En nyhet

Det har blitt kveld. Jeg kjeder meg litt. Ingen stor nyhet i seg selv, men det er det ikke alle nyheter som er.  Likevel leser vi dem eller oppsøker dem på tv. Nyhetene er over alt. Mange nyheter er ganske vonde, eller ekle eller irriterende og forteller oss hvilken fæl verden vi lever i. Mord og krig og voldtekt og barnemishandling og ulykker og blod og sult og politikere som lover noe de ikke holder. Sånn sett er min nyhet ganske snill av seg.  Ikke er den full av gørr og ikke lover den noe.

I dag har jeg ikke gjort så mye. Ved siden av ting jeg til vanlig gjør, som å gå på do, drikke litt kaffe og se på tv, har jeg skrevet en søknad om utstillingsplass ved et galleri utenfor Bergen, og jeg har spist middag. Middag spiser jeg forresten nesten hver dag, og jeg lager den mest mulig fra grunnen. I dag var den enkel, og besto av to koteletter, stekt ananas, pluss ris kokt med løk, ingefær, kanel og paprikapulver. Dette var vel heller ingen nyhet som inviterer til de helt store krigstypene, men nå er det nevnt. Middagen behaget min tunge og gane og alle som føler for det kan lese det en gang til om de vil. Dere andre kan lese videre her:

I morgen er det en ny dag. Da skal jeg ferdigstille søknaden jeg nevnte, få lagt ved aktuelle vedlegg og historikk, og få send den. I tillegg skal jeg male litt på bildet av gutten jeg skrev om sist gang. Det ble ikke malt over, men forandret på. Så nå ser valpen ut til å komme fra en helt annen familie enn han opprinnelig gjorde. Hvordan denne familien er, vet jeg ikke. Det kan hende den er helt grei. Den kan også være altfor jævlig. Jeg tenker at enhver som møter blikket til gutten når bildet er ferdig får tenke sitt. Slik de tenker sitt når de møter blikket mitt, eller viker unna det.

Mine malerier er sjelden vakre ved første øyekast. De kan være greit utført, men de har alle noe ubehagelig ved seg. Det ligger der om en ser etter. Ser en etter enda en gang, kan en likevel kanskje se at de kan være mer enn stygge eller vakre eller ubehagelige. Akkurat slik som du er mer enn det første folk ser.

Å male motiver som mine går ikke alltid upåaktet hen og jeg blir i blant rådet til å male noe annet. Selv tror jeg det er fordi de som råder meg føler noe i møtet med kunsten min som de ikke vil kjenne på. Det vil si at det ikke er bildet i seg selv som er utfordringen, men følelsen de selv er eier av. For det jeg forsøker å åpne en dør mot handler sjelden om glede, kåthet, latter eller iiieeeyyy dette var moro. I stedet handler det ofte om noe sårt.

Jeg tenker på bildene jeg maler som språk. Og språk kan en bruke til mye. En kan rakke ned på noen, skape keiserens nye klær utav ingenting, love noe, hvitmale noe, lyve om noe, eller en kan skrive blogg, og snakke om at en kjeder seg, hva en spiste til middag eller at en burde klippe neglene. Selv lar jeg neglene mine vokse litt, slik at de får en synlig substans når de først blir klippet. Det er fordi jeg samler negleklippet i et lite syltetøyglass. Og det hadde ikke vært like moro med glasset om jeg bare filte neglene ned med en fil. Da hadde det jo blitt kun støv jeg kunne se i glasset. Og støv har jeg nok av andre steder i huset.

Grunnen til denne noe bisarre samlingen, er at jeg skal bruke neglene i en kommende utstilling/installasjon. Og tro meg, det er ikke fordi de er vakre de skal være med. I mellomtiden står glasset på badet mitt, og de som måtte få lyst til å snoke litt i skapet vil komme til å se dem, uten at jeg skal påstå at det er mange som vil få ta del i denne opplevelsen. For jeg ber sjelden noen på besøk. Men livet er fullt av hvis og om, så om noen brukte badet mitt og tok en titt i skapet, ville de tenke noe i møtet med gasset og neglene. Og kanskje føle noe også. De vil neppe spørre hvorfor jeg samler på dem, da ville de jo selv fått et forklaringsproblem. Men når neglene stilles ut i et galleri vil de kanskje spørre om noe. Akkurat som de kanskje vil spørre om bakgrunnen for andre ting jeg lager når jeg stiller det ut. Eller bare tenke seg til noe selv. 

Hvis jeg har vært flink nok med språket mitt vil kanskje noen av de tankene som popper opp hos andre være litt lik de tankene jeg hadde mens jeg lagde for eksempel maleriet de står og ser på. Og de tankene eller følelsene går det an å koble opp mot flere tanker, og også opp mot mennesker. Kanskje opp mot en selv, eller noen en kjenner eller har kjær. Slik at en selv eller disse en kjenner eller har kjær på en måte blir litt synlige i møte med det jeg har laget. At noe får lov til slippe fram. Bare et lite øyeblikk. Og ikke alltid må ligge skjult. Akkurat det synes jeg er en fin tanke, og det igjen betyr betyr at det er mye som kan være fint. Ikke bare et bilde av en blomst eller en pupp. Så da holder jeg meg til å lage det jeg gjør. 

Og nå tror jeg kanskje jeg har kjedet meg ferdig, så da tror jeg akvariefiskene mine skal få litt mat. For slikt er også en del av dagen min.

Ha en fin.

Bjørn

Dagens link: The Artist is Present

Det finnes en grense for hvor lenge en skal stå og stange i noe.

For et par dager siden opplevde jeg å ikke kunne klikke meg inn på Vannlandet. Det kom bare opp en advarsel på skjermen, som fortalte at dette var et usikkert sted. Jeg har også fått høre at andre opplevde det samme. Det var Google som sendte ut advarselen, siden jeg er bruker av chrome. Og greia var visst at det hadde lagt seg inn et program som kunne være skadelig. Siden dette problemet ikke lå på min egen pc, var det lite jeg kunne gjøre med det. Men heldigvis har noen andre tatt affære, antagelig de som står bak blogspot, for i går var advarselen borte, og jeg fikk klikket meg inn igjen.

Det var ganske kipt når ting låste seg i forhold til bloggen min. Jeg kjente at dette likte jeg ikke i det hele tatt. For jeg har investert to år i Vannlandet nå, og sakte men sikkert har det dukket opp noen som finner det verdt å lese det jeg finner verdt å skrive.  I og med min hang til katastrofetenking, så jeg raskt for meg at nå måtte jeg starte en helt ny blogg. Og jeg visste jo ikke hvordan jeg kunne få formidlet dette om det ikke lot seg gjøre å skrive det her. Det fikk fram følelser i meg som jeg ikke likte å kjenne på.

Én av følelsene denne hendelsen fikk meg til å kjenne på, var at jeg har blitt ganske avhengig av disse blogg-greiene. I det minste kan det tolkes slik. Selv om det selvfølgelig også kan tolkes som at jeg ikke liker å miste kontroll, eller det kan tolkes på helt andre troverdige måter. Det er sjelden noe er helt ensidig sant. Uansett kan det jo hende at jeg raskt ville akseptert situasjonen, og så bare hadde gått videre i en annen retning. Kanskje med et nytt Vannland, en ny blogg, kanskje med noe helt annet. Det er alltid noe som skulle vært gjort, men som har blitt lagt på vent. Så mulighetene er mange, om en klarer å vende blikket litt bort fra det som framstår som et problem.

Jeg er ikke ukjent med å gjøre brå veivalg. Jeg gjør det hele tiden. Når helgen er over skal jeg gjøre det igjen. Et maleri jeg har holdt på med over flere uker skal ganske sikkert males over, og jeg skal starte på nytt. Fordi jeg ikke får til det jeg ønsker. Noe som har medført at jeg har tilpasset kravene mine til begrensninger som har dukket opp, i stedet for å gå i kamp med dem. Og noen ganger er det slik; to skritt fram og ett tilbake. Noen ganger det til og med ett fram og to tilbake.

Det gjør vondt å skulle male over bildet. Jeg er ennå ikke helt sikker på om jeg tar det valget, eller om jeg vil stå i motstanden det gir meg fremdeles. Jeg får snakke litt med rådgiverne mine. Å male over det føles litt som en resignasjon, og som en underkastelse i møtet med mine begrensede evners tydelige ansikt og hånlige latter. Men det er også noe med dette at jeg har investert noe som gir meg problemer. Både arbeid, tid, tanker og følelser, og at det ikke får et tydelig spor etter seg om alt slettes. For jeg føler noe mens jeg maler. Jeg kjenner på ting jeg blant annet ønsker skal finne sin plass i meg, i en form for ro, kanskje som en hjemkomst. Bildet jeg har holdt på med handler om barndom. Ikke kun min barndom, men om det å miste en uskyld. Miste eventyrene.

Det har skjedd ganske mange ganger at jeg har skrevet om valg og om fokus her inne på Vannlandet. Det å male over et bilde jeg har investert mange timer i er et valg. Det betyr at jeg er i stand til å ta valg. Akkurat slik som du også er. Dette er en av mine kjepphester, at vi alle har valg. Ikke at vi kan velge akkurat det vi vil, men at det likevel finnes valgmuligheter. Og da er vi over på fokus. Når det gjelder fokus, så kan jeg nå ha blikket festet på dette med resignasjon, om jeg velger å gi opp et maleri, dette med å ikke ha evnene som skal til. Jeg kan nedvurdere og minimere meg selv. Ta fra meg selv verdi, evner og håp. Men jeg MÅ ikke ha fokuset der. Jeg kan ha det på de mulighetene som også oppstår gjennom at jeg tar et valg. For det at jeg maler over et bilde er ikke det samme som at jeg skal slutte å male. I stedet skal jeg begynne på et nytt bilde. Som helt sikkert blir preget positivt av det jeg ikke fikk til på det jeg maler over. For også det en ikke får til er lærdom en kan ta med seg, og bygge videre på.  Det gir en mulighet til å gjøre ting litt annerledes. Og få et annerledes resultat.  ”Galskap er å gjøre det samme om igjen og om igjen og forvente forskjellige resultat”, sa Einstein, sies det.  Og nå har jeg stått og stanget i dette maleriet så lenge at det kanskje er på tide å gjøre noe annet.

Det finnes en grense for hvor lenge en skal stå og stange i noe, underkaste seg noe, resignere, ta til takke med, bortforklare, tilpasse eller late som om alt er bra. Hvor den grensen går, vet jeg ikke helt. Verken for deg eller meg. Men om jeg selv går over den, vil jeg før eller siden merke at den er passert. Og da oppstår det en valgmulighet.

I blant skulle jeg ønske at jeg var flinkere til å ta de valgene som virker neste umulige å ta, de som gjør vondt å velge, men som jeg likevel skimter noe godt i skyggen av. Slik er det nok også med deg. Fram til vi er der i livene våre, får vi strekke oss så langt vi klarer, og gi oss selv kreditt for det. Det er ikke kun de vanskeligste valgene vi står ovenfor som bærer i seg en potensiell verdi. Vi lever alle i en virkelighet hvor også de små bevisste valgene vi tar, fortjener å bli løftet opp i lyset og bli verdsatt der. En hånd vi legger mot et kinn, en hvisken når det tordner i hjertet på en vi har kjær, lys på en retning når noen har mistet veien, respekt for barnet vi alle bærer i oss gjennom livet.

Det langt fra ferdige bildet som skal males over, er selvfølgelig det som ligger over dagens blogg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: I vinden finns ditt svar

Skjult bak

Snøen har lagt seg over utkantene av Bergen. Og det ser hvitt og fint ut, om jeg strekker litt på hodet og titter over pc-skjermen og ut gjennom vinduet, der jeg nå sitter i kontor/akvarierommet mitt. Til og med bilen min har fått et hvitt dekke, der den står med ødelagt eksosanlegg. En ødelagt ting som ikke synes. For slik er det med en bil, den kan skjule mye under en blank lakk. Og slik er det med snøen, den skjuler ting under sitt hvite ytre. Selv om den kan glitre som milliarder små diamanter så skjuler den samtidig noe. Slik alt som dekker over noe gjør. Enten det er noe gledelig, som i en pent innpakket gave, eller en skam bak en fasade. For skammen finnes. Den lever sitt liv uavhengig av overflater og fasaders forsøk på å framstå som uangripelige, slik sopp også kan gjøre. Slik håpløshet kan gjøre. Og hjelpeløshet. Det er ikke ende på hva en overflate eller et dekke kan skjule. Usynliggjøring, nedverdigelser, krav som ikke går å leve opp til, overgrep av ymse slag, tvang, skam, sorg, resignasjon, og hva enn du selv måtte føle passer inn under dette.

Forskjellen på snøen og mange andre dekker, er at snøen kan vi ikke velge bort. Den kommer og legger seg, uten noen skjulte motiver fra sin side. Andre dekker kan ha motiver så mangfoldige og frodige at de flommer over, og transformeres til noe som kan minne om forklaringer. Men som en på en god dag kanskje kan se har flere likhetstrekk med unnvikelser og bortforklaringer. For det er ikke alltid så lett å skille en forklaring fra en unnvikelse, eller en utsettelse, eller en sementering. De ser veldig like ut. Derfor er det ikke alltid så lett å se det selv heller, når en begynner å forklare ting. Enten det er for seg selv, eller for andre.

En av mine aller, aller største unnvikelser gjennom tidene var å leve i et forhold som døde flere år før jeg forlot det. Forklaringen min på det, var at ingen forsøk skulle være uprøvd. Ingen stein skulle ligge tilbake uten å ha vært snudd, i et forsøk på å finne en løsning som kunne opprettholde familien.  Men sannheten var at jeg var redd. Redd for å miste, redd for overgangen, redd for det som måtte komme. Så jeg utsatte og utsatte, til jeg hadde utsatt det så lenge at det ikke var noe igjen av meg annet enn en fasade. Alt som lå under fasaden var ikke lenger meg. Det var bare en grøt av gjenglemte fragmenter fra noe som en gang var verdiene, drømmene, håpene, styrken, viljen, rettferdigheten i meg. Hele identiteten min var borte. Og jeg ble så syk at jeg ble innlagt, fordi kampen med ett ikke lenger sto om å redde et forhold, men om å ikke dø.

Det er kanskje noen som kan kjenne seg igjen i det jeg skriver nå. Enten det handler om fasade i forhold til naboer, ektefelle, et vennskap, en jobb, forholdet til en far eller mor eller annet. Jeg skal ikke gå i detaljer om hva som gikk galt i mitt forhold. Det har jeg aldri gjort her inne på Vannlandet, og vil heller ikke gjøre. Jeg har barn jeg verner om, som har både en mor og en far. Det er heller ikke viktig for deg. Dette er ikke Se & Hør.

Jeg skal heller ikke råde deg, om du kjenner deg igjen i det jeg skriver. Du er voksen nok til å ta dine egne valg. Men her inne på Vannlandet kan jeg likevel si noe om prosesser, håp og vilje, rett og galt. Og jeg kan fortelle om det jeg tror på, snakke om verdiene mine. I tillegg kan jeg også legge inn åpne felt, hvor du som leser kan fylle inn din egen historie. Dine egne håp, eller håpløshet. Sorg, smerte, styrke og vilje. Drømmer og verdier. Slik at det blir synlig for deg. Slik at også du blir synlig. For du fortjener å bli sett. Det finnes så mye i deg som fortjener å ikke bli liggende skjult. Små vakre oaser, stolte ruvende fjell, vilt hav og stille sletter. Og om ingen viser vilje til å se deg og alt dette som bor i deg, så fortjener du likevel å se deg selv. Alt det du bærer på. Alt det som gjemmer seg bak forklaringer, bortforklaringer, unnvikelser, selvoppofrelse, selvutslettelse. Derfor forsøker jeg å peke på det, slik at du ser det på nytt. For kanskje hadde du glemt det, eller noen hadde stjålet det.  Og slike ting er mye viktigere for deg å fokusere på  enn stygge detaljer fra mitt liv, eller livet generelt.

I ettermiddag kommer eldste datteren min innom. Hun skal hjelpe meg så jeg får skyss hjem etter å ha kjørt bilen på verksted. I morgen kommer hun innom igjen, slik at jeg får hentet den også. Og da ville hun ha middag. Og velge retten selv. Macaroni & cheese, ville hun ha. Det er gammel pappamiddag. Så det skal hun få.

I kveld kommer kjæresten min bort en tur. Det er ikke ofte vi får tid sammen når bilen min står. Men hun ville, og sto fast på at hun kunne ta bussen. To busser, fordi hun må skifte på veien. Det vil si at den i utgangspunktet ikke så veldig lange reisen tar tid. Jeg synes det blir veldig mye å ta i mot for meg. Først fra datteren min, og så fra kjæresten. Og jeg kjenner på noe som minner om dårlig samvittighet fordi jeg utsetter dem for dette. Hvorfor den følelsen kommer vet jeg ikke helt. Men den er her. Det nytter ikke å løpe fra den. Så jeg får gå den litt etter i sømmene, i stedet for å fortrenge den. Kanskje det blir slik at ved å kjenne litt på den, åpner jeg opp for en helt annen følelse. Noe som gjør godt. Og bare ved å si det, kjenner jeg faktisk at det ligger mer der. Skjult bak den dårlige samvittigheten. Noe som bærer i seg et potensiale om andre farger. Noe varmt. Som en spire under snø. Noe som minner ganske mye om et liv, samhold og kjærlighet. Jeg lurer på om jeg våger å slippe det helt fram i lyset.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Jeg bare måtte ta denne i dag, selv om jeg har lagt den ut minst en gang før.

Vafler med krem og nakkemuskler

Dagen min startet som dager flest: Jeg våknet. Og det jeg våknet til var et litt kjøligere hus enn vanlig. For ute har tempen ramla noen hakk under null. Og jeg forsto raskt at strømmen i tillegg hadde vært borte. Blant annet fordi ei pumpe i et av akvariene mine hadde stoppet. Og slikt er ikke heldig. I hvert fall ikke om det blir stående for lenge. For inne i pumpene er det svamper, som er fylt opp av bakteriekulturer.  Og disse bakteriekulturene er det som holder vannet rent for giftstoffer. Uten vannbevegelse dør bakteriene. Og døde bakterier skaper enda mer giftstoffer. Deretter vil fiskene dø. Og er det ikke merkelig? Det er akkurat slik det er med oss også! Deg og meg! Om vi ikke på en eller annen måte er i bevegelse dør vi på et vis sakte, men sikkert, i det vi svinner hen i ånd og materie.  Det er ikke sikkert vi merker det så godt, for det går gjerne langsomt. Men det er ingen naturlov som sier at en bevegelse er verken ufarlig eller bortkastet, selv om den er langsom. 

Alt trenger ikke å være så voldsomt i livene våre for at det skal ha en dårlig konsekvens eller en stor verdi. Tenk bare på et smil, hvor mye det kan bety. Eller opplevelsen av å bli sett.

I går hadde jeg besøk. Det er ikke ofte jeg har det. Jeg kan ikke huske sist. Etter at angsten min tok overhånd i 2000 har jeg holdt det meste av folk på avstand. Kun familie og de som står meg aller nærmest har sluppet innenfor døren. Men i går ble det altså annerledes. Jeg hadde invitert et par jeg var naboer med i hine dager. Det vil si at det er tretten og et halvt år siden vi snakket ordentlig sammen sist.

Å ha noen innom på en kopp kaffe er ingen big deal for de fleste. Men for meg er det altså det. Og jeg var spent i mange dager. Jeg visste jo ikke hvordan det ville bli. Om angsten min ville ta overhånd, eller om vi hadde noe å snakke om i det hele tatt. Men angsten tok ikke alt fokus, og vi hadde ting å snakke om. Samtidig fikk jeg fortalt litt om hvorfor jeg forsvant for alle disse årene siden. Hva som lå bak det hele. Hva som ledet fram til sammenbruddet. Og det gjorde godt. Ikke bare fordi jeg fikk lesset det av meg, men mer fordi jeg ble trodd. Å bli trodd er som å bli sett. Å bli sett er som når akvariepumpa holder vannet rent for giftstoffer. Uten at vi blir sett, respektert, trodd, forstått, akkumuleres all mulig skit seg i sinnet vårt, i magen og hjertet og tankene og håpene våre - i opplevelsen vår av hvem vi er.

Nå er det ikke slik at jeg ikke har fått fortalt min historie til noen tidligere. For det har jeg. Om igjen og om igjen, for å få belyst den, forstå den og å få den ut av systemet. Men dette var et vennepar jeg hadde en god del med å gjøre over mange år. Og det har ligget tungt i meg at jeg forsvant brått uten noen forklaring, uten å ta en skikkelig avskjed. Og uten å gi en lyd om hvorfor det måtte være på den måten, hvorfor jeg følte jeg måtte ta et slikt valg.

I blant tror en at toget har gått. Broer er brent. At alle veier er enveiskjøringer. Men man tror jo så mangt. Ikke alt av det bærer hold i seg. Selv om det virker solid, er det i blant kun en illusjon. Vi klarer ikke å se de skjøre pilarene som bærer vår tro, skam, angst, frykt eller fjell av håpløshet, hva som holder det hele i en balanse og at vi dessverre ikke alltid står uten ansvar i forhold til den balansen.

Men noen ganger oppstår det en eller annen tilfeldighet som gir oss en mulighet til å utfordre det vi tror, higer etter eller gjemmer oss bak. Det vil si at vi møter et valg. En mulighet. En valgmulighet er som et veikryss. Å ta av på en sidevei betyr ikke nødvendigvis at alt vi opplever som trygt blir forandret over natten, at alt blir bra eller bare ræva. Det betyr ikke at all vår retning blir forandret for all framtid heller. Men det betyr at vi kanskje får oppleve en utsikt vi hadde gått glipp av, om blikket var låst rett fram som ugleøyne festet på et bytte eller en trussel. For i motsetning til ugla har ikke vi muskler som lar oss snu hodet rundt.  Og etter hvert begynner kanskje nakken vår å verke litt, i den fastlåste stillingen den har endt opp med å holde hodet fast i. Bare beveg litt på det, så skal du kjenne. Kanskje legger du merke til noe i både skuldre og rygg også.

I morgen starter en ny dag. Kanskje den ikke er fullt så kald som denne. Det er greit med litt husvarme, for et par dager framover nå blir jeg sittende inne her oss meg selv. Ikke skal jeg på atelieret, og ikke får jeg sett kjæresten, ikke kommer jeg meg på butikken. For eksosanlegget på bilen min sa delvis takk for seg på lørdag, og jeg har ikke fått verkstedtime før på onsdag. Uten bilen drar jeg ingen steder. Jeg er hundre prosent avhengig av bilen.  Men mens jeg sitter her inne, har jeg kakerester igjen fra i går. Og leiligheten er ryddigere og renere enn den har vært på rimelig lenge. For har du ditt første besøk på mange år, shiner du gjerne litt opp først. Og inni meg er det heller ikke så rotete akkurat nå, kjenner jeg.

Jeg kan dessverre ikke gi deg en smakebit verken av vaflene eller av den ypperlige kaken jeg bakte til besøket mitt, men du kan få noe annet. Jepp! I dag skal du få et råd, selv om du ikke har bedt om det. For slik kan jeg ta meg til rette her inne på Vannlandet, jeg kan si det jeg vil, mener, tror på, ønsker å gi bort, belyse eller ta avstand fra. Og rådet mitt er:

Bak en kake, og inviter noen du ikke har sett på en stund til å spise den sammen med deg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Ænema

Hun har en port i nakken.

Jeg leste et dikt i dag, på bloggen til gamle ugle. Diktet hadde hun kalt "låsemekanismen". Og det fikk meg til å huske noe jeg selv skrev en gang. Teksten min kalles:

HUN HAR EN PORT I NAKKEN

Det er der, akkurat nå, når hun lukker øynene kan hun se det. Det sitter midt i brystet, og er grått av farge, mellomgrått. Og det er små svarte spetter i det, som skurver over sår. Det føles som om det er i live, som om det er på veg mot å bli en endelig form, men ikke har funnet den enda.

Senteret ligger rett bak nedre del av brystbeinet, som en tyktflytende masse, og det brer seg utover. Øvre grense stanger mot kragebeina, og nedre ligger langt nede i magen. Og det vokser, presser mot ribbeina og blir nærmest uutholdelig å beholde inni seg, til hun tror hun vil sprenges.

Noen ganger når det helt ned i lysken. Armer og ben blir visne, som om de holder på å sovne. Ansiktsmusklene trekker seg sammen, blir stramme, leppene blir numne. Og hun blir så redd. Vil flykte, men det finnes ingen steder å flykte til, ingen steder å flykte fra. Hun vil ut av seg selv, glemme. Så hun løper. Fra gjøremål til gjøremål. Fra plikt til plikt. Med ansvar og krav som ryggsekk så tung at bena verker, hele kroppen verker. For å slippe å kjenne noe annet, slippe å føle, slik at hun kan glemme.

Og hun glemmer det. I blant. Mens hun løper. Planlegger. Organiserer. Ser framover, alltid framover. Ute av stand til å finne ro, til å være i øyeblikket. Til å sette seg ned. Men det forsvinner ikke, samme hvor mye hun løper, samme hvor mye hun flykter, det bare sover, og venter. Det bare er der, tålmodig. Hun får det ikke til å bli borte for godt. Det kommer tilbake. Det kan gå dager i mellom, uker, men gang på gang innhenter det henne. Og blir der, lenge, og vondt. Og hun vet ikke lenger hvor hun skal gjøre av seg, om hun kan være i det hun er, om hun kan fortsette å være den hun trodde hun var, den hun forsøker å være, den hun burde være, eller om hun må møte det, og risikere å revne.

Hun har en port i nakken. Den er låst med hundre låser eller flere, men hun kan åpne den, tror hun, med litt hjelp, og da kan alt vanskelig få slippe ut, bli borte, alle de vonde bildene, tankene rundt selvforakt og skyld, og skam, men samtidig kan den grå massen skli inn i hodet, om hun åpner, fylle det helt opp. Fortrenge alt annet som er der. Til hele hun blir fylt opp av den grå massen, og det ikke lenger finnes noen veg tilbake. Men dette er bare bilder, tanker, angst, fordi hun er redd for å miste kontroll. Over seg selv, over livet sitt, og omgivelsene, det forutsigbare. For hun vet ikke hva som ville skje da, om hun mistet kontrollen, om hun ga seg over til noe, eller noen, bare at hun ville gå inn i noe, og ut av noe. Men tanken på å møte seg selv i speilet etterpå gjør henne redd, gjør henne handlingslammet, ute av stand til å ta valg utover de forventede. For hun vet ikke hva hun ville få se, men hun tror ikke hun har lyst til å se det, hun vil ikke se noe nytt, noe hun ikke kjenner. Og hun vil langt fra at andre skal se det. Hun lukker øynene.

Men når hun har det slik skulle hun allikevel ønske at noen så henne, og så strakte ut en arm og tok på henne, dro henne inntil seg, nektet henne å rømme. At hun kunne krype sammen i fosterstilling og bli hold rundt. At noen la seg rundt henne. Ikke bare med kroppen sin, men med hele sitt eget trygge jeg, uten forventninger. Og holdt henne fast, lot henne slippe alt ansvar. Lot henne få være bitte liten en liten stund, uten plikter, uten krav, uten en rolle å oppfylle. Så liten at den grå massen inni henne ikke fikk plass og ble fortrengt.

Akkurat da, i det hun ble befridd, og overga seg, ville hun gråte, og gråte, gråte seg helt tom. Og armene som holdt henne skulle ikke slippe, bare ta imot alle tårene, til det var bare én igjen. Den skulle hun spare inni seg, noe som var bare hennes, et ankerfeste, og la den være der for bestandig, slik at hun kunne finne tilbake til gråten om hun skulle trenge den igjen. Og hun tror at da ville hun kanskje ikke være så redd lenger, så redd for å være tilstede i seg selv, om hun visste at hun kunne gråte akkurat når hun ville.

Hun skulle så gjerne få forklart dette, til noen som ville lytte, og ikke bare fortalte henne hva hun skulle gjøre. Hun er så alene, alene om alt, alltid. Klarer ikke slippe noen inn i seg, ikke helt, ikke fullstendig. Tør ikke. Men hun skulle ønske noen forsto, at hun slapp å være alene om det. For kanskje ville akkurat det starte en bevegelse.

Og hun har en port i nakken, som da kanskje ville åpnet seg.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Masken

En ny retning.

Et nytt år har dradd seg i gang, uten at synlig motstand fra den kanten har overveldet meg. Årsskifter har det greit sånn, de tenker ikke: ”Mmm, nei, jeg tar det i morra”.

Ved nyttår er det mye fokus på et sunnere liv. Alle skal legge om et eller annet. Spise sunnere, trimme mer, kutte røyken, drikke mindre osv. Og noen skriver blogg om dette fenomenet. For eksempel her.

For meg ble det bevegelse ved siden av litt fokus på hva jeg spiser som ble greia, siden det er der jeg trenger å ta tak mest. Alkoholforbruket er tilnærmet 0,2 på en skala fra en til ti, og røyken kubbet jeg for åtte, ni år siden. Så, kjæresten og jeg har bestemt oss for å gå litt mer turer. Ikke bare om og når vi har lyst, men litt mer etter en plan. Og vi startet i går. Det ble en smertefull opplevelse.

Utover å gå til og fra bilen har jeg stort sett ligget på sofaen siden begynnelsen av september, da det kicket inn en depresjon. Etter at depresjonen hadde trukket seg tilbake, ble jeg likevel liggende på sofaen når jeg ikke var på atelieret eller måtte ut og handle inn litt sjokolade og sånt. Jeg lå jo greit der. Du er aldri så stødig som når du ligger nede. Og selv om jeg visste jeg burde finne på noe annet, var det tungt å gå i gang. Så jeg utsatte det. Til i morra. Mãnana.

I går kom altså i morra. Og jeg pakket meg inn i Bergans nyinnkjøpte regntette og selvpustende og kastet meg selvsikkert ut i Bergens våte virkelighet sammen med Beate. Og det ble som sagt en smertefull opplevelse. For leggmusklene var liksom ikke fullt så velvillige som tanken min var. Og begynte å verke ganske kraftig rimelig raskt. Samtidig ble det tydelig at astma/emfysem/kols ikke har godt av å få være i fred over lengre tid. Så det ble noen pauser i motbakkene. Ved slutten av turen var hastigheten nede i noe som minnet om da jeg lærte barna mine å gå. Men jeg kom i mål. Og jeg kjenner i dag at jeg er litt stolt av at jeg kom i gang.

Om den litt dårlige starten vil få meg til å innstille bevegelsesprosjektet? Neppe. For er det én ting jeg fant ut der jeg pustet og okket og sukket og haltet meg framover, så er det at jeg trenger det. Og i dag funker leggene helt fint igjen, selv om de her og nå forteller at de ble brukt i går. Så ny tur er på trappene. Tre dager i uka er planen vår. Uansett vær og andre lettvinte unnskyldninger.  Målet er å få til en rutine. En automatikk. Om Beate fortsetter å ha tålmodighet med meg. Og det tror jeg hun gjør. Selv om hun sikkert kunne gått i sirkler rundt meg hele første turen vår dette året og likevel vært mindre svett.

Dette var litt om meg. Og kjæresten. Hvordan er det så med deg? Har du lagt noen nyttårsforsett på dine slitne skuldre, hvor du kjenner tyngden av kravet nå? Noe som allerede burde vært tatt tak i? Kanskje noe du allerede nå den 6. januar har gitt opp? Fortvil i så fall ikke. For 6.januar er en helt grei dag å starte på. Akkurat som den 7. er. Og får du ikke til alt, så får du kanskje til litt. Litt er nesten alltid bedre enn ingenting når det kommer til dette med å gjøre noe positivt for seg selv.

Dagens bilde er tatt for noen år siden av yngste datteren min. Hun er flink med kameraet. Og selv om bildet ikke gjenspeiler det, så var jeg i ganske mye bedre form da enn jeg er nå. Det betyr at det er lurt å ikke vente altfor lenge med ting. For det pakker fort på seg. Og jo mer en utsetter jo mer blir det å ta tak i om en søker en forandring, en ny retning.

Når dette er sagt, så er det ikke med mål om at du skal kjenne på dårlig samvittighet om ikke alt går slik du tenker på en god dag hvor alt virker overkommelig. Alt har sin motstand. For deg og for meg. Og motstanden er der gjerne av en grunn. Det betyr likevel ikke at den alltid er uoverkommelig eller uhåndterlig. Den bare er der. Slik alt det andre som er du er der. Motet ditt, styrken din, håpet ditt, drømmene dine, viljen din, stoltheten din, mulighetene dine.

Og da har vel dagens blogg blitt lang nok. Det følgende har jeg lagt ut før, men jeg ble minnet på det fordi noe kom opp her en dag, så jeg legger det ut på nytt som en avslutning:

Og du, hvem er du?

Du er lyden av regn på teltduk og leken fra din egen barndomsverden. Du er fryd og seire og nederlag. Et univers med dine egne stjerner, en natt og en dag og fall inn i blikk. Du er kjærtegn du har gitt og fått og det du har grått.

Du er ensomhet og kjærlighet og begjær. Er ditt eget anker, er føtter som løper og drømmer du en gang har drømt, møter med engler og møter med skrømt. Du er solens varme i ryggen, og et blendende vakkert smil.

Du,

er morgendagens mulighet, gårsdagens avstand og nuets kraft og tilstedeværelse. Du er et sug av forventning i magen og en speilblank hinne over øynene, hvor et yrende liv under overflaten ligger synlig for alle som vil se. Du er vinger og luften under dem. Regn for vårblomster, røtter og rik jord. Du er tanke og hud, et kaleidoskop og en forundring. Du er altet, kjernen i ditt eget liv.

Og ingenting av dette, kan noen ta fra deg.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Here I Go Again

Taushet er ingen løsning

Så var det lørdag. Og det er vel en dag god som noen. For enkelte forbindes den med helgefri, kanskje lørdagsfylla, stress med mye folk i butikken, fotball eller trimtur, mens for andre er det ikke så mye forskjell på dagene. De sklir over i hverandre. Slik det kan gjøre i ferien. Det er bare det at de har ferie hele året. Eller noe som kan minne om ferie. I det minste om en ser det utenfra.  Noen av disse langtidsferierende uten merkbare lørdager har også en trygd. Jeg er en av disse siste. Jeg har en trygd. Likevel merker jeg lørdagene.

Grunnen til at jeg nevnte dette, er at jeg leste en blogg av Fjellcoachen. Hun tok opp det med å være uten arbeid i sin nyttårshilsen. Fjellcoachen er en av de bloggene jeg selv leser. Hun har gjerne noe på hjertet som er greit å få med seg, tenker jeg. Selv om vi kanskje har ganske forskjellig utgangspunkt når vi skriver. Om du vil lese hva hun skrev ved inngangen til det nye året kan du klikke deg inn via blogglisten som ligger lenger ned.

En annen jeg leser jevnlig er gamle ugle. I motsetning til meg som bruker en hel dynge av ord for å få sagt noe, skriver hun dikt. Noen ganske korte, andre litt lenger. Gamle ugle og jeg er ikke alltid enige, føler jeg. Eller kanskje det er mer riktig å si at vi ikke alltid har samme vinkling på ting. Jeg synes det er greit.  Det får meg til å tenke litt. Og å tenke er ikke det verste en kan gjøre. Når jeg tenker hender det jeg ender opp med å stille spørsmål. De mest utfordrende spørsmålene er de jeg ender opp med å stille ved meg selv. Samtidig er det også de som gir en del, i blant. Bekreftelser er èn ting, nye retninger og utsikter noe helt annet. Jeg tror vi har godt av begge deler. Gamle ugles dikt kan du også lese om du klikker deg inn på blogglisten min.

Verden er ikke så stor lenger. Nettet bringer oss inn i stuene til hverandre. Så til og med en gammel nabo dukket en dag opp med en blogg. Og det var rart for meg å oppdage, fordi hun skriver om ting jeg ikke visste noe om. Nå visste kanskje ikke verken hun eller de andre naboene våre hvordan jeg hadde det da jeg bodde i samme nabolag heller, men sånt er jo ingen nyhet i seg selv. Vi tviholder gjerne på vår sårbarhet og vår skam. Og smiler til naboene så godt vi kan. 

Det tar tid å skrive blogg. For meg rundt tre timer i gjennomsnitt. I tillegg har jeg den vanen at svarene mine på andres blogger også kan bli litt lange til tider. Så også de tar i blant tid. Jeg filer litt på ordene, for å si det sånn. Det betyr at om jeg vil få gjort noe annet må jeg begrense lesingen av andres blogger litt. For det står jo ikke akkurat på tilbud. Det finnes et hav av blogger å velge mellom. Alt fra rosablogger til de som er blodrøde og vonde som barberblad. Min utfordring ble ved et punkt det å velge bort. Derfor leser jeg heller ikke hver dag. 

I og med at jeg investerer noe ved å lese andres ord, liker jeg også å høste. Det vil si at jeg liker å få respons der jeg selv svarer. Og responsen er med i utvelgelsen av bloggene jeg ender opp med å lese igjen og igjen. De bloggene hvor jeg ikke får svar i det hele tatt forsvinner raskt fra lista mi. Deretter forsvinner de som bare søker bekreftelse, trøst eller medlidenhet, og hvor det responderes med aggressivitet eller arroganse om jeg tilbyr noe annet. Jeg føler at jeg får mer ut av de bloggene hvor det oppstår en form for dialog, eller hvor jeg kan fornemme en søken etter noe.

I går kuttet jeg igjen kraftig ned på blogglista mi. Den var blitt for lang. Men noen sitter jeg fremdels igjen med. Ikke alle av samme grunn. Noen er utfordrende for meg å lese og å svare på, andre tryggere å klikke seg inn på. Men alle gir meg noe. Listen over de bloggene jeg titter mest innom ser nå slik ut:

http://diktugla.wordpress.com/

http://fjellcoachen.wordpress.com/

http://birtviko.blogspot.no/

http://www.starbear.no/mormor/

http://www.psykologblogg.no/

http://skraatak85.blogg.no/

http://jegeralltidhjemme.blogspot.no/

http://ytringsstedet.blogspot.no/

http://roennaug.com/

http://tenkestedet.blogspot.no/

http://stjernekastspilleliste.blogspot.no/

http://kjerstiholst.blogspot.no/

Et nytt år er i gang. I dagene som kommer vil jeg lese noen av bloggene jeg listet opp, jeg vil ganske sikkert oppdage noen nye, og jeg vil skrive litt på min egen. Av det jeg leser vil jeg ikke svare på alt. Noen ganger lar jeg være for å beskytte meg selv og mine egne følelser, andre ganger fordi jeg der og da ikke har noe av verdi å tilby, eller er redd for å gjøre den som skrev vondt. 

Da jeg begynte å skrive blogg for to år siden visste jeg ikke hvordan det ville bli. Nå føler jeg at jeg har blitt en del av noe. Jeg opplever en form for kontakt med mine medbloggere. Noe som minner om et fellesskap. Og jeg synes den følelsen er grei. Om noen forsvinner for en periode blir jeg bekymret. Kun én av bloggerne kjenner jeg fra før. Noen skriver bak pseudonym, andre med fullt navn. Og hver enkelt har sitt motiv for å skrive. Mitt motiv er å ufarliggjøre det å leve med en psykisk lidelse, som min angst er klassifisert som. Derfor skriver jeg under mitt eget navn. Livet behøver ikke å stoppe opp om en utfordring stiller seg bredbent framfor oss, er mitt mantra. Min drivkraft. Det finnes muligheter, ikke kun årsaker. Men begge deler trenger vi å se på. Og å finne en balanse i mellom.  Uten at ting løftes opp på bordet vil det lett bli liggende usynlig. For noen som en byll under huden. Som vokser og smerter uansett hvor lite vi forsøker å forholde oss til den.  Uten at vi henter ting fram kan vi ikke få gjort noe med det. Taushet er ingen løsning.

Å leve med en psykisk lidelse burde ikke være en skam. Det er ikke noe vi velger selv, eller skal stilles til ansvar for. Å bli utsatt for noe av andre er heller ikke noe vi burde skamme oss over. Barnet er ikke ansvarlig for overgrepet det blir utsatt for. Den som blir slått velger ikke slaget. Den som mobbes velger ikke å bli dyttet ut i ensomhet eller å miste troen på seg selv.

Etter hvert er det mange som står fram med sine psykiske lidelser. Noen av dem er politikere. Noen ser vi på tv i underholdningsbransjen, og noen er som meg kunstnere. En av de mer kjente kunstnerne med en psykisk lidelse finner du under dagens link.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Thank You For Hearing Me