søndag 11. februar 2018

Om å bli gjort stas på.



Det er søndag, morsdag og fastelavn. Morsdag blir til vanlig egentlig ikke gjort noe ut av hos meg, siden min mor har vært død i mange år, men fastelavn skal feires. Med barn og barnebarn, kjærest, og selvfølgelig boller med krem og syltetøy. Så da må jeg bake litt i løpet av dagen. Glutenfritt. For i min familie har vi cøliaki. Både jeg selv og døtrene mine. Hvetebollene tar kjæresten min seg av.

Det var nå det. Grunnen til at jeg skriver i dag selv om timeplanen er ganske full, er for å fortelle om noe jeg startet på i forrige innlegg. Der lovte jeg å si noe om hvordan det ble etter at et triptykon jeg malte for noen år siden, etter å ha stått lagret litt for lenge endelig har fått kommet på en vegg igjen. Denne gangen hos Helse Bergen, Kronstad Distriktspsykiatriske avdeling. Arbeidet var en gave jeg ga til det som den gang het Dagavdelingen, og holdt til på et annet sted av byen. Grunnen til gaven, er at de hjalp meg etter at jeg møtte veggen i 2000, slik at jeg kom meg på beina igjen. Som så mye annet, ble avdelingen etter hvert slukt av en sentralisering, og i den forbindelse havnet altså bildene mine på et lager.



Kronstad DPS er et stort og ganske nytt bygg, med lite synlig kunst. Samtidig har det fått en del priser for arkitektur og funksjonalitet, så vidt jeg har forstått. Derfor har det vært vanskelig å få hengt opp mitt verk som kom i konflikt med ideene til arkitekt og utsmykningsansvarlig. Men nå har det gått noen år siden de åpnet for bruk, og bygget og dets beboere har begynt å gå seg til. I denne prosessen har altså mitt verk Vannlandet, blitt hentet fram fra glemselen.

Det ble veldig kjekt å få se Vannlandet igjen. Dette er noe av det jeg selv liker best av det jeg har malt. Og det kom fint til sin rett på sin nye plass, føler jeg.Samtidig er det på et sted i bygget hvor det ferdes mye folk, slik at det blir sett. Slik det henger nå, faller det også fint sammen med arkitektur og byggets farger, og det føles nesten som om det ble malt nettopp for den nye plasseringen.

På bildene kan Vannlandet virke som et ganske lite verk, men det skyldes proporsjonene på bygget. Står du i rommet får du en annen opplevelse.  Og du ser at tre og en halv meter maleri likevel tar sin plass.



Da en kollega og meg møtte opp for å se på Vannlandet, ble vi møtt på en veldig fin måte, og jeg ble gjort overraskende stor stas på. Vi fikk en rundtur på huset, og etter hvert samlet vi oss til kaffe og kaker rundt et bord, hvor både direktør og visedirektør, ansatte samt en som står for det kunstneriske ved bygget i dag, ga seg tid til en lengre samtale. Noe som kunne blitt en utfordring gitt min sosiale angst, men det gikk veldig fint. Det viste seg at de hadde spennende planer for videre utsmykning nå, og jeg tror vi fikk etablert en forbindelse mellom oss og dem, som kan lede til noe spennende i framtiden. Blant annet har de planer om å invitere gatekunstnere til å arbeide både utenfor og inne i bygget. I tillegg snakket vi om utstillingsplaner.

Slike dager som dette gjør godt. Mesteparten av tiden som kunstner står en jo gjerne på et atelier og sloss mot et lerret, hvor nitti prosent går med til å føle at en ikke får til det en ønsker. I hvert fall er det slik for meg. Det gjør vondt å lage kunst. Så det å få se sine verk plassert på en endelig plass, samtidig som en får litt oppmerksomhet og en opplevelse av å bli verdsatt, gir et veldig fint og verdifullt avbrekk i disse følelsene.



Nå blir det å gi seg i kast med nye oppgaver. Hva det blir framover, er jeg litt usikker på akkurat nå, men det ligger en del planer og murrer i bakhodet. Men før det blir det altså boller med krem.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




fredag 9. februar 2018

Mye er mulig. Til og med pauser.




I dag ble jeg vekket av en gravemaskin. En vannlekkasje i første etasje her jeg bor, har ledet til graving utenfor, og de som bor i leiligheten det gjelder har måttet flytte ut for et par måneder. Heldigvis bor jeg selv i andre etasje. Og heldigvis for meg tok de også en pause i gravingen etter hvert, slik at jeg fikk sovet litt til. Når det gjelder dem som måtte flytte ut, blir nok livet satt litt på pause en stund også.

Ikke alt som skjer i livene våre er etter eget valg. Men noe kan en velge. Og der det finnes en valgmulighet er det å ta en pause innimellom ikke alltid det dummeste en kan ta tak i. Her kan du lese om hva du skal gjøre om noen plager deg, slik at du kan få en pause både fra vedkommende du opplever som utfordrende, og følelsene de vekker i deg. 

Å få en liten pause fra sterke følelser kan gjøre godt. Trikset er å ikke blande sammen det å slippe unna følelsene eller en situasjon, med det å underkaste seg en annen. For der det første handler om å ta kontroll over en situasjon, ender det andre gjerne opp med å handle om unnvikenhet og fortrengning av det en føler. Noe en ikke nødvendigvis vil tjene spesielt mye på over langs.

Om en klarer å ta en pause fra en vanskelig situasjon, kan en ofte komme langt bedre ut av det enn om en går i trynet på sin plager. Konfrontasjon er i dette tilfellet ofte å gå inn i noe på en annens premisser. Situasjonen/problemstillingen er ikke noe du i utgangspunktet selv velger, men noe du blir tvunget inn i. Enten av den andre, eller av dine egne følelser, som rettferdighetssans, stolthet eller sinne. Og det å for eksempel trekke seg bort fra støyen er ikke nødvendigvis synonymt med det å tape, men kan like mye defineres som å ta kontroll.

Selv opplever jeg også en slags pause på kunstfronten for tiden. I stedet for å arbeide fram mot en utstilling, har jeg brukt litt tid på å leke meg med motiver jeg ikke har nærmet meg før. Det betyr likevel ikke at det er alt jeg har gjort. For i bakhodet skjer det likevel ting, og brokker av ideer og planer leter etter en endelig form. Og slik er det på mange fronter i livene våre. Ikke alt kan være fest, moro eller ferie. I blant må en sette av tid til ettertanke og planlegging også. Og finne noe som gir mening utover høydepunktene i livet. Eksempelvis å finne mening i hverdagen.

I dag skal jeg en tur for å se på et ganske stort verk jeg lagde tidligere, som etter lang tid har kommet på en vegg for andre gang. Først hang det på en mindre avdeling under Helse Bergen, men så ble ting sentralisert og avdelingen flyttet inn i et splitter nytt storbygg. I forbindelse med byggingen, var det satt av en utsmykningskomité eller ansvarlig – hva vet jeg – men ideene som dette ledet til inkluderte ikke mitt verk. Her skulle det være nakne vegger og minimalisme. Noe som ledet til at mitt arbeide måtte ta en pause, på et lager. Og der har det stått i flere år nå. Til ganske nylig, hvor krefter ved institusjonen endelig har fått gjennomslag for å få det fram i lyset igjen.  Og det er bra, og gjør meg veldig glad. Malerier gjør seg bedre på en vegg enn på et lager, spør du meg.

Jeg skal se om jeg får tatt noen bilder av den nye plasseringen i dag, men i mellomtiden kan du se kunstverket under her. Det bærer tittelen "Vannlandet", og er ca 360 cm x 100cm. Klikke på bildet så forstørres det.




Bloggen Vannlandet har fått sitt navn etter dette verket. Bloggen har også sin mal, som jeg tenker på som ikke for lang, ikke for kort. Og nå har jeg fått sagt det jeg ville for nå, så da avslutter jeg med et lite tudelu. Noe skal en jo avslutte med.

Det øverste bildet viser det siste pausearbeidet jeg har gitt meg i kast med. Det har fått tittelen «Entering Styx». Og Styx kan du lese om her.

Ha en fin dag.

Bjørn Dagens link:





søndag 4. februar 2018

Har du ikke til salt i såret, er det likevel mye som kan sukres.




Ute skinner solen fra klar himmel, og gradestokken viser minus fem.  Det er en strålende søndag for dem som skal ut på ski. Noe jeg selv ikke skal. Vi snakker tiår siden sist jeg hadde planker på beina. Men det hadde nok vært kjekt med en tur ut i guds frie og hvitkledde. Om lungene hadde vært bedre. Men det er de ikke, og det blir de ikke. Så jeg får leve på minnene, og glede meg over andre ting. Sola skinner jo for meg også i dag, uansett. Livet er jo fullt av ting en kan glede seg over, om en bare får øye på dem i møkkskodda en så lett ender opp med å fokusere på. Det vil si alt det som ikke ble som det skulle, kunne eller burde blitt. Vi har alle noe av den ballasten å dra på. I hvert fall de fleste.

En mulig glede for meg i dag, er at etter planen kommer det noen for hente skapet jeg nevnte i et tidligere innlegg. Det står nå på kontoret/hobbyrommet mitt, og tar opp mye plass. Sånn blir det ofte med skap; de inneholder mye luft. Et annet skap jeg hadde på samme rommet er allerede demontert og mellomlagret i boden for senere avlevering på dynga. Planen er å erstatte de to monstrene med en mer nett skjenk, pluss en kommode i samme stil. Og stilen er en en form for retro. Jeg tror det kan bli bra, at jeg kan skape en trivsel for meg selv, selv om jeg ikke bor i et slott. I hvert fall er det morsomt med noe nytt og en forandring, kjenner jeg. Og gleden ved det blir ikke minimert bare fordi jeg ikke skal ut på ski i dag.

Det er mye en ikke trenger å minimere bare fordi noe annet ikke er det ultimate. Om du har ei nese du ikke er glad i, trenger den neppe å fylle hele synsfeltet, slik at du går i kjelleren og frarøver dem rundt deg verdien av ditt vakre smil. Om du ikke har råd til en Mercedes eller en BMV, får kanskje likevel din litt eldre og ikke fullt så statusrike Toyota deg dit du vil, om du vil noe sted. Får du ikke den responsen du lengter etter hos noen som har berørt hjertet ditt, kan du likevel glede deg over at vedkommende lyser opp tilværelsen din. Har du ikke til salt i såret, er det likevel mye som kan sukres. Har en ikke alt, er det likevel mulig å glede seg over det lille en har. For om det i blant kan virke som om flisa en har i fingeren er alt en eier, så er det gjerne ikke slik. Ofte handler det mer om bjelken i ditt øye, men den er det kanskje mulig å få ut, om en legger viljen til.

Selv lever jeg med angst. Uten angsten hadde Vannlandet ikke vært til. Det betyr at angsten min har gitt meg en mulighet og at jeg benytter meg av den. Og slik er det med veldig mye. «Every wall is a door», har jeg tatovert på den ene underarmen. Den tatoveringen var en gave fra kjæresten og ungene mine, og jeg fikk den etter at jeg startet på den møysommelige bevegelsen som reiste meg etter å ha møtt veggen og gulvet. For slik er det med livet, at i blant slår det deg til jord og frarøver deg all verdi. Det betyr likevel ikke at du trenger å bli der. Mens det å reise seg igjen, behøver ikke å være til en standardløsning. En trenger ikke å bli som alle andre, for å oppleve at en står oppreist. Kanskje fallet kan få en til å tenke annerledes, og gi nye verdier en plass i livet.



Både kjæresten min og jeg har møtt en vegg. Dette møtet åpnet for hennes vedkommende en dør bort fra det hun er utdannet til, som er barnevernspedagog, og hun studerer nå i stedet gammelgresk ved universitetet i Bergen. Mens jeg selv sluttet som keramiker, og ble maler. Samtidig har jeg fått arbeidet både med utsmykninger og installasjoner. Og det uten at lungene mine ble bedre eller angsten min ble borte. Det betyr at det går an å få til noe og å oppleve noe av verdi, selv om en har noen utfordringer en ikke blir kvitt.

Om en ligger nede, er det vanskelig å forstå omfanget av begrepet «å leve med en utfordring», når alt en ønsker er å bli kvitt gørra i livet sitt. En vil bli frisk. Og lykkelig. Kun det. Før en blir frisk har livet ingen mening, er det lett å tro. Men selv har jeg etter hvert forstått at denne «leve med greia» har noe for seg. En må lære seg til å leve med seg selv. Den en er, den en er blitt, det en har gjort og det en har blitt utsatt for. En kan aldri bli en annen enn summen av livet en har levd. Og ånden i lampa kommer ikke og redder en fra seg selv uansett hvor mye en gnikker på noe eller pirker i såret.

Bildet av maleriet er fra en utstilling med selvportrett jeg gjorde for noen år siden. Den kan du se her.

Dett var dett, nå logger jeg av.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






fredag 2. februar 2018

Mirror, mirror on the wall...




Det er fredag morgen, kaffen har kommet i kruset og det er stille i huset. Ute er det fremdeles mørkt. Hvordan dagen som så vidt har startet blir, vet jeg ikke, men natten ble litt urolig pga en murrende bihule. Sånt skjer. Men mottrekk er nå tatt i form av slimhinneavsvellende piller. De pleier å hjelpe. Noe som betyr at jeg de siste årene har sluppet å ty til antibiotika når skiten tar tak. Det får være mitt bidrag til en sunnere klode.

I dag er planene få. Jeg hadde tenkt meg en tur på atelieret, men slo det fra meg i løpet av natten. I stedet blir det vel en strekk på sofaen etter hvert. Gode, gamle sofaen min som nå snart skal skiftes ut. En ny er bestilt og kommer i begynnelsen av mars. Blir kjekt det. Gøy med noe nytt. Speilet du ser på bildet over og under her er også nytt. Det fikk jeg av døtrene mine til jul. En gammel billedramme som har blitt pusset opp, og så har en glassmester satt i speilet. Det tok sin tid å få hengt det opp, men i går fikk jeg ordnet det. Ble bra, synes jeg. Ulempen er at jeg titter inn i det hver gang jeg går forbi, har jeg lagt merke til … mirror, mirror on the wall…, men det roer seg vel etter hvert.

For tiden er jeg inne i en periode hvor jeg skifter ut en del saker. Og det koser jeg meg med. Å gjøre det hyggelig rundt seg er ikke det dummeste en kan gjøre. Ei naken lyspære i taket, et skjerf fra en fotballklubb på veggen og en femti tommers tv på et par lecablokker er ikke nok for meg, selv om jeg er eneboende mann. I stedet har jeg begynt å helle mot litt maksimalisme. Inspirasjon finner jeg på nett, selv om jeg nok ikke kommer til å dra det så langt som du kan se på bildene jeg har samlet her. Likevel er det moro med de bildene. Jeg kjenner på noe når jeg ser på dem. Noe som gjør meg glad. Mye gladere enn når jeg går inn på hjemmesiden til et eller annet standard møbelutsalg. Spesielt lampene du kan se blant bildene er morsomme synes jeg, men det blir nok vanskelige å skulle få tak i noe slikt. Det er mye som er vanskelig å få tak i. I hvert fall om det har en verdi. Det verdiløse er derimot lett tilgjengelig. Det flommer nærmest over oss hele tiden. I går så jeg et program med unge mennesker som reiser til Tyrkia for å legge seg under kniven for å bli «vakre». Mirror, mirror on the wall...
  
Å reise til utlandet for å få sprøytet fett inn i rævballene er nok ingenting for meg. Brazilian buttlift, kaller de det, og det er visst inn for tiden. Selv synes jeg det ser merkelig ut med disse Kardashianrumpene. Det samme med silikonpupper. Og det virker litt risikofylt å reise utenlands for å få gjort det i tillegg, som i det nevnte tv-programmet. Hele opplegget virket som et samlebånd hvor du ble blendet av luksus, og fikk lite rom til å tenke deg om. Manipulativt, spør du meg. Ei av dem vi fulgte, skrev under på en kontrakt uten å lese den, før de begynte å hakke løs på nesa hennes. Forklaringen hennes var at hun ikke orket å forholde seg til det, eller noe i den retningen. Hallo? Er det dette som kalles ungdommelig overmot? Eller er det bare dumskap?



Vi har alle noe som vi kanskje skulle ønske var annerledes når det kommer til kropp og utseende. Både menn og kvinner. Og det blir ikke bedre etter hvert som en blir eldre. Forfengeligheten har ingen alder. Det er derfor vi i blant kan se eldre damer med blått eller lilla hår, og menn med fargerike skjerf innenfor skjortekraven. Selv har jeg verken skjerf eller lilla hår, men jeg har til gjengjeld begynt å få litt fett rundt midjen og litt manboobs. Bestefaren min hadde det samme, så det er vel genetisk. Jeg vet ikke hva han syntes om boobsa sine, men selv liker jeg ikke mine. Ikke magen min heller, for den saks skyld. Å gå for en fettsuging og å få skulpturert falske magemuskler og/eller brystmuskler blir vel neppe en løsning likevel. For selv om jeg har tenkt tanken, liker jeg smerte enda mindre enn fettet mitt, så jeg havner nok ikke under kniven med det første. Ikke under skjea eller gaffelen heller, for den saks skyld. I stedet får jeg bare leve med meg selv slik jeg er. På godt og vondt.  Jeg har klart det fram til i dag, så jeg klarer det nok videre også. Og så får jeg heller bruke pengene på noe annet. For eksempel noe til huset, slik at det blir hyggelig i hjemmet mitt og jeg kan ha det godt. Søken etter en form for estetikk er ikke nødvendigvis det samme som forfengelighet. Noen grønne planter kunne for eksempel gjøre seg, kjenner jeg. Kanskje ved siden av den transkjønnede leieboeren min, som du kan se bak meg i speilet på det øverste bildet. Men jeg er dårlig til å holde liv i sånt som planter. Etter hvert tørker eller råtner de av for lite eller for mye vann. Jeg tror jeg kommer til å forsøke igjen allikevel. En gang må det jo lykkes. Kanskje.

Nå er kaffekoppen min tom, så jeg tenker jeg runder av for nå. Det nytter ikke å sitte her og dra ut tiden. Dagen er ung, og det er mye annet jeg neppe kommer til å gjøre før kvelden kommer.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


fredag 26. januar 2018

Gis bort. Gratis.






Det er fredag. Inne er det godt og varmt, men ute har det regnet et par dager. Det førte til at snøen vi hadde fått forsvant. Jeg gråt ikke over det. Men i dag det la seg et tynt snølag igjen. Jeg satser på at det forsvinner kjapt denne gangen også. Snø gjør seg best på bilder og tv. 





I dag skjer det ikke så mye på min front. Jeg skal tømme et skap, handle inn til helgen og lage noe varm mat til fredags-tv. Men det holder for meg. Senere i helgen skal jeg lage en diger gryte med hvalkjøtt. Jeg kom over noe av sorten som ikke var for dyrt her en dag, og kjøpte inn to kilo. Så dette gleder jeg meg til. Hvalkjøtt er godt, selv om det for noen kanskje ikke er helt politisk korrekt å spise det.

Skapet jeg skal tømme kan du se på bildene over her. Jeg planlegger å ominnrede litt på hobbyrommet mitt, så det skal gis bort. Blir lagt ut på Finn en av de nærmeste dagene. Men trenger du et gratis skap, bor i Bergen og har folk som kan bære det ut og frakte det til deg (selv kan jeg ikke bære pga lungene mine), så er det du som kan få det. Skapet er 190 cm høyt, 131 bredt og 54 dypt, og det veier en del. Bortsett fra en bitte, liten overfladisk skrape som jeg oppdaget da jeg gikk det etter i sømmene, er det pent behandlet. Skrapen går det sikkert fint an å gjøre noe med. Bitte, litt, brun skokrem eller lignende skulle fikse det.





Å ominnrede er moro. Selv om det koster noe i form av jobb. Det er litt som i politikken for tiden. Der blir det også litt ommøblering. Giske og Riise er allerede ute, og det forundrer meg ikke om flere kommer til å gå samme veien. Hva som skjer med dem på toppen, er mer usikkert. Enten det gjelder Siv, som nok en gang har gått på et spontant og velplassert hukommelsestap, Erna som ikke gir de anklagede innsikt i hva som er varslet om dem, eller Støre. Sistnevnte beskyldes nå for ikke å ha gitt Giske rom til å forsvare seg. Men disse som vagler seg aller øverst sitter vel støtt, får en regne med. Det er jo ofte slik det ender. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg tenker at det er minst like mye som nå forties som det som kommer fram. Lyden av taushet runger fram og tilbake mellom hevede pekefingre og toede hender, mens alle måker for sin egen dør. 




Noe av det jeg selv synes er merkelig, er at de samme partiene som nå opplever at støtende oppførsel blir synlig, i stedet for å bannlyse alkohol på egne sammenkomster, ønsker å gi oss  lettere tilgang på alkohol, via lengre åpningstider. Selv om det har vært en udiskutabel kobling mellom rus og oppførsel i egne rekker.  Men det handler vel om penger. Noen skal tjene litt mer, mens du skal kjøpe mer. Det meste kan ofres på Mammons alter. Og i dag kan en lese i BA (bak betalingsmur) at noen vil ha alkoholservering ved Bergen Kino. Oh, yea, akkurat det vi trenger.




Nok om det. Sola har snudd og nå gå det mot vår. Og på atelieret driver jeg og lager noen abstrakte bilder for tiden. Minimalistiske. Det startet famlende, men etter hvert har jeg funnet en retning som kanskje kan ende i noe jeg liker. En må bare stå i det en stund. Rom ble ikke bygget på en dag, sies det jo. Og slik er det med mye. Enten en skal ominnrede et rom, etablere holdninger, sile ut svarte får i politikk og arbeidsliv, eller skape kunst. Det krever vilje og stamina om resultatet skal bli bra. Det er lite som kommer rekende på ei fjøl. Det må i så fall være noe skrot. Eller boss, som de sier i Bergen. Når det regner som mest.

Og da har jeg i grunnen fått tømt meg for det jeg hadde på hjertet denne gangen, så nå runder jeg av.




Jeg har vist de fleste av dagens bilder tidligere, men det er vel få som dør selv om jeg gjør det igjen. Det øverste maleriet kaller jeg nå "The future strikes back". Nummer to kaller jeg "The walk of shame". Nummer tre fikk tittelen "Yearning", det fjerde Flashbulb memory Nr.1, mens det siste har jeg akkurat begynt på, og det vil antagelig ende opp med å hete "Lost in translation".

Ps. Etter å ha skrevet ferdig dagens blogg, har jeg nå tømt skapet, og oppdaget en liten stripe etter noe tørr, grå maling i nederste hylle. Vil vel dekkes til når det legges noe i hyllen. Kanskje kan det fjernes også. Er et ganske tynt lag. Antagelig noe farget vann etter at jeg rengjorde et malebrett litt for dårlig og det ble lagt der.)



Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





lørdag 13. januar 2018

Politikere, alkoholen og Sarah Bernard.




Frp. vil ikke stoppe å skjenke alkohol på arrangementer holdt i egen regi. Heller ikke Høyre ser ut til å være villig til å sette ned foten. Noe jeg finner ganske merkelig, sett i lys av hva som har kommet fram i forbindelse med #metoo kampanjen. Hva er viktigst, liksom? Stoppe idiotoppførsel og overtramp eller det å beholde rusen? Men så er det vel en menneskerett å supe da, når en vil og hvor en vil. Enten en heter Trond Giske eller Kristian Tonning Riise. Sistnevnte blir nå beskyldt for å ha skjenket en sekstenårig jente, for så å ha sex med henne. Men det er klart at de ikke kan slutte med alkohol i jobbsammenheng. Hvordan skulle nå det gå? Vin, for eksempel, er jo Kultur. Jeg tenker at her har vi et rimelig tydelig eksempel på hvordan enkelte rygger skrikende inn i framtiden, mens de klorer seg fast til gamle forestillinger og "rettigheter" så godt de kan. Akkurat slik de gjorde da sikkerhetselene i bil og røykeloven kom.

Hvorfor det skal være alkoholservering ved politiske arrangementer og møter, forstår jeg ikke.  Like lite som jeg forstår hvorfor en skal servere alkohol på fly. En kan liksom ikke komme i etterkant og spille overrasket over at ting skjer, når en selv er den som legger til rette for at folk skal ruse seg. For det vil alltid være noen som ikke kjenner til begrepet måtehold, og folk reagerer forskjellig på stoffet. Utypiske reaksjoner kan handle om medisiner en bruker, eller livserfaringer en har gjort seg.

Nå er det ikke slik at jeg er imot alkohol over alt. Jeg liker godt å ta en liten whiskey, cognac eller en likør til kaffen i blant. Men jeg gjør det ikke der barn er involvert, og jeg ser ikke poenget ved å gjøre det i jobbsammenheng. Dessuten er det jo slik at jeg har vært ung en gang, og har erfart mer enn en gang å drite meg ut etter å ha tatt for mye. Noe jeg nok ikke har vært alene om, skal en tro avisene i disse dager. Men det var dette med lærdom da. For meg tok det ganske mange år å lære begrensningens kunst, men det handlet mye om at jeg brukte alkoholen mer til å dempe angst og depresjon, enn til å nyte det gode ved tilværelsen. Det vil si at jeg brukte dråpene til selvmedisinering.  Jo mer angst, jo større ble inntaket. Jo mer sorg og svarte tanker, jo dypere dykk ned i løftet om et friminutt. Til det ble for mye, og jeg kunne skape drama, fordi så mange uhåndterlige følelser ble blåst opp av alkoholen. Men det var da, og nå er nå, og det er forskjell på en ungdom som ble føkka opp av en skrudd og voldelig barndom så ettertrykkelig at livet ble til et langt skrik, og til en politiker som skal lede landet vårt. I hvert fall bør det være en forskjell. Men det ser ut til at både Siv og Erna vet bedre. Så får vi vel heller leve med våre egne versjoner av Yeltsin, da.


Det var det.

I dag skal jeg bake kaker. Sarah Bernard. I helgen skal vi feire bursdagen til bonussønnen min, og da må vi jo ha litt godt for smaksløkene. Mitt bidrag blir altså de nevnte småkakene. Og selv om jeg aldri har verken bakt eller smakt sorten før, tror jeg de blir deilige. Oppskriften jeg har valgt, er av den litt enkle sorten, der en i stedet for å male opp mandler og lage alt fra bunnen, bruker ferdig kransekakedeig. Og det er ikke fordi jeg ville slitt med noe annet, men handler mest om at jeg er lat. Rett skal være rett.

Det blir selvfølgelig ikke servert alkohol i bursdagen. For hvorfor skulle det nå det. Selv om poden blir 17 år og nærmer seg voksenalder, trenger vi ikke å ruse oss av den grunn. Dessuten vil det være småttinger i bleie tilstede også. 

Jeg er i utgangspunktet ikke så begeistret over å drikke sammen med avkommene, for jeg føler det viskes ut noen grenser i forhold til roller da. Selvfølgelig kan jeg en varm sommerdag ta en øl sammen med mine egne barn som nå nærmer seg tretti, men vi fester ikke sammen. De har sine egne venner, så det er jo ikke slik at de trenger meg som svirebror eller kompis. De trenger meg som pappa, and that's it. Så jeg tenker det er greit at rollen min begrenser seg til å være akkurat det. Roller er viktige. Se bare på hva som skjer når de nevnte politikere blander dem. Det blir ikke nødvendigvis så pent.

Dagen er i gang. Helgen er i gang. Jeg er i gang. Hva du er, vet best du selv. Uansett får du ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




fredag 12. januar 2018

That's how the light gets in.



Det er fredag morgen, og i dag våknet jeg kl. seks. Noe som er for tidlig, spør du meg. Men slik har det vært i det siste. Ikke at jeg våkner opp til fredag morgen hver dag, men at jeg våkner for tidlig. Noe som ikke akkurat er et stort problem sett i en verdensmålestokk, men som likevel er kjedelig for akkurat meg. For jeg liker å ha kontroll på ting, at dagene er forutsigbare. Når jeg våkner for tidlig, krøller det seg med forutsigbarheten. Jeg må stokke om på ting. Kanskje gjøre noe på morgenen som jeg egentlig skulle gjort på ettermiddagen. Dessuten blir frokosten for tidlig i forhold til lunsj, slik at jeg ender opp med å gå sulten en stund om jeg skal spise sammen med de andre på atelieret. Jeg liker ikke å være sulten. De eneste gangene jeg liker å være sulten er når jeg slanker meg. Da forteller sulten meg at jeg er på rett vei. Men nå om dagene slanker jeg meg ikke. I stedet legger jeg på meg. Ikke nødvendigvis planmessig, men mer av latskap.




Mat er godt. Sånn er det bare. Og siden rett før jul har jeg spist mer enn i høst. Ikke føler jeg meg så veldig motivert til å begrense meg igjen heller. Sånn er det. Ikke noe å klage over. En ligger som en reder. Mye av det som skjer i livene våre handler nettopp om reding. Det vil si at det er vi selv som har ansvaret for de konsekvensene valgene våre medfører, og at vi må leve med dem.

Selv om vi har ansvaret for mye, er det ikke alt som skjer oss vi kan ta kontroll på. Her kan du lese en artikkel om programleder JanneckeWeeden, som snakker om angsten sin. Panikkangst

Jeg synes det er bra at kjente mennesker våger å vise seg sårbare. Jeg tror mange vil ha lettere for å akseptere sin egen sårbarhet om de ser andres. Spesielt om den skjer med noen en i utgangspunktet ser opp til, eller ser på som sterk eller vellykket. Uten at styrke har noe som helst med angst å gjøre, utover den styrken som må til for å leve med den. Det betyr at du kan være så sterk du vil, du kan ha kontroll på det meste og være både vellykket og elsket og sett opp til, og likevel kan du ende opp med angst. For sånn er angsten, at den driter i sosial status eller fasader, yrker eller lommebok. Den driter i om du har ei kvise på ræva, eller er glatt som ei barnerumpe og rynkefri etter hundre tusen kroner brukt på riktige kremer og trimstudio, den skiter glatt i om du har Tesla eller mangler penger til månedskort på bussen, spiser ku eller kli. Den kryper under huden på deg når du minst venter det. Og det kan gå langt tid før du finner ut hvorfor den gjorde det.




Kunnskap gir makt, sies det. Men selv om du finner ut hvorfor du har angst, betyr det ikke samtidig at den blir borte. Jeg selv har slitt med angst hele livet, og vet rimelig mye om hvorfor. Men den forsvinner ikke av den grunn. Likevel kan kunnskap hjelpe meg til å takle den. Ofte handler det å takle om å sette grenser. For meg selv og for andre. Være tro mot meg selv. Å være tro mot meg selv, mot det jeg tenker, ser på som verdier og det jeg føler, er alfa og omega. Også hjelper det å fortelle om hvordan jeg har det. Mens det er lite som forsterker angsten mer enn at jeg forsøker å skjule den.

Forutsigbarhet er en annen greie som virker dempende på angsten min. Så surpriseparty er ikke den ultimate gaven om du vil gi meg noe. I det hele tatt må jeg ofte forberede meg lenge før jeg velger å gjøre noe nytt. Og kommer ting for brått på, kan jeg ende veldig kjapt om med å ta avstand fra det. Ber for eksempel noen på atelieret meg om å stikke en tur på butikken for å kjøpe kaffe, vil de antagelig få et nei. Mens om jeg selv tenker at jeg skal stikke ut og kjøpe en ny pensel, kan det gå greit. Men ofte er bare det å gå på butikken uansett en for stor greie. Da jeg var yngre, hadde jeg perioder hvor jeg satt uten mat i dagevis, fordi jeg ikke klarte å gå ut. Da hjalp det lite å vite hvorfor. Sulten gnagde i tarmene uansett. Slik har jeg det heldigvis ikke lenger. Nå har jeg til og med fått meg en fryseboks jeg skal fylle opp. Den var jeg på en butikk og kjøpte i forrige uke. Så selv om angsten styrer mye i livet mitt også i dag, styrer den altså ikke alt.




Det er mange som forsøker å skjule følelsene sine. Og da er vi tilbake til dette med reding og ligging, for det å skjule hva du føler er et valg, uansett hvordan du rettferdiggjør valget. Et valg som gjør deg mer og mer usynlig. Likevel velger vi i mange relasjoner å kle på oss ei maske. Et hylster rundt sårbarhet og skam og lengsel. Og det er ganske merkelig, for ofte er det slik at det er de menneskene rundt oss som våger å vise sin sårbarhet og feilbarlighet, vi liker best.

Et forsøk som ble gjort en gang, viste to filmer av to mennesker i samme situasjon. De to personene gjorde akkurat det samme. Jeg tror det var noe dagligdags som ble vist. I løpet av filmene var det likevel én liten forskjell. Den ene sølte da hun skulle helle kaffe i en kopp, mens den andre ikke gjorde det. Etter å sett filmene, ble en gruppe mennesker spurt om hvem de likte best av de to skuespillerne. Og nesten alle likte hun som sølte kaffe best. Mer skulle det altså ikke til. Og slik er det med meg også. Det er de menneskene som våger å vise og å snakke om hva de føler jeg liker best. Det er dem jeg føler kjærlighet for, det er dem jeg føler varme for, dem jeg vil komme nærme. Ikke de som er perfekte. Ikke de som holder alt inne. Så dagens råd er å ikke være så redd for sprekker i fasaden, ikke vær så redd for å si hva du føler og tenker. For som Cohen synger: 


Dagens bilder viser noe jeg holder på å eksperimentere med for tiden. Det handler om lys, og om å belyse. Øverste bilde har fått tittelen Flashbulb memory Nr.1, bilde nummer to har fått tittelen Yearning, nummer tre kalte jeg The walk of shame, mens det siste, som ikke er ferdig enda, får vel tittelen Flashbulb memory Nr.2.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: