søndag 17. juni 2018

Lykke er ingen allmentilstand, mens en lampe, derimot, lyser, og lyser, og...




I dag kommer det til å pipe i telefonen min. Og poppe opp varsel på dataskjermen. Det er en konsekvens av prosjektet «Bjørn lærer seg til å bruke telefon og data til mer enn å sende meldinger og å lese nyheter». Og søndag er vanne_blomster_dag her hos meg. Noe jeg har en tendens til å glemme. Eller HADDE en tendens til å glemme. For nå piper det altså hver søndag. Og ikke bare én, men to ganger. Slik at jeg får ut fingern. Først på morgenen, og så i ettiden. Dette har ført til at blomstene mine nå har klart å holde seg i live en stund, fordi de får vann. Og det gjør meg lykkelig. Eller tilfreds, er vel mer riktig å si. For lykkefølelsen krever nok litt mer før den blir merkbar. Tilfredshet er likevel stort sett nok for meg, kjenner jeg. For er jeg tilfreds, er jeg i hvert fall ikke ulykkelig. 

En ting som i blant får meg til å kjenne på lykke, er å lage mat til noen.

I går lagde jeg mat til noen, i går var jeg også litt lykkelig. Da lagde jeg Nasi Goreng. Det er en indonesisk risrett med for eksempel kjøtt, grønnsaker, løk, ingefær, søt chilisaus og Kesap manis. Sistnevnte er en søtet soyasaus. 

Før kunne jeg kjøpe en enkel variant av retten på butikken, dvs en base/en pose krydder, men den muligheten har jeg ikke lenger der jeg handler. Så selv om jeg liker denne retten, er det derfor lenge siden jeg har spist den. Vi snakker flere år. Jeg har heller aldri laget den helt fra bunnen av, så det var knyttet litt spenning til gårsdagens forsøk. 

Forsøket gikk fint. Maten smakte. For noen. Kjærestens pode likte ikke søtsmaken, men selv syntes jeg det smakte konge. Så dette kommer jeg til å lage igjen, selv om det krever litt mer tid og arbeid enn å varme seg en ferdigpizza. En stor porsjon som jeg kan fryse i mindre porsjoner, slik at det bare tar noen minutter å varme innholdet i mikroen når jeg skal spise middag etter en dag på atelieret. Jeg har mange slike bokser frosset ned etter hvert, men flere forskjellige retter. Alt fra Hval til Dal, fra Kinaretter til Kjøttkaker. I går lagde jeg nok Nasi Goreng til at både kjæresten og jeg fikk noen porsjoner i våre respektive frysere. Så det er jeg fornøyd med. Eller tilfreds. Lykken derimot, ble mer som et blaff mens jeg kokkelerte og mens jeg åt. For slik er det gjerne med lykke. Den er flyktig. Noen ganger som en lett bris, andre ganger som en storm. Men den beskriver ingen allmentilstand. 

Om du får lyst til å forsøke selv, så google deg fram til en oppskrift. Den jeg brukte fant jeg i en av kjærestens kokebøker, og det gjør den vanskelig å dele her. Ikke husket jeg å ta bilde av den ferdige maten heller. Så dagens matbilde viser et tomt bananskall. Å spise bananen som vokste innenfor skallet til frokost i dag, gjorde meg ikke lykkelig. Men jeg spiste den med tilfredshet. Og det er som tidligere nevnt ofte nok. I hvert fall for meg. Jeg kaller det å være innafor. Det er mye som er innafor i livet mitt.

Det er mange som kjenner til det å være ulykkelige. Men de færreste opplever å kun få kjenne på den følelsen. De fleste har også vært innom lykkefølelsen, en eller annen gang. Om du er en av dem som engang har kjent på følelsen, betyr det nødvendigvis at du har evnen til å føle lykke. Og har du kjent på det før, kan du kjenne på det igjen. Akkurat som med tristhet, metthet, eller andre følelser vi går igjennom. Følelsene kommer, og så går de gjerne vekk igjen. Til og med depresjoner, kjærlighetssorg, savn, raseri eller lignende sterke og altoppslukende følelser går gjerne over. Eller minskes. Slik at det blir plass også til andre ting igjen. Noe som kan være vanskelig å huske på om følelsen(e) det gjelder er overveldende og varer en stund, men altså - tro meg - alt kommer og går. Slik som tidevannet. Både gode og dårlige følelser skyller fram og tilbake i oss. Bare at noen ganger tar de seg litt god tid.

I dag skal jeg lage meg thaisuppe. Toro sin. Ikke fordi det frister nevneverdig med Toromat, men fordi jeg fant en pose bak i skapet som går ut på dato i disse dager. Selvfølgelig kunne jeg bare kastet den, siden jeg sjelden spiser annet enn det jeg lager fra bunnen av for tiden, men det syntes jeg var litt råflott. Litt sløseri. Jeg har tross alt betalt for posen en eller annen gang. Om jeg ikke mente å spise suppen, kunne jeg kastet skiten utenfor butikker, i stedet for å bære den hjem slik at den kunne få fylle opp skapet mitt i et år eller to.



Dette ble mye om mat. Ellers er hodet mitt fylt opp med lysten på en lampe, for tiden. Inne i hodet mitt har det en tendens til å hoppe og sprette litt fra det ene til det andre. På samme vis som det spretter litt fram og tilbake i følelseslivet mitt. Og nå om dagen har jeg altså lyst på en ny lampe. En gammel en. Stålampe.  Fra før har jeg en tivolilampe og en retro, grønn skrivebordslampe, men nå ønsker jeg meg altså en sånn med diger (helst i rødt og gull), pompøs skjerm med dusker. I stilen du finner under denne linken. Å få tak i en slik tror jeg ville bragt fram lykkefølelsen i meg for en liten stund. Etterfulgt av enn litt lenger periode med tilfredshet. 



Ja, ja, det er godt å ønske seg ting. Helst opp mot noe, ikke bare vekk fra noe. Og gjerne noe som faktisk er oppnåelig. Men en må gjøre ting også, en kan ikke kun sitte stille og drømme eller skrive blogg om lykke og eller mat. Så nå skal jeg kaste bananskallet mitt, og så skal jeg vanne blomstene mine.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link - Er litt hekta på "Highasakite" for tiden:





fredag 15. juni 2018

Virus, porselen og et føkkings kinderegg.






Fredag, og det regner. Etter værmeldingens prognoser skulle det vært storm også, i natt. Men den merket jeg lite til. Det ble litt vind, men ikke akkurat storm. I hvert fall ikke her jeg bor.

For noen dager siden klikket jeg på en video. En gammel venn hadde tagget meg, så videoen havnet på FB-veggen min. Og selv om jeg var trøtt på morgenen da jeg åpnet den, og deretter klikket tillatt på et spørsmål, er det ingen unnskyldning. For jo, det var selvfølgelig et virus. Og jeg burde selvfølgelig skjønt det.

Første steg for å rette opp i skiten, ble å skifte passord. Men så begynte jeg å bli bombet av varsler fra virusprogrammet mitt, som fortalte at en trussel var oppdaget. Men når jeg så ba programmet slette trusselen, forandret trusselen adressen sin, så det dukket opp igjen. Etter hvert ble det problemer for meg å holde unna alle varslene, så de hopet seg opp. Noe som selvfølgelig tar opp mye plass både i følelsene og i konsentrasjonsevnen når en sitter foran skjermen, og derfor lett blir et stort irritasjonsmoment. Ikke visste jeg om det ble sendt tilsvarende videoer fra min konto til mine venner nå heller. 

Når slike problem oppstår, begynner jeg gjerne å lete etter løsninger på nett. Og ofte finner jeg da tilbud som ber meg om å laste ned noe som i dette tilfellet vil renske opp i problemet. Men har du lastet ned et virus allerede, er jo ikke nedlastinger en ikke helt vet hva er, det en ønsker å begi seg ut på, kanskje. Men jeg fant løsningen, som var veldig enkel, og nå skal du få den, om du var like dum som jeg var:

Jeg bruker chrome og Mac, men det fungerer sikkert på samme vis andre steder også. Du klikker oppe i høyre hjørne på skjermen din ( på min Mac ligger det tre prikker der) og velger «Innstillinger». Videre scroller du ned på siden som da kommer opp og klikker på «Tilbakestill innstillingene til standardverdiene». Voilà, problemet løst. Tror jeg. I hvert fall stoppet varslene fra virusprogrammet mitt, og de har ikke kommet tilbake.

Nå er ikke jeg den skarpeste kniven i skuffen når det kommer til data. Men det er visst ikke så dumt å fjerne utvidelser på denne måten fra tid til annen uansett, har jeg forstått. For du har nok flere enn du aner, og ting hoper seg opp og tar plass og kapasitet. Du risikerer å miste ting som ADblock samtidig, men sånt er jo kjapt å få på plass igjen. Du kan også klikke deg inn på de nevnte tre prikkene, gå til «flere verktøy», videre til «utvidelser», og der fjerne en og en, om du skjønner så mye av hva som ligger der. Det gjør gjerne ikke jeg. Like lite som jeg forstår hva alt som ligger under «programmer» er. 

Det var datahjørnet. Men min verden har flere hjørner, og et av dem er kunst. Der arbeider jeg videre på porselensprosjektet jeg nå har startet opp, og har fått laget noen skisser som nå står til tørk, før de skal brennes. Og ja, det er litt morsomt å dreie igjen etter atten års tørke, kjenner jeg. Ikke så morsomt at jeg ville hatt det som levebrød igjen, men likevel innafor, som en sier. Så får jeg nå se hva det ender opp i. Ideene og mulighetene er i hvert fall mangfoldige pr. i dag.



I går hadde vi storfint besøk på atelieret. Galleri Vox, hvor jeg arbeider, er et tiltak for kunstnere med psykiske problemer, slik at de kan få arbeide videre på tross av sykdom og uførhet. Dette er et tiltak som betales av NAV og Bergen kommune. Selve driften er satt ut til Fretex, som er en bedrift som driver med attføring. For vårt tilfelle er attføring likevel ikke motivet, Galleri VOX er i stedet det som kalles en varig tilrettelagt arbeidsplass. Det det heller ikke er, er et behandlingssted. Daglige ledere er alle kunstnere selv.

Besøket vårt i går, skyldtes at det har kommet nytt blod inn på sjefsnivåer i Fretex, og disse ville gjerne bli kjent med og åpne for dialog med oss. En dialog jeg ble en liten del av, og det føltes bra, med tanke på å ha en stemme i videreutviklingen av stedet. For alt kan utvikles videre, om en har lyst. 

Så, for å oppsummere, så har det vært et par gode opplevelser i hverdagen min i det siste. Ut fra den påstanden, går det videre an å lese seg fram til at gode opplevelser ikke nødvendigvis må være gigantiske for å bli klassifisert som gode nok til å snakkes om. Og det er fint å huske på. Og viktig. For meg ble høyderne å løse et lite virusproblem, bli tent av litt  leire og dreiing, og å få sagt litt om hva jeg mener til dem som styrer bruken av pengesekken jeg er avhengig av for å ha en atelierplass, der jeg fortsatt kan være i stand til å arbeide med kunsten min.  Det er tre ting på en gang det. Og det igjen er jo reine føkkings kinderegget. Ikke verst for en trygda.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








fredag 8. juni 2018

Listhaug, en veranda og Sex on the beach.




Det kom ikke akkurat som noen overraskelse at solen skinte da jeg våknet i dag. Overraskelsen kommer vel først når jeg oppdager hvor mye jeg savner den når regnet kommer. Fram til da nyter jeg varmen og verandaen min, og koser meg på solsenga når jeg kan. 

En veranda og en solseng høres kanskje ikke ut som en fest, men for meg er det nesten det likevel. For fram til for et par år siden brukte jeg aldri verandaen min. I stedet holdt jeg meg inne pga av angst. Så det å nå kunne nyte solen og varmen som jeg gjør, er ganske verdifullt for meg. Det er kanskje ikke som en tur til Spania eller en safari i Afrika, men det er likevel et stort sprang fra mørket jeg levde i i mange år. Alt kan sees i forhold til noe. 

Listhaug har vært framme med leppa igjen. Denne ganger hevder hun at ikke alle kulturer er like mye verdt, med henvisning til manglende religionsfrihet og til kvinneundertrykking, og land hvor jenter ikke får bestemme over egen kropp. Men hun unnlater i samme slengen å nevne de små guttebarna som omskjæres også i vårt land. Jeg tror ikke pjokkene fikk velge selv om de ville skjære av seg litt av tissen sin.

Listhaug kunne valgt en annen måte å si ting på, som for eksempel at det finnes saker og ting i de forskjellige kulturer som kunne trengt en forandring. Slik det finnes hos oss også. De siste årene har for eksempel mange goder de svakeste i Norge tidligere fikk, blitt minimert, og det med hennes parti ved roret. I tillegg har #metoo vist at det nok finnes en del grums også her, når det kommer til hvordan holdninger er ute blant folk. Det er også slik at mange kvinner i vårt land blir forsøkt hindret i å si sin mening på nett, ved hjelp av trusler og skittkasting. Med eller uten dickpics som vedlegg. Vi har jenter og kvinner som finner nakenbilder av seg selv på nettet, etter at hackere eller forsmådde friere la dem ut. Vi har kvinner som blir banket i hjemmet, homofile som blir banket på byen, muslimer som må tåle ukvemsord og hat, langt mer menn enn kvinner i ledende stillinger, og et overtall kvinner i lavtlønnede yrker. Samtidig mener jeg å ha lest et sted at det finnes gjennomsnittlig ett til to barn i hver skoleklasse som blir misbrukt. I tillegg kommer de som blir mishandlet på andre måter, fysisk og psykisk. Det skulle tilsi at der det er samlet 25 menn, for det dreier seg mest om menn, er det minst to overgripere pluss voldsmennene. Så kan en jo regne etter selv, og se på summen en får om en tar utgangspunkt i besøkende ved et handlesenter en lørdag. Alternativt kun i kassakøen.

Det finnes sikkert forskjellige overslag og tall. Men her er en artikkel som hevder at et av fem barn utsettes for seksuelle overgrep av en eller annen form. Våre barn. Dine barn. Det vil si to av ti. Eller fem i en skoleklasse på tjuefem. Om dette er et eksempel på en god kultur som gjør oss bedre enn alle andre, så har nok jeg misforstått noe. For i mitt hode sier det mest om en ukultur. Et gammelt munnhell sier noe om steinkasting og glasshus, mener jeg å huske.



Jeg vet ikke hva Listhaug vil med slike utsagn som hun serverte nå, men jeg kan tenke meg at det handler om oss og dem, og om å forsvare hvorfor vi må verne om grensene våre og «det norske». Hun setter folk opp mot hverandre og nærer under hat til det fremmede, føler jeg. Motsatsen ville vært å å finne fellesnevnere som bringer oss nærmere hverandre, og samtidig da gi mulighet for samarbeid og utvikling. Det som når det kommer til flyktninger og innvandrere blir kalt integrering. Utsagn som Listhaug sitt, får meg ikke til å tenke at hun er nevneverdig opptatt av integrering. Hun virker i mitt hode mer opptatt av å høste mynt blant haterne.

Det er mye skit en kan lese i avisene en vanlig dag. Og selv om mye av det er utilgjengelig bak en betalingsmur, får en likevel med seg litt av det. I dag kan en for eksempel lese at vi skal få en ny realityserie, som kalles Love Island. Programleder ser ut til å kunne bli Tone Damli. Så får vel hver enkelt kjenne etter da, om det er en ny kloning av Paradise Hotel vi trenger, her i vår kulturelle høyborg. Snart kommer jo også Sex on the Beach.

Det er fredag. Solen har nådd verandaen min, så jeg får avrunde, kaste det meste av klærne og komme meg ut. Kanskje blir det en liten øl i varmen i dag. Jeg har ingen planer om å bruke bilen denne dagen, så det må jo kunne gå bra. Utover det har jeg ikke så mye på hjertet her og nå, så da sier jeg bare tudelu og overlater deg til deg selv og dine egne tanker.

Det øverste bildet viser meg selv ute på verandaen min, en soldag i mai uten angst, med et snev av lykke i hjertet og med favoritt ølet mitt i handa. Det andre bildet viser et maleri jeg holder på med for tiden. Det peker bakover i tid, og har fått tittelen "Flashbulb memories No.2" 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 













tirsdag 5. juni 2018

Det skal ikke stå på det.




Solen skinner, det skal ikke stå på det. Selv om temperaturen har falt noen grader, er det likevel ingen grunn til å klage. Fremdeles er det mulig å steke flesket og få litt D-vitaminer på plass i legemet etter vinteren. Noe jeg har utnyttet godt den siste tiden. På verandaen min. Men i går ble det plutselig nok. Kanskje det ble for mye varme, eller kanskje noe annet, men plutselig gikk lufta ut av meg. Ikke godt å si hva som skjedde. Noe var det i hvert fall. For en tid tilbake fikk jeg påvist delvis binyresvikt, og fra før sliter pusten litt ved for lav eller høy temperatur. Sånn er det å være ufør, det kommer med noen årsaker. Det skal ikke stå på det, selv om enkelte hevder at ufør = lat. I dag er jeg derfor hjemme for å samle meg litt, selv om jeg skulle vært på atelieret. Og jeg blir nok hjemme i morgen også. Men så er det tilbake, for å fortsette på et lite dreie-/leirekurs jeg har tilbudt mine kolleger den siste tiden. 

Å ta i leire igjen var moro. Selv om jeg kjapt merket at jeg ikke var fullt så god på feltet som da jeg la opp keramikerkarrieren for atten år siden, var det fremdeles noen ting jeg husket. Og det gikk kjapt å få på plass litt gamle triks. Det som likevel var mest moro, var at hodet begynte å arbeide med muligheter. Så nå kan det hende at jeg vil fortsette en stund med dreiingen utover det lille kurset jeg tilbød, og se hva det kan lede til. 



Kroppen husker, er et begrep som i blant brukes innenfor psykiatrien. Som for eksempel etter overgrep. Og litt slik var det når jeg tok i leira igjen også, bare med en positiv vridning. Hendene husket ting jeg trodde jeg hadde glemt. Og etter et par timer husket de mer og mer, og inviterte altså hodet med på reisen. Det var ikke helt som å sykle, men likevel i samme gate. Og sånt er moro. Keramikere gjør det med hendene. Det skal ikke stå på det.

En annen positiv greie jeg kjenner på, er at jeg kan utforske muligheter på en annen måte nå enn før, om jeg vil. Jeg er ikke lenger avhengig av at keramikken skal betale huslån og mat. Så da får jeg se hva det kan lede til. Noen ideer er i hvert fall i startgropa. Så da gjenstår det bare å la dem få utfolde seg litt.

Det er mye en kan gjøre, som kan gi livet nye retning og mening, om en føler at det trenger det. En venninne av meg kjøpte for et par dager siden et småbruk, og planlegger et nytt liv der. Dette er noe hun har drømt lenge om. Sånt er ganske modig gjort, spør du meg, og et stort steg å ta. Det er likevel ikke noe jeg kunne gjort. Verken alder, helse, interessefelt eller kunnskap tilsier at det ville vært en god idé å forsøke på noe tilsvarende. Men nå er det heldigvis ikke slik at det må et småbruk til for at en skal kunne kjenne på litt spenning eller et løft. Selv kjente jeg som nevnt på et løft ved å ta litt i leire igjen. Andre ting som har løftet meg siste året, er at jeg har ominnredet litt her jeg bor. Jeg har fått meg litt nye møbler og noen blomster, og dette lever jeg lenge på. Det skal ikke alltid så mye til, og det må ikke nødvendigvis koste skjorta. Brukt gir også mening. Smykkene mitt er for eksempel en gammel tivolilampe jeg fikk tak i. Gratis. Og et speil jeg fikk av døtrene mine i julegave.







Andre ting som løfter meg, er mat. Både å lage den og å spise den. Noe som kanskje skulle tilsi at jeg kjapt ville vokse utover egne bredder, men slik er det ikke. I løpet av de to siste årene har jeg tatt av ti, elleve kilo. Stort sett ved hjelp av å begrense mengde, og kutte ut snop. Og dette er et løft. I hvert fall føler jeg meg lettere og sunnere. Noe som er veldig bra for mine dårlige lunger, siden jeg slipper å dra på en dødvekt som tilsvarer ti, elleve melkekartonger hele tiden.



Andre ting en kan gjøre for å oppnå følelsen av et lite løft, er å prate seg opp. Slik jeg gjør akkurat nå, gjennom det jeg skriver. For det er veldig lett å snakke seg selv ned når de litt tunge dagene kicker inn. Noen ganger av gammel vane. Kanskje fordi en kritisk stemme har fulgt deg fra barndommen, eller fra dårlige relasjoner og opplevelser du fikk senere i livet. En stemme du har adoptert, men som egentlig ikke er din egen, det bare oppleves slik når du sier til deg selv at du ikke er noe, ikke kan noe, ikke fortjener noe. Stemmen sitter i kroppen, og kroppen husker, selv om hodet og hjertet kan være helt andre steder. Det skal ikke stå på det.

Vi husker alle saker og ting. Latter og gråt, kjærtegn og slag. I disse soldagene vi har hatt, har jeg gjenoppfrisket mange minner. Ikke så mye de dårlige, men mest de gode: En florlett gardin i sommerbris, solvarmet gress under føttene. Fyrstekake på verandaen i barndommens ferieparadis. Vasse i sivet mens ørretkyte piler mellom føttene. Slike ting. Den lille motbakken jeg møtte i går, har altså lite med de vanskelige erfaringene i livet mitt å gjøre, tror jeg. Det føles mer som om kroppen plutselig ikke ville mer. Noe som ikke akkurat gjør meg kjempelykkelig, men en må forsøke å skille mellom ting, slik at alt får det navnet det fortjener, og en ikke ender opp med å sloss mot imaginære vindmøller. Og så kommer nye dager. Nye erfaringer. Nye gleder og utfordringer. Og både du og jeg blir mer og mer hele tiden. Det skal ikke stå på det.

De to øverste bildene viser første forsøk på et par leirekrukker. Det to neste er av tivolilampa mi og speilet jeg fikk av døtrene mine (de hadde en gammel ramme de sprayet, og fikk en glassmester til å sett inn speilet i den). Og det siste er av en fiskesuppe jeg lagde for noen dager siden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link - ei låt jeg hørte på radioen en dag jeg var ute og kjørte:









søndag 27. mai 2018

Alt kommer til en ende.




Søndag. Søndag er dagen jeg vanner blomster, her hos meg. For jo, jeg skaffet meg noe grønt for en tid tilbake, og har klart å holde liv det. Noe som mye skyldes at jeg får opp melding på telefon og data to ganger hver søndag, med beskjed om å huske vanningen. Og glemmer jeg det da, så handler det ikke om dårlig hukommelse, men prokrastinering.

Annet enn potteplanter som har tilført grønt til leiligheten min, er akvarieplanter. På det meste hadde kjæresten og jeg 14 akvarier fordelt på hennes og min leilighet. Men nå har jeg kun ett, lite et igjen, mens hun for lengst er ferdig med hobbyen. Og i dag er planen å legge ned det siste mitt også. En æra er over. Her er noen bilder fra FB som viser litt av det jeg har hatt opp igjennom.

Det blir nok litt rart de første dagene uten lyden fra pumpa som surrer i akvariet, men det er nok en vanesak. Etter en stund merker jeg ikke noe til stillheten lenger. Og der akvariet nå står, kan jeg sette en liten skulptur eller noen flere blomster, så det skal nok bli greit å se på også. Likevel føles det altså litt rart.




Alt kommer til en slutt. Og etter hvert som en blir eldre, eskalerer mengden avslutninger litt, tenker jeg. Ting en neppe kommer til å ta opp igjen. Som å løpe terrengløp - jeg kommer neppe til å ta opp det igjen. Nå er det vel femti år siden sist jeg forsøkte meg på noe slikt, men likevel. Mulighetenes mangfold begrenses langsomt etter som årene siger på, og noe blir i blant veldig absolutt. En kommer til et punkt hvor en avslutter mer enn en starter opp. 

Nå dette er sagt, så er det ikke slik at alt er ille. Dette er ikke et hjertesukk, det er en betraktning. For egentlig er for eksempel livet mitt, i en alder av 63, slett ikke verst. Sant å si er det bedre enn noen gang. Så kanskje ikke alt handler om mengden muligheter en har til disposisjon, men hvordan en forholder seg til dem en faktisk har, og ikke minst benytter seg av, og klarer på skille mellom de to størrelsene; hva er det som er viktig i livet, og hva er uviktig. 

Opplevelsen av viktig/uviktig forandrer seg nok etter som årene går. Slik har det vært for meg, og slik er det nok for flere enn meg. Det vil si at noe som før kanskje var kjempeviktig, kanskje ikke er så viktig lenger. Mange som arbeidet veldig mye for å skaffe seg karriere, penger og status, sier visst for eksempel på dødsleiet at de skulle ønske de hadde brukt mer tid på nære og kjære i stedet. Mens om du ikke har fått til dette med jobb og karriere og status, ønsker en kanskje at en hadde anstrengt seg litt mer og benyttet seg av de muligheten en slapp fra seg. 

Hva som er viktig eller uviktig, oppleves som vi alle vet forskjellig fra person til person. Folk som stemmer Frp eller MDG, har for eksempel fokus på forskjellige saker i samfunnet. Også hvordan vi ser på oss selv som individer, er forskjellig. Har du samlet deg mye staffasje, kan tingene du eier ha fått mye å si for opplevelsen av identiteten din, mens har du lite, henter en kanskje de viktigste identitetsbærerne et annet sted. På godt og vondt. Er en frisk, lever en kanskje med en tro på at god helse er alt, mens om en er syk, opplever en kanskje at livet tilbyr noe verdifullt likevel. Begge opplevelser gjør noe med deg. Det former ditt menneskesyn og dine verdier og gjør deg til den du er. Som så mye annet er med på å gjøre det. Den heldige kan for eksempel bli arrogant og føler seg berettiget til det meste, mens den uheldige kan bli bitter og misunnelig. I tillegg har vi alle de andre nyansene av hva et menneske kan bli til. Skalaen kan gå fra Anders Behring Breivik på den ene siden, til Ghandi eller Mor Theresa på den andre. Hvor på denne skalaen du føler du hører hjemme, vet jeg ikke, men jeg vet at du kan påvirke det om du vil. Slik jeg også kan.




Og da har vi vel kommet dit hvor du kanskje synes det har vært nok å lese for denne gangen, mens jeg føler jeg har fått sagt det jeg ville si. Og hva ville jeg si? Jo, at det meste er en overgang, og fortvil ikke om du ikke har alt, du vil alltid ha noe av verdi likevel.

Det øverste bildet viser det første akvariet som kom i hus hos oss. Det var det min yngste datter som sto for. Og etter hvert ble altså både kjæresten og jeg bitt av basillen. Bilde nummer to viser et maleri jeg lagde av den fiskearten som var med oss lengst, mens det nest siste bildet viser det lille karet jeg legger ned i dag. Det inneholder røde biereker, men dessverre dør de i varmen vi har fått nå, så tidspunktet for nedleggelse føles på mange måter riktig. Det aller siste bildet viser hvordan det ble etter at akvariet ble fjernet. Ble ikke så tom og rart som jeg trodde.





Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





fredag 25. mai 2018

En overraskende og hyggelig opplevelse.





I går fikk jeg blomster. Ganske så uventet. Det var på åpningen av maleriutstillingen til en kollega. Grunnen til blomstergaven var at jeg hadde forsøkt å hjelpe litt til med noen små råd i maleprosessen hans, og også var delaktig da utstillingen skulle monteres.

Å bli verdsatt på en slik måte kjente jeg var litt rørende. Ikke minst fordi det var så uventet. Samtidig ga det selvfølgelig en god følelse. Ikke fordi jeg føler mitt lille bidrag var av proposjoner som kvalifiserte til oppmerksomhet. Det var andre som hadde stilt opp mer, som også fikk blomster, og også fortjente dem mer, men vi liker vel alle å få høre at det ikke er helt likegyldig eller selvfølgelig det vi forsøker å dele.

Å være i en dialog rundt kreative prosesser og potensielle utstillinger kan være veldig givende, føler jeg. Enten det er min egen kunst som er i fokus, eller noen annens. Når en snakker sammen, vil det alltid dukke opp nye tanker, nye fokusområder og derfor også nye løsninger. Ikke nødvendigvis slik at det er den som står på sidelinjen som alltid kommer med det viktigste, men oftere i form av egne tanker hos den som eier arbeidene en fokuserer på. 

Det er lett å oppleve innspill som kritikk. Kanskje fordi en kjenner på at det en gjør da minimeres eller blir misforstått, på et vis. Om en tar til seg råd som bryter med en opprinnelig idé en måtte ha hatt, kan en også oppleve at en mister eierskap. Slike opplevelser og negative følelser kan lett lede til at en kanskje ender med å gå i forsvar, slik som barnet, som utbryter «klare sjøl» om en vil hjelpe det. Og går en i forsvar, er det fort gjort å ende opp med å forsvare seg der en helst burde alliert seg også. Selv ser jeg derfor stort sett på innspill som en mulighet når jeg arbeider med mine egne oppgaver, gitt at tid, sted, motivasjon og fokus hos den som råder er kompatible faktorer med den prosessen jeg står i. Vitsing og lettvintheter, er eksempler på noe som ikke er kompatibelt. Jeg tar yrket mitt på alvor.

I et maleri, en skulptur eller annet, er det mange detaljer som skal falle på plass. Å ha oversikt og kontroll på dem alle alene, er en utfordring. Og faren er at jeg, for eksempel, overfokuserer på ett felt, mens andre detaljer og elementer da kan bli litt neglisjert eller miste noe av sitt potensiale. Når en så kanskje skal ha ti bilder, som skal fungere og kommunisere både med rommet en stiller dem ut i, med hverandre, og ikke minst med mulige beskuere, så bør en holde tunga rett i munnen. Eller bruke blikket til noen andre som et hjelpemiddel. Jeg tenker at et hjelpemiddel ikke er noe som frarøver meg noe, verken kredibilitet eller eierskap over egne verk. Det er i stedet noe som gjør livet eller en oppgave lettere for meg, og hjelper meg til å fokusere på det som fortjener fokuset mitt - det jeg ønsker å formidle.



Sånn, dette var det jeg hadde på hjertet i dag. Ville bare dele et overraskende lite lyspunkt i en ellers ganske forutsigbar hverdag. Om du selv har lyst på et lite lyspunkt, og er i Bergen, så stikk gjerne innom Galleri VOX og ta et titt på Erik Johansens fine landskapsbilder.



Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







søndag 20. mai 2018

Kudos til deg.




Pinse - noen dager som for meg personlig ikke merkes på stort sett annet vis enn som fridager. Uten at det plager meg nevneverdig. Og nå som vi har fint vær attpå til, er det lite å klage på. Selv om solen i dag ikke skinner like godt som i går, er det likevel sommer, og langt bedre enn regnvær.

I blant skriver jeg om mat jeg lager. Og det skal jeg gjøre i dag også. For i går lagde jeg denne kyllingretten, og den smakte fortreffelig. Så bare forsøk deg selv, om du føler deg kallet. Fotoet av meg selv, viser stoa etter at magen har blitt fylt opp med godsakene og en liten lur virker fristende. Og det ble tatt som et svar på et bilde eldste datteren min la ut på Instagram, og som viste henne på toppen av Ulriken i går kveld, etter å ha gått opp, mens jeg åt. Noen er med andre ord sprekere enn andre. Nå skal det sies at enkelte er yngre enn andre også, men det er jo en annen historie.



I dag er planen å gjøre ren bilen min innvendig. Dvs støvsuge og vaske litt. Om planen blir satt ut i livet, er litt usikkert, men intensjonen er der. Utfordringen er at det i blant er vanskelig å stå ute og jobbe pga av angst. Og i tillegg er det tungt for pusten min (les:kolsen). Men slik er det gjerne når jeg skal gjøre noe - først må jeg klare å forsere erkjennelsen av at det vil koste meg noe. Og da snakker jeg stort sett om litt mer enn for folk flest eller på en veldig god dag. Likevel, ting må gjøres. Og blir det ikke gjort i dag, må det gjøres i morgen. Alternativet er at lite blir gjort og at det meste faller fra hverandre, og det ønsker en jo kanskje ikke. Så en får stå på så lenge en klarer.

Det er mange som har noen ekstra utfordringer. Kanskje du er en av dem. Likevel gjør du nok en del ting i løpet av en dag eller ei uke. Kanskje også ting som er vanskelige å få til. Og ofte uten at du berømmes for det eller får en premie som er synlig for andre enn deg selv. Premien for datteren min etter å ha gått opp til Ulrikens topp, er blant annet utsikten og følelsen av å ha brukt kroppen. Premien for meg om jeg støvsuger bilen, er en ren bil. Men den er mer enn det. Det å vaske og støvsuge litt vil også gi meg et velbehag etterpå. En god følelse. Slik er det når jeg lager god mat til kjæresten og meg selv også. Jeg får en god følelse av det. Langt bedre enn om jeg kun tydde til ferdigretter eller fikk Peppes til å bringe meg noe. Ikke fordi pizza smaker dritt, men fordi hjemmelaget mat gir meg erkjennelsen av å beherske noe, få til noe. Og den følelsen skal en ikke kimse av, selv om det bare handler om å ha løpt i gang litt middag, for den er med på å forme en identitet, dvs opplevelsen av deg selv.

I blant får en med seg at folk klarer det umulige. De drar til Galdhøpiggen i rullestol eller stiller i Paralympiske leker med proteser. Og all mulig kudos til dem. Men kudos til deg også, når du tar tak og retter nakken i møte med det som sloss mot deg med skitne triks. Kudos til deg når du nok en morgen står opp med en verkende rygg eller med håpløshet som en klump i magen. Kudos til deg når en stemme i hodet ditt sier du er en dritt, men du velger å ikke høre på den og våger deg ut blant folk likevel. Kudos til deg når verden raser, og du hegner om barna dine mens hjertet ditt blør, fordi du aldri føler du strekker til. Kudos til deg fordi du ikke gir opp. Kudos til deg fordi du fortsetter, og fortsetter...

Nå er kaffekruset mitt tomt, så da får jeg runde av og se om det blir noe støvsuging av bil. Jeg har en liten følelse av at jeg vil ta tak i det, selv om det er mye som stritter i mot akkurat nå.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: