lørdag 13. januar 2018

Politikere, alkoholen og Sarah Bernard.




Frp. vil ikke stoppe å skjenke alkohol på arrangementer holdt i egen regi. Heller ikke Høyre ser ut til å være villig til å sette ned foten. Noe jeg finner ganske merkelig, sett i lys av hva som har kommet fram i forbindelse med #metoo kampanjen. Hva er viktigst, liksom? Stoppe idiotoppførsel og overtramp eller det å beholde rusen? Men så er det vel en menneskerett å supe da, når en vil og hvor en vil. Enten en heter Trond Giske eller Kristian Tonning Riise. Sistnevnte blir nå beskyldt for å ha skjenket en sekstenårig jente, for så å ha sex med henne. Men det er klart at de ikke kan slutte med alkohol i jobbsammenheng. Hvordan skulle nå det gå? Vin, for eksempel, er jo Kultur. Jeg tenker at her har vi et rimelig tydelig eksempel på hvordan enkelte rygger skrikende inn i framtiden, mens de klorer seg fast til gamle forestillinger og "rettigheter" så godt de kan. Akkurat slik de gjorde da sikkerhetselene i bil og røykeloven kom.

Hvorfor det skal være alkoholservering ved politiske arrangementer og møter, forstår jeg ikke.  Like lite som jeg forstår hvorfor en skal servere alkohol på fly. En kan liksom ikke komme i etterkant og spille overrasket over at ting skjer, når en selv er den som legger til rette for at folk skal ruse seg. For det vil alltid være noen som ikke kjenner til begrepet måtehold, og folk reagerer forskjellig på stoffet. Utypiske reaksjoner kan handle om medisiner en bruker, eller livserfaringer en har gjort seg.

Nå er det ikke slik at jeg er imot alkohol over alt. Jeg liker godt å ta en liten whiskey, cognac eller en likør til kaffen i blant. Men jeg gjør det ikke der barn er involvert, og jeg ser ikke poenget ved å gjøre det i jobbsammenheng. Dessuten er det jo slik at jeg har vært ung en gang, og har erfart mer enn en gang å drite meg ut etter å ha tatt for mye. Noe jeg nok ikke har vært alene om, skal en tro avisene i disse dager. Men det var dette med lærdom da. For meg tok det ganske mange år å lære begrensningens kunst, men det handlet mye om at jeg brukte alkoholen mer til å dempe angst og depresjon, enn til å nyte det gode ved tilværelsen. Det vil si at jeg brukte dråpene til selvmedisinering.  Jo mer angst, jo større ble inntaket. Jo mer sorg og svarte tanker, jo dypere dykk ned i løftet om et friminutt. Til det ble for mye, og jeg kunne skape drama, fordi så mange uhåndterlige følelser ble blåst opp av alkoholen. Men det var da, og nå er nå, og det er forskjell på en ungdom som ble føkka opp av en skrudd og voldelig barndom så ettertrykkelig at livet ble til et langt skrik, og til en politiker som skal lede landet vårt. I hvert fall bør det være en forskjell. Men det ser ut til at både Siv og Erna vet bedre. Så får vi vel heller leve med våre egne versjoner av Yeltsin, da.


Det var det.

I dag skal jeg bake kaker. Sarah Bernard. I helgen skal vi feire bursdagen til bonussønnen min, og da må vi jo ha litt godt for smaksløkene. Mitt bidrag blir altså de nevnte småkakene. Og selv om jeg aldri har verken bakt eller smakt sorten før, tror jeg de blir deilige. Oppskriften jeg har valgt, er av den litt enkle sorten, der en i stedet for å male opp mandler og lage alt fra bunnen, bruker ferdig kransekakedeig. Og det er ikke fordi jeg ville slitt med noe annet, men handler mest om at jeg er lat. Rett skal være rett.

Det blir selvfølgelig ikke servert alkohol i bursdagen. For hvorfor skulle det nå det. Selv om poden blir 17 år og nærmer seg voksenalder, trenger vi ikke å ruse oss av den grunn. Dessuten vil det være småttinger i bleie tilstede også. 

Jeg er i utgangspunktet ikke så begeistret over å drikke sammen med avkommene, for jeg føler det viskes ut noen grenser i forhold til roller da. Selvfølgelig kan jeg en varm sommerdag ta en øl sammen med mine egne barn som nå nærmer seg tretti, men vi fester ikke sammen. De har sine egne venner, så det er jo ikke slik at de trenger meg som svirebror eller kompis. De trenger meg som pappa, and that's it. Så jeg tenker det er greit at rollen min begrenser seg til å være akkurat det. Roller er viktige. Se bare på hva som skjer når de nevnte politikere blander dem. Det blir ikke nødvendigvis så pent.

Dagen er i gang. Helgen er i gang. Jeg er i gang. Hva du er, vet best du selv. Uansett får du ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




fredag 12. januar 2018

That's how the light gets in.



Det er fredag morgen, og i dag våknet jeg kl. seks. Noe som er for tidlig, spør du meg. Men slik har det vært i det siste. Ikke at jeg våkner opp til fredag morgen hver dag, men at jeg våkner for tidlig. Noe som ikke akkurat er et stort problem sett i en verdensmålestokk, men som likevel er kjedelig for akkurat meg. For jeg liker å ha kontroll på ting, at dagene er forutsigbare. Når jeg våkner for tidlig, krøller det seg med forutsigbarheten. Jeg må stokke om på ting. Kanskje gjøre noe på morgenen som jeg egentlig skulle gjort på ettermiddagen. Dessuten blir frokosten for tidlig i forhold til lunsj, slik at jeg ender opp med å gå sulten en stund om jeg skal spise sammen med de andre på atelieret. Jeg liker ikke å være sulten. De eneste gangene jeg liker å være sulten er når jeg slanker meg. Da forteller sulten meg at jeg er på rett vei. Men nå om dagene slanker jeg meg ikke. I stedet legger jeg på meg. Ikke nødvendigvis planmessig, men mer av latskap.




Mat er godt. Sånn er det bare. Og siden rett før jul har jeg spist mer enn i høst. Ikke føler jeg meg så veldig motivert til å begrense meg igjen heller. Sånn er det. Ikke noe å klage over. En ligger som en reder. Mye av det som skjer i livene våre handler nettopp om reding. Det vil si at det er vi selv som har ansvaret for de konsekvensene valgene våre medfører, og at vi må leve med dem.

Selv om vi har ansvaret for mye, er det ikke alt som skjer oss vi kan ta kontroll på. Her kan du lese en artikkel om programleder JanneckeWeeden, som snakker om angsten sin. Panikkangst

Jeg synes det er bra at kjente mennesker våger å vise seg sårbare. Jeg tror mange vil ha lettere for å akseptere sin egen sårbarhet om de ser andres. Spesielt om den skjer med noen en i utgangspunktet ser opp til, eller ser på som sterk eller vellykket. Uten at styrke har noe som helst med angst å gjøre, utover den styrken som må til for å leve med den. Det betyr at du kan være så sterk du vil, du kan ha kontroll på det meste og være både vellykket og elsket og sett opp til, og likevel kan du ende opp med angst. For sånn er angsten, at den driter i sosial status eller fasader, yrker eller lommebok. Den driter i om du har ei kvise på ræva, eller er glatt som ei barnerumpe og rynkefri etter hundre tusen kroner brukt på riktige kremer og trimstudio, den skiter glatt i om du har Tesla eller mangler penger til månedskort på bussen, spiser ku eller kli. Den kryper under huden på deg når du minst venter det. Og det kan gå langt tid før du finner ut hvorfor den gjorde det.




Kunnskap gir makt, sies det. Men selv om du finner ut hvorfor du har angst, betyr det ikke samtidig at den blir borte. Jeg selv har slitt med angst hele livet, og vet rimelig mye om hvorfor. Men den forsvinner ikke av den grunn. Likevel kan kunnskap hjelpe meg til å takle den. Ofte handler det å takle om å sette grenser. For meg selv og for andre. Være tro mot meg selv. Å være tro mot meg selv, mot det jeg tenker, ser på som verdier og det jeg føler, er alfa og omega. Også hjelper det å fortelle om hvordan jeg har det. Mens det er lite som forsterker angsten mer enn at jeg forsøker å skjule den.

Forutsigbarhet er en annen greie som virker dempende på angsten min. Så surpriseparty er ikke den ultimate gaven om du vil gi meg noe. I det hele tatt må jeg ofte forberede meg lenge før jeg velger å gjøre noe nytt. Og kommer ting for brått på, kan jeg ende veldig kjapt om med å ta avstand fra det. Ber for eksempel noen på atelieret meg om å stikke en tur på butikken for å kjøpe kaffe, vil de antagelig få et nei. Mens om jeg selv tenker at jeg skal stikke ut og kjøpe en ny pensel, kan det gå greit. Men ofte er bare det å gå på butikken uansett en for stor greie. Da jeg var yngre, hadde jeg perioder hvor jeg satt uten mat i dagevis, fordi jeg ikke klarte å gå ut. Da hjalp det lite å vite hvorfor. Sulten gnagde i tarmene uansett. Slik har jeg det heldigvis ikke lenger. Nå har jeg til og med fått meg en fryseboks jeg skal fylle opp. Den var jeg på en butikk og kjøpte i forrige uke. Så selv om angsten styrer mye i livet mitt også i dag, styrer den altså ikke alt.




Det er mange som forsøker å skjule følelsene sine. Og da er vi tilbake til dette med reding og ligging, for det å skjule hva du føler er et valg, uansett hvordan du rettferdiggjør valget. Et valg som gjør deg mer og mer usynlig. Likevel velger vi i mange relasjoner å kle på oss ei maske. Et hylster rundt sårbarhet og skam og lengsel. Og det er ganske merkelig, for ofte er det slik at det er de menneskene rundt oss som våger å vise sin sårbarhet og feilbarlighet, vi liker best.

Et forsøk som ble gjort en gang, viste to filmer av to mennesker i samme situasjon. De to personene gjorde akkurat det samme. Jeg tror det var noe dagligdags som ble vist. I løpet av filmene var det likevel én liten forskjell. Den ene sølte da hun skulle helle kaffe i en kopp, mens den andre ikke gjorde det. Etter å sett filmene, ble en gruppe mennesker spurt om hvem de likte best av de to skuespillerne. Og nesten alle likte hun som sølte kaffe best. Mer skulle det altså ikke til. Og slik er det med meg også. Det er de menneskene som våger å vise og å snakke om hva de føler jeg liker best. Det er dem jeg føler kjærlighet for, det er dem jeg føler varme for, dem jeg vil komme nærme. Ikke de som er perfekte. Ikke de som holder alt inne. Så dagens råd er å ikke være så redd for sprekker i fasaden, ikke vær så redd for å si hva du føler og tenker. For som Cohen synger: 


Dagens bilder viser noe jeg holder på å eksperimentere med for tiden. Det handler om lys, og om å belyse. Øverste bilde har fått tittelen Flashbulb memory Nr.1, bilde nummer to har fått tittelen Yearning, nummer tre kalte jeg The walk of shame, mens det siste, som ikke er ferdig enda, får vel tittelen Flashbulb memory Nr.2.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





søndag 7. januar 2018

Men hallo, det går jo mot vår.



Det er søndag. Og da jeg tittet ut av vinduet da jeg sto opp, så jeg at ute har det lagt seg et lite lag med snø igjen. Snø gjør dagen litt lysere, enn når det er kun regn og tunge skyer. Likevel håper jeg ikke på mer snø, for jeg bor i toppen av en bakke, som lett blir glatt for bilen min å komme opp. Det må bety at jeg foretrekker framkommelighet framfor lys. Noe som høres stusselig ut. Men sånn blir det i blant. Når en setter ting opp imot hverandre kan en ende opp med noen overraskelser.

Den siste halvannen uken har jeg vært syk, men nå føler jeg meg bedre. Antagelig var det et virus, som ga meg feber og lungeproblemer. Men nå har altså kroppen bekjempet det verste. Det er godt en har en kropp som kjemper litt imot annet enn arbeidslyst i blant.

Det å være litt fysisk syk, klarer de fleste å komme seg igjennom uten mén. For meg som lever med en del angst, er det til og med i blant nesten litt ok. For når fysikken sliter, minker ofte angsten. Så siste uka har det vært lite av den sorten. Kanskje det er slik at summen av utfordringer vi blir gitt er stabil, fra tid til annen...

eller kanskje ikke...

uansett, 

selv om jeg har slitt litt med kroppen den siste tiden, har jeg i løpet av uken som gikk fått bestilt meg en fryseboks. Den er på nærmere 300 liter, og kommer i morgen, om det ikke blir for mye snø i bakken opp til meg.

Det blir kjekt med en fryseboks. Til nå har jeg bare hatt et kombiskap, og frysedelen der rommer ikke all verden, så den blir kjapt fylt opp.  I blant blir det med plass et problem, for jeg liker å lage opp middager og å fryse dem i porsjonsbokser. Aller best liker jeg å gjøre dette når jeg finner noe billig mat å lage av. Så jeg kjøper inn litt med dårlig dato, når anledningen byr seg, og om jeg altså har plass i frysen. Butikkene har etter hvert blitt flinkere til å gi kundene sine denne muligheten, og ofte får du da saker til femti prosent avslag.

I dag skal jeg lage opp litt mat igjen – fiskepuddinggryte - men denne gangen måtte jeg ty til fullpris. Likevel blir det ikke så verst prismessig. Fiskepuddinggryten min består av 2 stk Remas små, billige fiskepuddinger, 1 blomkål, 5-6 gulrøtter, 1 purreløk og en pose frosne erter. Blandes i ca 2 liter hvit saus med litt ost, salt, pepper, hvitløkspulver, ingefærkrydder, 2 stk grønnskasbuljong og 2 stk fiskebuljong. Har jeg noen potetrester, slenger jeg oppi det også. Fiskeboller eller kokt fisk i stedet for fiskepudding går selvfølgelig også helt greit.

Dette høres kanskje ikke all verden ut, men er greit innafor, lett å varme opp, og sikkert langt sunnere enn McDonalds eller frossenpizza. Ikke tar det lang tid å lage heller. I løpet av en liten time er mye gjort. Uten at dette med tid nødvendigvis er noe som hindrer meg. Det er ganske koselig å lage mat, synes jeg. Spesielt om en er flere tilstede under prosessen. Noe det sjelden er hjemme hos meg, siden jeg så å si aldri får besøk, men i blant lager jeg jo noe hos kjæresten også. Det siste jeg lagde hos henne var pinnekjøtt på nyttårsaften, og før det var det røkt svinekam.

Røkt svinekam med fløtesaus er konge, spør du meg. Langstidsteker du den litt, blir den så mør at den nesten smelter i munnen. Et par ganger i året får du dem til en veldig billig penge på Rema. Det samme gjelder røkte svineknoker, som en kan lage for eksempel lapskaus eller ertesuppe av. Så nå når jeg får ny frys, får jeg handle inn når tilbudene popper opp.

Nok om mat.

Over helgen er planen å komme i gang på atelieret igjen. Det ble en litt lenger juleferie på meg enn jeg hadde planlagt, og dagene har vært litt slappe siste tiden, så jeg har kjedet meg en del. Når jeg kjeder meg mister jeg tiltakslyst, ender opp foran tv og får enda mindre gjort, og bruker i stedet tankekraft på å analysere ting som avføringen eller pipelyder i nesa. Men i dag tenkte jeg i tillegg til å lage opp middager, å få ryddet bort julen. Noe som burde gå kjapt. Det er begrenset med julepynt i denne heimen. Samtidig må jeg rydde litt på kottet mitt, så jeg får skvist inn den nye fryseboksen.



Det gjør godt å få ryddet litt opp i ting, føler jeg. Om Giske er like ening i det, er vel tvilsomt akkurat nå. Siden jeg har kjedet meg i det siste, har det blitt til at jeg har fulgt en del med på den saken. Og selv om jeg synes det er bra at ting tas tak i, selv om jeg fråtser i det media frodig formidler med sin brede pensel, klarer jeg ikke helt å viske ut av bevisstheten at dette handler om mennesker med følelser og et liv. Det er ikke underholdning. Det er tøft for Giske og for varslerne. Men i tillegg så har en familiene deres. Det kan ikke være lett for dem heller å få med seg alt som skrives i aviser og i kommentarfelt. Så dette er vel kanskje noe en kunne tenke over, før en legger sten til byrden i artikler og kommentarfeltene, og selv om jeg og mange andre er villig til å bruke tid og energi på å lese om det.

Om noen er villige til å bruke tid på det jeg har skrevet i dag, gjenstår å se. Noen blir det vel, selv om Giske nok får mer oppmerksomhet enn fiskepuddinggryta mi. Sånn er det bare, og det får jeg vel leve med, tenker jeg. Det er jo så mye en må leve med. Og nå går det jo mot vår. Ikke verst bare det. Det kunne jo gått mot vinter.

Dagens øverste bildet ble tatt ut av kontorvinduet mitt akkurat nå. Det ser ut som om snøen må gi tapt for regnet. Deprimerende er det uansett. Det andre bildet viser kottet mitt. Ikke stort mer oppløftende det. Men jeg liker som du forstår å legge ut spennende bilder.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




søndag 31. desember 2017

Godt nytt år.





Et år er over, et nytt ligger på beddingen. Hva det nye året vil bringe med seg, vet vi kanskje en del om, men langt fra alt. Det gamle året vet vi derimot mer om.

For min egen del, har dette året som nå ebber ut vært et ganske greit år. Jeg har fått satt opp en utstilling bestående av kulltegninger, og jeg har sluppet de største utfordringene på de fleste fronter. Det betyr likevel ikke at alt har vært problemfritt. Jeg har noen helseutfordringer, som vil følge meg også inn i 2018. Men det kunne vært verre, så jeg er ganske fornøyd når jeg ser tilbake. Både det sosiale, yrkesrelaterte og følelsesmessige har også fungert etter forholdene bra, på privaten og på jobb. Samtidig har jeg blitt bestefar for andre gang, og det er veldig kjekt.

Noen kommer til verden og noen dør. I året som gikk døde faren min. Men han var en voldelig overgriper, og vi har ikke hatt kontakt på mange år, så det gikk lite inn på meg. Jeg tenker at akkurat de ordene kanskje får meg til å framstå som kald, men det kan jeg leve med. Vi er hva vi er, og vi ble det av en grunn. Likevel, han var den siste som var igjen av generasjonen før meg. Og det, sammen med at jeg nå har fått to barnebarn, setter ting i perspektiv.




Når det gjelder nyhetsbildet i året som har gått, så er det et par ting som har preget det ganske mye. Blant annet er utfordringene knyttet til Nord Korea vært flittig belyst. Og muligheten for krig har fått til dels feite overskrifter. Det hadde vært fint om denne situasjonen kunne roe seg ned framover, kjenner jeg.

Så har vi Listhaug da, hun har vært flittig i media. Men det orker jeg ikke å gå inn på nå. Jeg kjenner en klump i magen bare ved å tenke på dama, det hun står for og midlene hun bruker.

En tredje ting som har fått stor spalteplass, er opprøret  #metoo. Noe som i mitt hode er en greie som er helt på sin plass, skal en tro det som blir hevdet er årsaken til det. For min del tror jeg på det som har kommet fram. Samtidig forstår jeg at det også er opp til oss menn å ta tak i det, og ikke gå i skyttergravene og føle oss uglesett.  Motbør fra enkelte stemmer som gjerne inneholder et varsko, der menn nå blir forespeilet en vanskelig framtidig hvor de ikke lenger tør å flørte eller å være seg selv, er i mitt hode bare piss og syting, på linje med andre områder der enkelte menn hyler som unger når de føler mannsrollen er truet, og danner facebookgrupper som Mannegruppa Ottar, hvor menn får være Menn. Slik jeg oppfatter det, så er det ingen som vil vi skal slutte å være menn. Verken før #metoo eller etter. Det vi skal slutte med er å være drittsekker. Og det er noe helt annet. Det å være drittsekk er ikke en gang kjønnsavhengig, så bare slapp av.



Å finne sin plass her i verden, er noe vi må lære. Er du en fjorten år gammel gutt med kroppen full av hormoner som går nærmest av hengslene, har du antagelig en liten dannelsesreise liggende og vente på deg. Og en kan trå feil. Slik var det for meg, og sikkert mange med meg. Men vi lærer gjerne av feil vi gjør - om vi vil, og om vi har IQ høy nok til klare annet enn å klø oss. Så jeg tenker at de fleste voksne menn forstår forskjellen på et smil og et blikk på den ene siden, og en uinvitert hånd i skrittet på den andre. Å ikke lenger vite sikkert når en kan dra ned buksa for å vise fram stoltheten, er vel heller ikke noe de fleste anser som en uhåndterlig problemstilling. For selv om mailboksene til mange kvinner etter hva jeg forstår flommer over av penisbilder fra menn som tror det er dette som vil gi dem kjærlighet eller i hvert fall et ligg, så er vel blotting likevel ikke noe de fleste anser som innafor.

Jeg tror ikke at livet på flørtefronten blir så mye vanskeligere i 2018, enn det var før 2017. Å ta i bruk litt anstendighet skulle ligge innenfor hva de fleste klarer å håndtere. Og hvis ikke, får du ta konsekvensene. Det er som når en kjører bil. Alle kjenner til dette med fartsgrenser. Kjører du for fort, kan du få en smekk eller en bråstopp. Og det er ikke det eneste regelbruddet på bilfronten som kan gi negative reaksjoner. Likevel er det noen som velger å kjøre med sommerdekk på snø, selv om det både er farlig og kan gi deg en bot. Det handler med andre ord ikke nødvendigvis om at en ikke vet, men at enkelte driter i det de vet, og ser seg hevet over det meste.




I dag er det nyttårsaften. Den skal jeg tilbringe sammen med kjæresten. Antagelig blir det kun oss to i år, men det går fint. Litt tosomhet er ikke det verste en kan oppleve. Jeg løper i gang litt pinnekjøtt, og så har vi en rolig kveld, og ser på fyrverkeriet fra vinduet. Dårlige lunger og kruttrøyk går ikke så godt sammen, så for meg er det den beste løsningen. Men det er vel nok av dem som skyter opp raketter uten at jeg må ta ansvaret for det, tenker jeg.

Et lite tankekors på tampen:

De siste dagene har det dukket opp boder hvor en kan få kjøpt rakettene sine. Penger skal gjøres kjapt, og konkurransen er nok stor bodene imellom. Ved Åsane senter i Bergen valgte de å sette opp en slik bod på handikapparkeringen. Antagelig for å komme nærmest mulig døra og lommebøkene. Men så var det der med anstendighet da, når begjæret tar tak. Det er visst ikke så lett det der. Selv om det er hundrevis av parkeringsplasser de kunne valgt, syntes Åsane Senter det var en god idé å ta de tre som var forbeholdt bevegelseshemmede. 




Det var det for nå. Takk for året som har gått. Og lykke til i året som kommer. Dette fikser du.

Bjørn

Dagens link:






torsdag 28. desember 2017

Romjul.



Det er romjul. Og dagene er stort sett rolige. Noe som ikke plager meg nevneverdig. For denne jula har vært grei. Og det liker jeg. Selv om livvidden min kanskje har økt litt. Men sånn er det ofte i jula. Det blir jo både god mat, småkaker og marsipan. Og gjerne i litt større mengder enn til vanlig. Mens bevegelse skorter det derimot litt på. I hvert fall hos meg. Det har blitt mye sliting av bukseræva i det siste. Sånn er det bare.

I dag er det klippfisk til middag hos svigermor. Med bacon. Det er en juletradisjon hos oss. I morgen skal vi ha svineribbe, sammen med Beates unger og min eldste, pluss barnebarn. Min yngste datter er på en annen kant av landet denne jula. Sånn blir det gjerne med åra. Ungene flytter ut og etablerer seg med sitt. Men en får nyte de treffpunktene en har.

Til jul fikk jeg gaver. Blant annet et speil. Av døtrene mine. Så nå kan jeg se hvor gammel jeg har blitt enda oftere enn før. For speilet skal henge på stua. Og der tilbringer jeg jo en del tid. Speilet hadde døtrene mine fått satt inn i ei diger ramme som de hadde malt i sølv. Du ser det på bildet over og under her. Det ser kanskje ikke så digert ut tatt fra en slik vinkel og stående på gulvet, men det er ganske svært. Og jeg liker det. Jeg liker også cognacen du kan se i glasset på det øverste bildet. Glasset er en del av et sett mine foreldre fikk i bryllupsgave, og som jeg har arvet.



Med alderen har alkoholbruken mitt minket. Det vil si at jeg ikke fester lenger. Og jeg drikker meg aldri full. Men jeg har fått smaken på brunt brennevin. Og rett før jul fikk jeg et tips om en whisky som skulle være god. Den heter Coal Ila. Dessverre hadde de ikke den inne her jeg bor, men jeg fant noe en hjelpsom dame på polet mente kunne minne om den, og som samtidig var i en prisklasse jeg kunne leve med. Så i går kjøpte jeg meg ei lita flaske med Highland Park singel malt fra Orknøyene, som smakte utmerket. «Kompleks whisky med god fylde og preg av malt, torv og lyng. God lengde.»   
Andre bruker mer penger på drammen sin enn jeg gjør. Som denne til kr. 200000,-. Men dem om det. Sånt har ikke jeg råd til.

Neste uke er jula over, og hverdagen banker på igjen. Det tror jeg blir greit. Og jeg gleder meg litt til å starte opp på atelieret igjen. Men før det skal jeg lage opp litt mat av noe rester jeg har i frysen. Røkt svinekam, svinefilet, kylling, chorizopølse og medisterpølse, poteter, gulrøtter og det jeg ellers måte finne. Lapskaus kaller jeg det. Diger gryte, som skal fryses ned i porsjonsbokser. Håper det blir godt.

Mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet i dag, så nå blir det litt sofa og tv her på berget.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









lørdag 23. desember 2017

Julen er her, med alt som er seg, og alt som er deg.



Det er lillejulaften, og det føles som om tiden står litt stille her og nå. Nesten som stillheten før stormen. Ingenting skjer, liksom. Ikke før i kveld. Da blir det pynting av juletre hos kjæresten, og litt lillejulaften-tv, kanskje. Om vi ikke velger Netflix. Uansett er det kun oss to i kveld, så vi kan gjøre som vi vil. I en leilighet. Som to sjeler på en bitte, liten øy, i en by, i et vinterland.

Selv om vi blir alene i kveld, og vegger og gardiner stenger det meste av verden ute for oss, så stopper likevel ikke verken verden eller tiden av den grunn. Verden og tiden durer fram som de pleier, mens mennesker i alle aldre og fra alle samfunnslag klamrer seg fast på ryggen av dem så godt de kan, og forsøker å holde seg oppreist. Men i blant faller noen.

Det er mange som føler på fall i jula. Noe det kan være lett å glemme, i vår jakt på den opphøyde Julestemningen med stor J. Fallene kan sitte i minnet fra tidligere julefeiringer, eller de kan komme midt oppe i den siste. Da får disse som opplever dette, kanskje føle på følelsen jeg nevnte, som minner om å sitte på en liten øy. Verden går videre, men for dem kan det føles som om den har stoppet opp. Likevel må en gjerne gjøre det beste ut av det, og går kanskje på automat og kompromiss med seg selv inn i julefeiringen, alene med sin egne følelser. Av frykt for å la seg overvelde, eller for å skåne dem rundt seg.

Fall kan være så mangt. Det kan skyldes kriser i en familie, skilsmisser, død, og ser en litt lenger ut enn ens egen nese rekker, kan den handle om flyktninger på vei fra eller til. En mann som Trond Giske, opplever nok også at han sitter på en øy nå, eller i en boble. Det samme gjør de som varslet om hva han har holdt på med. Og så har vi familiene til alle disse som kanskje også sitter på sin egen, lille øy, det er lett å glemme dem.

Følelser har vi alle. Slik er det bare. Både de som tråkker feil og de som blir tråkket på, de som mister og de som lengter. Men i blant kan det være lett å blåse av alle andres følelser enn sine egne. Vi står jo alle nærmest oss selv og de behovene vi har og prioriterer. Men hva vi kjenner er ikke synonymt med hva vi har rett til å gjøre. En rettighet vi ofte hevder å ha, ved for eksempel å be noen ta seg sammen, om de kjenner på noe av følelser vi selv har kontroll på. Dette noe kan være for eksempel sorg. Det kan være sorg knyttet til noen en mistet, eller sorg over noen en aldri fikk. Ting som ble feil, eller aldri ble i det hele tatt. Sorgen er mangfoldig.  Men sorg, savn og lengsel hører liksom ikke hjemme på julaften. Likevel er disse følelsene akkurat da ofte på sitt mest tydelige for oss, og sitter for mange på sin faste plass ved bordet og ribba og torsken og pinnekjøttet.

Selv har jeg en tradisjon på julaften. Den strekker seg tilbake til på begynnelsen av nittitallet. Da døde min mor, og vi hadde begravelsen på lillejulaften. I årene som har gått etter denne triste julen, hever jeg alltid glasset og innbyr de rundt julaftenbordet til en skål for henne, og for dem som andre rundt bordet har mistet. Dette synes jeg er en grei ting å gjøre. Det gir oss et lite øyeblikk til å kjenne på noe og å dele det, uten at det tar opp all plass. Det å tvinge bort alle følelser og tilknytninger til sorg og savn er for meg meningsløst. Fasade er ikke alt, og bør derfor ikke få være alt i jula heller.

Det var det. Jeg vet ikke om den kom som på kjerringa for deg, men nå er julen her, og vi må alle gjennom den på vårt eget vis. Noen med iver og forventning, andre med en mer distansert tilnærming, atter andre med det som kan være vanskelig tett på seg, men for de aller fleste med litt av både og. Selv fikk jeg nettopp en snap fra eldste datteren min, hun baker serinakaker i dag. Sånt er koselig å se. Og det er fint for hennes barn å få ta del i det. Det er som om jeg kjenner lukten fra kjøkkenet hennes her jeg sitter og skriver. Samtidig har jeg akkurat gitt uttrykk for min medfølelse, overfor noen som nettopp mistet en som var kjær, og vil bli savnet. For dem blir det en annerledes jul i år. For slik er livet, at vi møter det fra alle sider, også i julen. Og slik må det få være. Vi må alle romme Livet vårt. Ikke forsøke å løpe fra det. Jeg tenker at om vi tillater oss å romme livets og følelsenes mangfoldige fasetter, kan det være plass til både det gode og det mer vanskelige på en gang - forventninger, fryd og glede på den ene siden, og et øyeblikks ettertanke på den andre. Det blir på et vis opp til oss selv.

Jeg ønsker deg en god jul, med alt du måtte bære på, med alt som er deg. Selv skal jeg bare pakke inn de siste gavene, og så er jeg klar.

Bildet er av eldste barnebarnet og meg selv.

Bjørn

Dagens link:






fredag 22. desember 2017

God Jul.



Et år er snart over. Men før det skal vi feire jul. Her hos meg blir julemenyen som følger: Pinnekjøtt på julaften, deretter røkt svinekam, klippfisk, svineribbe med medisterkaker og pølser, og pinnekjøtt en gang til på nyttårsaften. Innimellom blir det vel litt rester, eller noe vi handler i romjulen. Det er nok å velge mellom, om en gidder å lage noe. Og det gjør jeg jo gjerne. Så det blir neppe Grandiosa.

Selv om jeg er østlending, bor jeg vestpå. Derav pinnekjøttet. Og det er greit. Når det gjelder nyttårsaften, kunne jeg likevel tenkt meg å løpe i gang en kalkun. Men det skjer aldri. Motstanden er for stor fra mine nære og kjøre (les: Beate.)  

Nå er det ikke slik at dette blir noen egentlig kamp. Det er heller ikke slik at kalkunen er veldig viktig for meg. Det blir litt som med Sølvguttene på julaften. Hvert år sloss jeg for å få ro til å høre på dem. Noe jeg sjelden får. Men får jeg det, blir det litt antiklimaks. Det er jo ikke SÅ spennende med den konserten, og jeg får dårlig samvittighet fordi de rundt meg forsøker å være stille når det bobler av forventninger i dem. Det jeg har forstått etter hvert, er at juletradisjonen med Sølvguttene er like mye en juletradisjon som handler om å stresse litt, og få følelsen av å bli sett og å få litt respekt for mine behov. Noe som ikke alltid har vært like lett, med unger som krever sitt.

Grunnen til at jeg nevner dette med kalkun og Sølvguttene, er for å minne på at julen ikke nødvendigvis må være en arena der det handler om å få viljen sin. Julen kommer uansett, og bør handle mer om generøsitet enn om å vinne kamper. Skulle det bli slik at svoren på ribba ikke blir som den burde, noen har laget kålrabistappa annerledes enn mor gjorde det, om du blir bedt om å ligge unna juledrammen eller om du har andre kjepphester du rir, så legg det bort. Jula er mer enn den ene tingen du ser mellom skylappene dine, selv om vi gjerne argumenterer med at dette er viktig for oss. Men kanskje noe annet også er viktig.

Velg dine kamper, heter det seg. Men jeg tenker at en bør velge tidspunktet for kampene en velger med omhu også. Selv vokste jeg opp med at det alltid ble bråk i jula. Det var alltid noe som kunne slås ned på, med rettferdig harme og null fleksibilitet. Så i mange år har jeg hatet jula. Først da jeg fikk barn selv, kunne jeg begynne å nyte deler av den. Nå, i dag, med voksne barn, er jeg ganske avslappet til hele greia. Det er ikke så viktig med alle detaljene en kaller tradisjoner, men som ofte ender opp med å bli en kamp om hvem som skal få viljen sin. Det er likevel så mye en kan ville. Så vil noe annet om du absolutt skal bruke viljen din. Noe som får dem rundt deg til å føle seg vel. Husk, det heter God Jul, ikke Min Jul.

Stort mer enn dette skal jeg ikke skrive i dag. Eldste datteren min er på vei over til meg med julegaver, og jeg har litt å ta tak i selv også. Julaften feirer jeg i år hos Svigermor. Verken Beate eller jeg har unger hos oss denne julen. Så vi blir bare fire rundt bordet. Men det er greit. Ungene har det fint der de er, og vi kan ha det fint der vi er. Det er ikke noe å blåse opp det der med savnet etter, eller retten på ungene sine i jula, om du har havnet i den fella. Alt havner som sagt ikke om deg.

Ha en fin dag, og ha en fin jul.

Dagens bilde er det yngste datteren min som har tatt.

Bjørn

Dagens link: