søndag 26. februar 2017

Det er mye som er mulig, i ditt liv.




I dag våknet jeg med hodepine. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg kan tro noe om saken, men det å tro er ikke det samme som å eie kunnskap. Når vi hevder å tro noe om et eller annet, beveger vi oss gjerne over på spekulasjoner. Og når vi begynner å spekulere rundt noe, kan vi begynne å vektlegge elementer i det ved å henvise til hva vi føler. Som i:

«Jeg føler at du…», for eksempel.

Neste steg da blir ofte at vi omformer det vi vi føler og går på barrikadene for det, som om det er en realitet; vi tror at følelsen eller tanken vår er en sannhet. Noe den selvfølgelig kan være, men ikke være. For vi er jo i stand til å føle og fornemme ting, men det følelsene eller fornemmelsene våre får oss til å konkludere med, er ikke alltid fundamentert på en sannhet, eller kun på det som skjer her og nå. Selv om vi reagerer som om det er det.

I blant er det slik at vi projiserer. For eksempel fordi vi har opplevd noe en gang, og nå opplever noe som minner oss om dette, via en eller annen person. Disse minnene kan være tydelige for oss, men de kan også være glemt og fortrengt. Uten at kroppens reaksjoner nødvendigvis også er glemt. For i blant er det slik at noe i oss husker. Følelsene som da reaktiveres i oss, kan derfor ha mer med den tidligere erfaringen å gjøre enn det som skjer her og nå. Soldater som har vært i krig, eller barn som har vært utsatt for forskjellige typer overgrep, kan ofte oppleve dette på et vis som blir ødeleggende for dem. Men de som ikke har denne typen erfaringen med krig eller overgrep, vil nok også kunne reagere mer eller mindre på samme vis fra tid til annen.



For å bruke meg selv som eksempel, så var jeg en gang sammen med en svikefull kjærest som stjal penger og ting fra meg. Til slutt stjal hun også troen min på hvem jeg var, slik at jeg mistet eierskap over meg selv. Dette forgikk over tid, og frambragte mye konflikter og sterke følelser oss imellom, før det endte med at jeg forlot henne. Da jeg senere kom i et nytt forhold, ble disse følelsene reaktivert om min nye kjæreste for eksempel ikke ga meg tilbake tikroningen jeg hadde brukt til handlevognen med en gang, om det var hun som satte på plass vogna når vi var ute og handlet. En filleting, men den ble stor for meg. Uten at følelsene hadde noe som helst å gjøre med min nye kjærestes egenskaper eller verdien av tikroningen. Alt lå i meg. 



Jeg tror at i blant kan det være lurt å ta et skritt tilbake, om sterke følelser aktiveres i oss. Slik at vi kan få sett litt nærmere på hva som utløste dem, og ikke minst hvorfor, før vi lar oss overvelde og tyr til handling.

For et par dager siden hørte jeg noen si noe om dette på radio. Temaet var misunnelse. Og en av dem som var med i programmet, sa at hun hadde lært seg til å snu på denne følelsen. Der hun tidligere for eksempel kunne bli sjalu og misunnelig om noen fikk til noe bra, klarte hun nå ofte å så se på det som en mulighet til å lære noe:

"Hva var det den som trigget misunnelsen hadde klart å få til, hvorfor og hvordan klarte hen det, og hvordan kan jeg selv bruke dette til å klare noe tilsvarende."

Det å overstyre følelser og automatiske tankesett er selvfølgelig ikke lett å få til, for følelsene som tar tak i oss kan bli sterke og utløse et vell av reaksjoner og valg. Ofte kan også både tanker, følelser og valg oppleves som «forbudte», noe som igjen kan utløse nye tanker og følelser, slik som sinne rettet mot oss selv, eller skam. For å kunne leve med dette, kan resultatet bli at vi angriper noen, for på den måten å frifinne oss selv: 

Det er din skyld!  

Det er likevel kanskje ikke umulig å overstyre følelsene litt, og omforme måten vi til vanlig tenker på. Her kan du lese en artikkel om det å ta litt kontroll over tankene. Og siden tankene gjerne går hånd i hånd med det du føler, blir det gjerne en kontroll over følelsene også, tenker jeg. Teknikken kalles metakognitiv terapi. Artikkelen forteller blant annet at der kognitiv terapi tar utgangspunkt i å forstå tankene dine, handler metakognitiv terapi om å stoppe selve grubleprosessen ved å "gi litt faen". Og dette har visstnok gitt gode resultater i forhold til angst og depresjon.

Det er søndag. Og fastelavn. For noen betyr det at de skal bake boller i dag. Hos oss har vi utsatt bollefråtsingen fjorten dager, fordi noen av våre nære og kjære ikke hadde anledning til å komme i dag. At det ikke er fastelavn om fjorten dager, kommer ikke til å ødelegge det å komme sammen med krem og syltetøy når vi omsider får det til, og heller ikke dagen i dag. Men det kunne gjort det. Om en for eksempel hadde mange erfaringer knyttet til det å måtte utsette ting for at andres behov alltid kom før ens eget.

Vi har alle erfaringer. Med følelser knyttet til seg. Men vi må ikke være underlagt dem fullstendig. Vi må heller ikke underkaste oss alle andres behov. Men kanskje vi bør jobbe litt med å skille ting i blant.  På samme vis som at noen av oss kanskje burde jobbe litt med å begrense lengden på blogginnlegg som dette. Det er mye som er mulig i mitt liv. Og i ditt.

Bollebildet øverst er fra et tidligere år. Mens de to andre bildene viser et tablå fra en utstilling jeg hadde en gang. Utstillingen bar navnet Innerst, mens dette ene tablået fikk navnet "Hvite ansikt". Til "Hvite ansikt" er det er knyttet en liten historie. Historien kan du lese her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





  

søndag 19. februar 2017

Skrot og gatekunst.




I bygningen hvor jeg bor, er det seks leiligheter. Og nå har en av de som bor her parkert en handlevogn utenfor. Antagelig er den brukt til å frakte noe hjem, og så har den bare blitt stående. Og dette irriterer meg. For jeg opplever det som forsøpling og en begynnende rasering av miljøet jeg bor i. Hånd i hånd med annet skrot som har begynt å samle seg opp. Blant annet noen ødelagte sykler som ikke lenger brukes, og andre ting som bare tar opp plass og skaper rot. Saker som egentlig hører hjemme i en bod eller på dynga. Likevel, det irriterer meg ikke nok til at jeg tar tak i det. For det å ta tak i det betyr at jeg må konfrontere eierne av skrapet, og slike konfrontasjoner er jeg ikke god på.

Jeg tror jeg har en tendens til å ta litt for mye i, eller være litt for direkte, når jeg adresserer ting jeg opplever som et problem. Slik at den som blir konfrontert går i forsvar og gjerne forsøker å snu det hele til et angrep, der det er jeg selv som får passet påskrevet og havner i forsvar. Dermed er det lett for at vondt blod oppstår, og det er litt kjedelig. Jeg foretrekker å ha et relativt avslappet forhold til naboene, selv om det betyr at jeg må bite i meg litt irritasjon. Fleksibilitet, forsøker jeg å kalle det i mitt eget hode.



Når det kommer til dette med handlevogner, så virker det som om ikke alle helt har skjønt meningen med dem. I går var kjæresten og jeg på en liten rusletur i nærheten av hvor jeg bor, og fant tre stykk parkert hvor de neppe var ment å høre hjemme. Antagelig var det noen som hadde moret seg med å kjøre dem ut på isen. Men nå er isen nærmest borte igjen, så vognene havner uunngåelig i vannet. Og selv om det var litt morsomt å se hvordan en av dem kunne minne om Jesus vandring på det våte element, siden det hadde lagt seg ei vannhinne over isen som gjorde den usynlig, så er det jo noe dritt med forsøpling. Se bare på dette med plast, som er et tema i disse dager. All plasten som havner i sjøen blir kastet av noen. Den søker seg ikke til vannet på egenhånd. Så hvorfor er det slik at enkelte mennesker driter i alt annet enn seg selv?



I Bergen skjer det med jevne mellomrom at det dukker opp gatekunst. Og i blant er denne kunsten både fin og til ettertanke, og det finnes krefter som arbeider for at disse arbeidene må få stå og ikke bli fjernet. Mens andre er konsekvent imot.  Nå har noen vært og laget et «verk» på veggen til selve Kunstnersenteret. Og nei, det falt ikke helt i god jord. Noe jeg selv opplever som forståelig. For det er jo bare ræl som har blitt sprayet der, uten kunstneriske kvaliteter what so ever. Samtidig blir det jo likevel et tankekors; det er helt ok i enkeltes øyne når en mann som Dolk smyger seg rundt i natten og etterlater sine spor, men den samme aksepten stopper når kunstnersenteret blir utsatt for det samme.  

Det er lett å henvise til kunstnerisk kvalitet av det som males på vegger, når det vurderes om det bør få stå eller ei. Men det finnes jo alltid noen som eier veggene som tas i bruk også. Denne gangen er det Hordaland Kunstnersenter. Og det er vel ikke alltid slik at eierne blir spurt først, eller ønsker at utsmykningen skal vernes. Så et spørsmål som dukker opp i mitt hode nå, er hvem som skal avgjøre saker og ting: Den som eier signaturen, den som eier veggen, eller den som påberoper seg å eie den kunstneriske verdivurderingen?



Selv synes jeg gatekunst kan være et fint innslag i bybildet, når kunsten gir meg noe. Grafitti kan være fint, men en enslig tag gir meg i utgangspunktet lite. Det irriterer. Og det å provosere er vel kanskje noe av poenget ved den. På den annen side, så kan tagging og spontane merker på en vegg bli fint etter hvert, om det får utvikle seg over tid. Om det er ønskelig at det skal få utvikle seg, blir et spørsmål en må ta opp til vurdering. Også for kunstnersenteret. Men det er ikke alltid ting blir som vi ønsker, uansett hvor sterkt vi ønsker det.

Og se, da ble det litt blogg i dag også. Og noen tanker. Og noen bilder. Og en video. Ikke verst.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







fredag 17. februar 2017

Sammenhenger.



I går ettermiddag var jeg på utstillingsåpning. Pål Akerø stilte ut nye arbeider. Og som vanlig ble det en opptur å få se det han hadde fått til. Slik er det alltid for meg når Pål stiller ut. Hans kunstneriske univers kalles Raw art eller Outsider art, er veldig annerledes mitt eget kunstneriske uttrykk, og denne kontrasten tror jeg gjør meg godt. Som en utvidelse av livet mitt. Det er lett å tro at bekreftelser på det en selv står for eller ønsker å bli identifisert ut ifra er det som kjennes best ut, men nei, slike antagelser må ikke nødvendigvis stemme. Å få tilgang inn i et annet univers er til tider langt mer spennende. Det er utviklende for meg som beskuer. Og det å oppleve noe utviklende skal en ikke gjøre til en bagatell. For det kan være grensesprengende. En aha-opplevelse.



Å skape noe er fint. Etter en lang periode hvor min egen skapertrang har ligget flatt og ikke vist merkbare livstegn, opplever jeg at i uken som har gått, har et frø begynt å spire igjen. Så jeg har hatt noen kjekke dager på atelieret, både sosialt og yrkesmessig. Samtidig har jeg blitt mer oppmerksom på miljøet jeg bor i, og har begynt å leke litt med tanker om nye farger på veggene og litt sånt småplukk i heimen min. Kanskje vil derfor noen nye gardiner, en lampe og annet smårusk snart finne veien til mitt lille rede, i tillegg til den nevnte fargepaletten. En litt lys olivenfarge, er et innslag jeg kunne levd med. Det samme med oker. Slik jeg har det nå, går det i hvitt og grått, med kontraster av svart og rødt. Og det svarte og røde oppleves egentlig som litt hardt.

Grunnen til at jeg nevner dette, er for å vise hvordan ting henger sammen. Denne gangen med referanse til kreativitet. Og siden jeg akkurat nå ser og opplever en slik kobling mellom atelier, fargene i hjemmet mitt, kreativitet og glede, blir det lett for meg å tenke at det ikke nødvendigvis må stoppe der.

«Ting henger sammen.»

Dette er et utsagn vi får høre både titt og ofte. Kanskje så ofte at vi ikke legger merke til eller vektlegger det lenger. Litt som hybelkaninene bak sofaen. Vi vet de har etablert et samfunn der, men tenker ikke mye over det til daglig. I stedet lever enkelte med sine allergier i familien, rennende neser, og spiser litt sukker som trøst. Alternativt fyrer opp en røyk for å få hostet opp litt slim. Og dette er vel og bra, en lever som en vil, og trenger ikke å være hysteriske helsefriker. Men det at vi tar et valg, fjerner ikke sammenhengene i livet vårt. Vi kan fortrenge dem, vi kan akseptere dem, men vi kan ikke bli kvitt dem.

I dag startet jeg dagen med to skiver brød, med makrell i tomat på. Det er år og dag siden jeg har spist dette. Men jeg tenkte for en stund siden at det kanskje kunne være en idé med litt ekstra omega3, så jeg kjøpte en boks. At jeg samtidig kjøpte en tube majones, var ikke del av samme sunnhetstanken som makrellen. Men jeg husket at jeg tidligere likte majones som topping på makrell i tomat, og det stemte. Det smakte godt. Så får jeg heller leve med at majones på tube kanskje ikke er verdens sunneste innslag i kosten min. Innslaget er jo uansett ikke så stort, og inkluderer verken snorting av kokain, en sigarett, fire halve pils eller sauefett intravenøst. Så jeg lever godt med balanseringen min, føler jeg. Både fysisk og med tanke på samvittighet. Jeg må med andre ord ikke stappe meg med alt som truer med å ta livet av meg kjapt, for å oppleve litt velvære, men jeg kan unne meg noe som ikke tar all plass. Det finnes velvære i en begrensning også.  Og det er en sammenheng jeg kanskje ikke alltid vektlegger eller ønsker å erkjenne, når jeg er på butikken og går av skaftet foran smågodthylla.

Ting henger sammen - fortid, nå og framtid, hva vi spiser eller ikke spiser, om vi beveger oss eller sitter kun stille, - alt er der som et hele. Men det gjør oss ikke maktesløse. Det som var og er, påvirker det som kommer, blir værende eller forsvinner. Men det er ikke de eneste påvirkningskildene vi lever med. For i tillegg har vi viljen. Og vi har tanken. 

Da jeg vokste opp var livet mitt mye dritt. Og det kom til å prege ungdoms- og voksenlivet mitt på en markant måte. Men i går så jeg en fin utstilling. Det gjorde meg godt. I uken som nå går mot slutten, fikk jeg malt litt. Det gjorde også godt. Makrell i tomat med majones smakte fortreffelig til frokost. Og jeg kjenner at livet ikke er så verst, her jeg sitter og hakker på tastaturet om sammenhenger, med kaffekoppen og det sterke lyset fra terapilampa mi rett framfor meg, lyden på dataen skrudd opp og Florence + The Machine som synger av full hals: 

The dog days are over.

Dagens bilder er hentet fra Facebooksiden til Galleri Vox.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: 













mandag 13. februar 2017

Dagens bilder viser mennesker og ting jeg er glad i.




I dag legger jeg ved en link til en artikkel, hvor det påstås at hvilken farge du velger på bilen din, sier noe om hvilken type menneske du er. Og det kan jo hende det som sies stemmer, hva vet vel jeg, men på den annen side så hender det jo at folk kjøper bruktbil og ikke helt ny, og da kommer fargen gjerne i annen rekke. I første rekke kommer kanskje pris, behov for plass og kjørelengde, og hva det vil koste å holde og bruke bilen. I det minste er dette det viktigste når det gjelder meg. Et tilbakeblikk kan derfor vise til et sprik i farger. Og hvis tilfeldighetene i fargevalg ikke er den styrende kraften bak kjøpene, må jeg vel påberope meg å ha en litt splittet personlighet. For jeg har hatt svart bil, et par røde, hvit bil, mørk grønn, lysegrønn, og nå har jeg en mørk blå bil.



I artikkelen er alle fargene illustrert med dyre og gjerne spreke biler. Hvorfor vet jeg ikke, men det finnes vel et poeng i det. Noe rundt dette med drømmer, kanskje. For folk drømmer jo gjerne. Og da drømmer noen stort. Skal en først drømme er det jo ikke noe poeng i å være måteholden.



Å drømme er fint. Selv er jeg for eksempel ofte innom Finn.no og ser på hus og leiligheter, selv om jeg ikke har råd til å kjøpe meg noe slik livssituasjonen min er i dag. Jeg liker også å se på oppussingsprogram som Tid for hjem, og drømme meg litt bort i løsninger jeg synes virker fine eller koselige. For å holde drømmene ved like, slenger jeg i tillegg inn et par lottokuponger hver uke. Uten at jeg egentlig tror jeg vil vinne, og uten at det får negativ innvirkning på regningsbunken min. Men jeg liker å drømme meg bort og fantasere litt, så jeg synes det er verdt det.



Når det kommer til pengespill, er dessverre ikke alle like måteholdne som jeg selv er. Noen drar det veldig langt. Her kan du lese om en kar som spilte så heftig at han nå sitter med en gjeld på 2,7 millioner, og derfor er konk, og har endt opp med verge. Noe som nok egentlig ikke er det han drømte om.




Årsaken til at han sitter med en slik gjeld, er dumme valg. Det er det nok ingen tvil om. 



Og hans valg er hans eget ansvar.


Men alt kan ikke begrenses til den enkeltes ansvar. Det meste handler også om årsak og konsekvens. Én årsak til gjeldskrisa den ulykkelige mannen opplever, er en altfor lett tilgang til lån og kredittkort, som har fyrt opp under spilleavhengigheten han utviklet. Og før det blir etablert et gjeldsregister, kan folk som han lett havne i samme fella. Samtidig er det vel en idé å sette opp noen regler som gjør det vanskeligere for banker og kredittselskaper å drive aggressiv markedsføring, pluss kanskje sette noen grenser for hva som bør tillates å ta i renter. Og slike ting snakkes det om blant de som har makt til å gjennomføre det, men snakk alene leder jo sjelden til noe. Det må handling til. Og den ser ut til å sitte langt inne.



Jeg vet ikke hva du sitter på av gjeld. Selv har jeg et lite billån, and that’s it. Mer enn det vil ikke økonomien min tillatte, siden jeg lever på en uføretrygd. Men det er greit. Det er om du har til mat ved slutten av måneden som til slutt virkelig betyr noe - om du klarer forpliktelsene dine, og hvordan du opplever livet ditt sett i forhold til de forutsetningene du lever med.



Det hjelper lite å eie eller unne seg mye, om tiden og hverdagen går med til å bekymre seg over hvordan en skal betale det. Da er det langt bedre å være litt i balanse, og slippe de verste bekymringene. Sette tæring etter næring, som en sier etter gammelt.



To like erter på hver sin side av en balanserende vekt, er like mye i en balanse, som når det ligger et tonn gull på begge siden av vekten. Og det kan det være lurt å minne seg selv på i blant, kanskje.



En kan selvfølgelig gremme seg innimellom over at en ikke får litt av det en drømmer om, eller fordi en ser at andre har mer enn en selv, men egentlig er det vel ikke så veldig nødvendig å bruke mye tid på akkurat det. Holder en tunga rett i munnen, klarer de fleste å komme i land med det de faktisk har å rutte med. Selv om folk som sitter solid plantet med sin feite på regjeringstaburetter stadig kommer med nye grunner for å ta en bit fra de som har minst og å gi skattelettelser til dem som har mest.



For å få dem ut i jobb, er gjerne forklaringen som benyttes nå for tiden når de som har minst får enda mindre: "Det skal ikke lønne seg å gå på trygd". Som om det noen gang har gjort det. Det er vel neppe så mange som velger en trygd framfor et langt bedre betalt arbeid, fordi det lønner seg. De aller, aller fleste har levd lenge med sykdom og utfordringer før de i det hele tatt kan søke om en trygd, og de får kun innvilget noe om sykdommen anses som varig.



Så føkk alle disse drittforklaringene som brukes for at de svakeste skal få enda mindre, mens det samtidig ser ut til å være en solid og manglende evne til å sette regler for dem som kjører på med reklame for kredittkort. Kreditter som kun er myntet på de som har lite. De som har så det holder, ville neppe velge lån med renter opp mot 30 til 40%. De har andre løsninger å ty til. Så disse dyre lånene er kun en spekulasjon i menneskers fortvilelse eller manglende evner til å sette egne grenser eller å se konsekvenser.


Sånn, det var det. Jeg kunne sagt mye om reklame på tv for spillselskaper også, men det får være til en annen gang. Slike spillselskaper er djevelens verk, og antagelig mitt hatobjekt numero uno. Listen nedover fra toppen er likevel lang. Det er nemlig mye jeg hater, kjenner jeg. Massevis. Men samtidig er det mye jeg er glad i også. For det ER mye en kan være glad i, selv om en ikke får alt en drømmer om. Bare sett opp en liste så skal du se. Kanskje vil ei slik liste til slutt til og med vise at det ikke er det du eier av gods og gull som betyr mest for deg.



Dagens bilder viser ting og mennesker jeg er glad i. Resten av klanen min finner du her.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


lørdag 11. februar 2017

Det var disse valgene, da.



Det hender at jeg tar meg en runde rundt et vann i nærheten av hvor jeg bor, siden det å få satt kroppen litt i bevegelse utover turene til kjøleskapet skal være bra saker. De siste dagene derimot, har jeg holdt meg inne. Kuldegrader la seg over Bergen by, og sånt er lite kompatibelt med mine ødelagte lunger. Så da holder jeg meg inne. En kjapp tur på butikken er nok til at ting forverres. Dagens bilde ble derfor tatt mens det var mildere i været, og selv synes jeg det er litt morsomt. Det betyr at jeg har humor. Om det er en god eller dårlig humor, er kanskje litt usikkert sett fra andres ståsted enn mitt eget. Men etter ti – elleve år med kjærestens reaksjoner på hva jeg ler av og kan få meg til å si, er det noe som forteller meg at i hvert fall hun synes humoren min til tider er ganske ræva. Selv tviholder jeg likevel fremdeles på egen opplevelse, som sier at humoren min er helt konge.

I dag er varmegradene tilbake i Bergen. Rundt tre stykk av sorten. Men jeg bruker gjerne noen dager på at irritasjonene i lungene forsvinner etter kuldeperioden, så det blir neppe noen tur i dag. Kanskje i morgen. Det gjenstår å se.

Vi har alle noe vi sliter med. Jeg har mitt og du har ditt. Heldigvis er det slik at mye av det vi sliter med går det likevel an å leve med. Til tider til og med ganske godt. For noen handler det vel om at en vender seg til sakene og tilpasser seg, fordi utfordringene har kommet sigende på en. Det er verre når et problem plutselig oppstår og du får det mitt i fleisen, og ekstra ille om du samtidig forstår at dette blir du ikke kvitt med det første. Kanskje aldri. Som når noen nær deg dør, for eksempel. Da kan ting ende opp med å bli ille ganske lenge. Men til og med en slik smerte vil minke etter hvert, eller finne sin plass uten å ta all plass.

Eksempel på personer som har fått ting rett i trynet, er Therese Johaug og leppa hennes. En annen er Trude Drevland. Begge føler seg dårlig behandlet. Slik blir det ofte når en får seg en kilevink, selv om det skyldes egne valg en har tatt. Men en MÅ ikke forsøke å vri seg unna. Jeg, for eksempel, skylder ikke på noen andre når det kommer til lungene mine. De er dårlige fordi jeg var elendig til å holde det rent da jeg drev keramikkverksted, pluss at jeg røykte samtidig. Min egen feil, med andre ord. Når det kommer til det at jeg sliter med angst og tilbakevendende depresjoner, blir det litt annerledes. For de greiene skyldes en vanskelig oppvekst med vold og psykiske overgrep. Men jeg kan ikke være et offer hele livet. Jeg vil helst være mer enn det. Og det føler jeg at jeg er. Uten at jeg samtidig er nødt til å fortrenge alt som heter årsakssammenhenger.

Ting vi utsettes for får en konsekvens for oss. Sånn er det bare. Om noen i en bil kjører på rødt og treffer deg, så vil det etter all sannsynlighet komme til å gjøre vondt. Det samme gjelder når det kommer til hva vi velger helt på egenhånd. Velger vi å hoppe ut fra et stup, vil vi komme til en bråstopp som kan komme til å tilføre oss smerte.  Så det er lurt å ikke hoppe fra altfor store høyder.

Selv om noen valgte for meg da jeg var ung, så velger jeg selv hva jeg gjør med livet mitt i dag, ut ifra de forutsetningene jeg nå har å forholde meg til. Jeg trenger for eksempel ikke å trampe ut på all verdens islagte flater selv om det ikke står et skilt der om at det er farlig. Livserfaringen min er nok til å guide meg. Om vinden lager krusninger på vannet så er isen rimelig tynn, det er noe jeg vet. Og slik er det på mange felt for oss alle. Vi tilegner oss jo gjerne noen livserfaringer. Hva vi gjør med disse erfaringene, varierer nok likevel en del fra person til person.

Et dårlig valg, eller en vond hendelse en blir utsatt for, må ikke nødvendigvis lede til nye vonde hendelser eller feilsteg, eller at en graver seg ned i selvmedlidenhet og ender opp med å leve kun på bitterhet, mens en legger alt ansvar over på en annen. Vi velger alle selv på veldig mange felt. Vi har alltid noen valg vi kan ta, og et ansvar vi må bære. Og så er det opp til oss selv om vi velger det som er dårlig for oss, eller det som er bra. Jeg, for eksempel, skal lage middag til kjæresten på søndag. Det er et godt valg. For da blir hun glad, og glemmer kanskje et lite øyeblikk at jeg har dårlig humor. Men fyrer jeg opp en røyk etter middag, er det et veldig dårlig valg, som hun neppe ville smilt over eller ledd hysterisk av. 

I det tenkte tilfellet med røyken, ville jeg valgt å skade meg selv. Og det er kanskje ikke alltid så lurt i lengden. Så det lar jeg være. Noe som betyr at jeg har lært noe, selv om lærdommen kom litt sent i mitt tilfelle. Men det er sjelden FOR sent å lære noe, og så ta et klokt valg likevel. Mulighetene er der hver eneste dag. Greia er bare at kloke valg ikke alltid fører til noe reversibelt eller en umiddelbar gevinst, så da fortsetter vi bare i samme leia som vi har gjort i lang tid. Men samtidig er det slik at det å ta et klokt valg kanskje hindrer utfordringer en har fått i å eskalere, og å bli verre. Og det er jo en helt konge kunnskap å sitte på, spør du meg.

Sånn, dett var dett for i dag. Noen tanker som poppet opp på grunn av et skilt som advarer mot tynn is, selv om isen var long gone. En annen gang kan det være is på vannet, men ikke noe skilt. Uten at jeg nødvendigvis må teste ut isen som førstemann likevel, bare fordi den er der. Akkurat som jeg ikke nødvendigvis må kjøre på rødt eller for fort, selv om jeg ikke ser noen andre biler i nærheten. Det finnes noe som kalles blindfelt. Og vi har dem alle.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


fredag 10. februar 2017

Ambivalensene i blant oss.



Så var det helg igjen. Ukene går fort. Slik tiden generelt gjør, opplever jeg ofte. Bare ikke når jeg venter på noe. Da går den stort sett langsomt. Slik er det kanskje for deg også. Selv om klokkens tempo og tikk, takk er stabilt. Noe som skulle kunne lede til en tanke som sier at det ikke er tiden som går kjapt eller langsomt, men vår opplevelse av den. Dvs hva sanseapparatet vårt får oss til å føle og tenke. Med utgangspunkt i denne muligheten, er det kanskje naturlig å se for seg at våre følelser kan ha noe de vil ha sagt på andre felt av vår kummerlige eller fantastiske tilværelse også, og ikke bare når det kommer til tiden. Så da gjenstår det bare å finne bryteren som lar oss øke eller minke opplevelsene våre, litt slik som vi kan senke eller øke temperaturen på badegulvet. Men den bryteren finnes jo allerede, bare at den er reseptbelagt eller ulovlig. Og den veien er stengt for de fleste. Så da tyr noen til Vinmonopolet i stedet. Men alt har sin pris. I dette tilfellet faren for en avhengighet eller dagen derpå følelser, som igjen kan lede til gremmelse og tenners gnissel mer enn lykke.

Når dette er sagt, så kan en drink smake godt i blant. Selv om det neppe er lurt å ta den hver dag. Og slik er det vel med mye annet også. Det er best om en ikke tyr til det hver dag. Om det var fredag og taco hele uka, for eksempel, ville fredagen neppe betydd så mye i lengden. Du ville fått helgefri hver dag, men det å ha fri kan fort lede til kjedsomhet om du ikke har noen plikter eller oppgaver. Så da må du sette inn noe annet enn jobben, for å føle at livet har en verdi. Dette noe kan være mye rent potensielt, men begrenser seg likevel. For min del vurderer jeg å pensjonere meg, men jeg regner ikke med å bruke alderdommen på strikking, for eksempel. Og jeg kan sikkert lage ei liste så lang som et liv, om jeg fortsetter med å ramse opp ting jeg ikke kommer til å gjøre.

Når det kommer til hva jeg faktisk vil bruke tiden min på, er det hele mer usikkert. Jeg er redd det ville blitt mye tv. Likevel har jeg vært der de siste par årene, at jeg i blant vurderer å pensjonere meg. Det er en tanke som kommer tilbake igjen og igjen, og nå kjenner jeg sterkt på den. Selv om jeg vet at det kan bli litt stille for meg om jeg avslutter kunstnerkarrieren. Faren er at denne stillheten leder til ting som for eksempel en depresjon. Og det er jo ikke gøy. Det finnes ting som er mye morsommere enn det. På den annen side så får jeg jo depresjoner når jeg arbeider også. Det kan til og med hende at depresjonene er knyttet til AT jeg arbeider, uten at jeg skal påstå at jeg sitter på data som underbygger den muligheten. 

Noe av grunnen til at jeg vurderer å pensjonere meg, er at det gjør vondt å skape kunst. Det krever at jeg står i motstand og vanskelige følelser over tid, uten at det nødvendigvis leder til noe jeg er stolt av, eller at det gir meg noe som minner om en orgasme som avslutning. I stedet kan det lede til at jeg maler over og raderer ut et arbeide jeg har brukt flere uker på, fordi det ikke blir slik som jeg så for meg. Dette uoppnåelige kan handle om det rent tekniske, men også det et bilde skal formidle. Dvs innholdet. Og får jeg ikke til innholdet i et bilde på et vis som jeg tror kan nå den som beskuer det, gir ikke det å lage det noe innhold til livet mitt heller. Det jeg kan hente ut av det å være på atelieret da, blir begrenset til det sosiale. Og det er viktig.

Da gjenstår det å se på hva prisen jeg betaler for det sosiale ender opp med å veie, satt opp mot gevinsten. Og dette kan vippe litt i blant, opplever jeg. Så da må jeg belyse problemstillingen, slik jeg gjør nå, eller snakke med for eksempel kjæresten om det. Å sette ord på ting hjelper en til å se sakene klarere i blant. Spesielt om en er i en situasjon der en kan få litt motbør, korreksjon eller støtte på det en selv tenker, slik jeg får fra kjæresten min. For det en tenker helt på egenhånd ender fort opp med å bli som opplevelsen av tid, det farges av noe. Dette noe kan for eksempel være ting vi frykter, lengter etter, eller vil unnvike/slippe unna. Slik at kjernen i problemstillingen kommer i bakleksa og sannheter tilpasses det vi opplever som våre behov eller ønsker.

Det er med andre ord ikke nødvendigvis slik at det en tenker og føler er uavhengig av ting rundt en, eller ender opp med å bli skrevet ned i historiebøkene som fødselen av den store universelle og udiskutable Sannhet. Jfr opplevelsen din av tid. Selv om det kan føles slik når en gnurer i vei på de samme tankene dag, etter dag, etter dag, og spesielt om en ikke har noen til åpne dører med alternative spørsmål og svar. Grunnen til at en opplever å mangle denne Noen en kan snakke med om et tema som tar stor plass i en selv, er ikke nødvendigvis at Noen ikke finnes. Ofte skyldes opplevelsen at en selv ikke våger å formidle det en tenker eller føler, mer en at Noen ikke er i stand til å ta i mot eller å gi noe tilbake. Denne sperren, som jeg kan kalle Ikke Våge, kan handle om grunnleggende sårbarhet, skam, frykten for avvisning eller lignende ting. Ofte opplever vi at det er tryggest eller minst utfordrende å kapsle ting inn. For meg fungerer Vannlandet i blant som et alternativ til en slik innkapsling.

Og da har vel jeg fått sagt mitt for i dag. Det ledet kanskje ikke til noen endelig konklusjon, men er mer som en evig diskusjon eller samtale jeg har med meg selv. Slik du kanskje opplever at du også har en dialog som trekker deg mellom to punkt, to muligheter. Enten det er det å pensjonere deg det handler om, skifte yrke, skille deg, gifte deg, få barn eller ei, fortelle noen hva du faktisk føler for vedkommende eller å skjule det, ta én drink til eller ei før natten kommer. En siste drink for å glemme det meste og slippe å kjenne på kreftene som river i deg mellom håpløshet kontra mulighet, eller hva nå ambivalensene dine er knyttet opp til. Det kan jo være så mangt. Selv tror jeg at det å ta et valg ofte gir en lettelse. Uten at den kunnskapen nødvendigvis gjør mitt eget valg lettere å ta. Men hvem faen sa at livet skal være lett.




Det øverste fotoet er av meg selv. Kanskje tatt mens jeg tenker. Hva jeg tenker på skal være usagt her og nå, for det husker jeg ikke, men noe var det nok. En kollega sa at jeg ser ut som en torpedo, da han fikk se bildet. Selv tror jeg det skyldes litt at jeg ikke har brillene på. Brillene får meg ofte til å framstå som litt mildere, som på det nederste fotoet. Selv om det nok hjelper å ha barnebarnet i armkroken og smile litt også. Hva vet jeg. Uansett er det å drive som torpedo på fritiden neppe et alternativ som pensjonist, for en gammel og lettrørt kunstner med sosial angst.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  








mandag 6. februar 2017

Det er mye som er verdt et forsøk.




GOOOD MOOORNING, NORWAY!

De som har levd noen år, vil få med seg at dagens noe langstrakte god morgen, henviser til filmen God morning, Vietnam, der Robin Williams spilte rollen som radio-dj. Filmen kom ut i 1987, men handlingen er lagt til Vietnamkrigen, 1965. En morsom film, slik jeg husker den.

Men dette er lenge siden. Og Robin Williams er død. Du, derimot, lever, og det gjør jeg også, og i dag er det begynnelsen på ei ny uke som vi kan fylle med om ikke alt vi vil, så i hvert fall litt av hvert. Inklusive et smil og litt positive blikk på det som måtte finnes rundt oss. I Vietnam var det krig, det slipper vi å ha. Der har du noe å smile over bare der. Og selv om vi har fått Trump i Det Hvite Hus, så MÅ det jo ikke resultere i et bomberegn. Han er jo tross alt ikke helt alene der.

En uke er på beddingen, mens en annen har trukket seg tilbake. Og søndagen i går ble avsluttet med fellesmiddag for vår del. Noe som ble kjekt. Ikke minst hadde jeg en koselig stund sammen med barnebarnet, noen tusjer og en diger tavle, der stor kunst ble skapt. Og sånt er viktig. En kan tro at det finnes langt mer alvorlige ting å fokusere på når ordet viktig blir lagt på bordet, men det er en illusjon.



Det viktigste i livene våre er her og nå, det mellommenneskelige, vår nære og kjære og den oppvoksende slekt. Livet er hva vi føler og opplever, ikke hva vi eier eller ikke eier av ting og tang. Det viktige i livet vårt er ikke om naboen har det rotete i hagen sin, et tre som skygger for deg, eller at det har kommet en ripe i lakken på bilen din. Sånne ting kan fikses eller leves godt med. Sitter du der forlatt eller har dyttet alle du kjente ut av livet ditt, er vi derimot inne på et felt som kan bli vanskeligere å fikse. Ikke rent fysisk, nødvendigvis, men emosjonelt. For det krever at du går i deg selv og forsøker å se ærlig på hvorfor ting ble som de ble, aksepterer din bit av ansvaret, står i de følelsene som da måtte oppstå, og det krever at du forsøker å ta kontakt med noen du gjerne vil komme nærmere. Gjennom en melding på tlf eller FB, eller ved å løfte opp telefonen og slå et nummer, for eksempel.
 
Å ha familie er veldig greit om en vil spise middag sammen med noen. Men en er ikke avhengig av det. En kan lage middag for noen annen enn familiemedlemmer også, om familien er for eksempel på en annen kant av landet eller long gone av en eller annen grunn, og det ikke er et tema å ta opp forholdet igjen. Og slike grunner finnes, I know. Selv ville jeg for eksempel aldri invitert min far på et måltid.

Så, om familie er utelukket, eller en bare føler for å invitere noen andre enn bitre Tanta Olga eller Sikleleif som alltid skal klå på deg, så er utvalget stort.  Det kan inkludere en nabo, en venn, en kollega, noen du har et godt øye til og som får hjertet ditt til å slå litt raskere og varmere, eller noen du møter i kassa på Rema. For meg ville det siste blitt for utfordrende. Jeg ville heller ikke tatt i bruk for eksempel Tinder. Jeg ville satset på noen jeg er ganske trygg på.

En spesiell utfordring for meg, er at jeg har sosial angst. Samtidig er det også perioder i løpet av et år hvor depresjonen kicker inn slik at det meste blir tungt å ta tak i, og derfor gjerne utsatt. Dette er dessverre ikke noe jeg bare kan legge bort. Så jeg kunne kanskje gått for en som visste om dette, og aksepterte det som en del av meg. Og slike mennesker finnes i min nærhet. Kanskje finnes det også noen slike i din nærhet. Noen som er i stand til å akseptere deg som den du er, enten du nå sliter med noe eller ikke. You never know, som en sier på utenlandsk. Det kommer selvfølgelig litt an på hvordan du selv er. Drikker du deg drita og skaper skikkelig drama når du har folk på besøk, har du kanskje et litt dårlig utgangspunkt for å få oppleve middag nummer to, men oppførsel er en av de tingene som lar seg fikse. Om du vil. For slik er det med viljen, at mye er avhengig av den. Å ønske er ikke det samme som å ville. Vi kan ønske oss det meste, fantasere eller drømme om hva som helst, men skal vi få det må gjerne viljen tas i bruk. Din egen. Ikke alle andres.



Og da har jeg vel snart skrevet nok for i dag. Men siden jeg er løsningsorientert av natur og det ligger mitt hjerte nært å gi råd, skal du få et på tampen. Om det er så at du sitter mye alene, om du for eksempel har barn du gjerne skulle sett mer, så ikke vent på deres initiativ. Slik jeg tenker, er det mitt ansvar å invitere barna mine når jeg vil se dem. Eller ta en tur hjem til dem. Jeg kan ikke sitte hjemme og vente på at de inviterer seg selv over til meg. Dette snakket kjæresten og jeg mye om da ungene begynte å flytte ut, og vi tok et valg og etablerte en holdning: Det er vårt ansvar. Det er vi som skal være limet i familien. Ikke ungene, men vi. Ingen av oss ønsker å ende opp som den gamle kvinnen i Benny Borgs sang Den store dagen, og føle oss som et offer. Gjør vi ikke noe selv for å etablere et levesett og en nærhet, kan vi heller ikke klage i etterkant. For der jeg for eksempel begynner å bli eldre og har godt med tid, har de unge det fullt opp å gjøre med studier, jobb eller små unger. Og slik er det gjerne med vennene eller barna dine også. De siger gjerne ned i godstolen etter en lang dag, og tenker ikke nødvendigvis på at du sitter alene. Mens tiden går og går og går, og plutselig har dere etablert et mønster du aldri ønsket deg. Ting bare ble slik. Så inviter. Uten at det nødvendigvis blir lagt opp til å bli så føkkings formelt eller pretensiøst. Kanskje får du et avslag. Men da inviterer du på nytt en annen dag, eller inviterer en annen. Det er verdt et forsøk. Det er mye i livet ditt som er verdt et forsøk.

Ha en god dag.

Bjørn

Dagens link: