fredag 19. oktober 2018

Atelier og terapirom og mere til.




Fredag. Og siste dagen i ferieuka jeg tok etter å ha åpnet ny utstilling. Dvs, jeg må gjennom helgen også, men på mandag blir det full rulle på atelieret i igjen, regner jeg med. Eller full sirkeldans, for jeg skal dreie leire, huiii hvor det går, yeiii! 

Men før det: 

I dag leste jeg en artikkel om Else Kåss Furuseth. Den handlet om en bok hun gir ut. Og boken bygger på samtaler hun hadde i terapirommet med en psykolog gjennom to år. 

The walk of shame


Så, hva er terapi, og hva er et terapirom, tenkte jeg etter å ha lest artikkelen. Eller kanskje mer riktig: Hva kan fungere som terapi eller terapirom?

For meg fungerer det å lage kunst som terapi. Utstillingen som vises i Galleri VOX i disse dager viser malerier som ga meg mulighet til å nærme meg vanskelige tema som vold, overgrep og selvmord. Mine egne og venners erfaringer, som jeg føler jeg aldri blir ferdig med å bearbeide.  Disse temaene synes likevel ikke i maleriene. Du ser dem ikke en gang i titlene. Men for meg er innholdet der, og jeg har stått i møte med egne og nære og kjæres erfaringer over lang tid, fordi det tar tid å komme fram til en utstilling. 

Hva det gjør med meg å stå i følelsene slike temaer innbyr til, vet jeg ikke sikkert. Men jeg vet at alternativet til å møte dem er å fjerne meg fra dem, og det å gjøre det vet jeg i hvert fall litt om. Å fortrenge følelser og erfaringer er neppe bra i lengden. Føler du noe så føler du noe. Så vær tro mot det, vær tro mot deg selv. Noe som ikke alltid er så lett, kanskje, så det er derfor noen av oss trenger terapirom. For å komme i gang, snakke om ting, kjenne på ting, og gjerne finne noen svar og muligheter, slik at vi kan leve med oss selv og de vi omgås på et vis som ikke kun er forvirrende, selvutslettende eller gjør vondt. 

Nå er det ikke slik at det er kun det å lage bilder med vanskelige tema som fungerer som terapi for meg. Framover en stund skal jeg som nevnt arbeide med keramikk, og der forsøker jeg å nærme meg det vakre i livet mitt. Ikke i form av en historie jeg har opplevd eller drømmer om, men det jeg er i stand til å føle, se, og kanskje i blant i stand til å skape. For det som er fint og vakkert er også verdt å snakke om. 

The future strikes back



Jeg tenker at selv om livet jeg fikk utdelt innbyr til å arbeide med vanskelige tema, så er historien min også full av vakre øyeblikk. Disse erfaringene har gitt meg mulighet til å lære kunsten det er å skille gull fra møkk, tenker jeg videre. Det igjen betyr ikke at jeg er en Kong Midas i møtet med det jeg vil skape, for det er langt fra slik at det jeg tar i blir til gull. Likevel håper jeg at jeg legger igjen i hvert fall noe som kan oppleves som bra i arbeidene mine. Under åpningen av utstillingen jeg viser nå, hevdet en av de besøkende at dette er det beste jeg har gjort. Og jeg oppfattet det som om det handlet om estetikken, ikke innholdet jeg selv la i det. OM det er det beste jeg har gjort, er jeg selv litt usikker på, men det var litt kjekt å få se arbeidene hengt opp i galleriet, kjente jeg. De vokste på å bli flyttet fra atelieret og inn i utstillingsrommet. Samtidig håper jeg at det neste og det neste jeg skal lage, blir bedre og bedre. For det er liksom litt av drivkraften min: Å alltid få til noe bedre. Oppdage noe nytt, beherske noe nytt, være i en bevegelse. Det  betyr at jeg aldri vil komme i mål. Målet vil alltid ligge et stykke framfor meg. 

Når jeg arbeider, arbeider jeg alltid mot en utstilling. Det er veldig sjelden jeg lager enkeltstående bilder eller objekt.  Men jeg gjør det ikke alene. Jeg har alltid en dialog med noen samtidig. Gjerne flere personer. Kolleger, eller kjæresten min. Denne dialogen tvinger meg til å tenke tanker jeg ikke nødvendigvis ville valgt å gå inn i på egenhånd, og til å føle på saker jeg ikke nødvendigvis ønsker å føle på. For i samtalene pekes det både på det jeg lykkes med og det jeg ikke lykkes med. Muligheter og begrensninger. Det pekes på arbeidene, og det pekes nødvendigvis på meg, Bjørn. Slik at jeg tvinges til å se ikke bare det jeg skaper, men også meg selv. Akkurat som i terapirommet blir jeg altså konfrontert med hvem jeg er som menneske - og kunstner - mitt ståsted, mine drømmer, visjoner og evner, og det jeg føler i møtet med et annet menneske som tar plass i livet mitt. Disse tankene og følelsene håper jeg at jeg klarer å legge igjen i arbeidene mine. Intimiteten, sårbarheten, de gode følelsene og de vanskelige. Nå er det selvfølgelig ikke slik at arbeidene mine vil komme med en bruksanvisning eller et tydelig skilt som forteller en mulig beskuer hva som er hva, men et kunstverk uten en link til disse følelsene, vil i mitt hode bli kun en overflate i et overflatesamfunn blant oveflatemennesker. Intellekt bør ikke få, og vil ikke kunne, eie alt. 

Lost in translation


Når en skal sette sammen en utstilling, må en ta noen valg. Og ofte må en velge bort noen av arbeidene en har laget, slik at utstillingsrommet kan få fungere best mulig. Denne gangen ble derfor over halvparten av bildene jeg hadde gjort ferdig ikke tatt med. Tre av dem kan du se i dagen blogg. Øverste fotoet er fra åpningen. Flere bilder fra seansen kommer sikkert ved en annen anledning, når jeg får tak i dem. 

Dett var dett. Noen av mine tanker er formet og nedskrevet, så nå får du tenke dine tanker.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









mandag 15. oktober 2018

En kan ikke tenke seg bort fra eller fram til alt.




Så, hva skal du gjøre i dag? Hva skal du bruke denne dagen til? Noe blir det nok, for vi gjør alle noe i løpet av en dag. Enkelte skaper noe, noen river ned det andre eller en selv har skapt, noen skal elske, noen skal slå, noen skal ta smertedempende, noen ruse seg høy på livet eller ned i bunnen av en flaske, og atter andre skal forsøke å unnvike det meste som kan gi et snev av motstand.

Selv skal jeg ikke gjøre så veldig mye, for jeg har tatt meg ei ukes ferie fra atelieret. Det meste jeg skal gjøre vil være ting på hjemmefronten, dvs saker og ting jeg har gjort før. For eksempel har jeg fram til nå stått opp, fått i meg litt kaffe og en banan, slik jeg gjør hver morgen. Videre har jeg sjekket litt nyheter på nett, og nå skriver jeg altså blogg. Senere skal jeg en tur på butikken sammen med kjæresten, og handle inn for uken til svigerfar, i tillegg til oss selv, slik vi gjør hver mandag. Andre ting som krever litt bevegelse av legemet, er et par klesvasker som venter. I dag er det sengetøy som må gjennom renselsesprosessen. I tillegg skal jeg tenke. Jeg skal tenke ganske mye. 



Noe av det jeg skal tenke mest på er keramikk. Egentlig begynte jeg å tenke på keramikk allerede i natt, i drømme. Og nå som jeg er våken, fortsetter jeg. Hvordan disse tankene vil bli overført inn i et praktisk arbeide når min ukes lange ferie er over, vet jeg ikke helt sikkert ennå, men jeg ser på dem som viktige. Mye av de prosessene som skal til for å skape et kunstverk, et maleri, en skulptur eller ei krukke, foregår som hovedregel i hodet lenge før jeg tar i leira eller setter et strøk på et lerret. Grove trekk og små detaljer havner under en imaginær lupe, og potensielle løsninger trer fram, mye basert på erfaringer jeg har gjort tidligere, eventuelt lest meg til eller sett via videoer på nett. Dette kalles planlegging.

Å planlegge ting er ofte veldig bra, opplever jeg. I yngre år var jeg nok mer spontan, og opplevde som de fleste av oss både gleder og blåmerker pga det, men nå er det altså planlegging som gjelder. 



Et av de viktigste punktene i en god plan, er å ta høyde for hva som kan gå kalt. Skal du steke smultringer eller fritere noen annet i olje, bør en planlegge seansen på en måte som gjør at en har et lokk til gryta i nærheten, så en kan få stanset eventuelle flammer som måtte oppstå. Å planlegge kun ut ifra det som en ser på som lett og beint fram, er ingen god planlegging. Den er mangelfull, og lite realitetsorientert. Noe de fleste av oss har fått med seg, og som gir seg utslag i slike ting som reiseforsikringer. Å planlegge en reise uten å sørge for en reiseforsikring er tåpelig. For selv om en ikke planlegger å få bruk for den, bør en planlegge hva en skal gjøre om noe faktisk går galt. Og slik er det mye på mange felt i livet. Til og med på kunstfronten.

Det er mye som kan gå til helvete når en skal lage for eksempel en kopp. Har en ikke planlagt arbeidet, kan en i første omgang ende opp med å ikke ha nok eller riktig leire å starte med. Og slik bare fortsetter det. Via nødvendige redskap, arbeidet med form, sette på hank, tørking, brenning, glasering, og et eventuelt salg av det ferdige produktet. Det er mange detaljer som skal falle på plass. Og som ikke vil fungere om en droppet å planlegge ting. Så denne uka skal jeg planlegge mye. La tankene surre fritt og med syvmilsstøvler, stramme dem inn og spisse dem, gå igjennom detaljer igjen og igjen og utvikle dem i hodet, før jeg i neste uke setter meg ved dreieskiva igjen, med en relativt konkret plan om hva jeg skal gjøre. Jeg sier relativt, for mye vil nødvendigvis skje i møtet mellom hender og leira. I det visjoner møter utfordringer, muligheter og begrensninger.

Noen av tankene jeg gjør meg blir til skisser på et papir, for at jeg ikke skal glemme dem for kjapt igjen. Denne  tankeprosessen og skissingen er til tider veldig morsom, men andre ganger blir den litt for intens, slik at jeg ikke klarer å tenke på noe annet. Da blir jeg sliten. Av å tenke. For det kan man bli. Noe mange sikkert har opplevd, for eksempel om det oppstår mye tankekjør rundt vanskelige ting i livet, som livskriser/økonomiske problemer/død, osv., men også de morsomme og spennende tingene kan ende opp med å ta litt for stor plass. En ny jobb, en feriereise, en forelskelse, osv. Noe spennende en gleder seg veldig til. Som får det til å sitre i deg. Og gjerne om natten. 



Det beste middelet mot tankekjør er for meg å gjøre noe. Noe fysisk. En kan ikke tenke seg bort fra et tankekjør. En kan ikke tenke seg bort fra eller fram til alt. Om natten kan det for meg i stedet hjelpe å lese litt. Noe lett. For eksempel tegneserier. På dagen kan det være andre ting. Det trenger ikke å være noe spektakulært. Å vaske opp kan ta deg ut av det. Eller støvsuge. Å dele tid og tanker med noen kan også hjelpe. Da kanskje helst andre tanker enn de som er grunnen til kjøret, noe som kan være vanskelig å få til om de er så tilstede at du svetter dem gjennom nakne huden. Men det er lite av verdi som er lett å få til, påstås det. Ofte av de samme som også sier at en ikke blir lykkelig av mye penger, skulle jeg mene. Selv er jeg villig til å teste ut mye_penger_greia likevel. For jeg vet allerede at en ikke automatisk blir spesielt lykkelig av å være fattig.

Dette var noen tanker rundt planlegging og prosesser. Torsdag den 25.oktober kl.17.30, skal jeg som tidligere nevnt her på Vannlandet ha en samtale med kunstner Nina Grieg i Galleri VOX, om akkurat disse tingene. Dette er en ny greie vi vil forsøke på, og jeg er altså prøvekluten. Om du har lyst til å komme og høre på, så er du hjertelig velkommen til det.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:



søndag 14. oktober 2018

Å være spøkelse må være en drittkjedelig jobb.




Det regner. I bøtter og spann. Og vannet trenger inn i hus og kjellere her i Bergen. Noe som nok må ha sin årsak i mer enn regn. Bor en i Bergen bør en sikre seg. Bor en i Bergen bør politikerne sørge for at folk slipper å få ei elv ned i kjelleren. Men det handler vel om penger, og hvem som skal betale. Regnet burde i hvert fall ikke komme som en overraskelse på hverken fattig eller rik.

Her jeg sitter er det tørt. Jeg bor i annen etasje. Å bo i annen etasje synes jeg er greit. Mye fordi i mitt tilfelle er det den øverste etasjen samtidig. For da slipper jeg å høre lyder fra en etasje over. Jeg har et anstrengt forhold til lyder. Mest til de jeg ikke lager selv. Utenfor soverommet mitt har det dryppet hver natt fra takrenna og ned på verandaen. Drypp, drypp, sier det. Sånt gjør meg gal. Så nå jeg har lagt en stein der dryppet er, og nå hører jeg minimalt. Mer skulle det ikke til for ikke å bli gal.

I går lagde jeg mat. Det gjør jeg i grunnen hver dag. Om ikke annet så skreller jeg en banan, eller putter et par skiver i brødristeren. Om da dette kan kalles å lage mat. I går strakk jeg det uansett litt lenger, og løp i gang noe vietnamesisk. Thit Bo Luc Lac. Eller Vietnamese Shaking Beef. Og det smakte godt. Litt merkelig, men godt. Det merkelige skyldes nok at oppskriften krevde ganske mye riseddik. Om jeg kommer til å lage samme greia igjen, vet jeg ikke, for nå har jeg smakt det. Du kan se retten på bildet over her. 

Jeg liker best å lage mat jeg ikke har smakt før. Akkurat som jeg liker å male et bilde jeg ikke har malt før. Å male samme bildet flere ganger frister meg ikke. Hundre tusen bilder av en og samme lort, for eksempel, er ikke en utfordring jeg ønsker å ta. Enten lorten kommer fra meg selv eller fra noen andre. Litt annerledes blir det når jeg arbeider med keramikk, for da kan jeg lage for eksempel flere kopper som er ment å være ganske like. Tidligere var det levebrødet mitt å arbeide på den måten. Nå er levebrødet mitt trygd. Noe skal en jo leve av. Selv om en ikke nødvendigvis blir feit av det en lever av bestandig. I hvert fall blir en ikke feit av trygd. Stigmatisert, minimert og neglisjert, joda, det blir en nok, men ikke feit. Selv er jeg vel det som kalles fattig. Ikke fordi jeg vil, men fordi noen bestemmer at det skal jeg være. Og fattigere skal bli, for nå vil de ta støtten til glutenfri kost, som jeg er avhengig av. Før det tok de den lille bostøtten jeg hadde. Samtidig forsvant støtten til bil. Nå skal de altså ta maten min også. Jeg lurer på hva som blir det neste.

Jeg ble ikke feit av å lage keramikk heller. Kanskje mest fordi at da arbeidet jeg ganske mye med kroppen. I dag jobber jeg ikke like mye med kroppen. Kroppen har satt noen begrensninger for meg. Den er sliten og gjør litt vondt og lungene mine fungerer veldig dårlig. Sånn sett kan kroppen være en skikkelig kiping i blant, men jeg er glad jeg har den likevel, og ikke har havnet i åndeverden enda. Om en slik verden finnes. Noe jeg er usikker på. I hvert fall har jeg gikk møtt noen spøkelser enda, som kan bekrefte det. 

Å være spøkelse må være en drittkjedelig jobb. Det eneste de ser ut til at de drive med er å velte ting. Og å få bilder til å falle fra veggen og sånt. Og det høres jo ikke veldig spennende ut, når du tross alt har blitt en ånd og greier. Nei, takke meg til, da maler jeg til og med heller bilder av små lorter, spør du meg.

Nå skal jeg ikke skrive mer. Jeg må ut i regnet og inn i bilen og hente bonussønnen min på flyplassen. Han har vært på en annen kant av landet i høstferien for å besøke besteforeldrene. Noe som sikkert har vært kjekt. Jeg husker min egen bestemor. Det er mye jeg husker, egentlig. Sånn er det å bli gammel, en har jo gjerne opplevd litt med årene som en kan minnes. Selv om det å glemme også kommer som en mulighet etter hvert. Det er mye som bare ligger der i hodet mitt og venter på å bli glemt. Gleder og sorger. En bør ikke glemme det. 

Jeg tenker at når jeg blir spøkelse, så ligger fremdeles bloggen min her, om noen ønsker å se hvem jeg var, hva jeg følte, hva jeg tenkte, og hva jeg så på som verdifullt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





fredag 12. oktober 2018

Kun fordi glede finnes.





Det er dagen derpå. Ikke sånn dagen derpå etter ei fyllekule, for de er sjeldne nå for tiden, men nærmere bestemt dagen etter utstillingsåpning. Så nå sitter jeg her da, og kan ikke gjøre noe mer i forhold til den. Dvs utstillingen. Jeg kan gjøre noe i forhold til mye annet, og til kommende utstillinger, men altså ikke denne. Arbeidet med de utstilte bildene ligger nå bak meg. Som så mye annet for en mann i min alder. Heldigvis ligger det sikkert mye godt og venter framover også, for en mann i min alder. Både på det ene og det andre planet. At jeg i dag registrerte meg som organdonor, har altså ingenting med dagen derpå opplevelsen å gjøre. Det bare dukket opp et innlegg på Facebook som inviterte til å gjøre det, så skitt au tenkte jeg, og så registrerte jeg meg. Vanskeligere var det ikke.



Det er mange valg en kan ta eller må gjøre her i livet. Ett av dem er å ikke gjøre noe som helst. Selv skal jeg nå ha ei uke ferie, og skal vel gjøre minimalt i den tiden. Noe jeg ikke liker så veldig godt. Jeg kjenner allerede nå at jeg vil arbeide videre på keramikkprosjektet jeg har startet opp, som skal stilles ut i mai. Men det ble altså ferie som havnet på timeplanen nå. For jeg har to uker igjen av sommerferien. Og de får jeg vel gjennomføre, da, lissom, på et vis. Alltid er det noe som skal gjennomføres. Ikke alt er av den morsomme sorten. Ferie er heldigvis likevel ikke av det verste en kan stå foran eller gå inn i, så jeg får vel ikke klage.

Samme kveld som jeg åpnet utstilling i Bergen, åpnet kollega Nina Grieg en utstilling i Trondheim. Grunnen til at jeg nevner henne her og nå, er at vi skal ha en samtale i Galleri VOX torsdag 25.oktober klokken 17.30, som skal handle om min utstilling, men også om prosesser i mitt arbeide generelt. Og det kan bli spennende. I hvert fall for meg. Når det gjelder deg, så er du herved invitert. For dette er en åpen greie, hvor folk kan komme og høre på. Selv tenker jeg at jeg kan ha godt av å sette ord på ting, og å få det jeg driver med og tenker satt i et perspektiv ved hjelp av andre. For noen ganger opplever jeg å sitte litt inne i min egen boble hvor det å gå i sirkel blir letteste utvei. Så det at noen kommer inn i boblen til meg, stiller spørsmål og peker på retninger som ble valgt eller kan velges, må jo være bra.

Hva jeg skal ta meg til i denne ferieuka jeg jeg nå skal ha, vet jeg ikke helt. Kanskje jeg kan lage opp litt mat for å ha i frysen. Det minker litt der nå. Helst vil jeg lage litt orientalsk mat, kanskje noe japansk, for å sette meg i riktig stemning. Leireprosjektet jeg nevnte over her, er tross alt inspirert av japansk keramikk. 

Her om dagen så jeg et program om Thailand og naturen der. Og i programmet viste de hvordan en bonde gikk rundt og knekte tuppen på bladene til det jeg mener å huske var banantrær. Grunnen var at siden den opprinnelige naturen var fjernet til fordel for åkeren hans, manglet en liten flaggermus, kalt sommerfuglflaggermus, et sted å sove. Ved å knekke tuppen på bladene, kunne de vikle den brukne biten rundt seg og være beskyttet. På spørsmål om hvorfor han tok på seg denne jobben, svarte bonden at det var fordi han likte å se på de vakte flaggermusene. 



Jeg opplevde at grunnen bonden oppga åpnet en dør i meg. Og jeg tenker at en slik grunn gjerne er nok når det kommer til kunst også. Så det vil jeg ha i hodet når jeg skal fortsette med keramikkprosjektet mitt etter ferien. Jeg skal ikke lage det for at det skal være "rikting", ikke fordi jeg har noe jeg opplever som viktig å peke på eller snakke om, eller for at det skal selges. Kun for at du og jeg skal få muligheten til å se på de forskjellige, små kunstverkene. For det må da være grunn god nok til å lage det, og å strekke seg etter noe som handler om det vakre, tenker jeg - at noen kommer til å se på det. Mer pretensiøs enn det trenger ikke kunst å være. Kanskje det å strekke seg etter noe vakkert til og med kan være grunn nok til å være til. At det vi gjør ikke nødvendigvis må ha en inntjening eller gevinst utover det å gjøre noe bra, noe flere enn en selv kan ha glede av, kun fordi glede finnes.  Keramikkutstillingen kommer derfor antagelig til å få tittelen Ikigai  生き甲斐, som betyr "En grunn til å være til".


***

Dagens andre, vakre, japanske ord:

Komorebi

木漏れ日 

Samspillet mellom lys og blader når sollys skinner gjennom trærne.

***


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link - er litt hektet på denne for tiden. Teksten finner du her.  Denne låta kryper liksom inn i meg, helt inn dit hvor tårer en gang blomstret og tørket inn, når jeg i blant hører den på radio i bilen på vei til jobb. Og jeg skrur opp lyden. Når en har levd noen år, slik jeg har, er det mye en kan hente fram igjen og føle på, om en tillater det. 





Her er en annen versjon, minst like vakker:





søndag 7. oktober 2018

Jakten på det sublime.





Det er søndag. Inne på det ene soverommet mitt ligger yngste datteren min og sover. Hun ble ferdig med studiene denne våren, og har begynt å arbeide som lærer.  Nå er hun hjemme en tur i høstferien. Og det er koselig. Senere i dag skal vi feire bursdagen hennes, med fårikål og noe godt til kaffen. Om barna til eldste datteren min vil ha fårikål, er jeg usikker på, men jeg kan varme noen kjøttkaker eller litt pølse til dem, om det faller bedre i smak. Jeg ser ikke noe poeng i å trykke i dem noe de ikke liker. Det der at en må smake på det som serveres, er ikke en bestefars oppgave å gjennomføre. Bestefar kan ha en kjøttkake på lur.

Ute er det høst, men jeg har ennå ikke fått tatt sommerferien min. Jeg har to uker igjen. I neste uke åpner jeg en maleriutstilling, så når den er landet tenker jeg å ta meg ei uke, i hvert fall. Selv om jeg har det veldig kjekt med å lage keramikk for tiden, som skal bli til en utstilling jeg skal ha i mai, så er det noe med å ikke ta helt av som kanskje er lurt. 

Maleri til uka, keramikk til våren. Å spre seg litt utover flere kunstneriske felt passer meg bra, har jeg erfart de siste årene. Selv om jeg i rota av sjela nok er keramiker, betyr jo ikke det at jeg ikke kan gjøre andre ting. Og så lenge en setter av nok tid og vilje til å gå i dybden av det en gjør, føler jeg det fungerer. Morsomt er det i hvert fall, i blant. I det minste når jeg ser tilbake på det. Når jeg står og stanger mot begrensningene i egne evner, gjør det derimot gjerne litt vondt. Men sånn er det bare. Skal en klare å få til noe en opplever som bra, må en gjerne stange litt. På samme vis som en idrettsutøver gjerne må tåle melkesyra i musklene for å bli bedre.



Å bli bra i noe er ikke lett. Er det lett, har en gjerne ikke tatt ut sitt eget potensiale, tenker jeg. Arnold Schwarzenegger skal ha uttalt at den som tåler mest smerte er den som vinner. Nå vet jeg ikke om det stemmer på alle felt, for i blant virker det som om det er de som arver mest penger eller er penest som vinner, men han har likevel et poeng. For folk flest er det nok dessverre slik at skal en klare noe som minner om verdifullt så må en legge sjela si i det. Og det betyr at en ikke kan bruke alt som er vanskelig som argument for å la være. Enten en har en dårlig hårdag eller det er mer alvorlige ting en bruker som knagg for sine unnskyldninger og forklaringer, i stedet for å gi næring til mulighetene en kanskje også kan ha innenfor rekkevidde.



Nå er det ikke slik at alle må eller bør forsøke å bli best i et eller annet. Alle kan uansett ikke bli best. En trenger ikke en gang å være god. Men det er kanskje likevel tilfredstillende om en klarer å spore et snev av utvikling i eget liv. Enten det handler om sitt sjelsliv, sine verdier eller et fagfelt en er opptatt av. Alternativet er jo gjerne å forsvare den urokkelige verdien i alt en tidligere har tenkt, gjort, sett eller hørt, noe som i bunn og grunn handler om å stå stille. Og det kan nok oppleves om behagelig, men livet har jo mer å by på enn behag, skulle jeg mene. På den annen side så føler en kanskje i blant at en ikke har noe valg, fordi en bremses av en utfordring, som for eksempel et manglende ben, angst, dårlig råd eller annet. Da står en kanskje stille uten å føle behag en gang. Og det er jo noe dritt. Tro meg, jeg opplever det stadig selv. Er det noe jeg har erfaring i, så er det å stå stille mitt i min egen dynge av møkk. Men kanskje det er derfor det gjør så godt med de små blaff av utvikling jeg likevel er så heldig å få oppleve en gang i blant. Som for eksempel nå for tiden, hvor jeg har tatt opp igjen dette med å lage keramikk, og jeg føler at ting raser i nesten manisk iver fra hodet, via hendene og ut i leira.



Livet er i blant til å leve med. Ikke alltid, men når det skjer, får en nyte det. Og jeg kjenner at det er godt å arbeide for tiden, godt å ha datteren min hjemme i høstferien, og godt at kjæresten min, begge døtrene mine og barnebarna skal samles for å feire bursdag og spise fårikål i dag. Ungene til kjæresten er opptatt på annet hold denne høstferien, men det kommer flere fellesmiddager, flere anledninger til å samles og ha det kjekt sammen. Så får heller noen andre ta jobben med stå å snuse på egen eller andres møkk om de ønsker det. Akkurat nå,  er i hvert fall jeg selv opptatt på annet hold.

Dagens bilder viser noen japanskinspirerte teboller jeg holder på med for tiden. Akkurat nå står de og tørker, men etter hvert skal de brennes og glaseres og brennes en gang til.  Og så får jeg se hvordan de ender opp med å bli. Men uansett resultat, har jeg lært noe jeg kan ta med videre på jakt etter det sublime utrykket jeg fornemmer konturene av et eller annet sted i hodet. En jakt som aldri ender med å bryte en målsnor, men likevel oppleves som verdifull for meg.


Dagens vakre ord:

Oubaitori 

根回し 

(the idea that people, like flowers, bloom in their own time and their own individual ways)




Ha en fin dag

Bjørn

Dagens link:



lørdag 29. september 2018

Om en aldri trår feil, har en gjerne stått stille.





Ny regnrekord i Bergen for september måned, står det i avisen i dag. Og ja, jeg har lagt merke til vannet. Men det har ikke plaget meg nevneverdig. Regn gjør sjelden det. Likevel blir jeg ganske høy når sola omsider dukker opp igjen, så kanskje regnet plager meg likevel, uten at jeg registrerer det. For slik er det med plager i blant. De bare er der, du blir vant til å leve med dem, og skjønner ikke at de påvirker deg så mye som de gjør, før du for eksempel våkner opp en dag uten smerter, står opp for deg selv, eller bare skifter enn retning.

Selv har jeg ikke så mye smerter i dag. Jeg merker at kroppen finnes, og registrerer at den ikke har det helt topp, men slik er det hver dag, så det kan jeg leve med. For min del er det mest lungene som er en utfordring, selv om noen ledd også pirker borti bevisstheten og forteller at de finnes. Likevel, det stopper meg ikke. Og i dag er det lørdag, dvs at jeg skal lage middag til kjæresten og meg selv, pluss poden hennes. Og i dag er det Beate som valgte retten, for vi velger annenhver gang. Gjerne noe vi aldri har spist før. Og det hun valgte denne gangen er Balinese chicken curry, en rett signert Jamie Oliver. Jeg regner med at det kan blir godt, så jeg gleder meg allerede.



Det gjø´kke vondt å glede seg. Selv gleder jeg meg en del for tiden, uten at det smerter meg. Mye av gleden er knyttet til jobb, siden jeg har tatt opp det å arbeide mer leire igjen. Tidligere jobbet jeg mest med blåleire, men nå er det porselen som gjelder. Og det er moro. I hvert fall foreløpig. Så jeg gleder meg til hver dag jeg skal på atelieret. Dessverre gikk jeg tom for leire, men ny dukker nok opp om ikke så lenge, så det gleder jeg meg også veldig til.



Etter hvert som porselenprosjektet mitt skrider fram, vil gleden etter hvert erstattes med frustrasjon. Slik er det med alt jeg foretar meg på kunstfronten. I begynnelsen er det mest gøy, og jeg er ofte veldig nær ved å geniforklare meg selv på dette stadiet, men så kommer jeg til punktet hvor evner møter visjoner og begrensninger, og da begynner det å gjøre vondt. Ikke så vondt at jeg legger inn årene, men vondt nok til å merkes, så jeg begynner å lure på hvorfor jeg holder på med det jeg gjør. Jeg er tross alt i sekstiårene nå,  og uføretrygdet, så jeg kunne lagt vekk alt og bare slappet av. Men jeg fortsetter. Inn i det jeg vet vil komme til å gjøre vondt. For det å ikke utfordre sine egne evner, men i stedet stoppe ved «det du kan slippe unna med», er ikke en god løsning. Det blir som å hvile på gamle laurbær. Noe en selvfølgelig kan gjøre, men min erfaring er at et slikt leie gjerne kan gi litt kjedelige utsikter i blant, pluss at det kan stikke litt både her og der. Så en får bare stå i frustrasjonen, og arbeide videre. Vel vitende at en aldri kommer helt i mål, men i hvert fall et skritt videre i blant. Noen ganger må en oppleve et skritt tilbake også, om en gjør noe feil. Men feil kan en lære minst like mye av som det en gjorde riktig. Slik er det på mange felt i livet. Om en aldri trår feil, har en gjerne stått stille.



Livet har sine opp og nedturer. Etter sommeren kommer høstregnet, og i blant kan en åpne en keramikkovn og oppdage at det en hadde lagt ned timer og dager av arbeid i ikke likner ræva. Nå har ikke det siste skjedd meg akkurat nå, men jeg kjenner følelsen fra tidligere. Trøsten er at neste ovn kan gi en gledesrus, og at snart er våren her igjen. I mellomtiden får en gjøre det en kan best, og det er å leve det livet en har. Ingen er bedre til å være deg enn du, og ingen er bedre til å være meg enn jeg. Andre som hadde møtt utfordringene du har møtt, hadde kanskje bukket under. Så støtt deg på den tanken.

Den 11.oktober kl.17.00 åpner jeg utstilling hvor jeg viser minimalistiske malerier. Stikk gjerne innom på åpningen, om du er i nabolaget. Det samme gjelder for den 25. kl. 17.30, da skal Nina Grieg og jeg selv ha en kunstnersamtale i galleriet rundt utstillingen, min person og mine arbeidsprosesser, verdier, og tanker. Satser på at det blir en enkel servering av noe å putte i munnen også. Det hadde vært veldig kjekt om akkurat du tok turen.



Bildene av porselensobjektene er fra prosjektet jeg nå holder på med, men øverste bildet viser overflaten på en keramisk prøve i forbindelse med et verk jeg lagde til forrige utstilling, Nangijala, men  som ble totalt mislykket. Selv om det ble en feilvare, var det likevel ikke bortkastet informasjon det ga meg, så nå henter jeg det fram igjen, og ser om jeg kan utvikle det videre til noe spennende i forbindelse meg porselenet jeg arbeider med nå. 

Japanerne har et fin ord. Det heter Kintsugi 金継ぎ, og refererer til det å reparere keramikk som har gått i stykker med gull. På den måten blir noe som har fått et sår, en ny og til tider vakrere framtid. Og slik er det gjerne i livene våre også. Uten noen feilsteg og arr, blir det meste forutsigbart, glatt, likt og uinteressant. 

Et annet fint japansk begrep jeg er bevisst på for tiden, er Wabi-Sabi , som betyr å akspetere og verdsette det forgjengelige og uperfekte. Jeg synes det er ganske fantastisk at noen ikke bare har forstått noe slikt, men til og med har gitt det egne ord.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:


  

lørdag 22. september 2018

Det er saker i livet som er mye bedre enn Grandiosa.




Det er lørdag. Frokosten er unnagjort. Dagens videre planer inkluderer som vanlig en tur på butikken, pluss litt eting og tv, slik det er så å si hver lørdag. Men den startet med å lese nyheter på nett. I hvert fall det som ikke lå bak en betalingsmur. For nei, jeg betaler ikke. Økonomien min krever at jeg viser måtehold på ganske mange områder. Slik det gjør for mange, eller i hvert fall burde. Og verre skal det bli, kan jeg lese i en åpen artikkel i dag. Med vinteren som er på vei og økende strømpriser, bensinpriser som også vokser, pluss at renta nå begynner å stige. Så det er bare å holde igjen der en kan, for ikke alt blir slik en helst ønsket, bestandig.

For noen dager siden satte jeg en keramikkovn. Det vil si jeg fylte den opp med diverse tester og ting og tang som skulle glasurbrennes. Men da den ble åpnet igjen to dager senere, viste det seg at den hadde slått seg av før glasuren begynte å smelte. Så da ble det elektriker og feilsøking, og i går satte jeg ovnen i gang på nytt. Så nå håper jeg det går bra denne gangen. Noe som ikke alltid er en selvfølge. Det er mye som kan gå galt når det kommer til keramikk. Slik sett er det enklere å male bilder, opplever jeg. Likevel kjenner jeg at det er litt gøy å arbeide med leire og dreiing igjen, etter atten års tørke. Samtidig opplever jeg at pausen har gjort meg godt, og at jeg har videreutviklet en forståelse for faget i tiden som har gått, selv om den mye er på et teoretisk plan. Oppgaven nå blir å føre teorier og ideer over i et praktisk leie, fra hodet og over i hendene. Men det skulle gå greit. Det handler mye om prøving og feiling og trening. Det vil si stå i motstand og holde ut. Slik mye i livet baserer seg på. 

Det er lett å tenke at noe blir umulig når en møter sine egne begrensninger, eller om en tidligere har opplevd noe en ikke fikk til. Det skjer i kunstverden, men også i det private. Mislykkes du stadig med en spesiell kake, forsøker du gjerne en ny sort etter hvert. Kanskje til og med etter første forsøk. Vi hater jo å ikke få til ting. Så vi går for den kaka vi får til, eller en boks med is. Selv hører jeg også i blant folk som har opplevd samlivsbrudd si ting som at de aldri vil forsøke igjen, nå vil de leve alene resten av livet. Men jeg tenker at alle erfaringer kan hjelpe deg til å gjøre noe bedre ved et nytt forsøk. Enten det er kaker eller folk det er snakk om. For selv når du har opplevd en partner og et forhold som ikke gjorde deg godt, handler det mye om ens egne evner og vilje til å utvikle seg. Alt handler ikke om andre, mye er opp til oss selv. Kanskje har vi egenskaper i oss som burde vært gjort noe med. Når dét er sagt, så er det ikke slik at en MÅ være i et forhold. Absolutt ikke. Mange trives veldig godt alene. Selv opplever jeg at det er fint å ha et forhold, men også å være ganske mye alene, så jeg har funnet ut at det fungerer godt å ha en kjærest uten at vi bor sammen. Slik har kjæresten og jeg hatt det i 12-13 år nå, og slik vil vi vel fortsette å ha det framover, ser det ut til. Det funker for oss begge.

Og da har jeg vel fått sagt det jeg vil i dag, dvs litt om det å stå i motstand, og å finne sine egne løsninger. For de som i tillegg liker å lese om mat andre lager og spiser (noen gjør jo det), så er retten jeg skal lage for kjæresten og meg selv i dag, Thai curry med peanøtter og kokos. Blir nok godt. I hvert fall langt bedre enn Grandiosa. Det er ganske mye i livet som er bedre enn Grandiosa, og samtidig er innenfor din og min rekkevidde, tror jeg. Samtidig er det mye som er mye vakrere, enn vår verdens grandiosaer også på andre arenaer. Men det er nå en gang slik, at hverdagens evigmalende kvern langsomt fragmenterer og rører sammen mye av det som kunne vært godt for oss, slik at vi mister av syne de små øyene av noe vakkert som faktisk er tilgjengelige, om vi stedet hadde satt av tid og rom til å søke opp og å gå i land på dem. Øyene kan være små landskap av kunst, musikk, nære samtaler og samvær, eller annet.  Ikke minst estetikk. Videoen under dagens link er valgt ut pga estetikk. For jo, estetiske uttrykk kan ta mange former. De trenger ikke å begrense seg til vakre blomster.

I forrige blogginnlegg viste jeg et fat med japanske skrifttegn, som oversatt betyr noe sånt som "En grunn til å leve". Her er en annen versjon med de samme tegnene preget inn.





For meg ble dette med japanske ord og tegn kanskje starten på noe jeg kan ta videre. Så her er en liste over flere vakre japanske ord jeg nå har funnet. Les, kjenn etter og nyt: 


Wabi-sabi (the acceptance of transience and imperfection)


Shibui 渋い (the muted coolness of simplicity and minimalism)

Yugen 幽玄 (the sense of beauty that comes fram a subtle awareness of the unseen)

Mono no Aware 物の哀れ (the beauty that comes from a sensitivity to and awareness of the impermanence of things)

Komorebi 木漏れ日 (the dappled appearance of sunlight as filters through tre trees)

Omotenashi お持て成し (a thoughtful sense of consideration that anticipates the needs of others)

Oubaitori 根回し (the idea that people, like flowers, bloom in their own time and their own individual ways)

Furusato 故郷 (The home that one longs for)

Setsunai 切ない (a complicated sadness that painfully creeps through the heart)

Boketto ボケット (Gazing vacantly into the distance, without thinking) 

Ichi-go ichi-e 一期一会 (Treasure every encounter, for it will never recur)

Koi no Yokan 恋の予感 (This is sort of like love at first sight but not really. There’s more. It’s not a sappy, head-over-heels, heart-pounding, butterflies-in-stomach “love.” It’s a sense you get when first meeting a person – that it’s INEVITABLE that you are going to be in love in the future. Even if you feel no love right now)

Kawaakari 川明かり (Glow of a river in darkness)


***


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: