torsdag 19. juli 2018

En får nyte når en kan.




Det er ferietid. Dvs nesten. Litt. Og lite bloggskriving. Jeg jobber kun delvis på atelieret denne uken, for å få ferdig noe porselensgreier jeg holder på med. Det å jobbe med leire medfører jo prosesser som en ikke kan skippe uten videre. Det vil i såfall straffe seg. Men fra neste uka av, da er det full ferie. Er planen. Men vi får nå se. Kanskje jeg deler den i to - ferien. Det er jo ikke alltid like spennende å ikke ha noe å gjøre i flere uker. 



I helgen dro kjæresten og jeg en tur til østlandet for å besøke familien min. Og det var kjekt. Det gjorde ikke vondt at jeg nettopp hadde fått ny bil heller. Og i hvert fall ikke at bensinforbruket viste å holde seg på 0,44 liter pr. mil. Det må en kunne si er bra, for en bensinbil. Selv om vi snakker langkjøring.



Denne og neste uke er kjæresten og jeg uten unger. Det gir oss mulighet til å leke litt med mat vi ikke alltid spiser til hverdags, og få fylt opp våre respektive frysere litt. Så forrige dagen lagde jeg Phat thai til oss, det er kylling og risnudler. I går lagde jeg Khao pad, som er stekt ris med reker, servert med en rimelig spiss saus. I dag blir det derimot kun en stor porsjon med pølser i brun saus. Vi fikk takk i et par titals røkte pølser på dårlig dato og til halv pris, og vi vil vel få nok til 12 til 15 porsjoner vi kan fryse ned, inklusive grønnsaker og poteter. Ikke så spennende, kanskje, men matauke for travlere tider. Det stopper uansett ikke der. Det blir mye matlaging framover. Og i morgen skal jeg lage Chop Suey, den har jeg laget før, og den var skikkelig god. Minst like god som på kinarestaurant. Så nå drar jeg til og lager et titalls porsjoner av den. Hva jeg skal lage utover i neste uke, vet jeg ikke enda, men noe asiatisk blir det nok ganske sikkert innimellom. Kanskje noe szechuan, dvs hot kinamat. Har lenge hatt lyst til å forsøke meg på det. Jeg har også planer om en oksehalesuppe fra Thailand, om jeg får tak i oksehaler. Retter en ikke har spist før er gøy både å lage og smake på. 

Utover dette er det ikke så mye jeg har på hjertet akkurat nå. Ingen livskriser i horisonten som må adresseres, angsten oppfører seg pent, svarte tanker har visst tatt seg ferie de også, og benskjørheten jeg ble testet for tidligere i sommer, viste seg å ikke være altfor ille. Det kom brev med den endelige dommen i dag, og skiten ligger i grenseland. Det betyr at jeg må begynne med noe kalktablett/kalsium greier tilsatt b3-vitaminer, som kanskje vil gi noen bivirkninger, men det får stå sin prøve. Det skal ikke få ødelegge livsgleden det. I det hele tatt er livet ganske greit for tiden, små glimt av lykke popper opp nesten hver dag, og sånt er til å leve med. En får nyte det en kan, når en kan, sa han, smått eplekjekk og i sommermodus.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:












søndag 8. juli 2018

We are the great pretenders.




I dag leste jeg en artikkel på nett, hvor en dame forteller om reaksjoner hun har fått på å være nysgjerrig. Nå har ikke jeg fått akkurat de samme reaksjonene, men det betyr ikke at uventede spørsmål jeg stiller alltid blir tatt godt i mot. Det jeg oftest opplever, både om jeg forteller om meg selv eller spør en annen om noe som ikke var forventet, er at ansiktet på den jeg spør blir forandret, og helst til noe litt pregløst og tomt, som om de er redde for at mimikk skal avsløre noe ved dem. Men det gjør det jo. Det avslører at de opplever åpenheten min eller spørsmålet mitt som ubehagelig, på et eller annet vis. Noe som selvfølgelig forteller litt om dem, men ikke stort mer enn akkurat det. Jeg vet det er noe de ikke vil dele, men ikke hva eller hvorfor de ikke vil det. Eventuelle tanker jeg gjør i etterkant, blir helst spekulasjoner. Noe som lett fører til at jeg konkluderer feil, i motsetning til hva jeg hadde sittet igjen med om jeg ble møtt med åpenhet. Slik er det jo for oss alle. Vi tror gjerne vi vet veldig mye om andre, men det er ofte fordi vi projiserer ting fra oss selv inn i dem,  i mangel av kunnskap. 

I tillegg til å spørre om ting, er jeg kanskje middels villig til å uoppfordret fortelle saker og ting om meg selv, uten å påstå at det ikke finnes en grense, for det gjør det selvfølgelig. Noen ganger leder denne åpenheten til at de jeg snakker med også åpner opp, men ikke alltid. I blant får jeg følelsen av at de bare ser litt rart på meg, og tenker at jeg nok er litt enkel og kort. Som om åpenhet har noe med mangel på intelligens å gjøre. Da jeg kjøpte meg ny bil her om dagen, fortalte jeg villig i vei om meg selv til selgeren. Mens han fortalte ingenting, han virket bare litt overbærende. Det fikk meg til å føle at jeg fortalte for mye, uten at det stoppet meg. Jeg vil selv være den som legger lista for meg selv.



Enkelte mennesker er mer private enn andre. Grunnene kan være så mange. Det kan ha med roller å gjøre, som i selger og kjøper av bil. I mer private relasjoner er noens grad av åpenhet styrt av skam eller annen form for sårbarhet, andres igjen av de sosiale kodene en har blitt tilført, mens atter andre styres for eksempel av dårlige eller gode erfaringer de har gjort. I et forhold jeg hadde for en del år siden, ble jeg fortalt ved forholdets slutt, at hun jeg var sammen aldri ville våge å være i et forhold med samme åpenhet igjen. Det ble for skummelt, og hun ble for sårbar. Samtidig måtte hun etter bruddet leve med at jeg visste veldig mye om henne. Jeg vet ikke om dette sier mest om meg eller om henne, men det overrasket meg. For selv hadde jeg jo kun vært som vanlig, jeg så på åpenheten som noe positivt, og hadde få eller ingen problemer med at hun visste mye om meg da vi gikk hver vår veg. 

Så, hva er det som er så farlig ved å fortelle saker og ting? Enten det nå handler om erfaringer en har gjort og opplevelser en har hatt, eller hva en føler, tenker, drømmer, lengter, begjærer, hater og tror? Er det at det kan brukes mot deg? Eller at noen kanskje vil se annerledes på deg om du forteller noe som kanskje kan oppfattes som en ripe i lakken? «There is a crack in everything, that´s how the light gets in, synger Leonard Cohen». Og så blir han hyllet for livsvisdommen sin, og hele verden er enig i at slik er det. Men det leder ikke nødvendigvis til at vi selv våger å vise våre egne rifter og veien inn bak forsvaret vårt, slik at lys kan slippe inn i oss selv. I stedet bygger vi murer rundt oss, og forsvarer oss mot mer eller mindre innbilte farer, og sparer følelsene våre til en bok, en sang eller en film.



Nå skal du få en liten historie jeg skrev for mange år siden. Den har blitt lagt ut på Vannlandet før, men det gjør jo ingenting. Problemstillingen blir neppe ugyldig med det første.

Jeg vet ikke om den lille historien min bekrefter noe for deg, eller i såfall hva. Jeg vet heller ikke om du identifiserer deg med personen på innsiden, på utsiden, eller bare som en betrakter til verdens galskap. For slik er det jo. En vet aldri hva som skjer i møte med noe eller noen, enten en er åpen eller en er lukket. Men, noe vil før eller siden nå oss alle uansett. 

***

NN’s lysende rom.

Da NN våknet av rusen befant han seg midt ute på gulvet i et lysende hvitt rom, og forsto at det ikke lenger fantes kraft til å bekjempe vindmøller, drepe drager, bygge fjell - at smerten som vokser ut av hjerter omsider hadde vunnet, lagt alle himmelstiger i grus, alle håp i ruiner, den siste drømmekilde brakk.

Og tiden gikk, spant sitt slør, slik tid gjør, til NN etter dager, etter netter, etter sult, etter tørst, til sin forundring likevel fant et lite håp. En svak duft fra en drøm. En liten vilje og kraft, langt nede i dypet av sjelen. Og han brukte denne siste rest av en flamme til å brenne et lite hull i den ene lysende veggen.

NN satte seg ned, og i det han la øyet mot hullet for å se hva som fantes på andre siden, om verden var slik han husket den - om det fremdeles fantes liv, om det fantes smil og glede, regnbuer, blomster, dans og kjærlighet - kjørte noen en finger inn i øyet hans.

***


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






fredag 6. juli 2018

Ikke alle dager er like.





I dag er det en stor dag. Kanskje ikke så stor at den vil gå ned i historiebøkene, men likevel en dag som vil bli husket av meg. For i dag kjøper jeg meg etter alle stjernetegn ny(brukt) bil. Jepp, selv om Poloen jeg har i dag ikke er mer enn 6 år gammel og har tjent meg vel, skal den nå byttes ut. Ikke fordi det egentlig er noen store feil ved den pr. i dag, den er holdt og pleiet som en unge, og har kun gått 70 tusen kilometer. Det er bare det at jeg aldri helt har blitt fortrolig med den, og garantitiden var over i fjor. Så nå har det begynt å dukke opp småplukk som må tas tak i. Som da aircondition streiket midt under hetebølgen i mai. Det forsvant noen tusenlapper rimelig kjapt der. 

Forgjengeren til Poloen jeg har i dag, var en Golf, og den opplevdes som en langt mer solid og bedre bil. Men den ble gammel og sliten, og måtte legge inn årene. Den hadde gått 300 tusen da den ble skrotet. Der og da føltes en ganske ny Polo som en god idé. Men nå blir det altså Golf en gang til. Det nye eksemplaret er prøvekjørt, besiktiget og har falt i smak, så i dag skal jeg forhåpentlig vis bli enig med selger om innbyttepris for Poloen, og så vil jeg antagelig i fra neste uke frese rundt i en LITT større og bedre bil enn jeg har gjort de siste årene. Såpass stor at jeg får plass til å frakte maleriene mine, som stort sett er 100x120cm. Det var det vanskelig å få til med Poloen.

Om jeg er fornøyd med valget av ny bil? Jepp, det er jeg, selv om den har en litt kjedelig sølvfarge. Den føles tightere og bedre skrudd sammen med ikke så fullt så mye blekk og hardplastfølelse som i Poloen, bråker ikke like mye innvendig, og det er til og med massasje i ryggen på førersetet. Uten at jeg skal påstå at det var det siste som gjorde utslaget. For meg blir massasjen mest en gimmick, men er sikkert god å ha på langturer. Som i praksis vil si til Østlandet fra Bergen og tilbake, en eller to ganger i året. 



Nytt er gøy. Sånn er det bare. Det er kanskje ikke alltid så veldig lurt økonomisk sett, men likevel, det gir en god følelse. En stund. For meg blir Golfen også antagelig den nest siste bilen jeg kjøper, siden jeg ikke er noen ungsau lenger. Så det føles bra å unne seg dette på sine gamle dager, samtidig som nybilen føles tryggere. Når det gjelder hestekrefter, så går jeg fra ikke altfor spreke 70 i Poloen, til ikke altfor spreke 110 i Golfen, så også det føles bra. Uten at de ekstra hestene vil påvirke kjørestilen min nevneverdig. Jeg er som sagt blitt en voksen mann, og har lite å bevise ved å kjøre hardt og fort. Stort sett kjører jeg med fokus på sikkerhet, og jeg har latt det gå sport i å bruke minst mulig bensin. Ja, sånn har det blitt. Nå mangler jeg bare en hatt og urinflekker på buksa.

Et bilkjøp er kanskje ikke det som er mest spennende for andre å lese om. Dette er jo en blogg som i utgangspunktet skal handle litt om livets mer utfordrende sider, så du får ha meg tilgitt, men en kan jo ikke alltid ha det dritt, eller skrive om dritt, en må få glede seg litt der det er mulig også. For Vannlandet handler jo tillegg om å vise fram at det går an å ha et liv etter å ha fått en utfordring. Som for eksempel en diagnose. Vi er alle mer enn diagnosen vi har fått, eller i langt flere tilfeller burde ha fått. Og det er kanskje ikke det dummeste en kan formidle. En slutter ikke å drømme, håpe, glede eller fryde seg, selv om enkelt dager kan suge skikkelig. En puster og lever, elsker og hater, ler og gråter. Slik er det for de fleste, fattig som rik. Enkelte dager får en seg en smekk, mens andre løftes en litt fram. Nå kjenner jeg rent personlig, at det kanskje kan være litt vanskelig for meg å hoste opp den største entusiasmen, når folk som har villa, hytte, hus i syden og flere biler ++ kjøper seg en Porsche til eller har brukket en negl, men på den andre siden er det sikkert noen som synes det suger at uføretrygdede som meg kan kjøpe seg en brukt Golf også. Slik er vi skrudd sammen. Ikke noe å gjøre med det.



Dagen har startet, og den tegner til å bli bra. Jeg begynner å venne meg til tanken på å leve med beinskjørhet, som jeg skrev om sist gang, og på kunstfronten er det en fryd å jobbe for tiden. Et porselensprosjekt er i startgropa, og det føles fint å hente fram igjen og nyttegjøre kunnskap jeg har samlet gjennom et liv som keramiker, selv om jeg kjenner at fallhøyden er større her enn når jeg maler. Skal jeg stille ut keramikk igjen, MÅ det være bra. Foreløpig er det mest gøy, og handler om skisser og utprøving.



Hvordan morgendagen vil bli, vet jeg ikke. Men jeg vet at ikke alt vil bli en nedtur framover. Livet kommer heldigvis også med små oppturer, selv om det kan være vanskelig å tro på det om alt en ser framfor seg er håpløshet og svarte dager. Det gjelder for meg, og det gjelder for deg. Så stå på. Dette fikser vi.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:



tirsdag 3. juli 2018

Keep calm and carry on.




Selv om bildet ikke akkurat røper det, så er dette et motivasjonsinnlegg. Det kommer kanskje til å framstå som syting i enkeltes øyne, men det er i grunnen ikke mitt problem. For meg handler Vannlandet ofte om å skrive seg opp, uten å gå veien om å fortrenge det som er vanskelig eller utfordrende. Det vil si at jeg ser på noe jeg opplever som mer eller mindre utfordrende, og så forsøker å finne måter å forholde meg til det på som jeg er tjent med. Det du velger å ikke forholde deg til, kan du jo heller ikke gjøre noe med.

Vi har alle noen utfordringer. De færreste blir kvitt dem ved hjelp av taushet og fortrengning, tenker jeg. Om du velger å ikke snakke om det du måtte slite med og i stedet bærer alt inni deg, har du i stedet skapt et nytt problem. For mange er dette problemet knyttet til skam eller frykt. Gjerne begge deler.

I dag var det tungt å stå opp. Ikke fordi det var ekstra mye tyngdekraft på morrakvisten, heller ikke fordi vekta mi har økt nevneverdig, fordi det har den ikke. I stedet har den gått langsomt ned de to siste årene. Slik at jeg i dag er ca tolv kilo lettere enn da jeg fant ut at jeg ville slanke meg litt. 

Det er mange som gjerne vil litt ned i vekt, har jeg forstått, og media er flinke til å gulpe opp råd som skal hjelpe, slik at du kan bli tynnere, vakrere og lykkeligere. Mange av disse rådene med påfølgende tiltak koster penger. For der det er et marked er det alltid noen som vil sko seg.  Selv fulgte jeg oppskriften du finner i denne artikkelen. Selv om trimdelen kanskje ikke har vært den største utslagsgiveren, må jeg innrømme. Mest har det handlet om motivasjon, og om å spise litt mindre og sunt. Uten motivasjon vil ingenting funke. Og uten redusering av inntaket vil heller ingenting funke, om en vil ned i vekt. Samme hvor mange piller en kjøper eller hvor mye en løper.

Grunnen til at jeg selv ville litt ned i vekt, er at jeg har dårlige lunger. Og jeg tenkte det ville bli lettere å puste i hverdagen med mindre å bære på. Noe som viste seg å stemme. Livet har blitt bedre nå som noen kilo er borte. For å illustrere det ved hjelp av et enkelt bilde, så er det å ta av seg en ryggsekk med tolv melkekartonger etter å ha bært den i alle mulige situasjoner over tid, noe alle ville merket, syk eller ikke syk.   

Etter hvert som en drar litt på åra, får en gjerne noen utfordringer en ikke hadde som ung. Å slanke deg som sekstiåring gir deg for eksempel derfor ikke kroppen du hadde som tjueåring. I stedet ender du opp med en sekstiårig kropp, bare litt tynnere. Du får heller ikke helsen du kanskje hadde som ung tilbake, om du du har mistet den, men du kan kanskje gjøre noe for å bremse forfallet bitte litt. 

For en tid tilbake fikk jeg påvist en delvis svikt i binyrene. I den kjertelen produseres det et hormon som kalles Kortisol, og det er visstnok et stresshormon. Kroppen trenger dette for å takle stress, fysisk eller psykisk. Har du for lite, er løsningen tilførsel av kortison, som er en laboratorieskapt etterligning. Selv må jeg nå gå med et kort som forteller at jeg må få et tilskudd ved for eksempel en ulykke.

Selv om kortisontilskudd kan være viktig for meg, så er det også slik at kortisonet i utgangspunktet viser seg å være problemet. Og ved tilførsel får hjernen beskjed om at den ikke trenger å produsere egen kortisol, og gir videre beskjed om dette til binyrene, og så er en negativ sirkel sluttet, kan man si. 

Da binyresvikten ble oppdaget, måtte jeg følge opp for å se hva dette hadde å si på andre områder. For alt henger jo i sammen i de skrøpelige kroppene vi lever med. Og i forrige uke var jeg på sykehuset for å teste beintettheten. Dessverre er det slik at kortison over tid kan ødelegge litt for den. Kortisonet spiser opp beinmassen din, for å si det enkelt. Og jeg har fått i meg min del av den sorten over tid, i tillegg til Prednisolon, brukt ved lungebetennelser. Og jo, det ble et negativt resultat. Det ble påvist osteoporose, det vil på godt norsk si beinskjørhet. De fleste steder lå jeg i grenselandet, men med en ryggvirvel i nedre del av korsryggen var det verre stilt. Så jeg ble fortalt at jeg kanskje ikke bør løfte på for tunge ting framover. Noe jeg sjelden gjør uansett, men det er jo greit å huske på det.

Da jeg fikk vite om binyrene, tok jeg det i grunnen ganske greit, føler jeg. Jeg snakket en del om det, og så falt erkjennelsen på plass i hverdagen min, på et vis. Også lungesykdom og cøliaki (cøliaki gir også en risiko for beinskjørhet) har jeg på min måte vent meg til å leve med. Men denne beinskjørhetgreia kjenner jeg litt på nå, må jeg innrømme. Så det har vært noen dager her hvor nedstemtheten har lurket litt i vassflata, uten at jeg skal påstå at det slo meg til jord. Det bare ligger der liksom, i bevisstheten, som en liten sorg og håpløshet. Litt som ei flis i fingeren du ikke blir kvitt. 

Det var nå det. Nå har jeg snakket litt om problemet, og litt om hva jeg føler i forhold til det. Og jeg kommer nok til å snakke mer senere, kjenner jeg meg selv rett. Å snakke hjelper på så mye. Ikke nødvendigvis ved å fjerne et problem, men det hjelper en til å forholde seg til det som er vanskelig på et vis en er tjent med. Når det gjelder veien framover, går det seg vel ellers til rent mentalt, tenker jeg. Og i forhold til den fysiske delen får jeg sette inn noen mottiltak. Det finnes piller (selvfølgelig med bivirkninger), men det enkleste er melk og D-vitamin, har jeg forstått. D-vitamin må til for at kroppen skal klare å ta opp Kalsium. Noe alle som ikke drikker melk og heller ikke spiser fisk eller tar tran bør merke seg. Ved siden av dette hjelper det å leve generelt sunt og å bevege seg litt. Og det må jeg jo kunne klare. Jeg klarer alt jeg.

Tittelen på dagens blogginnlegg er hentet fra en engelsk poster som ble brukt under andre verdenskrig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






fredag 29. juni 2018

Helt ute på tur.






I går var jeg helt ute på tur. Jeg er det i blant. Denne gangen sammen med noen kolleger. Og nærmere bestemt til Rosendal, hvor vi ikke besøkte Baroniet, men Galleri Guddal. En tur som tok ca to timer hver vei med hurtigbåt. Setter en det opp med tiden vi faktisk hadde til rådighet ved galleriet/gården, som ble ca halvannen time for de fleste av oss, virker det kanskje som en litt dårlig investering, men det var det ikke. Båtturen var hyggelig, været var fint, og vel framme ble vi godt mottatt og servert god mat. Så alt i alt ble det en fin tur.



Maten vi ble servert kalte de Kjærlighetssuppe. Den var kokt på ramsløk og andre egenproduserte urter, og smakte som sagt utmerket. Glutenfritt brød til dem som trengte det hadde de også, og attpåtil et som ikke smakte papp. Til dessert ble det kaffe og kake, og for min del falt valget på suksessterte.



Siden Guddal er et galleri, ble det også til at vi tittet litt på kunst. Utstiller akkurat nå var Dronning Sonja. Noe som ikke akkurat høstet nevneverdig entusiasme hos undertegnede. Jeg har sett tingene hennes før, og de gir meg lite. Til gjengjeld selger de visst bra, det var røde lapper så langt en kunne se, så det er ikke vanskelig å forstå at det lønner seg å ha henne som utstiller. Men spennende var det altså ikke.



Det er ikke ofte jeg er ute på tur. Ikke på dette viset, i hvert fall. Selv om noen kanskje vil si at jeg stort sett er ute på tur hele tiden, så begrenser det seg vel til et par turer til butikken i uka, i tillegg til turer bort til kjæresten og til atelieret. Så slike små avbrekk som turen til Rosendal kan lyse opp en ellers litt rutinepreget tilværelse. Det MÅ ikke bli en positiv opplevelse, men ofte blir det det. Har du lest her på Vannlandet før, vet du ganske sikkert at grunnen til begrensningene i livet mitt,  hovedsakelig er angst, men også det at lungene mine er godt herpa. På turen i går kjente jeg lite til angsten, og det var tilrettelagt med bil, slik at jeg slapp å gå den timen det tok å spasere fra kaia til Galleriet. Det gjorde at jeg og et par andre fikk en time mer enn de fleste oppe på gården, hvor vi kunne kose oss i sola og snakke sammen. 



I slike settinger, hvor angsten i tillegg er fraværende, føler jeg at jeg åpner opp skallet mitt litt mer enn til vanlig. Og det har jeg nok ikke vondt av. I etterkant føles det i hvert fall som en god ting. For åpner en opp skallet litt, viser en ikke kun mer av seg selv, en slipper andre litt inn også. Og det skal ikke alltid så mye til, før en kjenner at akkurat det har litt for seg. Livet med angst handler jo ellers mye om å være i forsvar de gangene en er utenfor sin trygge sfære. Og forsvar blir en sliten og ganske drittlei av i lengden. 



I dag skal jeg en tur på sykehuset og ta noen prøver. Det er også noe som trigger angsten min. Jeg må finne fram på steder hvor jeg ikke er kjent, og forholde meg til mennesker jeg ikke har møtt. Men det pleier å gå bra. Ofte handler det om angsten for angsten i forkant, men så går det fint når jeg omsider har entret situasjonen. Etter turen til sykehuset, skal jeg bort til kjæresten og lage Thaimat til henne. Ikke mye angst i det. Det hadde jo vært ille. Kjæresten elsker mat fra Thailand. Helst hottest mulig. Selv har jeg også etter hvert begynt å like slik mat, så det passer jo utmerket. Det eneste jeg sliter litt med er det evindelige sitrongresset de skal ha i alt mulig. Men ellers er det meste utmerket for ganen. 



Retten jeg skal lage i dag kalles Thai red curry med kylling. Og den inkluderer ikke kun sitrongress, det skal sitronblader i den også. Men det går det sikkert an å leve med. En kan ikke alltid kun spise det en allerede har som favoritt. Nye smaker gir ofte nye favoritter. Slik nye utfordringer en tar, gjerne gir nye gleder, og nye dører en åpner, leder til enda flere dører en kan åpne. Om ikke med det samme, så i hvert fall over tid. 

Oppskriften jeg skal bruke i dag, var det kjæresten som fant, og om du er interessert, kan du se den her.

Og da har jeg fått satt ord på det jeg følte behov for i dag, så da runder jeg av.

Bildene er fra turen i går. Noen ble tatt på gården/galleriet, de andre ble tatt fra båten.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Linkin Park-vokalist Chester Bennington døde nylig. Her er en av låtene som vi vil huske: 





onsdag 27. juni 2018

Med paraplydrink i neven og g-streng i ræva er livet best.




Det er sommer, og dagene sklir framover. I går fikk vi litt sol, og det var deilig. Kanskje kommer det litt i dag også. Etter de gode dagene i mai, har det vært lite av den sorten. Og temperaturen har ligget lavt. Rundt ti grader når en står opp om morgenen. 

Ikke er det noe trøst i at nordlendingene visstnok skal ha det verre heller. Det er sjelden det er noen trøst i at andre har det verre enn en selv. Enten det gjelder nordlendinger, fattige, flyktninger eller andre. Det er heller ikke noen god påminnelse om noen som ikke har noe med det å gjøre kommer og forteller deg sine sannheter om at andre har det verre enn deg. Det de forsøker da, er å frata deg retten til å ha det vondt eller vanskelig, gjennom å fortelle deg at din egen opplevelse av utfordringene dine er mindre viktige enn opplevelsen de selv har av utfordringene. Og det er jo i beste fall latterlig, men mest er det støtende. At de kanskje vil hevde at det handler om å hjelpe deg til å se virkeligheten med nye øyne slik at du får det bedre, gjør ikke saken bedre. Regjeringen med Erna og Siv ved roret hevder jo også å ville det beste for folk, uten at jeg, for eksempel, opplever en bedring, eller ser noen komme i nærmeste framtid. For som for meg, har mange fått det verre. Så der har du den. Kanskje historien en dag vil fortelle at Erna og Siv var vår tids sjørøvere. Vår tids Mor Theresa blir de nok ikke husket som, i hvert fall. Da må de i så fall få full kontroll over historiebøkene først. Noe som kan kanskje er en reell mulighet om en ser framover og rundt seg i Europa.

Vi lever alle tett på vår egen opplevelse. Hver dag er den der. Hele tiden. Ingen andre bør komme og si at den opplevelsen vår er feil. Det er du som vet hvor skoen din trykker. En kan si at en selv opplever det annerledes, men vi opplever alle det vi opplever. Til og med de som er syke, psykotiske, er fulle av angst eller annet, vet selv best hva de opplever, hva de tenker, hva de føler, hva de ser. Og da er det litt rart at rike, vellykkede mennesker alene skal sitte og danne politikken som lager grunnmurene for livet til dem som sliter, og påberoper seg å vite best hva du trenger. Det blir litt som da menn påberopte seg å vite best hvilke kvinner som trengte abort, og hvem som burde få det. Det handler om makt, opplever jeg. Mennesker over mennesker og grupper over grupper, kjønn over kjønn, økonomi over fattigdom. 

I dag kan en lese i avisen hvor mye utenlandske eiere tar ut i gevinst fra norske bedrifter. Nærmere bestemt 96 milliarder. Nå er ikke jeg verken økonom eller samfunnsplanlegger, men noe i bakhodet mitt forteller meg at dette er da ikke bare greit, når vi har store grupper her hjemme som lever under fattigdomsgrensen. Men sånn har det blitt, som vi litt eldre sier. Og det er villet. Det er ikke noe som bare skjer. Noen har lagt ting til rette for at pengene skal flakse avgårde, mens turnikéen strammes et annet sted. Og alt mens den billige og rene strømmen fra vannkraft vi har her i landet sendes ut over grensene, og vi etterpå må betale for dyr kullkraft som sendes tilbake. Forstå det den som kan.

På samme vis blir det i blant når vi ser literprisen på bensin når nye høyder, og vi vet vi lever i en oljenasjon. Litt høy pris på bensin bryr jo dem som har mer penger enn de trenger mitt i ræva, mens de som har mindre kjenner svien. Det er de som har mye som mesker seg med trøfler, mens de som har mindre betaler for kalaset.  

Like uforståelig blir det for meg at vi tillater noen å legge til rette for at alt mulig skal privatiseres. Enten det gjelder tømming av søppel eller dreier seg om eldreomsorg og sykehjemsplasser. Jeg har vanskelig for å se at de som ikke får tømt søpla si ønsket en slik utvikling. Og jeg har vanskelig for å se at de gamle som må legge seg klokken seks på et dobbeltrom og må vente nærmere et halvt døgn på en frokost ingen taburettryttere fra regjeringen ville akseptert, ønsket en slik turniké på slutten av livet. Likevel gjennomfører de som styrer slike ting. For vi må jo alle bidra. Bommene spretter opp enda kjappere enn ungdomsklubbene vi en gang hadde forsvant. De tar grep som gjør det mulig for noen få å tjene på andres ulykke, og det strammes og det strammes på den ene siden, og høstes og høstes på den andre. Og hva gjør alle de som har det sånn tålelig bra? Jo de stemmer på dem. De stemmer på dem som i en valgkamp er flinkest til å male populære scenarier med bilder av vannscootere og veier uten bomringer, som de fra regjeringsplass hevder de ikke kan male ferdige fordi de ikke er alene om å styre skuta. Som om de ikke visste om den muligheten fra før. Det er dette vi kaller populisme. Så får en heller betale bompengene, mens en ber til sin juleferiegud om at en ikke blir syk, ufør eller gammel før en er død og begravet. Selv om de fleste bønnene nok ikke får den formen eller det innholdet. For det er lett å glemme hva historien har lært oss og hva som kan skje, og heller leve i glansbildet sitt uten å se nevneverdig rundt seg fra Teslaen. Den kjører jo til og med selv, om en vil. Og den gjør det ikke i morra, den gjør det akkurat Nå.

Det er sommer. Folk har fått feriepenger og drar til syden, kommer hjem og skiller seg, eller tar opp nytt lån på huset fordi oppussingen av kjøkken og bad ga det høyere verdi, og kredittkortet ble dradd litt heftig i feriemodus. Hos meg blir det lite lån, og like lite feriereiser. Jeg har aldri helt forstått den sydengreia. Så om jeg hadde hatt pengene, er det ikke sikkert jeg hadde hivd meg på bølgen sydover likevel. Men hvis atte om ting hadde vært annerledes, så hadde vel jeg også vært annerledes, og neppe skrevet blogger som dette, men i stedet ligget på en solseng med paraplydrink i neven og g-streng i ræva. Ting henger jo i sammen, selv om en ikke alltid klarer å se hvordan eller hvorfor.

Dagens bilde viser hvor jeg sitter og hakker på tastaturet og venter på lottogevinsten, i mangel på bedre ting å ta seg til.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




mandag 25. juni 2018

Før og etter.




Det er mandag. Dagens bilder viser lunsjen min, før og etter måltidet. Noe som ganske sikkert er rimelig uinteressant for de fleste å forholde seg til. Litt på samme måte som det ser ut til å være totalt uinteressant for regjeringen hvordan det går med folk som ikke sitter på en fast og sikker inntekt mellom en halv og en hel million, de som har noen helseutfordringer osv. Her kan du eksempelvis lese om et av utøyaofrene som ble skutt tre ganger og mistet ene armen, som nå tvinges til å gå på sosialtrygd, samtidig som det trues med å ta pant i boligen hennes. Dette er likevel bare ett eksempel, som tilfeldigvis får oppslag i media. Antagelig på grunn av Utøyakoblingen. De fleste sakene hører vi ikke om i det hele tatt. De som mistet tilgang til trygdebil, de som mistet støtte til fysioterapi, de som mistet bostøtten osv. Vi hører ikke om dem, de bare tvinges stille inn i fattigdom av regjeringen, mens alltid like smilende Erna gir seg selv lønnspåslag og gratis parkering i den nye Stortingsgarasjen, og proklamerer med tyngde at nå må vi belage oss på å stramme inn livreima. Jeg tenker at hun har flere tilgjengelige hull i beltet enn meg, for å si det sånn. Samtidig som Siv hevder med bravur at Frp er småfolks parti, og i samme øyeblikk øker antall bommer en må betale i for å komme seg til jobb og få unger til barnehager eller trening. Alt mens Teslaer subsidiert med flere hundre tusen sklir lydløst og gratis igjennom bomringene i bussfilen. For alle de som ofres for tiden, hjelper det også lite at det har blitt lov med Segway og lakrispiper. De har andre problemstillinger å forholde seg til. Det er andre ting enn slikt vi alle burde ha fokus på. Og helst før det er for sent, og "før og etter" også finner livet ditt.




Det er mandag. Mandag er dagen da kjæresten og jeg handler inn mat for uka til svigerfar. Han var for få år siden en sprek og arbeidssom mann. Men han ble invalid etter en blodpropp i hjernen, og er lite mobil nå. Selv er jeg ikke like dårlig stelt. Jeg kan fremdeles bevege meg rundt. Men jeg mistet støtte til bil. Og jeg mistet den lille bostøtten jeg hadde. Og gudene vet hvordan det blir når jeg pensjoneres om noen år. Det er ikke mye pensjon oppspart etter et liv som fattig kunstner, og deretter en uføretrygd. Trøsten er at jeg eier lite de kan ta fra meg. Så får jeg heller kutte ut frukten og spise havregryn resten av livet. Eventuelt sette meg på taket og la kråka få ta meg.

Det er mandag. I morgen og onsdag blir det en tur på atelieret. Torsdag reiser vi som arbeider der en tur til Rosendal. Vi har oss hvert år en liten sommertur til en eller annen destinasjon. Helst kombinert med litt kunst og god mat. Denne gangen skal vi spise på Guddalstunet, som ligger noen kilometer fra Baroniet. Der er det også et galleri. Akkurat nå er det Dronningen som stiller ut der. Noe som er fullstendig uinterresant for meg, men jeg gleder meg til maten. Båtturen fra Bergen blir sikkert også grei. Mens fredag skal jeg på sykehuset og bli undersøkt for beinskjørhet. Det ble oppdaget en liten binyresvikt i meg for en tid tilbake, og beinskjørhet kan bli en komplikasjon som oppstår da. Men jeg satser på at det ikke vises noe som blir verdt å skrive blogg om. 

Det er mandag, og nå har jeg skrevet nok for denne gang. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe i det hele tatt i dag, men jeg ble så provosert av historien til jenta fra Utøya, at jeg måtte sette litt ord på det, kjente jeg. Føkk regjeringen! Føkk Erna! Føkk Siv! Føkk kynikerne, de som raserer mens de meler sin egen kake! Føkk hele bølingen!

Dere andre får ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: