, og kjenner helgens fest og overforbruk henge i kroppen. Det er alvorligere enn det. Folk dør ikke av en brukket negl, men de dør av depresjoner.  En annen hver dag, av de som er så heldige å få hjelp. Pluss de andre.

Nå er det ikke sikkert at frafallet innen utdannelsessektoren skyldes kun hva som bevilges av penger, men penger kommer uansett inn i bildet når de som faller ut ikke får jobb, ender opp med problemer og fattigdom, og hjelpeapparatet ikke er der til å fange dem opp, slik at de kan bli med og bære landet og samfunnet vi har. I stedet blir de gjerne trykket enda lenger ned, og blir kalt late, snyltere, navere eller hva en nå måtte finne på av ukvemsord for å høyne verdien av seg selv. Har de i tillegg en diagnose, kan alt relateres til den. Og hvordan skal vi løse dette med fattigdom? Jo, ved å kutte i sykelønnsordningen, rasere bostøtten til de fattigste, ta fra de sykeste hjelp til ting som fysioterapi, øke medisinutgifter, fjerne hjelpen til bilstøtte for de funksjonshemmede, kreve mer bompenger osv osv. Samfunnet går i oppløsning og vi sitter stille på ræva og frykter folk med mørk hud som kommer her og tror på Allah eller mulla eller Buddha. For hele tiden blir vi fortalt at dette er det farligste av alt, dette er skummelt, det er dette du må ha fokus på, for disse folkene vil rasere landet vårt og gå i sari, turban eller burka i 17.maitoget der bunaden bør råde grunnen alene.  Det er ikke politikerne som sitter på toppen som har makt til å styre landet i den ene eller andre retningen, blir vi fortalt, men stakkarne som flyktet fra krig og elendighet. For så mye makt har de elendige. Golddiggerne. De som vil bæres på gullstol og leve godt på trygd og ingenting annet. Mens kjemper som John Michelet og Erik Bye dør, og fundamentet og menneskeverdet de var med på å skape stille graves vekk under føttene våre av de som faktisk styrer dette landet, uten at vi gidder å heve blikket fra navlen om det ikke er chipsposen vi leter etter.

Ja, ja, det er godt å få det ut, men nå får jeg vel ta meg et stev i stedet.

Maleriet fikk tittelen "Etterlatt", det er del av en utsmykning i Bergen Rådhus. Resten kan du se her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









mandag 16. april 2018

#feelingloved #stillinthere #makeawhish




I går fylte jeg sekstitre år. Det betyr at jeg begynner å bli litt gammel, sett gjennom de øynene jeg hadde som ung. Sett gjennom øynene mine i dag, er det selvfølgelig lett å se spor etter årene som har gått. Men ser jeg innover i meg selv, er det mye som er som det en gang var. Både på godt og vondt. Og i blant er det lett å glemme at jeg er sekstitre, mens andre dager føles det som om jeg er åttitre, eller tjuetre. Dette spriket handler litt om dagsform, men også om hvem jeg har å speile meg i der og da. 



Å speile oss gjør vi hele tiden. Andre menneskers oppfatning av deg selv er noe du bærer med deg. For noen er dette verre enn for andre. Her kan du lese en liten greie fra ei ung dame, som opplever å bli minimert og mistenkeliggjort i møte med psykiatrien. For slik er det dessverre, at har du en diagnose, kan alt du sier, alt du gjør, alt du er, alt hva du står for, relateres til, bortforklares eller minimeres pga den. Det betyr lite hva diagnosen faktisk er. Det er nok at det finnes en, og det skilles ikke mellom tyngre personlighetsforstyrrelser, depresjon, angst eller annet. For noen er diagnose deg og du er diagnose. Verken mer eller mindre.

Å bli minimert, eller tillagt/frarøvet noe, er ikke alltid så godt å kjenne på. Ikke er det så lett å forandre på det heller. I blant handler det om at du blir utsatt for hersketeknikker, andre ganger om at de du speiler deg i kanskje ikke er i stand til å se hele deg. Dette siste er menneskelig, og vi gjør det alle sammen. Vi ser verden og menneskene rundt oss gjennom det filteret våre egne øyne og følelser er. Så i blant må en bare leve med konsekvensen av hva en ser og blir sett som, og forsøke å rette nakken så godt en kan likevel. Verden er det verden er.

I blant er verden og livet likevel bedre enn andre dager. Og i går var det altså bursdag her hos meg. Denne gangen valgte jeg å si ifra til mine nærmeste at det ikke ble noen feiring. Det er ikke alltid en er der at feiringer er det som opptar en mest, eller at en har noe å feire i det hele tatt. Likevel ble det en av de beste bursdagene jeg har hatt på lenge. 



Selv om jeg ikke hadde invitert til noe, hadde jeg likevel kjøpt inn litt å bite i, i tilfelle det skulle dukke opp noen likevel. Og det var bra, for plutselig kom det melding om at eldste datteren min og barnebarna ville stikke innom en tur, invitasjon eller ei. Og det ble kjempekoselig. Eldste barnebarnet hadde laget bursdagskort med tegning av meg som selvfølgelig var spot on, og datteren min hadde bakt muffins og puttet bursdagslys i noen av dem, som bestefar måtte blåse ut mens han ønsket seg noe. Så det gjorde jeg - blåste og ønsket. For det er alltid noe en kan ønske seg, selv om en er gammel. Det skal ikke stå på det.



Jeg har tenkt litt på hvorfor denne bursdagen føltes bedre enn de 62 andre. Og jeg tror kanskje jeg husker feil. For selvfølgelig har jeg hatt fine bursdager tidligere også. Så i tillegg til at en husker best det som er nærmest i tid, tror jeg at noe av det handler om at det ble veldig uformelt denne gangen. Jeg slapp og vaske og styre og bake og å være sliten under selskapet. Samtidig kom det meldinger og gratulasjoner på telefon fra folk jeg bryr meg om, og Facebook flommet over av lykkeønskinger. 

Jeg vet ikke hvordan du forholder deg til gratulasjoner på FB. Selvfølgelig er det lett å huske på bursdager nå for tiden, siden vi blir minnet på dem, men for meg ble de litt viktige denne gangen likevel. De fikk meg til å føle meg sett. De fikk meg til å kjenne at det finnes noe bra ved meg, noe som er verdt en bursdagshilsen. Om alle hadde et negativt forhold til meg, ville jeg ikke hørt noe, tenker jeg. Og akkurat den påminnelsen var noe jeg trengte nå. Jeg trengte å se meg selv i perspektiv og føle at jeg er del av noe større enn meg selv, for å huske på min egen identitet og integritet, hvem jeg er og hvem jeg ikke er. Så takk til alle som husket på meg, og lot meg se utover det trange lille hullet jeg i blant kryper inn i for å minimere meg selv, når livet kommer med noen utfordringer.

Mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet i dag. Så da gjenstår det bare å avslutte, slik jeg bruker å avslutte disse skribleriene mine.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




søndag 8. april 2018

Så, hvem er jeg, og hvem er du?




I går ble Sylvi Listhaug intervjuet i programmet Lindmo. Og det var ingen ydmyk eller slagen dame som fikk denne muligheten til å fremme sitt syn på saker og ting. Blant annet hevdet hun at hun kunne vunnet en OL-medalje i å kunne stå i dritt. Og med det henviste hun nok ikke til hva hun selv har presset ut av seg, men hva andre har helt over henne. Hun sa også at hun trodde at alt som skjer, skjer av en grunn. Med det henviste hun til det hun kalte sin tro, og mente at alt som skjer, er en del av Guds plan. Og det å være et redskap er jo en grei måte å frifinne seg selv fra skyld eller ansvar på. Både inkvisisjonen og korsfarerne arbeidet i ly av Guds store plan. 



Om Erna Solbergs framtidsvisjon der de svakeste, trygdede og syke skal få mindre og de rikeste skal få mer skattelette, også er en del av Guds plan, skal jeg verken påstå eller avkrefte. Men planen kommer likevel fra et sted. Så nå trues det med at en forandring vil komme. Det vil si bli initiert. Av regjeringen. Som om forandringen ikke allerede har startet. 

Det var nok om landets folkevalgte og deres krumspring. For livet og hverdagen kommer jo med nærere ting for mange enn det Sylvi og Erna smilende lirer av seg som sannheter og skremselspropaganda. For min del er det for eksempel merkbart at påsken er over, siden jeg hadde ene datteren min hjemme, men nå er alene igjen. Som vanlig kom den overgangen med en følelse av ensomhet, men det har gått over nå, og dagene og rutinene begynner å falle inn i sitt gamle mønster igjen. I det mønsteret ligger arbeidet mitt som kunstner ganske sentralt. Det å være kunstner er en viktig identitetsbærer for meg. Hva din identitet er tuftet på vet jeg ikke, men kjenn gjerne etter, og sett kanskje noen ord på det. 



Torsdag åpnet Galleri VOX hvor jeg arbeider en ny utstilling. Galleri VOX er en kunstarbeidsplass, som ble startet opp av Bergen kommune og NAV i 2004, og som gir plass til kunstnere og kreative personer som har en uføretrygd grunnet psykiske utfordringer. Selv har jeg vært med fra begynnelsen, og er nå den eneste igjen av dem som var med å forme stedet fra grunnen, og sende det i en retning som gjorde det til det det er i dag. En prosess som tok litt tid, og som bestod av en del utfordringer og muligheter. Blant annet var definisjonen av stedet viktig. Hva er vi, og hva er vi ikke.



Galleri VOX er IKKE et behandlingssted. Det er ikke et sted for taperne i samfunnet, hvor vi takknemlige får sitte taust rundt et bord og strikke eller tegne søte tegninger som vi etterpå kan vise fram til dem som måtte gidde å bry seg om sånt, litt som i barnehagen. Galleri VOX kommer heller IKKE med en formålsparagraf som definerer det som et lite stoppested, hvor vi i en periode skal reddes fra oss selv, sykdom eller annet, i påvente av at vi skal bli «friske nok» til å gjøre noe annet med mer verdi. Det det ER, er en varig tilrettelagt arbeidsplass, hvor verdien ikke måles ut i fra en slags tilfriskning eller hvor fort du "kommer deg videre" i livet. Galleri VOX er verdi nok i seg selv, det er et atelier som alle andre atelierer, der en arbeider og forsøker å utvikle sine kunstneriske kvaliteter, bare at det kommer med en økonomisk støtte og noen som tar seg av det praktiske ved den daglige driften.  Disse «drifterne» er verken sykepleiere, psykologer eller ergoterapeuter, og bør heller ikke få være det. De er utdannende kunstnere, akkurat som jeg er. Eneste forskjellen er at de nok har litt mindre angst og depressive sider i seg enn jeg har, slik at de takler hverdagene med alt hva det innebærer bedre enn jeg til tider gjør.



Du kan ikke bestille en plass hos Galleri VOX eller bare stikke innom og finne deg et lerret. Du må søke, og du må ha noen kunstneriske kvaliteter med i bagasjen, samtidig som du må kunne fungere i et arbeidsfellesskap. Når det gjelder oss som har kommet gjennom nåløyet og har fått en plass, så har vi det kreative som en fellesnevner, men vi er likevel ikke en mer ensartet gruppe enn de som måtte arbeide ved for eksempel et bilverksted er det. Vi er ikke «de». De psyke, de rare, de gale, de som ramlet av lasset eller aldri fikk plass på det. Vi er ikke begrenset til å være klare definerte kasus og en gjeng stakkarer som kan høstes gevinster fra i ly av et lykksalig skinn av toleranse og empati. Vi arbeider med kunst, slik andre kunstnere gjør, and that´s it. Noen av oss har treg mage, jeg har kols, andre har kanskje et utslett, angst eller annet som preger hverdagen, men det har ingenting med kunsten vår å gjøre, like lite som et mageonde har noe med mekanikerne som skifter olje på bilen din sin evne til å skifte olje å gjøre. 

Grunnen til at jeg tar opp dette med hva Galleri VOX er og hva det ikke er, er at det ble laget et innslag av TVvest, i forbindelse med utstillingen vi åpnet på torsdag, hvor jeg opplever at psykelementet overskygger kunstelementet. Utstillingen Myter, eventyr og virkelighet, er en utstilling som er satt sammen av arbeider fra mennesker med psykiske utfordringer i Bergen. Altså ikke kun vi som arbeider ved Galleri VOX. Noen av utstillerne har en bakgrunn som kunstnere, andre har det ikke, men alle er mye mer enn sin sykdom. Og det føler jeg ikke kom fram i TVinnslaget. En fellesutstilling andre steder, av profesjonelle eller amatører, ville antagelig fokusert mest på arbeidene, og ikke så mye på kunstnernes helse eller livssituasjon.



To ganger har vi invitert til denne formen for utstilling, slik at de som deltar får en arena hvor de kan få vise det de lager. Resten av året har vi andre typer utstillinger. Enten vi inviterer noen utenfra, eller stiller ut egne arbeider. Noen av mine utstillinger kan du se her.

Når det gjelder TVinnslaget jeg nevnte, satt jeg igjen med en litt rar følelse etter å ha sett det. Det er noe med å bli omtalt som «de», som ikke alltid føles så greit. For jeg opplever ikke at det er de kunstnerne, men de psyke, det menes. Samtidig som jeg synes at det er viktig og fint at psykiske lidelser blir omtalt og helst ufarliggjort, føltes det i det nevnte innslaget litt som å bli minimert til å bli del av et tivoli, slike de hadde i tidligere år, hvor de viste fram damer med skjegg og folk med deformiteter. Om du vil, kan du også se TVinnslaget. Det tar ikke lang tid. Du finner det her. Så kan du jo gjøre deg opp en mening selv. Kanskje det bare er jeg som er nærtagende. At det bare er meg som følte at innslaget var med på å underbygge stigma og fordommer framfor å rive dem ned. Kanskje jeg til og med bør få hjelp til å dempe den følelsen av mindreverd jeg fikk kjenne på ved hjelp av en psykolog eller ei pille. Det er bare det at jeg har ingen psykolog. Jeg har ikke hatt det siden jeg møtte veggen og falt sammen i 2000, og til jeg en stund etterpå reiste meg igjen og fortsatte karrieren som kunstner. Og jeg bruker ikke piller lenger. Jeg sliter bare med angst og depresjoner litt mer enn folk flest. Alle andre følelser jeg har, er mye som dine. Kjærlighet, savn, ensomhet, tilhørighet, glede, sinne, begjær, avsky, stolthet, skam og håp. Så jeg er i grunnen stort sett som deg, det vil si et allsidig menneske i utvikling, bare at min diagnose er satt, mens din kanskje ikke er det enda.

Bildene er fra en utstilling med ti selvportrett jeg gjorde for noen år siden. Der jeg forsøker å vise fram sider av meg selv som jeg kanskje ikke alltid skilter sterkest med.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:



mandag 2. april 2018

Myter, Eventyr og Virkelighet.




Det snør! Nei, det er ingen forsinket aprilspøk. Da jeg våknet opp i dag lå det et hvitt teppe utenfor vinduet, og det var noe dritt, spør du meg. Jeg vet ikke om dritten hadde sett noe bedre ut om jeg så den fra verdens vakreste do, men nå er den i hvert fall kåret. Doen, ikke dritten. 

Det er mye som er verdens vakreste. Det må ikke være en do. Om du googler «verdens vakreste» får du opp en del forskjellige svar. Her kan du for eksempel se noen av verdens vakreste trær. Om det faktisk er verdens vakreste, skal jeg ikke mene så mye om, men pene er de jo på bildene, det skal de ha.

Også mennesker blir kåret til verdens vakreste. Både voksne og barn. Selv har jeg aldri stilt opp i konkurransen, og ville vel uansett ikke vunnet annet enn i beste fall kanskje en trøstepremie. Det skal jo noe til. Det er tross alt bare én blant hele verdens befolkning som kan vinne, så oddsen er dårlig. Om den som vinner faktisk er verdens vakreste, ligger kanskje også litt i øynene som ser. Akkurat som når myrsnipa i eventyret mente hennes unger var vakrest, har vel folk flest også noen meninger rundt hva skjønnhet er, og hvem som besitter den. Og i Korea hvor skjønnhetsoperasjoner er rimelig populære, ser de vakreste nesten dønn like ut, så hvordan hvordan kårer de vinneren da? Som min datter litt spøkefullt sa en dag: Om alle ser like ut må det jo omsider bli det indre som teller. 

Alle forsøker fra tid til annen å vise seg fra sin beste side. Noe som gjenspeiler seg i bilder på Instagram og sjekkeapper som Tinder, hvor unge jenter tar bilder med trutmunn fra det de har lært er en heldig vinkel, etter å ha sittet et par timer foran sminkespeilet først, og gutta viser biceps og stramme mager. Om de i virkeligheten ser ut som på bildet, er uviktig. Myter, eventyr og virkelighet sklir over i hverandre og grenser viskes ut. Alt skal forfines ved hjelp av lys og filtre, vellykkethet skal selges inn enten den er reell eller ei. Hvem du i virkeligheten er som person ser ut til å bety mindre. Og med det som bakteppe, er derfor kanskje ikke alle like heldige med framstillingene av seg selv. Men skitt au, Dickpics går for verdensherredømme.

Påsken derimot, går mot slutten. Hos oss har den stått i virusenes tegn. Men i går tok jeg mot til meg og drakk en kaffe hos kjæresten. Om det straffer seg, gjenstår å se. Forhåpentlig har vi fått samme virus i utgangspunktet, men en vet jo aldri. Så kanskje vi byttet oss i mellom i går, og snart ser starten på en ny runde med snørr, hoste og dårlig form. 

I morgen er uansett planen å ta en tur på atelieret igjen, selv om lungene skranter. På torsdag åpner galleriet vårt en ny utstilling, kalt Myter, Eventyr og Virkelighet. Det er en juryert utstilling, hvor vi har invitert bidragsytere fra forskjellige etablissementer innenfor psykisk helse i Bergen. Dette har vi gjort før, og det viste seg å bli vellykket, derfor gjør vi det igjen. 

Det er mange som liker å lage bilder eller som holder på med andre kunstuttrykk. Noen målrettet over tid, andre med en mer avslappet holdning. De færreste innenfor den gruppen vi har invitert, får til vanlig en utstillingsplass. Men det betyr likevel ikke at det har mindre verdi for dem å få se arbeidet sitt på en vegg i et galleri, enn det gjør for en profesjonell kunstner. Så det er veldig moro at vi har muligheten til å tilby dette. Tidligere har vi også vist utstillinger under paraplyen Raw Art, også kalt Outsider art. Nå gjenstår bare et par detaljer, så er vi klar for åpning på torsdag. Jeg håper og tror den blir vellykket. Til å holde åpningstalen har vi invitert Sofie Marhaug, som representer partiet Rødt i Bergen, men som også studerer innenfor feltet allmenn litteraturvitenskap. Det blir spennende og få høre hva hun har på hjertet. Bor du i Bergen, så ta deg gjerne en tur innom. Kanskje det kan blir en fin opplevelse for deg.

Klokken har blitt halv elleve, og kaffekruset mitt er tomt. Inne på rommet sitt ligger yngste datteren min og sover fremdeles. Det er hyggelig å ha henne hjemme i påsken, men på onsdag drar hun igjen, for å fullføre lærerstudiet sitt. Sånn er det, barn vokser til og bygger sitt eget liv. Og det er jo bra, selv om en som pappa gjerne vil ha dem tettest mulig innpå sitt eget liv lengst mulig. 

Og da har vel jeg fått skrevet nok for denne gang, så da runder jeg av med mitt sedvanlige:

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








lørdag 31. mars 2018

Livet bør helst bestå av mer enn å studere avføringen din.




Det begynner å bli en stund siden jeg kvittet meg med akvariene mine. En tid hadde kjæresten og jeg fjorten stykker til sammen, men nå har hun ingen, og jeg har kun et lite på førti liter hvor det lever noen biereker. Snart går vel de også. På bildet over kan du se hvordan de ser ut. Akkurat her eter de kameraten sin. Noe skal en jo finne på, om en lever i et akvarium, så hvorfor ikke.

Det å ha alle akvariene var en fin hobby, som jeg hadde i mange år. Og fremdeles kan jeg kjenne suget etter å starte opp igjen, om jeg for eksempel ser noen fine fisk på en eller annen video på nett. Da helst fisk fra Tanganyikasjøen. Det var de jeg var mest interessert i. Men så var det det med arbeidet da. Akvariene må jo stelles, og interessen er nok ikke stor nok lenger til at jeg ønsker å ta opp igjen akkurat det.



Det er mye som kommer til en slutt i livet. Og så starter vi gjerne på noe nytt. Noen ganger er det planlagt, mens mange ganger bare skjer det noe, og så har vi plutselig fått en ny retning med et eller annet innhold.

Hva neste forandring i livet vil vise seg å bli for meg, vet jeg ikke. Men et eller annet sted der framme vil jeg nok slutte å lage kunst. I hvert fall vil jeg slutte å gå til atelieret. Hva jeg vil erstatte det med, aner jeg ikke. Det enste jeg vet er litt om er hva det IKKE blir. Jeg kommer for eksempel ikke til å begynne med synkronsvømming. Jeg kommer heller ikke til å begynne med dreads. Kanskje jeg skulle lage litt film? Film kan være så mangt. Se bare under dagens link nederst på siden. Den er morsom. Nærmest hysterisk morsom, spør du meg. 



Å ha noe å drive med er viktig. Og da helst noe som engasjerer. Vi kan jo alle bruke dagene til å gjøre rent eller til å studere avføringen vår, men det er grenser for hvor givende og lystbetont det kan bli i lengden. Jeg tror vi trenger noe som utfordrer oss litt mer enn støvtørking og kroppsfunksjoner. Noe som gir oss mulighet til å utvikle oss på et eller annet plan. Det kan være alt fra riverdans til å lese de store filosofene. Det viktigste er kanskje ikke hva det er, men at det faktisk er noe. Spesielt om en bor alene, slik jeg gjør. En må ha en grunn til å stå opp om morgenen, og noe å fylle timene med.



Èn ting jeg holder på med, er å skrive blogg. Noen ganger tenker jeg at nå får det være nok, men så går det noen dager og så er jeg i gang igjen. Jeg vet ikke helt hva drivkraften er, men konsekvensen er at jeg får satt ord på ting jeg er opptatt av. Og greia med det å sette ord på ting, er at de blir mer synlige på den måten. Samtidig begynner tankene å spinne, og plutselig er jeg i kontakt med både tanker og følelser jeg ikke ville forholdt meg til om jeg bare stirret i veggen og for eksempel kjente etter om noe gjorde vondt et eller annet sted i kroppen eller sjelen. For det gjør det jo, i blant. Det skal ikke stå på det. En trenger bare ikke å gi det all oppmerksomhet likevel. Vi er alle mer enn våre vondter eller utfordringer. Vi er mulighetene også. Og vi har verdier nedfestet i oss som vi trenger å minne oss selv på i blant. Slik at ikke alt ender opp med å skure og gå og kun handle om øyeblikkets behov.



I påsken er yngste datteren min hjemme en tur. Til vanlig bor og studerer hun i Kristiansand. Først var hun noen dager hos meg, men nå har hun tilbragt et par dager hos moren, før hun altså kommer tilbake hit i dag. Da må jeg lage litt mat, tenker jeg. Og helst noe hun har noen minner om. Så da blir det nok hjemmelaget pizza. Pizza er godt. I morgen skulle vi hatt fars kjøttkaker hos kjæresten min, men der herjer influensaen, så det prosjektet er lagt på is. I stedet får datteren min og jeg ordne oss her hos meg. Det går nok bra det også. Kanskje vi kan gå en liten tur i finværet. En snakker ofte veldig godt sammen når en er ute og går. Eller når en kjører bil. Alternativt kan vi se litt film om vi holder oss inne og er lei av å prate. Vi begynte på Sopranos før hun dro til moren, og det var kjekt å starte på den serien igjen, kjente jeg. Det er mange serier som tåles å se både to og tre ganger. Akkurat som en kan høre en sang flere ganger. Eller se på et bilde igjen. Eller bare glede seg over det å tilbringe tid med noen en har tilbragt tid med før.

Sånn, da har jeg fått slått ihjel litt tid og tenkt noen tanker, så nå runder jeg av finner på noe annet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









fredag 30. mars 2018

Hvor mye skal et vennskap koste?





Påsken ruller videre videre her vestpå, med sitt nydelige vær, men jeg sitter inne i min lille leilighet, for jeg har blitt forkjølet. Og hos kjæresten ser det ut til at influensaen har tatt tak, så jeg må holde meg langt unna henne noen dager også. Astma og kols er ikke så veldig glad i influensa. 

Samtidig er det slik at yngste datteren min er hjemme i påsken. Og også hun er forkjølet. Et par netter nå sover hun hos moren sin, men i morgen kommer hun hit til meg igjen, for å bli til tirsdag. Jeg vet ikke om hun og jeg er satt ut av samme virus, men uansett er visst dette påsken i virusenes tegn. Det er bra jeg har venner på Facebook, som jeg kan omgås via nettet, i det minste. 

Vennelista mi besto da jeg begynte å skrive dette av 425 personer. De fleste av dem er ikke venner i det hele tatt, jeg har aldri møtt dem. I stedet er det slik at de aller fleste er enten kunstnere eller kunstinteresserte, de kommer fra alle verdenshjørner, og vi deler venneliste ut i fra kunstinteressen vår.

Det meste av det jeg deler eller legger ut på Facebook handler om kunst. Selv om jeg også deler ting som handler om politikk jeg ser på som farlig eller viktig å støtte, og annet jeg mener er på sin plass å gi støtte til. I dag delte jeg et bilde som handler om identitet. For identitet er viktig for oss. Går vi på akkord med den, blir livet vanskelig. Bildet kom med en tekst som sier at hver gang jeg deler det, vil noen sløyfe meg som venn. Grunnen er at det viser to menn som kysser hverandre, og jeg delte det altså selv om jeg forsto advarselen. For hvor forsiktig skal en egentlig gå i dørene for å holde fast ved noen, uansett om det er på Facebook eller i det virkelige liv, tenker jeg. Hvor mye skal et vennskap koste. Det er greit å ha rettesnorer i livet, men de bør vel kanskje være festet i noe annet enn hva en tror andre mener eller vil akseptere. Du må kjenne etter selv, hva du mener er rett, og stake ut livet etter det. 

Nå er det ikke slik at jeg tror at det vil bli masseflukt fra vennelista min pga delingen. Egentlig tror jeg ikke det vil forsvinne noen i det hele tatt. Men om det gjør det, så plager det meg ikke nevneverdig. Mange av de jeg følger er homofile, det finnes transkjønnede blant dem, androgyne, og det finnes mennesker som kanskje søker eller er usikre på hvem de er. Og jeg synes det er viktigere å vise at jeg aksepterer dem, enn å rette meg etter de som måtte ønske å skille mellom folks verdi eller rettigheter ut i fra kjønn eller legning. Så om noen forsvinner pga et lite bilde, så bye, bye motherfucker, du blir neppe savnet.



Vennskap er viktig. Jeg selv er likevel ikke så god på akkurat den sorten. Det har nok noe med alder og erfaringer å gjøre. Livet kommer jo gjerne ikke kun med rosa enhjørninger, det kommer med noen svik, blåmerker og arr også. Etter hvert som jeg har blitt eldre har det derfor blitt vanskeligere å slippe noen inn på meg, føler jeg. Antagelig fornemmes også dette av dem jeg måtte møte, slik at det ikke er så ofte jeg opplever at noen vil komme nært meg heller. Og dette er ikke klaging, for jeg har det bra der jeg er i livet nå, så det er mer som en realitetsorientering. Og en forklaring for meg selv. Det er i tillegg en forklaring jeg kan leve godt med, og det er jo de forklaringene en kan fordøye lettest en gjerne søker, for å opprettholde i hvert fall en liten illusjon om seg selv. Tanken på at en ikke er god nok eller interessant nok eller elskbar nok til å oppveie det en måtte slite med, er jo litt tung å bære.

Det er mye som kan få en til å føle at en ikke strekker til for noen. Du har sikkert grunner du også, selv om du ikke nødvendigvis deler dem med noen. Selv er jeg snart 63 år, ufør, og arbeider derfor kun tre dager i uken på et atelier som er tilrettelagt for kunstnere som meg. Jeg anser meg også som litt mer sensitiv enn gjennomsnittet kanskje, har dårlige lunger og sliter med angst, og er vel derfor ikke å regne som dagens catch, ser jeg for meg. Selv om jeg lager verdens beste kjøttkaker og jevnt over er både ganske omtenksom og renslig. 



Andre har andre ting de kanskje ser på som et handikap, eller som de føler enkelte eller mange vil ha problemer med å akseptere. Noe de tror vil lede til at de blir puttet i en bås. Det kan være legning, kjønnsidentitet, utseende, økonomi, psykiske diagnoser, fysisk helse, hårtap, en inngrodd negl eller annet. Det trenger ikke å være store greiene før vi begynner å føle oss som annensortering. Siden jeg har en angstdiagnose og har vært til behandling for denne, har livet ført meg tett på andre med samme utfordring som meg selv. Men også berikelsen som ligger i å komme tett på de som har en annen psykisk utfordring, har jeg blitt unnet. 

Ikke alle av dem jeg har møtt er likevel åpne om diagnosen sin. Og det tror jeg skyldes at de er redde for å bli stigmatisert, stengt ute eller snakket om. Samtidig er jo dette med at vi alle ønsker å bli elsket som den vi er, en sterk lengsel i de fleste av oss, tror jeg. Blir vi ikke det, må vi satse på noe annet. Noe som ligner på å bli elsket som den vi er. Så vi skammer oss og skjuler oss så godt vi kan, velger en fasade vi tror kan gi oss noe, og lever med skammen som en utpresser. Dvs en som har noe på oss og derfor begrenser oss. En som kan avsløre oss. Men hvor mye skal et vennskap koste? Hvor mye skal et forhold koste? Hvor mye skal kjærlighet koste? Hvor begynner og slutter vår taushet og vår skam?

Påsken ruller videre, og jeg får finne sofaen og tv. Det finnes sikkert noe å se på der. Hvis ikke så har jeg både nettet og noen videoer. I morgen kommer datteren min tilbake, og snart er både forkjølelser og andre virus borte, slik at hverdagen finner tilbake til sine mer eller mindre givende rutiner og muligheter.

Ta deg gjerne tid til å høre på musikken under dagens link, om du ikke har det for travelt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








mandag 26. mars 2018

Jeg kommer neppe til å genierklære Ari Behn.




I dag skinner solen - yeiii - i hvert fall litt. Hvor lenge det vil vare vet jeg ikke, men den nytes så lenge den titter fram. Såpass må jeg innrømme.

Påsken lurker seg innpå. Og jeg burde vel skrive handleliste, i stedet for blogg. For mat må bringes i hus, og i dag blir den store handledagen. Ikke for det, jeg har så jeg klarer meg i skap og frys, men siden datteren min kommer hjem i påsken, får jeg vel fylle på med litt godsaker også. Blant annet må jo påskeegg fylles med snop. Det gjelder for begge døtrene mine. Selv om de nå nærmer seg tretti år, hører det liksom med. Akkurat som julestrømper. 

Tradisjonen tro, må vi i påsken samles både store og små, til fellesmiddag hos kjæresten min. Maten er det jeg som lager, det er også tradisjon. Men hva jeg skal lage vet jeg ikke helt enda. Lam vil jeg ikke ha, selv om mange liker det. For meg gjør sau seg best på beite. Så vi får nå se. Noe får vi vel til. 

Ellers har det jo blitt veldig stille i media etter Listhaugs sorti. Det er nesten så jeg savner det. En periode der slo jo sirkuset både Kjendisfarmen og andre sosialporniografiske serier som serveres ned i støvlene. Men så ble det altså stille. I hvert fall tilsynelatende. Hva som foregår i kulissene vet vi jo ikke. Men at det forgår noe kan du ta deg i ræva på. Så snart er nok både dame og kors og provoserende ytringer på plass igjen.

Jeg vet ikke om du fikk med deg programmene om Ari Behn som gikk nylig, men det gjorde jeg. Uten at jeg helt forsto all viraken på forhånd, med advokatkjendis Elden og ønske om å få stoppet visningen. Det var jo svært lite å henge seg opp i, som skulle gi grunn til reaksjoner, spør du meg. Litt bihulebetennelse ødelegger da verken omdømme eller karrieremuligheter framover, skulle en tro. Så selv om det blir å spekulere, lurer jeg på om all støyen i forkant av tv-programmene kanskje handlet om markedsføring. Den avgåtte gemalen fikk jo reklamert solid både for seg selv og maleriene sine. Mens sett bort fra litt rasling med sabler i media, skjedde det jo lite å skrive hjem om verken i serien eller rundt den. 

Hvor gode maleriene til Ari Behn er, er jeg usikker på, men jeg føler ikke umiddelbart for å genierklære mannen, kjenner jeg. Såpass ærlig må jeg kunne være. For meg blir spørsmålet om det er kvaliteten på bildene som selger dem, eller merkevaren Ari Behn, en problemstilling som er verdt å tenke en tanke eller to rundt. Gjerne før du åpner lommeboka. Det er tross alt mye kunst å velge mellom der ute.

Ja, ja, nå har jeg fått utsatt både det å skrive handleliste og det å vaske opp noen minutter, men jeg bør vel runde av prokrastineringen og ta grep om dagen. Den kommer jo ikke tilbake for å gi meg en ny mulighet. Sløser jeg den bort, er det endelig. Sånn er det med mye i livene våre. Det meste er dessverre ikke reversibelt. Enten det gjelder ting du burde ha gjort der og da, men ikke gjorde, eller ting du gjorde, men ikke burde ha gjort. Så gjør det du bør, det du egentlig vil, før det er for sent. Du blir ikke yngre. Gi noen en klem. Fortell at du bryr deg. Lag en middag for noen. Ta telefonen du har utsatt. Ta oppvasken. Ta et par dansetrinn. Kjenn at du er til.

Ha en fin dag og en strålende påske.

Bjørn

Dagens link: